Fortsatt samarbeid over Atlanteren

Konflikten mellom USA og deler av Europa i forbindelse med Irak-krigen fikk mange til å snakke om «skilsmisse» mellom de to kontinentene. Uenighetene har imidlertid ikke gått utover det økonomiske samkvemmet mellom USA og Europa, som tvert imot har styrket seg siden 11. september 2001.

Det kaoset Irak – for ikke å snakke om Afghanistan – er blitt kastet ut i, kan få betingelsesløse Washington-tilhengere til å fortvile. Men når katastrofen først er skjedd, kan ikke George Bush bære konsekvensene alene. Som redaktøren i det franske ukemagasinet L'Express skriver: «Ingen kan trekke amerikanernes oppriktighet i tvil: Supermakten kjemper også for å utvikle frihet og demokrati.»1 La oss i denne omgang se bort fra det uhyrlige i en slik påstand, som blåser fullstendig i den lange historien om marinesoldatenes og CIAs inngrep for å innsette eller redde diktatorer, særlig i Latin-Amerika. La oss bare merke oss det underliggende budskapet: Vi europeere og amerikanere er i samme båt, fordi vi deler de samme grunnleggende verdier, en slags vestlig universalisme.

Dette er imidlertid ikke erfaringen til de som kjenner begge sider av Atlanteren godt, og det er heller ikke det bildet som preger den fyldige litteraturen om temaet som er kommet ut i Europa og USA i det siste.2 Enten det er snakk om ideologien omkring individuelle versus kollektive rettigheter, religionens status, nasjonalistiske erklæringer, overlegenhetsfølelsen i forhold til resten av verden, elitens likegyldighet overfor sosiale ulikheter, dødsstraff eller respekt for internasjonale regler og avtaler (Kyoto-protokollen, Den internasjonale straffedomstolen og så videre), står det store flertall av amerikanske borgere, og enda mer dagens amerikanske regjering, svært langt fra borgerne i de fleste europeiske land.
De eneste som har noen grunn til å føle seg skremt av dette, er de som av uvitenhet (mange Amerika-dyrkere aner ingen ting om gjenstanden for sin kultus) eller av lykksalig, atlantisk solidaritet nekter å betrakte USA som et vanlig utland. Et land vi både har felles og motstridende interesser med, akkurat som i forhold til India, Russland eller Brasil. På denne måten blir «skilsmissen fra Europa» og «den transatlantiske blindgaten» (for bare å trekke frem noen av de lett overdrevne formuleringene som har vært benyttet i det siste) bare en oppdatering av en allerede eksisterende virkelighet.

Det er imidlertid talende at denne påminnelsen om grunnleggende sannheter er blitt mer presserende etter USAs doble nederlag (både militært og moralsk) i Irak.3 Trusler om bruk av væpnet makt mot en annen stat, den være seg muslimsk eller ikke, blir nå temmelig innholdsløse: «En makt som åpenbart ikke kan benyttes, er ikke noen virkelig makt,» som to forskere ved stiftelsen Carnegie Endowment for International Peace uttrykker det.4 De to andre landene i «Ondskapens akse», Nord-Korea og Iran, har oppfattet dette, og avstår ikke (lenger) fra å videreføre sine kjernefysiske ambisjoner. Nederlaget i Irak har heller ikke unngått alle europeeres oppmerksomhet. Mylderet av kommentarer om verdiforskjeller mellom USA og Europa er også en måte å rettferdiggjøre et minimum av diplomatisk distanse på. Det fikk vi for eksempel se den 20. juli, da de 25 EU-landene uttalte seg enstemmig mot den israelske «skammens mur» i FNs hovedforsamling, mens Washington støttet den motsatte holdningen sammen med Israel, Palau, Mikronesia og to andre «stater» av samme størrelse.
Selv det berømmelige «spesielle forholdet» mellom USA og Storbritannia kaller på smilet. Det er bare britene som, når de får griller i hodet, noensinne har betraktet dette forholdet som spesielt. I Washington, hvor man aldri har bedt om andres oppfatning, har man på pragmatisk vis betraktet forholdet som en mulighet til å «dra med» London på unilaterale aksjoner som for anledningen kamufleres som « multilaterale». I sin tid forsøkte president Lyndon Johnson å overtale Labours daværende statsminister Harold Wilson til å sende britiske soldater til Vietnam, om det så bare var snakk om én bataljon. Men den gangen nektet Wilson å spille den rollen som «skjødehund», noe «New Labours» Tony Blair åpenbart trives med i Irak.
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0