Et familieanliggende

Den tradisjonelle løsningen på språkbarrierer er å bruke et lingua franca. I Europa i dag er dette som regel engelsk, men det finnes andre måter å fjerne språkbarrierer på, en av dem er gjensidig forståelse mellom språk som er i slekt.

januar 2005

Man kjenner et visst ubehag når en franskmann bruker engelsk for å spørre om veien i Firenze, Sevilla eller Coimbra – for ikke å snakke om i Montevideo eller Porto Alegre. Eller når spansk- og portugisisktalende gjør det samme i Paris. Denne bruken av engelsk ser bort fra det nære slektskapet mellom språkene i Sør-Europa (og Latin-Amerika) som har sitt utspring i latin. Gjensidig forståelse mellom de romanske språkene – fransk, italiensk, spansk, katalansk, portugisisk og rumensk – er ikke bare ønskelig, det er også mulig og kan oppnås raskt. Gjensidig forståelse betyr å forstå ulike språk uten å snakke dem; en tospråklig kommunikasjon der hver enkelt snakker eller skriver på sitt språk, og forstår eller kan lese den andres språk. Denne fremgangsmåten kan bidra til å sveise sammen en gruppe land som tilhører samme språkfamilie og som har nærliggende interesser og kultur.

For en person som snakker et romansk språk, er de andre språkene i samme familie mer umiddelbart tilgjengelige enn andre. Det samme gjelder for de som snakker slaviske språk (russisk, polsk, tsjekkisk, serbokroatisk og bulgarsk) eller germanske språk (engelsk, tysk og nederlandsk). I Skandinavia har man for lengst skjønt hvilke muligheter som ligger i gjensidig forståelse innen språkfamilier: dansker, nordmenn og svensker kan bruke sine egne språk og samtidig forstå hverandre. En innarbeidet språkpraksis der man støtter seg på fellestrekk (som brukes fortrinnsvis når man uttrykker seg) og studier av systematiske forskjeller (som man må ha kjennskap til for å unngå misforståelser) gjør det mulig for skandinavene å kommunisere med hverandre uten problemer, og dermed eksistere som fellesskap. I snart et århundre har man i alle tre land gitt undervisning i de to nabospråkenes basisgrammatikk.

I løpet av det siste tiåret er det utført interessant forskning på opplæring i gjensidig forståelse mellom romanske språk. I tilknytning til EU-programmet Lingua, er det gjennomført flere prosjekter med forskere fra ulike søreuropeiske land, som har ledet til en rekke observasjoner og eksperimenter.1Prosjektene er Galatea, ledet av Louise Dabène (Université Stendhal-Grenoble 3) og Eurom4, ledet av Claire Blanche Benveniste (Université de Provence, Aix-Marseille). Det er utarbeidet materiell, som bare venter på å bli tatt i bruk og videreutviklet.

Ved universitetet i Århus, Danmark – der den skandinaviske erfaringen med gjensidig forståelse står sterkt – har man vist at de samme resultatene kan oppnås også for de romanske språkene. I Argentina presser en sterk italiensk koloni på for utvidet språkopplæring. Ved University of British Colombia i Vancouver, har institutt for franskstudier kommet seg på beina igjen etter en nedgangsperiode ved å tilby en innføring i romanske språk. Arbeider som er utført med frivillige, ikke-spesialiserte studenter (Eurom4), har vist at en romanskspråklig person kan lære å lese og forstå tekster (bøker, leksikon, avisartikler) på tre andre romanske språk etter 60 timers undervisning. Det trengs imidlertid litt mer tid for å oppnå en god forståelse av muntlig språk (samtaler, film, radio og TV) innen de fleste emner.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Utbredelse av disse metodene i skoleverket støter på en stor hindring: De stemmer ikke overens med den offisielle politiske definisjonen av språkundervisning, og er derfor ikke en del av lærerutdanningen. Lærere, som er forberedt på å undervise bare i ett fremmedspråk og overbevist om at deres oppgave er å overføre dette språket i sin helhet til elevene, viser naturlig nok motvilje mot en språkmetodikk som fokuserer på delvis kompetanse, en metode som i deres øyne er reduserende.

Denne motstanden kan overkommes ved at lærerutdanningene – innenfor rammen av en ny politikk på dette området – tilnærmer seg språkfamilier i stedet for enkeltspråk. En lærer som behersker flere språk, vil ha et riktigere bilde av hvert enkelt av dem, og det er store sjanser for at toleranse kan erstatte kravet om perfeksjon: Gjensidig forståelse legger nemlig vekt på omtrentlighetens fordeler, som åpner for å komme videre, samt evnen til å klare seg, finne løsninger.

Alle spesialister vet at det å tilegne seg et fremmespråk som helhet er et krevende og langvarig prosjekt. Reell tospråklighet er en myte, med unntak av hos personer som helt fra barndommen har levd i et tospråklig univers, eller har tilbrakt deler av livet i et land der de har tilegnet seg språket. Gjensidig forståelse går imidlertid ut på at alle parter kan forstå hverandre, noe som gjør det unødvendig å uttrykke seg på et fremmedspråk. Den vanskeligste delen av språkopplæringen, den som involverer de mest komplekse språklige mekanismer, blir dermed overflødig. Store mengder tid og krefter kan spares.

Å tenke nytt omkring språkundervisning ved å fokusere på språkfamilier, har flere andre fordeler. På det individuelle plan, vil alle føle likeverd og trygghet i og med at ingen trenger å gi avkall på sitt eget morsmål og bruke de andres. Man kan konsentrere kreftene om å høre og forstå hva de andre sier, og snakke fritt på sitt eget språk, noe som gjør kommunikasjonen mindre anstrengende. Og hver enkelt har muligheten til å uttrykke seg presist og nyansert fordi man bruker sitt morsmål. På det politiske plan, både europeisk og internasjonalt, kan denne typen språkopplæring bidra til multipolaritet og språklig demokrati – som kan utfordre «hypermakten» og det enerådende språket.

  • 1
    Prosjektene er Galatea, ledet av Louise Dabène (Université Stendhal-Grenoble 3) og Eurom4, ledet av Claire Blanche Benveniste (Université de Provence, Aix-Marseille).

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal