Avgjørende folkeavstemning i Frankrike

I motsetning til de fleste EU-land har Frankrike hatt en grundig debatt om grunnlovstraktaten, der «det liberale spørsmålet» har stått i sentrum. Frankrike kan også bli det første landet som stemmer nei til traktaten.

«Traktaten som innstifter en grunnlov for Europa», signert 29. oktober 2004 i Roma, kommer uten tvil til å få en spesiell plass i det europeiske fellesskapets historie. Dersom den ratifiseres i de 25 medlemsstatene i EU, vil den utgjøre den økonomiske, sosiale og til en viss grad politiske rammen for «samlivet» til omkring 450 millioner innbyggere i Europa.

Uansett hvilket syn man har på denne teksten – og i disse spaltene har det vært og er fortsatt svært kritisk1 – kan man ikke undervurdere viktigheten av den, om enn bare på grunn av dens forventede levealder på 50 år, anslått av Valéry Giscard D'Estaing, leder for Konventet som utarbeidet det første utkastet til traktaten. I en hvilken som helst annen historisk sammenheng ville en slik grunnlovsprosess – det er ikke for ingenting at traktaten påberoper seg å være en «konstitusjon» – vært gjenstand for en felles tilegnelse fra befolkningene som ble berørt av den; den ville ført med seg diskusjon, glød, ja, til og med hyllester. Men grunnlovstraktaten har ikke ført til noen som helst reell debatt i den målestokk den er ment å dekke, altså Europa som helhet.
Innenfor hver nasjonale opinion finnes det spesifikke, og fra land til land svært forskjellige og iblant motstridende årsaker til å interessere seg for eller ikke interessere seg for traktaten, opponere mot den eller bifalle den. I den forstand blir gapet stadig større mellom et institusjonelt nivå som er felles for alle 25 medlemsland, der politiske, administrative og intellektuelle eliter beveger seg fritt, og befolkningene som ikke har følelsen av å være i «samme europeiske båt» og som ofte betrakter «Europa» eller «Brussel» som noe som kommer utenfra, sågar noe fiendtlig.
Men ett element burde virke samlende: Den økonomiske og sosiale politikken som settes ut i live på nasjonalt plan er, med noen få varianter, intet annet enn en iverksettelse av politikken som utarbeides på europeisk plan. Det er grunnen til at politikken er så lik, uavhengig av regjeringenes politiske «farger», som for øvrig blir stadig vanskeligere å skille fra hverandre.

Tidsplanen for ratifiseringen av traktaten strekker seg over nesten to år – fra Litauen 11. november 2004 til Storbritannia høsten 2006 – og landene har valgt forskjellige fremgangsmåter: parlamentsvedtak, rådgivende eller bindende folkeavstemning. Dette legger ikke akkurat opp til noen «europeisering» eller tydeliggjøring av en «konstituerende» prosess som, ble det hevdet, blant annet skulle bøte på det demokratiske underskuddet som fortsatt hefter ved måten EU fungerer på. Den europeiske debatten har vært og er ikke-eksisterende i de fleste land der parlamentet allerede, med overveldende flertall, har ratifisert traktaten – som Litauen, Ungarn og Slovenia – og i et dusin andre land som kommer til å ratifisere den.
Hos noen av de 15 «gamle» EU-landene har historiens tyngde befestet en europeisme blottet for glød, og gjør det nærmest til et tabu å stille spørsmålstegn ved EU – og dermed også «Grunnloven» – i de styrende partier og i de fleste eliter. Konsekvensene av andre verdenskrig veier fortsatt svært tungt i Tyskland, som ble gjeninnlemmet i de demokratiske nasjoners selskap via det europeiske fellesskap; det samme er tilfelle i Italia og i Finland, som vil sette en endelig strek for «finlandiseringen» i Sovjet-tiden.
I tre andre land, Hellas, Spania og Portugal, har tilhørigheten til Unionen en nærmest identitetsdefinerende dimensjon, knyttet til slutten på et diktatur og styrket av godene fra de europeiske strukturfondene. Dermed blir ratifiseringen av en traktat som likestilles med «Europa», og som praktisk talt ingen har lest, en enkel formalitet, enten den foregår i parlamentet (Hellas) eller gjennom en folkeavstemning der resultatet er gitt på forhånd (Spania 20. februar i år, Portugal i desember).
Med disse to unntakene, i tillegg til Luxemburg (folkeavstemning 10. juli 2005) og kanskje Nederland (1. juni 2005) blir det holdt folkeavstemninger i medlemsstater der resultatet ikke er gitt på forhånd. Det er derfor to av disse landene, Sverige og Belgia, der man i utgangspunktet hadde sett for seg denne prosedyren, har valgt å avstå fra den. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Stormaktsspill om Sentral-Asia

Default thumbnail
Neste sak

Når historien mytologiseres

Andre saker om EU

0 kr 0