Skinndebatt om EU-grunnlov

Flere land skal i de kommende månedene holde folkeavstemning om EU-grunnloven, men få vet hva som egentlig står i traktaten. Det nyliberale manifestet som traktatens Del III er, blir unndratt befolkningenes oppmerksomhet, skriver Bernard Cassen.

Ratifiseringen av «traktaten om en forfatning for Europa» kan støte på problemer. Faren består i at folk ikke forstår grunnlovstraktaten, eller enda verre, at de forstår den altfor godt. Det er ingen tvil om at traktatens fire hoveddeler på til sammen 324 sider, to vedlegg på til sammen 460 sider, samt 36 protokoller og 50 erklæringer, kan ha en viss avskrekkende effekt på den vanlige leser. Hvis hun skulle finne på å sammenligne denne «grunnloven» med hjemlandets egen grunnlov, vil hun finne ut at førstnevnte er 10-15 ganger lengre (14,7 ganger i Frankrikes tilfelle), noe som ikke er helt i tråd med det erklærte målet om at «Europa skal nærme seg sine innbyggere».

Hvis nå denne idealborgeren i sin iver etter å skaffe seg god kjennskap til det hun blir bedt om å si ja til, skummer raskt igjennom teksten – slik man gjerne blar gjennom en bok før man kjøper den – vil hun legge merke til følgende: Traktaten inneholder en lang rekke ord som blir gjentatt mange ganger, men som overhodet ikke tilhører det konstitusjonelle vokabularet.
Om hun har de riktige hjelpemidlene, kan hun undersøker dette nærmere. Da vil hun oppdage at i traktatens fire hoveddeler brukes ordet «bank» 176 ganger, «marked» 88 ganger, «liberalisering» eller «liberal» 9 ganger, «konkurranse» eller «konkurransemessig» 29 ganger, «kapital» 23 ganger, «handel» (og ordets umiddelbare avledninger) 38 ganger, «varer» 11 ganger, «terrorisme» 10 ganger, og «religion» eller «religiøs» 13 ganger.1 Ingen av disse begrepene finnes i den franske grunnloven, bortsett fra «handel», som dukker opp to ganger, og «religion», som brukes én gang.
Tvilen melder seg hos vår ordteller: Er dette virkelig den europeiske «grunnloven», som for øvrig er blitt presentert som sekulær? Eller er det en kopi av statuttene til Det internasjonale pengefondet (IMF) og charteret til Verdens handelsorganisasjon (WTO), pyntet med en liten hilsen til George W. Bush («terrorisme») og til Vatikanet («religion»)?

Med dette utgangspunktet kan man godt forstå følgende påstand fra en kronikør i Radio France Internationale 4. januar – en kommentar som for øvrig var helt i tråd med den nyanserte og pluralistiske ånden som hersker i den offentlige radio- og tv-tjenesten: «Bruken av folkeavstemning i Frankrike kan vise seg katastrofal, siden et nei fra dette landet alene vil skrinlegge prosjektet for hele Europa.»
Litt senere understrekes det hvilken «garantert grøsser» denne folkeavstemningen kommer til å bli, siden utfallet fortsatt er usikkert. Den store ulempen ved å spørre velgerne, og spesielt gjennom en folkeavstemning, er jo nettopp det at man aldri på forhånd kan være helt sikker på resultatet. Særlig i dette tilfellet, for dersom traktaten skal tre i kraft, må den ratifiseres av alle medlemsstatene i EU. Dette ifølge artikkel IV-447, som setter tidsfristen til 1. november 2006.2
Det finnes to prosedyrer for ratifisering av en traktat: behandling i parlamentet eller folkeavstemning. Valget av fremgangsmåte avgjøres av regjeringene eller av de konstitusjonelle bestemmelsene i hvert enkelt land. I dette tilfellet har 15 EU-land valgt parlamentsmodellen, mens 10 land vil holde folkeavstemning (se faktaboks). I de førstnevnte landene er ratifikasjonen garantert på forhånd, med mindre de sittende regjeringene som har undertegnet traktaten, plutselig skulle miste sitt flertall i uforutsette valg.
I enkelte av de landene som skal holde folkeavstemning, er imidlertid utfallet langt fra gitt på forhånd. Det er tilfelle i følgende land (i kronologisk rekkefølge ut fra når folkeavstemningene etter planen skal gjennomføres): Frankrike, Polen, Storbritannia, Danmark og Irland. I Frankrike var det med svært liten margin Maastricht-traktaten ble ratifisert i 1992. Danmark forkastet avtalen helt og holdent etter folkeavstemning, slik Irland skulle gjøre med Nice-traktaten noen år senere. Nei-flertallet i disse to små landene ble imidlertid betraktet som ugyldig, og de ble bedt om å organisere nye folkeavstemninger som resulterte i det eneste «korrekte» svaret, nemlig ja. Og slik gikk det.

