Et sosialistisk ja?

Hvorfor støtter offisielle representanter for venstresiden grunnlovstraktaten, som på så mange punkter strider mot deres grunnleggende prinsipper? Det virker som deler av den europeiske venstresiden omfavner EU som en reserveløsning fordi de mangler et alternativt prosjekt. I Frankrike har debatten om grunnloven fått til dels gamle og dype splittelser frem i lyset. Man forveksler europeisk integrasjon med gamle dagers internasjonale arbeidersolidaritet.

En splittet europeisk venstreside:«Taktisk sett hadde det vært enkelt å si nei, og spille på raseriet som finnes i dette landet. (…) I likhet med et stort flertall i Sosialistpartiet mener jeg at vår plikt er å sørge for at vi i fremtiden har et Europa som fungerer,»1 sier lederen for det franske Sosialistpartiet, François Hollande. Han mener altså i likhet med mange offisielle representanter for venstresiden, at nødvendigheten av å bygge «Europa» innebærer å (midlertidig) se bort fra de sosiale kravene til venstresidens tradisjonelle velgere. Det er grunnen til at Hollande – i tråd med posisjonene Sosialistpartiet har inntatt de siste 20 årene – oppfordrer partiets medlemmer til å si et «sosialistisk ja» til den europeiske grunnlovstraktaten.
Denne traktaten har imidlertid skapt tydelige splittelser – mer enn Maastricht-traktaten gjorde i 1992 – både på grunnplanet og på toppen av partiet som ble grunnlagt av François Mitterrand: 42 prosent av Sosialistpartiets medlemmer stemte imot under den interne avstemmingen i desember i fjor, inkludert sentrale partifigurer som tidligere statsminister Laurent Fabius og den svært føderalistiske EU-parlamentarikeren Pervenche Béres. Marc Dolez, den eneste av partiets representanter i nasjonalforsamlingen som stemte imot grunnlovsendringene som ble vedtatt 28. februar som en nødvendig forutsetning innføring av EU-grunnloven, mener at denne traktaten «snur ryggen til venstresidens verdier».
«Dissensen» er også merkbar hos De grønne i Frankrike, der ja-siden bare fikk et knapt flertall under partiets interne avstemming i februar.2 Også i fagbevegelsen har det vært splittelser: 3. februar vedtok representantskapet i fagforeningssammenslutningen CGT (Confédération Générale du Travail) å si nei til grunnlovstraktaten. Dette må tolkes som en opposisjon til ledelsen i CGT som nektet å uttale seg – noe som utvilsomt henger sammen med dens ønske om å styrke sine bånd til Den europeiske faglige samorganisasjonen (EFS), som har stilt seg positiv til traktaten.

