2000 franske fremmedkrigere har dratt til Syria og Irak, og Frankrike har opplevd flere brutale terrorangrep de siste årene. Nå raser debatten om drivkraften til jihadistene: radikal islam eller en radikalisme som bruker islam som påskudd?
Den israelske regjeringen fortsetter å oppmuntre til beslaglegging av palestinsk land. Et nytt lovforslag vil legalisere alle «forpostene» på Vestbredden. Det vil stille Israel overfor et vanskelig valg: enten gi palestinerne like rettigheter eller fordrive dem.
Med eurokrisen har Tyskland fått sitt eget EU-skeptiske parti, Alternative für Deutschland.
Dårlige demografiske utsikter har fått Tyskland å begynne å kalle seg et Einwanderungsland, etter å ha nektet i flere tiår.
Antisemittiske holdninger er relativt marginale i Frankrike, men det begås stadig flere antisemittiske handlinger. Samtidig er franske jøder den klart mest aksepterte minoriteten i dagens Frankrike.
Mens enkelte partier på ytre høyre fløy forsøker å bli stuereine og akseptert av de tradisjonelle høyrepartiene, går andre i motsatt retning. Enkelte forsvarer Israels handlinger mot palestinerne, mens andre gjør seg til forkjempere velferdsordninger. Hvordan forstå dagensytre høyre?
Høyredreiningen i Israel truer med å gjøre livet til Israels mange arabere enda vanskeligere. Høyreekstremistenes drøm om en jødisk stat utsetter stadig flere av Israels halvannen million palestinere for det de kaller en snikende apartheid. Nylig ville jødiske politikere forby arabiske partier å stille til valg. Mangfold og like rettigheter står ikke på den -politiske -dagsorden, det gjør derimot en retorikk som består av regelrette angrep på en femtedel av befolkningen. Le Monde diplomatique har besøkt de arabiske lokalsamfunnene israelske myndigheter gjør alt for å bli kvitt.
Israel har lært av tidligere feil. Allerede forut for angrepet på Gazastripen hadde hæren sørget for at ingen journalister kom inn til Gaza. I tillegg utarbeidet de israelske myndighetene en mediestrategi basert på et knippe argumenter, som israelske myndigheter og deres støttespillere ustanselig har hamret inn i vestlige massemedier. La oss se nærmere på argumentene.
Israel har en rekke strategier for å undertrykke palestinerne. Bosetningene er et kjent virkemiddel. Mindre kjent er deres totale kontroll over kommunikasjonsrutene for å avsondre det palestinske rommet, redusere befolkningens mobilitet og ødelegge enhver sjanse for økonomisk utvikling. Eksempelvis forbyr en ny lov enhver israeler eller «fastboende» palestiner å transportere en ikke-jødisk innbygger fra Vestbredden i bilen. Den nye muren tegner også et bilde av en diagonal etnisk rensning. Men muren skiller ikke israelerne fra palestinerne, den avsondrer palestinerne fra sine skoler, åkrer og olivenlunder, fra sykehus og gravsteder. Eksempelvis kan ikke rundt 40 prosent av legene, sykepleierne og lærerne ikke lenger komme seg til arbeidsplassene i Jerusalem.
Franske selskaper er med på å bygge den nye «apartheidtrikken». Denne nye bybanen fratar palestinerne en avgjørende trafikkakse. Vil det bli alternerende vognsett reservert for hver av de to befolkningskategoriene? Dessuten befinner en stor del av de potensielle passasjerene befinner seg bak muren. Den nye aktuelle traseen er ifølge folkeretten ulovlig.
Avisen du holder i hånden er en av mer enn 60 internasjonale utgaver, der halvparten er papirutgaver, mens den andre halvparten er nettpubliseringer. Ønsker alle fremfor alt å benytte Diplos tilnærmingsmåte, som de mener er seriøs, veldokumentert og kritisk. Den norske utgaven er en av et omfattende og økende nettverk av denne månedsavisen.
Man kan nok med rette tvile på om Ehud Olmert og Amir Peretz skriver seg inn i historien, om ikke annet enn som oppdraggivere til en blodig krig som har vært alt annet enn produktiv. De vil uansett har oppfunnet en ny og verre versjon av det bibelske prinsipp
Venstredemokratene gjenspeiler en forbløffende innholdsløs valgkamp. Både høyre og venstresiden er blottet for debatt om fundamentale spørsmål.
I media og politikk fremstilles Sharons bortgang som «en trussel mot freden», mens med Arafats bortgang hørte man at «et hinder for fred» ble borte. Den spektakulære iscenesettelsen av evakueringen av 8000 bosettere fra Gaza-stripen hypnotiserte en hel verden. Ifølge statsministerens rådgiver var meningen med tilbaketrekningen fra Gaza å fryse fredsprosessen – den dosen formalin som skulle til for å unngå en politisk prosess med palestinerne. Og den franske regjering klapper med
De utsatte forstedene står i skjæringspunktet mellom tre kriser.
Seieren til kvinnene i Rosenstrasse viser at det var mulig å handle mot Naziregimet i Tyskland. Var regimet reddere for reaksjoner fra folket enn den tradisjonelle historiografien har hevdet?
Hvis ungdom viser respektløshet overfor minnet om Holocaust, er det kanskje fordi medier og skole vektlegger moralisme – ikke forståelse og kunnskap?
Det finnes urovekkende tegn til økende antisemittisme i den arabiske verden. Heldigvis er også motkreftene tilstede.
«Vår jobb er å forbedre politikken og beslutningsprosessene gjennom forskning og analyse», heter det når Rand Corporation presenterer seg selv. Nå vil den amerikanske tenketanken påvirke USAs «nasjonsbygging» i Irak.
Fra araberfobi til islamfobi.
Ønsker hun seg et annet liv? Maria Sanchez forstår ikke spørsmålet. På en søppelhaug som strekker seg så langt øyet kan se, går hun omgitt av sine barn og samler opp klær, pappkartonger, plastikk og tøystoffer som hun kan selge for noen pesos for å fø sin familie. Hennes verden er avfallsplassen Neza, en av de største i verden. Den ligger sør for Mexico City – på samme sted som aztekernes gamle hovedsete! «Gud vil det slik,» sier hun bare. Sammen med henne figurerer også tretten andre mennesker i en serie av miniportretter (2 minutter og 30 sekunder) som har tittelen «Jordens skyggeside». Inspirert av en rapport fra Verdensbanken, besluttet noen filmregissører som har samlet seg i en gruppe under navnet Alterdoc, for to år siden at de ville reise rundt hele kloden og oppsøke den halvdelen av menneskeheten som har mindre enn to dollar per dag å leve av. Bakenfor statistikkene dreier dette seg om mennesker. Men er det nok å beskrive fattigdommen? «Vi er ikke her for å bringe ferdige løsninger eller få folk til å betale 10 euro til en eller annen organisasjon,» svarer Gonzalo Arijon kjapt. Alterdocs hovedmotto er at (TV-) seerne er selvstendige: «Hvis filmene våre gir en god fremstilling av virkeligheten, vil de få seerne til å tenke og ta ansvar. Det er bedre å se det enn å få det forklart…og gi almisser. Både her og andre steder.» Det originale i dette prosjektet ligger ikke bare i temaet – ganske uvanlig på fjernsynsskjermen – og heller ikke i den like sjeldne tilliten til at seerne er i stand til å analysere det de ser. Det ligger også i den ganske spesielle formen for finansiering. «I begynnelsen laget vi disse små filmene som sideprosjekter mens vi holdt på med andre filmoppdrag,» innrømmer José Maldavsky. «Ganske raskt bestemte vi oss for å legalisere denne smugfilmingen ved å informere våre produsenter om den, og de gikk med på å støtte oss.» Dette gjør det mulig for oss å spare store utgifter til reiser og opphold. De som lager filmen, arbeider gratis. Det eneste vi betaler for, er koordineringen.» Hvis det blir noen penger igjen, investerer vi dem i serien og i andre prosjekter av samme type, som for eksempel organisering av kursvirksomhet i Sør.» En rekke audiovisuelle arrangementer har vist «Jordens skyggeside», og flere TV-kanaler har allerede sagt seg interessert. Alterdoc legger imidlertid listen temmelig høyt. «Vi ønsker selvfølgelig å selge serien, men vi vil ikke gi noen enerett,» sier José Maldavsky. «Vi vil at flest mulig kanaler skal vise den – først og fremst de statlige kanalene. Men også skoler og foreninger.» Og i Sør? «Hvem som helst som produserer ett slikt miniportrett, får rett til å kringkaste alle gratis», svarer Gonzalo Arijon. Disse filmmakerne betrakter seg ikke som noe produksjonsselskap, og de har heller ikke til hensikt å bli enerådende i dette prosjektet. De håper tvert imot at andre – i Nord som i Sør – tar opp tråden og presenterer sine minifilmer. Alterdoc ønsker å være en audiovisuell idealistisk hjelpeorganisasjon. Den avslår alle typer sponsorer, og ønsker ingen støtte fra Verdensbanken – «Men et samarbeid med FNs program for utviklingshjelp ville være mulig,» sier Gonzalo Arijon. Til gjengjeld er Alterdoc mottagelig for alle engasjerte og frivillige bidrag. Alterdoc mangler nemlig ikke prosjekter. Først
