Avgjørende folkeavstemning i Frankrike

«Traktaten som innstifter en grunnlov for Europa», signert 29. oktober 2004 i Roma, kommer uten tvil til å få en spesiell plass i det europeiske fellesskapets historie. Dersom den ratifiseres i de 25 medlemsstatene i EU, vil den utgjøre den økonomiske, sosiale og til en viss grad politiske rammen for «samlivet» til omkring 450 millioner innbyggere i Europa.

Uansett hvilket syn man har på denne teksten – og i disse spaltene har det vært og er fortsatt svært kritisk1 – kan man ikke undervurdere viktigheten av den, om enn bare på grunn av dens forventede levealder på 50 år, anslått av Valéry Giscard D'Estaing, leder for Konventet som utarbeidet det første utkastet til traktaten. I en hvilken som helst annen historisk sammenheng ville en slik grunnlovsprosess – det er ikke for ingenting at traktaten påberoper seg å være en «konstitusjon» – vært gjenstand for en felles tilegnelse fra befolkningene som ble berørt av den; den ville ført med seg diskusjon, glød, ja, til og med hyllester. Men grunnlovstraktaten har ikke ført til noen som helst reell debatt i den målestokk den er ment å dekke, altså Europa som helhet.
Innenfor hver nasjonale opinion finnes det spesifikke, og fra land til land svært forskjellige og iblant motstridende årsaker til å interessere seg for eller ikke interessere seg for traktaten, opponere mot den eller bifalle den. I den forstand blir gapet stadig større mellom et institusjonelt nivå som er felles for alle 25 medlemsland, der politiske, administrative og intellektuelle eliter beveger seg fritt, og befolkningene som ikke har følelsen av å være i «samme europeiske båt» og som ofte betrakter «Europa» eller «Brussel» som noe som kommer utenfra, sågar noe fiendtlig.
Men ett element burde virke samlende: Den økonomiske og sosiale politikken som settes ut i live på nasjonalt plan er, med noen få varianter, intet annet enn en iverksettelse av politikken som utarbeides på europeisk plan. Det er grunnen til at politikken er så lik, uavhengig av regjeringenes politiske «farger», som for øvrig blir stadig vanskeligere å skille fra hverandre.

Tidsplanen for ratifiseringen av traktaten strekker seg over nesten to år – fra Litauen 11. november 2004 til Storbritannia høsten 2006 – og landene har valgt forskjellige fremgangsmåter: parlamentsvedtak, rådgivende eller bindende folkeavstemning. Dette legger ikke akkurat opp til noen «europeisering» eller tydeliggjøring av en «konstituerende» prosess som, ble det hevdet, blant annet skulle bøte på det demokratiske underskuddet som fortsatt hefter ved måten EU fungerer på. Den europeiske debatten har vært og er ikke-eksisterende i de fleste land der parlamentet allerede, med overveldende flertall, har ratifisert traktaten – som Litauen, Ungarn og Slovenia – og i et dusin andre land som kommer til å ratifisere den.
Hos noen av de 15 «gamle» EU-landene har historiens tyngde befestet en europeisme blottet for glød, og gjør det nærmest til et tabu å stille spørsmålstegn ved EU – og dermed også «Grunnloven» – i de styrende partier og i de fleste eliter. Konsekvensene av andre verdenskrig veier fortsatt svært tungt i Tyskland, som ble gjeninnlemmet i de demokratiske nasjoners selskap via det europeiske fellesskap; det samme er tilfelle i Italia og i Finland, som vil sette en endelig strek for «finlandiseringen» i Sovjet-tiden.
I tre andre land, Hellas, Spania og Portugal, har tilhørigheten til Unionen en nærmest identitetsdefinerende dimensjon, knyttet til slutten på et diktatur og styrket av godene fra de europeiske strukturfondene. Dermed blir ratifiseringen av en traktat som likestilles med «Europa», og som praktisk talt ingen har lest, en enkel formalitet, enten den foregår i parlamentet (Hellas) eller gjennom en folkeavstemning der resultatet er gitt på forhånd (Spania 20. februar i år, Portugal i desember).
Med disse to unntakene, i tillegg til Luxemburg (folkeavstemning 10. juli 2005) og kanskje Nederland (1. juni 2005) blir det holdt folkeavstemninger i medlemsstater der resultatet ikke er gitt på forhånd. Det er derfor to av disse landene, Sverige og Belgia, der man i utgangspunktet hadde sett for seg denne prosedyren, har valgt å avstå fra den.

