Cameron fanget i sin egen felle
Cameron lovet i valgkampens hete å holde folkeavstemning om det britiske EU-medlemskapet innen utgangen av neste år. Det opportunistiske valgløftet kan nå vise seg å bli et politisk mareritt.
Berlin-konsensusen
Via EUs stabilitetsfond arbeider EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF med en redningsplan for de irske bankene som vil koste landets borgere dyrt. Dette stabilitetsfondet ønsker Tyskland nå å gjøre til en permanent del av unionen, noe som vil endre maktbalansen i EU i lang tid framover.
Dansen rundt den nyliberale grøten
Er ikke veksten i G-er et tegn på at man viker tilbake for en direkte konfrontasjon med krisene (finans, valuta, energi, mat og miljø) i dagens økonomiske system? 24. og 25. september arrangerte G20 sitt toppmøte, i tråd med sitt ønske om å bli planetens nye styre. Men gruppen mangler både legitimitet og et reelt prosjekt om å endre en mislykket samfunnsorganisering.
EU-konstitusjon II
Sarkozy har tatt til orde for en minimalistisk versjon av teksten. Ségolène Royal går inn for en ny folkeavstemning. Europa-spørsmålet er forvist til en plass langt bak i regjerningspartienes programmer. Forklarer hvordan de skal takle de begrensningene som følger av nåværende og framtidige EU-traktater.
Aksen Caracas — La Paz
Et nytt Latin-Amerika tar ordet. Er det en konflikt mellom to «venstresider»? På den ene siden en «moderat» og «fornuftig» venstreside ledet av Lula da Silva, den chilenske presidenten Michelle Bachelet, Uruguays president Tabaré Vazquez og Costa Ricas president Oscar Arias. På den andre siden den «populistiske» venstresiden som Washington, internasjonale finanskretser, transnasjonale selskaper og mediene raser mot. Denne venstresiden symboliseres av aksen Caracas-La Paz — en akse som strekker seg helt til Havana. Men verken Chávez eller Morales ønsker å innføre den kubanske modellen i sine land — og Fidel Castro var den første som frarådet dette. Kan Brasil framstå som et stabilt punkt som kan garantere stabilitet i regionen?
Mobil arbeidskraft
Det pågår en offensiv mot lønnstakerne i Europa og i verden for øvrig
«Plan B»
Den europeiske konstruksjonen er som helhet – både hva den sier og ikke sier – satt på dagsorden. Identitetsmessig usikkerhet, sosial utrygghet og følelsen av å bli fratatt demokratiske rettigheter henger nøye sammen og forklarer den historisk høye deltakelsen i folkeavstemningen i Frankrike. En første felles øvelse kunne være å utarbeide en alternativ traktat som utelukkende tar for seg de europeiske institusjonene.
En økonomisk traktat
29. mai holdes det folkeavstemning i Frankrike om EU-grunnloven. Debatten i Frankrike har vært glødende, og fremfor alt kretset rundt spørsmål om rettigheter, offentlige tjenester, ideologi og forsvarspolitikk. Vi går her inn på noen artikler i grunnloven.
Avgjørende folkeavstemning i Frankrike
I motsetning til de fleste EU-land har Frankrike hatt en grundig debatt om grunnlovstraktaten, der «det liberale spørsmålet» har stått i sentrum. Frankrike kan også bli det første landet som stemmer nei til traktaten.
Skinndebatt om EU-grunnlov
Flere land skal i de kommende månedene holde folkeavstemning om EU-grunnloven, men få vet hva som egentlig står i traktaten. Det nyliberale manifestet som traktatens Del III er, blir unndratt befolkningenes oppmerksomhet, skriver Bernard Cassen.
Ideologisk språkpolitikk
Det engelske språket står i sentrum for et globalt system der det spiller samme rolle som dollaren i det internasjonale valutasystemet. Derfor er obligatorisk engelskundervisning, på bekostning av andre språk, et høyst politisk spørsmål.