Når en del av venstresiden går imot sin egen politikk i EU-spørsmålet, skyldes det, for å sitere Pierre Bourdieu, at den har fått svekket sitt «immunforsvar». Denne svekkelsen ser ut til å være et produkt av en todelt utvikling: På den ene siden den gradvise konverteringen til økonomisk liberalisme på 80-tallet, og på den andre siden bortfallet av politiske holdepunkter for venstresiden. Dette har gjort «Europa» – uavhengig av innhold – til et erstatningsideal for en venstreside som mangler et eget prosjekt.
Dette «store spranget bakover»3 har mange årsaker. En av dem er den sosiologiske bakgrunnen til representantene for den progressive leiren. En annen er liberalernes kolonisering av steder der tenkning og innflytelse utøves. Men utover det man tidligere ville betraktet som «klassebestemte posisjoner» fra enkelte politiske ledere, er det en betydelig andel «venstresidefolk» som befinner seg på ja-siden i grunnlovsspørsmålet – uten entusiasme, men ofte med oppriktighet. For dem er Europa et prioritert ideal som rettferdiggjør innrømmelser fra venstresiden, selv om noen av disse innrømmelsene grenser opp til ideologiske helomvendinger. For denne holdningen preges av en viss oppgitthet.
I løpet av det 20. århundret ble venstresiden rammet av en rekke «elektrosjokk», som har gjort den mottakelig for alle mulige verbale og intellektuelle sammenblandinger. Sovjetunionens diktatoriske degenerering og økonomiske nederlag, den politiske kynismen til enkelte sentrale figurer innen sosialdemokratiet (avslørt blant annet gjennom pengemisbruk knyttet til partifinansiering), erfaringer i den tredje verden som har slått feil (for eksempel i Algerie etter uavhengigheten), og oppløsningen av 70-tallets frihetskamp, har ført til en dyp identitetskrise, ja, sågar en kollektiv depresjon.
Det kan virke som om historien har fordømt ethvert alternativ til kapitalismen og liberalismen. Og på denne slagmarken fremstår altså Europa som et reserveideal. De på venstresiden som sier ja (til grunnlovstraktaten som til Maastricht-traktaten) snakker for øvrig mer om hva Den europeiske union kunne være enn hva den er. Selv om Unionen ikke svarer til deres ønsker, klamrer de seg til den fordi de har følelsen av at det ikke finnes noe annet alternativ. Men Europa er like fullt en sosial, og økonomisk realitet med sosiale, økonomiske og politiske konsekvenser som er reelle.4
Gradvis har en politisk kultur gått i oppløsning og åpnet for en aksept av det europeiske prosjektet slik det har utviklet seg. Man forveksler europeisk integrasjon med gamle dagers internasjonale arbeidersolidaritet,5 selv om Den europeiske union har mer til felles med et aksjeselskap enn et uttrykk for solidaritet mellom de undertrykte på tvers av landegrenser. I den franske debatten henvises det ofte til Victor Hugo og hans oppfordring om å skape et «Europas forente stater» – men det presiseres sjelden at for Hugo dreide det seg om et «republikansk» Europa «med hovedsete i Frankrike».
Forvirringen blir desto større av at offisielle representanter for venstresiden gjør alt de kan for å unngå en debatt om innholdet i det europeiske prosjektet. På samme måte som regjeringenes økonomiske politikk gradvis er blitt unndratt ideologisk konfrontasjon, er Europa blitt «avpolitisert». EU står visstnok verken til høyre eller til venstre. Dermed blir enhver diskusjon en diskusjon om EU som sådan. Denne holdningen hindrer politisk argumentasjon og resonnement, og den gjør det vanskelig å forestille seg andre former for europeisk integrasjon. «Jeg har ingen respekt for de som sier ‘nei’ til grunnlovstraktaten og samtidig påstår at de er for Europa,» kan for eksempel Michel Rocard, tidligere statsminister for Sosialistpartiet, si uten blygsel.6
Men henvisningene til den «europeiske sosiale modellen» forblir i stor grad besvergelser, og det er delte meninger om hva den innebærer. Philippe Herzog, tidligere EU-parlamentariker for det franske kommunistpartiet, men mangeårig tilhenger av «sosialliberalisme», vedgår for eksempel at traktatenes definisjon av den sosiale modellen «heller mot blairisme», men mener likevel at det å påtvinge Unionen «et program for sosial utjevning» som franske sosialdemokrater har sett for seg, ville innebære at de «setter seg selv ut av spill».7