I Sverige har ikke Göran Perssons sosialdemokratiske regjering ønsket å ta sjansen på en ny folkeavstemning etter nederlaget i folkeavstemningen om ØMU i september 2003 – et nederlag som kom på tross av at nesten alle partier var for Sveriges inntreden i eurosonen.
Persson står overfor en økende EU-skepsis både på høyre- og venstresiden, noe som blant annet ga seg utslag i at den EU-kritiske «Junilistan» fikk hele 14,4 prosent av stemmene under valget til Europaparlamentet i 2004. Skepsisen skyldes blant annet frykt for sosial dumping etter de baltiske landenes inntreden i Unionen. I den forbindelse har svenske lønnsarbeidere allerede fått en forsmak på tjenestedirektivet (Bolkestein-direktivet) med planene, som foreløpig er stanset, om å bygge en skole ved hjelp av et latvisk selskap med latvisk lønnsnivå – uten hensyn til svenske kollektivavtaler. Det er grunnen til at ratifiseringen av en grunnlovstraktat som gjør «fri og uhindret konkurranse» til øverste norm og som for øvrig avviser enhver utjevning av sosiale og skattemessige normer, på ingen måte var garantert i Sverige, til tross for støtte fra fagforeningene.
I Belgia har regjeringsflertallet foretrukket å spare seg for eventuelle ergrelser ved en folkeavstemning, selv om den bare ville være rådgivende. Å holde folkeavstemning ville i alle tilfeller ha krevd en forutgående grunnlovsendring. Sosialistpartiet (PS) og miljøpartiet Ecolo har tatt til orde for et «ja gjennom kamp». Dette har fått sitt motsvar fra erklæringen av et «nei gjennom kamp» fra plattformen som «sier nei til grunnlovstraktaten for å bygge et annet Europa» – tilsluttet av blant andre George Debunne, tidligere president for Den europeiske faglige samorganisasjonen (ETUC) og den belgiske fagorganisasjonen FGTB som står sosialistpartiet nær; Jean-Maurice Dehousse, tidligere visepresident for den sosialistiske gruppen i Europaparlamentet; parlamentarikere fra Ecolo og sentrale personer i Attac. Traktaten har også møtt motstand, riktignok av helt andre grunner, hos det populistiske ekstreme høyre, her representert ved Vlaams Belang (tidligere Vlaams Blok).

I to land, Den tsjekkiske republikk og Polen, er situasjonen helt motsatt. Der er folkeavstemning til syvende og sist mindre risikabelt for ratifiseringen enn behandling i parlamentet. Regjeringen i Praha har ikke flertall på 60 prosent i parlamentet, som er nødvendig for å vedta en traktat som bekjempes av det konservative partiet ODS og Kommunistpartiet, samt av president Vaclav Klaus. Dermed er det planlagt å holde en folkeavstemning i juni 2006.
Polen er i en lignende situasjon. Der kreves det imidlertid enda større parlamentarisk flertall – to tredjedeler i begge forsamlinger. Folkeavstemningen i Polen skal etter planen finne sted 25. september 2005, samtidig som første runde i presidentvalget.
Tatt i betraktning skuffelsen opinionen i disse to landene føler overfor et «rikt» Europa som oppleves som egoistisk – noe som styrker et «nei» til grunnlovstraktaten – har regjeringene kommet til at det er nødvendig å ikke forhaste seg. (Se også artikkel av Cathérine Samary)
Det er en kjensgjerning at traktatens skjebne i stor grad vil avgjøres i Paris, under den franske folkeavstemningen 29. mai. Resultatet vil ha innvirkning på folkeavstemningen som blir holdt tre dager senere (1. juni) i Nederland, og avstemningene som er planlagt i de to landene som har stemt nei tidligere: Danmark, som først avviste Maastricht-traktaten i 1992 (og som stemmer over grunnlovstraktaten 27. september 2005) og Irland, som ikke ratifiserte Nice-avtalen i 2001, og der velgerne vil kalles tilbake til urnene i løpet av 2005.
Det ble som kjent holdt nye folkeavstemninger i disse landene, for å «komme i kapp». I Danmarks tilfelle ble det rettferdiggjort av noen unntaksbestemmelser (euro, forsvar, justis og politi) fra Maastricht-traktaten. Denne gangen har man imidlertid tatt alle forholdsregler for å hindre at danskene og irene sier nei enda en gang. Som fortiden har vist, kan jo tross alt en opprørsk opinion finne på å ignorere instrukser fra eliten…
Så godt som alle partier har tatt stilling for traktaten – i Danmark gjelder det også Socialistisk Folkeparti. Partiet, som tidligere var imot at Danmark i det hele tatt skulle være medlem av EU, har etter en avstemning blant sine medlemmer nå gått inn for et «ja».