Guide til språkgalaksen
Den nederlandske lingvisten Abram de Swaan har i sine arbeider – som er videreført av franskmannen Louis-Jean Calvet – fremsatt en «gravitasjonell» eller «galaktisk» funksjonsmodell for det globale språksystemet.1 I sentrum av dette systemet står det engelske språket. Modellen er ikke tatt ut av intet; den er et historisk resultat av maktforhold, kriger, invasjoner, folkeforflytninger, koloniherredømmer, og så videre. I nyere tid har den også sammenheng med økonomiske, og ikke minst ideologiske, styrkeforhold: Erobringen av bevisstheten er på dette området mer avgjørende enn erobringen av territorier.Modellen tar utgangspunkt i omtrent 6000 språk, hvorav 90 prosent snakkes av minst 5 prosent av verdens befolkning. Disse språkene kalles periferiske. Anslagsvis 500 av dem brukes av mindre enn 100 personer. Innad i en enkelt stat kan man noen ganger finne flere hundre språk – rekorden har Papua Ny-Guinea med 850 språk, etterfulgt av Indonesia (670), Nigeria (410) og India (380).For ikke å bli fullstendig isolert språklig sett, kan et periferisk språksamfunn knytte seg horisontalt til sine naboer gjennom tospråklige innbyggere, men dette er et sjeldent fenomen. Vanligvis kommuniserer medlemmer av disse språkgruppene med hverandre via et felles språk som ligger ett nivå høyere: som quechua i Latin-Amerika eller wolof, lingala og bambara i Afrika. Dette språket karakteriseres som «sentralt språk». Det finnes omtrent hundre slike sentrale språk, og rundt dem kretser fra ett–to til flere titalls periferiske språk. De sentrale språkene er offisielle eller nasjonale språk, de som brukes i administrasjon, rettsvesen og som skriftspråk generelt, samt i elektronisk kommunikasjon. Alle de europeiske språkene er sentrale i forhold til regionale språk og «minoritetsspråk» på et gitt nasjonalt territorium: nederlandsk i forhold til frisisk, norsk/svensk/finsk i forhold til samisk, dansk i forhold til færøysk, engelsk i forhold til kornisk2, skotsk, walisisk og irsk, og fransk i forhold til alsasisk, baskisk, bretonsk, korsikansk og oksitansk.Selv om alle disse språkene er sentrale innenfor en stat, er noen av dem mer sentrale enn andre, fordi de inngår i konstellasjoner sammen med andre sentrale «utenlandske» språk. Disse språkene kalles «supersentrale». Abram de Swaan har identifisert tolv slike språk: tysk, arabisk, kinesisk, engelsk, spansk, fransk, hindi, japansk, malisk, portugisisk, russisk og swahili. Louis-Jean Calvet på sin side, mener at tysk og japansk ikke kan betraktes som supersentrale fordi de ikke har et betydelig antall andre språk i kretsløp rundt seg – selv om antallet mennesker som snakker disse språkene overstiger hundre millioner. De supersentrale språkene er de som brukes for kommunikasjon i et regionalt eller internasjonalt område – som ofte stammer fra kolonitida (engelsk, spansk, fransk og portugisisk).Men når en kineser og en russer møtes, er det små sjanser for at en av dem snakker eller forstår den andres språk – med mindre de begge to har vært på solidaritetsbrigade til Cuba og dermed kan kommunisere på spansk. De vil mest sannsynlig ty til forbindelsesspråket mellom de supersentrale språkene, hvis de behersker det: altså engelsk, det såkalt «hypersentrale» språket.Slik ser vi hvordan kommunikasjonsmulighetene fra periferi til sentrum sikres trinnvis gjennom mangfoldige kjeder av personer som behersker to eller flere språk – fra de aller minste språkene i Latin-Amerika eller Afrika til engelsk.1 Abram de Swaan, Words of the World, Polity Press, Cambridge, 2001. Boken inkluderer en omfattende bibliografi, med oversikt blant annet over de Swaans tidligere verker. Louis-Jean Calvet, Pour une écologie des langues du monde, Plon, Paris, 1999.
Fortsatt samarbeid over Atlanteren
Konflikten mellom USA og deler av Europa i forbindelse med Irak-krigen fikk mange til å snakke om «skilsmisse» mellom de to kontinentene. Uenighetene har imidlertid ikke gått utover det økonomiske samkvemmet mellom USA og Europa, som tvert imot har styrket seg siden 11. september 2001.
Markedets grunnlov
Vanligvis setter en grunnlov opp en institusjonell ramme som gjør det mulig å velge mellom ulike politiske retninger, skriver Bernard Cassen. Dette er ikke tilfelle for EU-grunnloven, som foreløpig strandet i desember 2003.
Hvordan måle suksess?
WTOs ministerkonferanse er en ypperlig anledning til å sette opp et detaljert regnskap over konsekvensene av åtte års liberalisering med WTO som drivkraft.