Kunstneriske uttrykk i Israel har en særegenhet, og det er at de ofte bærer i seg en spenning, en nervøsitet som speiler landets politiske situasjon. Selv om samfunnet er splittet i forhold til palestinakonflikten, virker det som om kunsten ignorerer denne skillelinjen. Alt tyder på at så godt som alle kunstnerne har tatt sitt valg, at de bestemte seg allerede under krigen mot Libanon (1982), en krig som satte dype, traumatiske spor i den offentlige opinionen i Israel. En rekke utstillinger, iblant også med deltakelse fra palestinske kunstnere, fungerer som symbolske handlinger, forsøk på å få i gang en dialog ved hjelp av kunstens språk – men fremfor alt en plastisk fremstilling av den opprørende tilværelsen i et samfunn hjemsøkt av vold.
Selv om ikke alle kunstnere følger maleren Moshe Gershunis bud fra 1977 om at «det eneste problemet israelsk kunst bør ta for seg er palestinaproblemet», er det åpenbart at israelske kunstnere svært sjelden kommer utenom denne konteksten. Ofte får man inntrykk av at hver eneste fargeflekk malt på et lerret, hver eneste blyantstrek er fylt med mening, alltid forbundet med den debatten som ryster dette samfunnet. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
