Auschwitz og Beslan

Det umenneskelige vokser frem under ekstreme omstendigheter. Men bør utilgivelige handlinger tilgis?

De geleidet avkledde mennesker inn i Auschwitz' gasskammer. Opprettholdt orden blant dem. Ventet. Slepte så ut likene som var rosa- og grønnskjoldede etter blåsyren. Spylte likene rene. Lette etter skjulte verdigjenstander i kroppsåpningene. Rev ut gulltenner. Klippet av kvinnenes hår som de vasket i en salmiakkoppløsning. Transporterte likene til krematoriene. Overvåket oppbrenningen. Spadde til slutt ut asken fra ovnene.1

De var selv havnet som fanger i leiren, men tilhørte «Sonderkommando», navnet tyske SS ga fangene som ble betrodd forvaltningen av gasskamrene og krematoriene. En av dem uttalte: «Utfører man dét arbeidet, blir man enten sinnssyk første dagen, eller så venner man seg til det. »2 Slik SS-soldater og fanger i Sonderkommando kunne spille fotball i «arbeidspausen» hvor de tok parti, veddet, klappet og heiet – som om kampen fant sted på løkka hjemme, og ikke foran helvetes port.
Under ekstremt press gjennomfører mennesker det mest uhyggelige. Disse ville overleve. Men «overlever» man en slik uhyrlig situasjon? Og klarer de å tilgi seg selv for det de gjorde?

Hva da med de tsjetsjenske terroristene på skolen i Beslan i Nord-Ossetia?
Mens fangene i Sonderkommando gjorde hva som helst for å overleve, valgte terroristene livets endestasjon – men først var de rede til grusomt å terrorisere og drepe hundrevis av uskyldige barn og foreldre. Det er ikke mulig å «forstå» hvorfor noen gjør så desperate og voldelige handlinger. Langt mindre å tilgi noe så utilgivelig.
Men Russlands lange og harde fremferd overfor Tsjetsjenia har «avlet» frem ekstreme separatister med påfølgende voldsspiral. Mennesker som forgjeves forsøker å få verdens øyne rettet mot overgrepene de selv utsettes for.
Blant gisseltakerne er unge mennesker i tjueårsalderen, som gjennom hele oppveksten opplevde russisk terror. De ble selv villige til å gå i døden for et fritt Tsjetsjenia. De kommer fra stedet den dyktige russiske journalisten Anna Politkovskaja3 beskriver i boken En reise i helvete (2001). Stedet der russiske spesialenheter, gjerne bestående av forbrytere hentet ut av fengslene, har stående ordre om å utføre opprydninger med alle mulige midler – tolket av disse som å rundstjele, drepe, torturere og voldta. Politkovskaja observerte selv lemlestede lik. Barn som plukket sin fars hjernemasse ned fra veggen. Halshugde kvinnelik med hodet dyttet opp i sin oppsprettede buk. Småpiker som så sine mødre brennes opp av flammekastere.
Unge jenter som senere blir frihetskjempere. Som ender sitt liv i et teater, gassforgiftet og med splintret panne. Eller i en skole, gjennomhullet, sendt hinsides av russiske spesialsoldater. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Å leve i det arabiske språket

Default thumbnail
Neste sak

Adjø til Jacques Derrida

Andre saker om Leder

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

Pengenes andre ansikt

Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.