Europeiske makthavere har fortsatt disse ubehagelige erfaringene friskt i minne. De har derfor – hver gang det har vært mulig, noe det ikke alltid har vært – tatt de nødvendige skritt for å hindre at slike arbeidsuhell gjentar seg i forbindelse med grunnlovstraktaten. Alle har forstått at den største faren er om europeiske samfunnsborgere selv skaffer seg oversikt over innholdet i traktaten.
Derfor har de iverksatt en todelt strategi: For det første å rette så lite oppmerksomhet som mulig mot selve hjertet av traktaten, Del III, som har tittelen «Unionens politikk og funksjonsmåte». Det er her man finner de aller fleste av de nevnte ordforekomstene. Man presenterer dermed en høyst selektiv kortversjon av teksten, der man legger vekt på de institusjonelle endringene og forsøker å «av-liberalisere» det liberalistiske innholdet i traktaten.
Videre, hver gang en aldri så liten offentlig debatt finner sted, repeterer man enkle og advarende slagord, som hovedsakelig koker ned til varianter av følgende utsagn: «Jeg elsker Europa, derfor stemmer jeg ja» og «Hvis nei-siden vinner, vil det ødelegge Europa og skape kaos».
Ikke alle steder er det nødvendig å ta i bruk hele dette arsenalet. I flere land er partiene som sitter med makten og de fleste opposisjonspartiene så hjertens enige i sitt ja til grunnlovstraktaten at det i seg selv avverger flersidige debatter. Her vil befolkningen ikke få kjennskap til noe annet enn reklameversjonen av «grunnloven».
Det er tilfellet i Tyskland, der det sosialdemokratiske partiet, kristeligdemokratene og De grønne kommer til å stemme unisont i parlamentet for ratifisering av traktaten. Gerhard Schröder la til side muligheten for å endre den tyske grunnloven slik at det kunne blitt holdt folkeavstemning, selv om dette ble vurdert.
Situasjonen har vært den samme i Spania, der både Sosialistpartiet og Folkepartiet kjørte kraftige ja-kampanjer frem mot folkeavstemningen 20. februar. Spanias statsminister José Luis Zapatero rekrutterte blant annet stjerner fra de store spanske fotballklubbene, deriblant Zinedine Zidane, til en spektakulær «kommunikasjonsoperasjon» for «grunnloven». Men har disse stjernene virkelig gått med på å ofre verdifull treningstid for å bruke timevis på å lese og forstå den tunge, 800 sider lange teksten de er blitt bedt om å «selge»? Det er vel heller tvilsomt.

