Hvordan minnes fortidens grusomheter?

Hvis ungdom viser respektløshet overfor minnet om Holocaust, er det kanskje fordi medier og skole vektlegger moralisme – ikke forståelse og kunnskap?

Paradoksalt nok samlet 60-årsjubileet for Den røde hærs frigjøring av de siste fangene i Auschwitz 27. januar i år flere statsoverhoder og flere medier enn 50-årsjubileet for ti år siden. Henger dette sammen med vissheten om at de aller siste vitnene om Holocaust snart er borte, og med dem et levende minne om grusomhetene? Ingen som lenger kan si: «Jeg så gasskamrene tilintetgjøre jøder i tusentall hver dag og krematoriene bli rødglødende av å legge likene i aske.» Eller var det et ønske om å gi et skarpt og massivt svar på den økende antisemittismen i Frankrike og flere andre europeiske land?

Veien til helvete er dessverre brolagt med gode forsetter. Medienes dekning av seremoniene og det store antall spesialsendinger både i radio og TV, for øvrig langt flere enn under feiringene av både landgangen i Normandie og frigjøringen av Paris, har skapt motsetningsfylte følelser. På den ene side en uunngåelig empati for de siste overlevende, spinkle åttiåringer innpakket i pledd i Birkenaus kulde, og på den andre side en uvelhet ved den hollywoodaktige iscenesettelsens prangende tomhet, der budskapet forsvant under symbolenes tyngde.
Selv skoleelevene slapp ikke unna denne uvelheten. Historikeren Annette Wieviorka1 har gitt en meget god forklaring på denne følelselsen av «overmetthet»: «Elevene kjedes av den evige moraliseringen. Men dette ville endre seg dersom vi heller brukte Auschwitz for å stille spørsmål. Vi må slutte å bytte ut refleksjon med moral. Det eneste vi gjør er å skaffe oss selv god samvittighet, mens vi egentlig burde bekymre oss om den verden vi har vært med på å skape, der mange unge mennesker lever under elendige forhold. Hva betyr vel våre formaninger om republikkens prinsipper, integrasjon og antirasisme når så mange likevel opplever å bli ekskludert og diskriminert på grunn av sin opprinnelse og strever bare med det å tenke seg en plass i samfunnet?»2 

Det er nettopp refleksjon det står om. Men i de franske TV-kanalenes kappløp med hverandre, der det beste og det verste ble likt behandlet, var det følelsene som til slutt tok overhånd, og ikke fornuften.3 Hvor mange kanaler inviterte historikere til diskusjon, og ga dem tid? Hvor mange forsøkte å se folkemordet som del av Nazi-Tysklands strategi? Hvor mange nevnte de andre ofrene? Hvor mange tok for seg motstandsbevegelsen som faktisk eksisterte inne i dødsleirene? Hvor mange stilte spørsmålet om jødeutryddelsens plass i historiens lange rekke av folkemord, særlig i 20. århundre – både før og etter Holocaust, fra Kambodsja til Rwanda?
Av gammel vane begikk flere kommentatorer et overdådig gjenbruk av slike adjektiver som avslører at man faktisk nekter å forstå: «galskap», «ubegripelig», «uforståelig». Selvfølgelig vil ingen av oss benekte at det svimler for oss når vi tenker på de millioner av menn, kvinner og barn som ble utryddet fordi de var født jøder. Selv etter at Det tredje riket allerede hadde begynt å vakle under trusselen både fra Den røde hær og fra engelskmenn og amerikanere, fortsatte Adolf Eichmanns håndlangere sine massearrestasjoner av jøder som skulle deporteres – en dag på en gresk øy og neste dag i det psykiatriske sykehuset i gettoen i Venezia. For ikke å snakke om de ungarske jødene som ble gasset i hjel sommeren 1944 da folk i Paris allerede trakk lungene fulle av frihetens luft.

Men bør vi la denne svimmelheten hindre oss i å tenke? Det mennesker har gjort, kan mennesker forstå. Folkemordet på jødene kan ikke sammenliknes med noe annet i historien. For, som den tyske historikeren Eberhard Jäckel skriver: «Aldri tidligere hadde noen stat, etter ordre fra sin øverste makthaver, avgjort og formulert at en viss menneskegruppe skulle utryddes, om mulig totalt. (…) En avgjørelse som denne staten senere gjennomførte med alle de midler den hadde til rådighet.» 4 Jødene var likevel ikke nazistenes eneste mål.
Det tredje riket ble skapt i et Tyskland som var blitt glemt under fordelingen av koloniene. Korstoget mot «jødebolsjevismen», etter lynseieren i vest, skulle derfor skaffe det tyske Lebensraum i Sentral- og Øst-Europa. Her skulle «rikstyskere» som til da var spredt til alle kanter bo, etter at millioner av Untermenschen av demografiske og rasemessige grunner først var fjernet. Disse «undermenneskene» var jøder, sigøynere, mentalt syke og funksjonshemmede, for ikke å glemme den slaviske eliten i Polen og Sovjetunionen. Etter som krigen økte på, bidro kaoset i stor grad til å utvide det folkemordet Hitler opprinnelig hadde planlagt. Dagens historikere, enten de er israelske, amerikanske, franske eller tyske, forsøker å følge disse sporene i sin leting etter sannheten.

