Gi iranske atomvåpen en sjanse!

Utgjør atomvåpen i hendene på herskerne i dagens Iran virkelig en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet? For å svare på dette spørsmålet, må man først sette det inn i dets politiske og ideologiske sammenheng.

Enhver maktstruktur må bygge på en underliggende, implisitt trussel: Uansett hvilke offisielle demokratiske regler eller juridiske begrensninger som finnes, kan vi til syvende og sist gjøre akkurat hva vi vil med dere… I det 20. århundre skjedde det imidlertid endringer i denne koblingen mellom makten og den usynlige trusselen som opprettholder den: Det er ikke lenger den eksisterende maktstrukturen i seg selv som må støtte seg på en potensiell eller usynlig trussel for å sikre grepet om undersåttene sine. Trusselens plass er snarere eksternalisert, forskjøvet til Utsiden, til Fienden:

Det er den usynlige (og nettopp av den grunn allmektige og allestedsnærværende) trusselen fra Fienden som legitimerer den eksisterende Maktens permanente unntakstilstand. Fascistene påkalte trusselen fra en jødisk konspirasjon, stalinistene trusselen fra klassefienden – og i dag har vi selvsagt «krigen mot terror». Denne usynlige trusselen fra Fienden legitimerer forkjøpsangrep: Nettopp fordi trusselen er virtuell, har man ikke råd til å vente på at den blir virkeliggjort. Man må slå til på forhånd, før det er for sent… Med andre ord, den allestedsnærværende, usynlige trusselen om Terror legitimerer de altfor synlige beskyttelsestiltakene som skal forsvare oss mot den – tiltak som utgjør den virkelige trusselen mot demokrati og menneskerettigheter, naturligvis.

Klassisk makt fungerte ved at trusselen aldri ble virkeliggjort – den forble en truende gest. Denne funksjonsmåten nådde sitt toppunkt under den kalde krigen, med trusselen om en gjensidig atomødeleggelse som måtte forbli en trussel. Med krigen mot terror, skaper den usynlige trusselen en ustanselig virkeliggjøring – ikke av seg selv, men av tiltakene mot den. Atomangrepet måtte forbli en trussel om angrep, mens trusselen om terrorangrep fører til en uendelig rekke forkjøpsangrep mot potensielle terrorister…

Vi beveger oss dermed fra MAD-logikken (Mutually Assured Destruction – gjensidig sikret ødeleggelse) til krigen mot terror, der én eneste galning styrer hele showet og får lov til å få utløp for sin paranoia. Makten som presenterer seg selv som om den er konstant truet, og bare forsvarer seg selv mot en dødelig fare, er den farligste formen for makt – selve modellen for nietzscheansk ressentiment og moralistisk hykleri. Var det ikke nettopp Nietzsche selv som for over hundre år siden, i sin Morgenröte, ga den beste analysen av de falske moralske premissene for dagens «krig mot terror»?

«Ingen regjering innrømmer lenger at den holder en hær for i ny og ne å tilfredsstille sitt erobringsbegjær. Snarere skal hæren tjene til forsvar, og man påkaller den moral som bifaller selvforsvar. Men det vil si ens egen moral og naboens umoral, for hvis vår stat må tenke på selvforsvar, betyr det at naboen må betraktes som ivrig etter å angripe og erobre. De årsaker vi oppgir for å behøve en hær, innebærer i tillegg at vår nabo, som benekter enhver erobringslyst like mye som vår egen stat gjør, og som også holder en hær bare for selvforsvar, er en hyklerisk og listig forbryter som mer enn noe annet ønsker å overmanne et harmløst og ubehjelpelig offer uten noen som helst motstand. Slik står alle stater opp mot hverandre nå: De forutsetter sin nabos dårlige hensikter og sine egne gode hensikter. Denne forutsetningen er imidlertid umenneskelig, like ille som krig og det som verre er. I bunn og grunn er det nettopp dette som er erklæringen av og årsaken til kriger, for som jeg har sagt, den tillegger naboen umoral og fremprovoserer dermed fiendtlige hensikter og handling. Vi må avsverge doktrinen om hæren som et redskap for selvforsvar like mye som lysten på erobringer.»

Er da den pågående «krigen mot terror» ikke beviset på at terror er demokratiets «konstituerende utside», dets antagonistiske «andre», det punktet der den demokratiske plage ved flerfoldige valgmuligheter går over i en antagonisme som bygger på ekvivalenslogikken («stilt overfor trusselen om terror, står vi alle samlet, og glemmer våre små uenigheter»)?

Satt mer på spissen: Forskjellen mellom krigen mot terror og tidligere verdensomspennende kriger i det 20. århundret, som den kalde krigen, er at i de tidligere tilfellene var fienden klart definert i kraft av det positivt eksisterende Kommunistiske imperiet – mens terrortrusselen per definisjon er spøkelsesaktig, uten et synlig sentrum.