På grunn av lignende hellige allianser som i Tyskland og Spania, vil nok ikke folkeavstemningene som er planlagt i Portugal, Nederland og Luxemburg i de kommende månedene, skape den minste debatt eller overraskelser.
Blant de landene som skal holde folkeavstemning i løpet av våren, er det Frankrike som skaper mest bekymring hos europeisk kapital og hos Kommisjonen i Brussel. Og det med god grunn, for sammen med Belgia har Frankrike i lang tid vært det eneste av EU-landene som har hatt en offentlig debatt om «grunnloven», og om det europeiske unionsprosjektet som sådan.
Tekstene er blitt analysert og satt i perspektiv av et betydelig antall partier og bevegelser. Mange av disse aktørene reiser den sentrale problemstillingen om unionsprosjektets manglende evne til å komme vekk fra sin nyliberalistiske kjerne. De ser «grunnloven» som det viktigste redskapet for én gang for alle å befeste diktatene fra markedet og konkurransen.3 Som vi har sett, gjentas disse begrepene henholdsvis 88 og 29 ganger – i originalteksten, vel å merke, ikke i de offisielle «informasjonsdokumentene» om traktaten.
Både håndboken som er utarbeidet av det franske utenriksdepartementet og den forenklede brosjyren som distribueres av EUs informasjonskontor,4 har imidlertid klart et forbløffende kunststykke: Begrepet «marked» dukker bare opp én eneste gang, og man ser ikke spor av verken «konkurranse» eller «kapital» – selv om dette er tre nøkkelbegreper i traktaten, som i de forutgående traktatene. Slik blir altså 322 av de 448 artiklene i dokumentet som helhet – det vil si artiklene i Del III, som skjules som om den skulle være en skambelagt sykdom – bevisst unndratt befolkningenes oppmerksomhet.
Denne desinformasjonskampanjen, anført av nasjonale og europeiske myndigheter, videreføres med stor kraft av så godt som alle store informasjonskanaler. Den franske avisen Le Figaro påpeker dette med stort klarsyn: «Slik vi har sett i forbindelse med den interne avstemningen i Sosialistpartiet, vil alle medier og regjeringspartier, for ikke å glemme det økonomiske etablissementet, drive kampanje for ja-siden.»5
Denne redaksjonelle linjen trer faktisk mye mer åpent frem i sentrum-venstre-delen av pressen enn i den delen av pressen der flertallet av leserne stemmer til høyre. For sistnevnte gir det tilstrekkelig tydelige signaler at president Jacques Chirac, finansminister Nicolas Sarkozy og hele resten av Raffarin-regjeringen, samt selvfølgelig den franske arbeidsgiverforeningen Medef, gir klart uttrykk for sitt ja-standpunkt. Det er ikke noe stort behov for forsterkninger fra høyresiden av medielandskapet, bortsett fra når det gjelder godkjennelsen av Tyrkias kandidatur på EU-toppmøtet i desember 20046 – en sak som splitter denne delen av opinionen dypt.

Det store stridsspørsmålet blant venstresidens velgere er «det liberale spørsmålet», et spørsmål som i motsetning til Tyrkias EU-medlemskap, virkelig er innlemmet i «grunnloven». Frankrikes tidligere statsminister Laurent Fabius – som her har spilt en ny rolle i forhold til sin politiske fortid – brøt det hellige taushetsløftet rundt dette temaet i sin nei-kampanje innad i Sosialistpartiet. Han ble imidlertid raskt beordret inn i rekken igjen. Lederartikkelen i avisen Le Monde 11. september 2004, som hadde tittelen «Fabius’ feil»,7 ga startskuddet for en lynsjekampanje i media, der den tidligere statsministeren ble angrepet fra alle kanter.
Nå når denne frafalne i alle fall inntil videre er satt ut av spill, gjenstår det bare å få velgerne til å glemme at den politikken som vedtas på unionsnivå driver frem «reformer» av pensjonssystem, sykeforsikring og utdanning, oppmuntrer til utflagging,8 og utgjør modellen både for gjennomførte og annonserte «omstruktureringer» og privatiseringer av det som er igjen av offentlige bedrifter – alt under parolen «fri og uhindret konkurranse».
I bunn og grunn dreier det seg om å få befolkningen til å tro at denne nyliberale politikken – hovedsakelig den som er blitt ført de to siste tiårene og som nå befestes i «grunnlovens» Del III – vil stoppe opp ved grensen til Frankrike, i likhet med skyene fra Tsjernobyl i sin tid. At denne teksten på en eller annen måte representerer et nøytralt juridisk rammeverk. Samtidig blir vi minnet om at mer enn to tredjedeler av lovene og dekretene i traktaten innebærer en overføring til nasjonal lovgivning av lovgivende EU-dokumenter – vedtak som nettopp er gjort på basis av de disposisjoner som finnes i den nevnte teksten…

