Auschwitz og Beslan

De geleidet avkledde mennesker inn i Auschwitz' gasskammer. Opprettholdt orden blant dem. Ventet. Slepte så ut likene som var rosa- og grønnskjoldede etter blåsyren. Spylte likene rene. Lette etter skjulte verdigjenstander i kroppsåpningene. Rev ut gulltenner. Klippet av kvinnenes hår som de vasket i en salmiakkoppløsning. Transporterte likene til krematoriene. Overvåket oppbrenningen. Spadde til slutt ut asken fra ovnene.¹

De var selv havnet som fanger i leiren, men tilhørte «Sonderkommando», navnet tyske SS ga fangene som ble betrodd forvaltningen av gasskamrene og krematoriene. En av dem uttalte: «Utfører man dét arbeidet, blir man enten sinnssyk første dagen, eller så venner man seg til det. »² Slik SS-soldater og fanger i Sonderkommando kunne spille fotball i «arbeidspausen» hvor de tok parti, veddet, klappet og heiet – som om kampen fant sted på løkka hjemme, og ikke foran helvetes port.
Under ekstremt press gjennomfører mennesker det mest uhyggelige. Disse ville overleve. Men «overlever» man en slik uhyrlig situasjon? Og klarer de å tilgi seg selv for det de gjorde?

Hva da med de tsjetsjenske terroristene på skolen i Beslan i Nord-Ossetia?
Mens fangene i Sonderkommando gjorde hva som helst for å overleve, valgte terroristene livets endestasjon – men først var de rede til grusomt å terrorisere og drepe hundrevis av uskyldige barn og foreldre. Det er ikke mulig å «forstå» hvorfor noen gjør så desperate og voldelige handlinger. Langt mindre å tilgi noe så utilgivelig.
Men Russlands lange og harde fremferd overfor Tsjetsjenia har «avlet» frem ekstreme separatister med påfølgende voldsspiral. Mennesker som forgjeves forsøker å få verdens øyne rettet mot overgrepene de selv utsettes for.
Blant gisseltakerne er unge mennesker i tjueårsalderen, som gjennom hele oppveksten opplevde russisk terror. De ble selv villige til å gå i døden for et fritt Tsjetsjenia. De kommer fra stedet den dyktige russiske journalisten Anna Politkovskaja³ beskriver i boken En reise i helvete (2001). Stedet der russiske spesialenheter, gjerne bestående av forbrytere hentet ut av fengslene, har stående ordre om å utføre opprydninger med alle mulige midler – tolket av disse som å rundstjele, drepe, torturere og voldta. Politkovskaja observerte selv lemlestede lik. Barn som plukket sin fars hjernemasse ned fra veggen. Halshugde kvinnelik med hodet dyttet opp i sin oppsprettede buk. Småpiker som så sine mødre brennes opp av flammekastere.
Unge jenter som senere blir frihetskjempere. Som ender sitt liv i et teater, gassforgiftet og med splintret panne. Eller i en skole, gjennomhullet, sendt hinsides av russiske spesialsoldater. (…)