Det ligner litt på beskrivelsen av Linda Fiorentinos figur i filmen The Last Seduction: «De fleste mennesker har en mørk side… hun hadde ikke annet.» De fleste regimer har en mørk, undertrykkende, spøkelsesaktig side – terrortrusselen har ikke annet. Det paradoksale resultatet av denne «spøkelsesgjøringen» av fienden er en uventet, refleksiv ombytting av rollene: I denne verden uten en klart definert Fiende, er det USA selv, de som skal beskytte mot trusselen, som fremstår som hovedfienden…

Dette bakgrunnsteppet gjør det mulig å antyde et svar på vårt innledende spørsmål: Ja, atomvåpen til Iran – og Noriega og Saddam til Haag. Det er avgjørende å se koblingen mellom disse to kravene: Hvorfor sier Timothy Garton Ash, Michael Ignatieff og kompani, som ellers flommer over av patetiske hyllester til domstolen i Haag, ingenting om å utlevere Noriega og Saddam til Haag? Hvorfor Milosevic og ikke Noriega? Hvorfor var det ikke engang en offentlig rettssak mot Noriega? Var det fordi det ville ha avdekket hans fortid i CIA, samt hvordan USA så gjennom fingrene med hans deltakelse i mordet på Omar Torrijos Herrera?

På lignende vis var Saddam Husseins regime en avskyelig autoritær stat, som gjorde seg skyldig i mange forbrytelser, de fleste av dem rettet mot egen befolkning. Likevel bør man merke seg det underlige, men avgjørende faktum at da USAs representanter listet opp Saddams onde gjerninger, underslo de systematisk det som utvilsomt var hans største forbrytelse (når det gjelder menneskelig lidelse og brudd på folkeretten), nemlig angrepet på Iran. Hvorfor? Fordi USA og de fleste utenlandske stater aktivt hjalp Irak i angrepet… Og ikke bare det: USA planlegger nå å videreføre Saddams arbeid med å velte den iranske regjeringen.

Så når det gjelder Iran og atomvåpen, er MAD-logikken overraskende nok fortsatt virksom i dag. Hvorfor eksploderte ikke spenningene mellom India og Pakistan i full krig? Fordi begge sider har atomvåpen. Hvorfor tok ikke de arabiske statene sjansen på et nytt angrep på Israel? Fordi Israel er en atommakt.

Så hvorfor skulle ikke denne MAD-logikken også gjelde i Irans tilfelle? Det sedvanlige svaret her er: I Iran sitter muslimske fundamentalister med makten, og de kan fristes til å atombombe Israel (Iran er det eneste store arabiske landet som ikke bare nekter å anerkjenne Israel diplomatisk, men også resolutt fornekter Israels rett til å eksistere som stat). Men er det iranske regimet virkelig så «irrasjonelt»? Er ikke Pakistan med sine atomvåpen og forbindelser til al-Qaida en mye større trussel? Og for to tiår siden ble faktisk Iran brutalt angrepet av Irak (med aktiv støtte fra USA), så landet har all rett til å føle seg truet!

Det siste trumfkortet til vestlige liberalere er dette: Vil ikke atomvåpen opprettholde mangelen på demokrati i Iran? Vil ikke dette hindre en demokratisk revolusjon i Iran? Dette argumentet har fått ny kraft de siste månedene, med valgene i Irak og Palestina. Kanskje Paul Wolfowitz hadde rett likevel? Kanskje finnes det en mulighet for at (vestlig) demokrati kan fungere og slå rot i Midtøsten, og at denne uventede prosessen vil endre koordinatene for hele krisen i Midtøsten? Er ikke den egentlige årsaken til at konflikten i Midtøsten ikke er blitt løst, nettopp det at antidemokratiske arabiske regimer trenger Israel som fiendebilde for å legitimere sin makt?

Er ikke dermed Bush i ferd med å fullbyrde Reagans verk? På samme måte som Reagan var «naivt» overbevist om at demokratiet ville undergrave kommunismen og at kommunismen ville falle fra hverandre, og at alle skeptiske spesialister viste seg å ta feil – kan kanskje Bush vise seg å ha rett i sitt «naive» korstog for demokratisering av de muslimske landene?

Det er her vi kommer til sakens kjerne: En slik optimistisk forståelse bygger på en problematisk tro på en forhåndsetablert harmoni mellom den globale utbredelsen av vestlig flerparti-demokrati og USAs økonomiske og geopolitiske interesser. Det er nettopp fordi denne harmonien på ingen måte kan tas for gitt, at land som Iran burde skaffe seg atomvåpen for å begrense USAs globale hegemoni.

©LMD Norge