Jødene har, som nazistenes hovedoffer, naturligvis og med berettigelse hegnet om sin egen erindring. De har ikke bare rett til, men også plikt til å bevare minnet om kulminasjonen av den forfølgelseshistorien som i århundrer har merket deres liv i Europa. Men selv om den jødiske erindringen om Holocaust greier å beskytte seg mot overhengende farer, fra utnyttelse til helliggjørelse, kan den ikke alene verne oss mot glemselen.
Og glemselen vil bli en dobbelt tragedie. En tragedie for ofrene som blir drept for annen gang, og for hele menneskeheten som ved dette martyrium blir varslet om hva den er i stand til. Først når et stort antall mennesker har tilegnet seg en forståelse om nazistenes Holocaust, vil dette minnet få en varig plass i hukommelsen. Det som haster nå, er å forene det enestående og det allmenne, den jødiske erfaringen og det allmenngyldige.
Den britiske historikeren Ian Kershaw, som har skrevet en kolossal biografi om Adolf Hitler, sier: «Det forekommer meg at dersom vi ønsker å trekke en ‘lærdom’ av jødeutryddelsen, må vi både innrømme dens helt spesielle karakter og samtidig akseptere at verden slett ikke er definitivt beskyttet mot tilsvarende grusomheter (…). Det er ikke nok å bruke jødenes historie eller forholdet mellom jøder og tyskere for å forklare Holocaust. Vi må forsøke å forstå de moderne staters patologi. Vi må stille spørsmål ved det vi kaller ‘sivilisasjon’, denne tynne fernissen som dekker våre avanserte industrisamfunn.»5

Det er grunn til å tro at dersom media tok for seg slike problemstillinger, ville skoleelevene ikke ha oppført seg slik vi har hørt eksempler på fra lærerne den siste tiden, med krenkende utsagn og respektløshet både på de historiske stedene og hjemme.6 Men da måtte man også ha konfrontert dem med spørsmålet om hva folkemord betyr for nåtiden og for fremtiden, ikke bare for fortiden. Generasjonskonflikter forklarer ikke alt. Man kan ikke annet enn å undre seg over lærernes overraskelse overfor enkelte elevers oppførsel i Auschwitz. Hva forventes egentlig av en femtenåring som blir plassert ansikt til ansikt med barbariet, ofte totalt uforberedt? Både undervisning og minnemarkeringer må nære seg av og støtte seg til levende historie.
Ifølge en av våre store historikere, som dessverre i den senere tid har gjort seg til smedeskriver under pseudonym, skal en viss antisemittisk infeksjon være skyld i at det er blitt umulig å undervise i nazistenes folkemord. Dette er en overforenklet oppfatning som lett faller under seriøs analyse.7 Holocaust har – rettmessig – en stor plass i skolebøkene og i mediene. Men denne står i stor kontrast til det lille som fortelles om lidelsen i de tidligere franske koloniene. Og reaksjonene på denne kontrasten kommer av og til uttrykk i uakseptable former fra enkelte elever. Men ville det ikke være klokere å forsøke å få disse elevene, som for øvrig både er av arabisk og ikke-arabisk opprinnelse, til å forstå – i stedet for å svare med utvisninger?

Frankrikes handlinger i Algerie mellom 1830 og 1962 kan ikke kalles folkemord og kan derfor heller ikke sammenliknes med Holocaust. Men er det derfor ulovlig å minne om at det i begge disse tilfellene dreier seg om den avskyelige oppfatningen om en rases overlegenhet overfor en annen? Er det uriktig å hevde at nazistenes folkemord angår unge arabere i like stor grad som krigen i Algerie angår unge jøder? Selvfølgelig ikke. Alle de som regelmessig omgås og snakker med unge mennesker i franske drabantbyer, kan bekrefte dette.
I tider da folk lever innestengt i sine egne miljøer, i tider da enkelte ønsker å holde forskjellige folkegrupper fra hverandre, i tider med politisk manipulasjon, har man bare én vei å gå. Det er en bratt vei, men den er sikker, for den er bygget på allmenne verdier: Forlate stammen, klatre til topps og slåss der oppe sammen, både mot glemselen og mot antisemittisk og rasistisk vold. Finnes det en bedre måte å minnes frigjøringen av Auschwitz på?
Som Jacques Derrida sa: «’Det’ i uttrykket Aldri mer dét! lå ikke bare i nærheten av oss, det lå også foran oss.» 1 Se hennes meget gode bok Auschwitz, soixante ans après, Robert Laffont, Paris, 2005, 286 sider.
2 Le Monde, 26. januar 2005.
3 For ikke å glemme det rent obskøne som for eks. tittelen på side 24 i Le Figaro 25. januar: «PPDA åpner dørene til Auschwitz».
4 Die Zeit, Hamburg, 3. oktober 1986.
5 Qu?est-ce que le nazisme? Problèmes et perspectives d?interprétation(Hva er nazisme? Problemer og tolkningsperspektiver), coll. Folio, Gallimard, Paris, 1997.
6 Dette har fått mye omtale i franske medier i forbindelse med 60-årsmarkeringen. Pressens «bruk» av disse hendelsene kan ses som en ureflektert illustrasjon på de mye omdiskuterte forstadsproblemene i Frankrike: en konsentrasjon av innvandrere som strever med å skaffe seg en plass i det franske samfunnet, selv etter minst to generasjoner. Eller kanskje: som det franske samfunnet fremdeles etter førti år har vanskelig for virkelig å integrere. Overs.anm.
7 Cf. Benoît Falaise, «Peut-on encore enseigner la Shoah?», Le Monde diplomatique, mai 2004.