Ja-medier som hovedsakelig henvender seg til en venstre- eller sentrum-venstre-opinion, har satt i gang en mineryddingsaksjon på tre utsatte områder: «grunnlovens» ideologiske nøytralitet, de sosiale fremskrittene den innebærer, og beskyttelsen av offentlige tjenester den vil gi.
Magasinet Le Nouvel Observateur stiller følgende spørsmål som avslutning på sitt hefte kalt «Bruksanvisning for traktaten»: «Er den europeiske grunnloven sosial eller liberal?», og svarer selv slik: «Ingen av delene. En grunnlov gir et rammeverk. Det er politiske ledere, ikke institusjoner, som påvirker innholdet.»9 En imponerende juridisk analyse, som tyder på at redaktørene ikke har lest traktatens Del III, til tross for at den er mest omfattende og har tittelen – la oss nevne den igjen – «Unionens politikk og funksjonsmåte».
Her understrekes uavbrutt konkurransens og markedets forrang, og det inntil det absurde: Artikkel III-131 fastslår faktisk at medlemsstatene bør ta alle nødvendige forholdsregler for å «unngå at det indre markedets funksjon påvirkes av tiltak enkelte medlemsstater kan føle seg tvunget til å treffe i forbindelse med alvorlige indre uroligheter som forstyrrer den offentlige orden, eller i forbindelse med krig og alvorlige internasjonale spenninger som utgjør en krigstrussel». Under krigen skal altså næringslivet gå sin gang…
I det samme heftet bemerker Le Nouvel Observateur at «den viktigste nyvinningen er anerkjennelsen av sosiale rettigheter» i traktatens Del II, som har tittelen «Unionens charter om grunnleggende rettigheter». I realiteten er disse rettighetene «grunnleggende» bare i navnet. Innholdet i charteret representerer et tilbakeslag i forhold til den nasjonale lovgivningen i flere land – det dreier seg for eksempel om «retten til å arbeide», ikke retten til arbeid, og retten til «adgang til trygdeytelser og sosiale tjenester», noe som forutsetter at de allerede eksisterer, og ikke retten til trygdeytelser og sosiale tjenester.
I tillegg er anvendelsesområdet for disse rettighetene strengt avgrenset: Medlemsstatene og EU-institusjonene forpliktes av charteret «kun når de gjennomfører EU-retten» (artikkel II-111). For øvrig (artikkel II-122-2) anerkjennes disse rettighetene bare «innenfor betingelsene og begrensningene» satt av andre deler av «grunnloven». I tilfelle noen skulle ha glemt hvilke «betingelser og begrensninger» det dreier seg om, minner innledningen til dette faste charteret om at Unionen «sikrer fri flyt av personer, tjenester, varer og kapital, samt etableringsfriheten». Dette er antakelig det eneste «sosiale» charteret i verden der sosiale rettigheter eksplisitt underordnes kravene til frihandel og bevegelsesfrihet for kapitalen.

