Stormaktsspill om Sentral-Asia

Under innvielsen av en ny russisk militærbase i Tadsjikistan i fjor høst uttalte president Vladimir Putin: «Vår militære tilstedeværelse i Tadsjikistan vil ikke bare være en garanti for våre investeringer, men også en garanti for stabilitet i regionen.»¹ Faktisk gav Putin løfter om investeringer på to milliarder dollar i landet i løpet av de neste fem årene. Etter et tiår med synkende innflytelse i Sentral-Asia, er Russland i ferd med å gjøre comeback – med økende militær tilstedeværelse og økte investeringer i infrastruktur og energisektor.

I nabolandet Kirgisistan har Moskva styrket sin militærbase ved flybasen i Kant, med 1000 nye tjenestemenn og flere fly. Kant ligger bare 20 kilometer fra Manas flyplass ved hovedstaden Bisjkek, der USA har sine militære anlegg. President Putin gav i sin tid grønt lys for amerikanske styrker i de tidligere sovjetrepublikkene først og fremst fordi han ikke hadde noe valg. Men det var også fordi han ønsket velkommen kampen mot Taliban og andre militante grupper som Usbekistans islamske bevegelse (IMU), som truet Russlands allierte i Sentral-Asia. For øvrig har Moskva offisielt erklært at så snart Afghanistan er stabilisert, skal USAs styrker trekkes tilbake.
Men i praksis har USAs militærbaser i Usbekistan og Kirgisistan større sammenheng med USAs nye militære strategi enn med kampen mot Taliban. USA vil omplassere rundt 70 000 militære fra Europa til flere nye baser på Balkan, i Midtøsten og i Sentral-Asia. Dette handler om å etablere en rask intervensjonsstyrke, og de nye basene i Sentral-Asia spiller en strategisk rolle i disse planene – ikke bare har de militær betydning for regionens sikkerhet, de kontrollerer også strategiske posisjoner mellom Sør-Asia, Russland og Kina.

Det er altså mulig å forstå USAs militære strategi i regionen, men deres politiske praksis er vanskeligere å bli klok på. USA kuttet utviklingsfond beregnet på Usbekistan i 2004 på grunn av manglende fremskritt når det gjelder menneskerettigheter i landet. Samtidig er det militære samarbeidet med Usbekistan på topp. En slik politikk forvirrer både venner og fiender i landet. Washingtons støtte til korrupte og undertrykkende regimer gjør at befolkningen stiller seg skeptisk til enhver form for vestliginspirert demokratisk bevegelse. Usbekiske ledere er også mistenksomme etter avsettelsen av Saddam Hussein og Eduard Sjevardnadse – den ene med makt og den andre med mer fredelige midler – for ikke å snakke om valgprosessen i Ukraina.
I Usbekistan har nå alle USA-støttede prosjekter og NGOer (ikke-statlige organisasjoner) nylig blitt lagt ned, av frykt for deres mulige innflytelse i valgperioder. «Vesten gav ikke nok hjelp til Afghanistan etter krigen, og nå har Vesten mistet sitt strategiske initiativ i Sentral-Asia,» sier Vyacheslav Khamisov fra Det internasjonale instituttet for strategiske studier i Bisjkek.
Samtidig er Kinas innflytelse i Sentral-Asia økende – etter å ha vært ikke-eksisterende det siste århundret. Dette får alarmklokkene til å ringe både i Moskva og i Washington. Man ser stadig flere kinesiske forhandlere i Almaty og Bisjkek, og en ny veiforbindelse knytter sammen Khorog i Tadsjikistan og Kashi i Xinjiang, nordøst i Kina.
I tillegg kommer kinesiske statsfunksjonærer til Sentral-Asia på jakt etter olje og gass fra Kasakhstan og Turkmenistan for å dekke den voksende kinesiske økonomiens energibehov. I mai 2004, etter sju år med forhandlinger, ble Kina og Kasakhstan enige om å bygge en 1000 kilometer lang rørledning fra Karanda-regionen i sentrum av Kasakhstan til Xinjiang-regionen i Kina.
Kina er også aktiv på diplomatisk nivå gjennom Shanghai Cooperation Organization (SCO), som også inkluderer de fem sentralasiatiske statene og Russland. SCO er hovedsakelig et forum for sikkerhetspolitikk, som gjenspeiler Beijings uro for destabilisering i Sentral-Asia, som vil kunne oppmuntre separatismen i Xinjiang. Den økte kinesiske innflytelsen skaper også frykt for kinesiske territoriale ambisjoner: Selv om Kaskhstan er et stort land, utgjør landets 14 millioner innbyggere kun én prosent av Kinas befolkning.1 Reuters, Dusjanbe, 18. oktober 2004. (…)