Frankrike står i en særstilling i de europeiske kampanjene rundt grunnlovstraktaten. Sammen med Belgia er Frankrike det eneste landet der «Grunnloven» er blitt undersøkt, artikkel for artikkel, og der essensen av den – det liberale spørsmålet – har stått i sentrum for den offentlige debatten. Og det i så stor grad at tilhengerne av traktaten – fremfor alt ledersjiktene i Sosialistpartiet, De grønne, Unionen for det franske demokrati (UDF) og Unionen for en folkebevegelse (UMP) – har havnet på defensiven og tvinges til å argumentere i dette terrenget.2
Disse gruppene, enten de kommer fra venstre, sentrum eller høyre, har overgått hverandre for å vise at «Grunnloven» ikke er ultraliberal, at den sikrer sosiale rettigheter og offentlige tjenester, at den vil hindre fremtidige Bolkestein-direktiver, at den fremmer Unionens uavhengighet overfor USA, og så videre, og har tatt pusten fra observatører og de fleste andre regjeringer. Det politiske kartet er blitt så uklart at det liberale britiske tidsskriftet The Economist har gått så langt som til å omtale Jacques Chirac som en av de mest venstrevridde statslederne i Europa!3
Tony Blair og hans utenriksminister Jack Straw er mer konsekvente når de bruker nøyaktig motsatte argumenter for å hylle en traktat som organiserer sosial avregulering og fleksibilisering, og som kun sverger til konkurransen og markedet på alle områder, og som forankrer Unionen i et allianseforhold til USA.
Arbeidsgiverorganisasjoner som franske MEDEF og UNICE på europeisk nivå forsøker heller ikke å skjule – selv om de utviser en viss diskresjon – sine gode tanker om en tekst som innfrir alle deres viktigste krav. EU-kommisjonen, ledet av José Barroso, hvis akkreditiver er like liberale som de er USA-vennlige, har heller ikke lagt fingrene imellom i sin propaganda for en «Grunnlov» som tar opp i seg kommisjonens filosofi.

Europas øyne er blitt rettet mot Frankrike siden muligheten for et «non» til grunnlovstraktaten ikke lenger kan utelukkes. Praktisk talt alle regjeringer ser med bekymring på denne muligheten; de fleste av dem kunne godt klart seg uten et slikt søkelys på innholdet i en traktat som nærmest er ukjent for deres befolkninger.
Også før EU-toppmøtet 22. mars, som delvis svarte på Chiracs nødrop, gjorde noen av dem sitt beste for å hjelpe sine franske regjeringskolleger ved å satse på en dominoeffekt før folkeavstemningen 29. mai: José Luis Rodriguez Zapatero organiserte sin folkeavstemning 20. februar i år, mens Gerhard Schröder la Bundestag-ratifiseringen til 12. mai.
Slik omtaler Libération-skribenten Alain Duhamel, motløs av nei-økningen i Frankrike, disse snedige taktiske grepene: «Spania har nettopp avholdt folkeavstemning, og har gjort det rundt positive saker og rasjonelle demonstrasjoner. Tyskland og Italia belager seg på å ratifisere grunnlovstraktaten i nasjonalforsamlingene, og gjør seriøse og pragmatiske forberedelser.»4
Men det er også andre europeiske blikk som vender seg mot Frankrike: fra de landene der elitenes kvelende samstemmighet har hindret all diskusjon, der det liberale spørsmålet bevisst er skjøvet under teppet. De forventer at et «non» 29. mai vil bidra til å gjenreise en debatt på europeisk nivå om hvilke andre former det europeiske fellesskapet kan få. De gir altså franske velgere fullmakt til dette.
For en gangs skyld gjør de felles sak med Tony Blair, som gjerne ser at et land – aller helst Frankrike – avbryter ratifiseringsprosessen. Slik kan han unngå å gjennomføre folkeavstemningen han har lovet sine landsmenn mot slutten av 2006, men som han ifølge nesten alle analytikere har tapt på forhånd.1 Se Bernard Cassen, «Skinndebatt om EU», norske Le Monde diplomatique, mars 2005.
2 Spørsmålet om EU-medlemskap for Tyrkia, som deler av høyresiden, samt den ekstreme høyresiden, bruker for å fremme et nei til grunnlovstraktaten, er også et fransk unntak, men det er ikke dette spørsmålet som styrer den offentlige debatten i dag.
3 «Jacques Chirac, socialist», The Economist, 19. mars 2004.
4 «Les peurs françaises» (Franske redsler), Libération, 16, mars 2005.