Så er det spørsmålet om offentlige tjenester, som er spesielt brennbart i Frankrike. Dagsavisen Libération spør i sin «grunnlovsquiz»10 om hvorvidt «den økonomiske modellen grunnloven har valgt, utgjør en trussel mot offentlige tjenester». Redaksjonen kommer umiddelbart med svaret: «Nei». Det korrekte svaret er imidlertid «ja».
En av avisens journalister underbygger Libérations ståsted ved å forklare at «grunnlovstraktaten etablerer en juridisk basis for å vedta en horisontal europeisk rammelov (det vil si at den kan gjøres gjeldende for offentlige tjenester som helhet), noe som ikke har vært tilfelle før nå.»11 Dette er riktig (artikkel III-122), bortsett fra at de foregående traktatene ikke på noen måte hindret et slikt direktiv i å bli vedtatt, hvis Kommisjonen hadde foreslått det overfor medlemsstatene – Kommisjonen har for øvrig god fantasi når det gjelder å gi seg selv en juridisk basis hver gang det er nødvendig. I tillegg gir eksistensen av en slik mulighet ingen garanti for at den blir brukt.
Og dersom det mot formodning skulle skje, må man vurdere i hvilken sammenheng og med hvilke perspektiver det gjøres. For det første bruker ikke grunnlovstraktaten begrepet «offentlige tjenester», slik de to forutgående traktatene gjorde, men «tjenester av allmenn økonomisk interesse». Denne sjargongen er tvunget frem av Kommisjonen, som ivrer etter å nøytralisere det symbolmettede ordet «offentlig». Grunnlovstraktaten definerer disse tjenestene som «tjenester alle i Unionen tillegger verdi», mens Amsterdam-traktaten fra 1997 anerkjente dem kort og godt som «verdier». Nyanseforskjellen er ikke ubetydelig. Videre er «tjenester av allmenn økonomisk interesse» underlagt konkurransereglene (artikkel III-166), bortsett fra – og dette er det eneste og svært beskjedne fremskrittet – dersom disse bestemmelsene «rettslig eller i praksis hindrer gjennomføringen av de spesielle oppgaver de [tjenestene] er tildelt».
Dette vernet er imidlertid svært ustødig, og det er fire grunner til det:
For det første betraktes «tjenester av allmenn økonomisk interesse» som unntak fra det overordnede konkurranseprinsippet, og det er med et defensivt utgangspunkt, der bevisbyrden faller på dem, at regjeringene skal fremme disse tjenestene. For det andre forbyr artikkel III-167, som «tjenester av allmenn økonomisk interesse» også er underlagt, offentlig støtte som «fordreier eller truer med å fordreie konkurransen».
For det tredje er det Kommisjonen som har monopol på å legge frem et eventuelt forslag om direktiv. I den forbindelse satte EUs konkurransekommissær Neelie Kroes tonen da hun under en høring i Europaparlamentet presiserte at offentlige tjenester ikke representerer «en interesse i seg selv», og at «målet er å stimulere den europeiske økonomien».12 Rene ord for pengene, altså.
For det fjerde vil Rådets vedtak om et eventuelt direktiv om «tjenester av allmenn økonomisk interesse» bli gjort med kvalifisert flertall og i samarbeid med Europaparlamentet. Den nåværende politiske sammensetningen i disse organene gir liten grunn til optimisme på det punktet.

Å sette søkelys på denne typen eksempler – både fra praktisk politikk og fra selve traktaten – kan motvirke de bedøvende påstandene fra dem som hevder at «grunnloven» har en «sosial» dimensjon. Det holder faktisk ikke å påberope seg de generelle, og ofte sjenerøse, prinsippene som fremlegges i innledningene og utlegningene om Unionens verdier og målsetninger. Sjansen for at iverksettelsen av disse prinsippene, verdiene og målsetningene blir utsatt i det uendelige, er overhengende. Det er derfor nødvendig å granske med lupe den konkrete politikken som gjennomføres i dag og som traktaten skal «konstitusjonalisere» – det vil si å gjøre det svært vanskelig å reversere den.
Grunnlovstraktaten er en tekst som ikke tjener på å bli kjent, og man forstår utmerket godt hvorfor tilhengerne av den som oftest nekter å diskutere den punkt for punkt, og holder seg til vage og tomme betraktninger. Men de har et annet avskrekkende våpen, spesielt i kraft av sin dominerende posisjon i media, nemlig det å rakke ned på motstandernes argumenter. Den mest sjokkerende varianten av dette, bedømt ut fra ren intellektuell ærlighet, er å vifte med skremselen om en tilbakevending til «den ulykksalige Nice-traktaten» – samtidig som denne traktaten faktisk har styrt Unionen siden 1. mai i fjor, og det uten de store katastrofer.
Et annet misvisende argument er at en nei-seier i ett eller flere land vil lamme hele Europa. I virkeligheten vil Europa «dagen etter» folkeavstemninger med nei-seier være nøyaktig den samme som «dagen før» – alle tekster, inkludert Nice-traktaten, vil fortsette å gjelde. Det man vil måtte gjøre, er å forhandle frem en ny og mer akseptabel traktat, og bruke den tiden som trengs til det, for det har ingen hast.
Ja men, svarer de som sverger til teorien om unionskaos, regjeringene vil ikke tilbake til forhandlingsbordet. Men det vil de bli nødt til, for de har et absolutt behov for en ny traktat dersom EU skal fungere uten for store problemer med 25 medlemsstater – dagens regelverk ble laget for seks medlemsstater.
Dette innebærer i praksis at det kun vil bli aktuelt å ratifisere Del I av den nåværende grunnlovstraktaten, siden den hovedsakelig fastsetter reglene for unionens institusjonelle funksjonsmåte. Ingenting vil gå tapt dersom Del II forsvinner – den skaper ingen nye sosiale rettigheter som er verdt navnet – og få vil gråte dersom det nyliberale manifestet som traktatens Del III er, blir lagt på hylla.

FAKTA: RATIFISERINGSPROSESSEN

Grunnlovstraktaten ble undertegnet i Roma 29. oktober, og må nå ratifiseres av de 25 medlemslandene for å kunne tre i kraft. Juridisk sett kan den ikke tre i kraft hvis flertallet i ett eller flere land sier nei. Det åpnes imidlertid for nye forhandlinger dersom fire femdeler av medlemslandene har ratifisert grunnloven innen 1. november 2006, men ett eller flere land «har støtt på vanskeligheter i forbindelse med ratifikasjonen».

Følgende land har planlagt folkeavstemning i løpet av året: Nederland (mai/juni), Frankrike (mai/juni), Luxemburg (10. juli) og Polen (til høsten). Portugal skal etter planen holde folkeavstemning 10. april, men den kan bli utsatt som følge av regjeringsskiftet i februar. Storbritannia, Den tsjekkiske republikk, Danmark og Irland har foreløpig ikke satt tidspunkt for sine folkeavstemninger, som sannsynligvis vil finne sted i løpet av 2006.

Tolv land vil kun holde avstemning om grunnlovstraktaten i nasjonalforsamlingen.

Tre land har allerede ratifisert traktaten: Litauen, Slovenia og Ungarn.
Spania holdt folkeavstemning 20. februar: 76,7 prosent stemte ja, 17,2 nei. Deltakelse: 42,3 prosent. 1 Denne opptellingen er gjort av Alain Lecourieux, medlem av det vitenskapelige rådet i Attac, Frankrike.
2 Alt tyder på at usikkerheten råder, siden erklæring nr. 30 i traktatens vedlegg indikerer at «dersom, to år etter at traktaten er undertegnet, bare fire femdeler av medlemsstatene har ratifisert den, vil Det europeiske råd gripe fatt i spørsmålet». Slik har man omhyggelig holdt alle muligheter åpne?
3 Se «Markedets grunnlov», norske Le Monde diplomatique, februar 2004.
4 Henholdsvis Constitution pour l?Europe. Mode d?emploi (Grunnlov for Europa. En bruksanvisning, 45 sider) og Une Constitution pour l?Europe (16 sider).
5 Le Figaro, 31. desember 2004.
6 Se Ignacio Ramonet, «Tyrkia og EU», norske Le Monde diplomatique, november 2004.
7 Le Monde, 11. september 2004.
8 EUs industrikommissær Günter Verheugen har nylig erklært følgende: «Vi har satt i gang en prosess som det ikke er mulig å stanse», Le Monde 6. januar 2005). Ingen tvil om hvor han står.
9 Bilag til magasinet Le Nouvel Observateur for perioden 30. september-6. oktober 2004.
10 «UE: que savez-vous de la Constitution?» (EU: hva vet du om Grunnloven?), Libération, 7. oktober 2004.
11 Libération, 22. oktober 2004.
12 Le Figaro, 29. september 2004.
13 Le Monde, 20. januar 2005.