Splittelsene som brer seg på venstresiden bør imidlertid ikke overraske. Det er snarere enstemmigheten på venstresiden om EU-spørsmål de siste 20 årene som burde ha skapt forbauselse. For definisjonen av et progressivt Europa har alltid skapt splittelser på venstresiden opp igjennom historien. I utgangspunktet ble ikke Europa oppfattet som relevant for en venstreside som fremfor alt var internasjonalt orientert.
Forestillingen om et europeisk felleskap vokste langsomt frem, til tross for de blodige konfliktene som herjet kontinentet med jevne mellomrom. Det var samfunnselitene som var drivkraften. Posisjonene til enkelte progressive intellektuelle og kunstnere, som Victor Hugo og Stefan Sweig, var i lang tid lite kjent. Karl Marx gikk på sin side imot Den internasjonale ligaen for fred og frihet, som i 1869 publiserte et manifest for et Europas forente stater.8 Filosofen betraktet denne organisasjonen som en konkurrent til Den sosialistiske internasjonalen.
Selv om det europeiske idealet – ønsket om folkeforbrødring – sto sentralt for de revolusjonære bevegelsene i 1848,9 var dette vanskelig å få til i praksis. Helt fra starten var prosjektene hovedsakelig økonomiske, og vakte skepsis på venstresiden. I mellomkrigstiden foreslo industriherrer å etablere karteller og overenskomster i den europeiske kull- og stålindustrien,10 og i en tale i Folkeforbundet 5. september 1929 la Frankrikes utenriksminister Aristide Briand frem forslag om å opprette en organisasjon med navnet Den europeiske union, «som først og fremst konsentrerer seg om det økonomiske området». Det dreide seg hovedsakelig om en nedbygging av tollbarrierer ledsaget av «en form for føderal sammenslutning».11
Briand fikk støtte fra Det radikale parti i Frankrike, men ble møtt med skepsis fra Léon Blum og det sosialistiske partiet SFIO, som var imot å oppgi suverenitet, samt bekymret for en eventuell forbigåelse av Folkeforbundet. Arbeidsgivernes støtte til disse forslagene, i en tid med økonomisk krise, skapte også engstelse blant fagforeninger og venstrepartier som så dette som en rasjonaliseringsfelle.

Etter 1945 ble ideen om Europa igjen knyttet til fredsbevaring, og en rekke fremstående representanter for venstresiden – preget av krigen og motstandsbevegelsen – deltok på Den føderalistiske kongressen i Haag i mai 1948.12 Likevel var det fortsatt delte meninger om ideen om et europeisk fellesskap, desto mer ettersom den gjenoppsto under den kalde krigen og under amerikansk paraply. I 1954 førte ratifiseringen av traktaten om Europeisk forsvarsfellesskap (EDC) til intens krangel på venstresiden, men i den franske nasjonalforsamlingen stemte til slutt 53 sosialister for EDC, og 50 imot.
Etableringen av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) i 1957 ble støttet av sosialisten Guy Mollet, som var statsminister i Frankrike på denne tiden. De seks statene som dannet EEC var alle velferdsstater og det gryende fellesmarkedet så ut til å være godt regulert. I Frankrike stemte likevel Kommunistpartiet og deler av Det radikale partiet imot ratifisering av Roma-traktaten.
I det ideologiske klimaet som utviklet seg på 1980-tallet, ble det europeiske prosjektet mer og mer forbundet med økonomisk liberalisme. Den manglende evnen til å definere et progressivt Europa ble dekket over av en slags «velment dogmatisme». Man sluttet å drive politikk, og henga seg i stedet til moralprekener. I likhet med Tony Blair, som har byttet ut sosial rettferdighet med verbale fordømmelser av fattigdom, har deler av den «Europa»-frelste venstresiden kunnet vise til flere gode hensikter enn gode ideer. Leder for Det europeiske sosialistpartiet, danske Poul Nyrup Rasmussen, har for eksempel uttalt at det er en «moralsk plikt» å overbevise folk om den europeiske politikkens rettmessighet, og at man bør åpne opp markedene samtidig som man «respekterer etiske prinsipper, til våre medborgeres beste».13
Denne moralske argumentasjonen dekker over fatalismen som preger en venstreside som har mistet sin forståelse av styrkeforhold og glemt sin kamptradisjon. Forhandlinger mellom 25 medlemsland, innebærer nødvendigvis innrømmelser – men (dessverre) går de alltid i samme retning. Tidligere europaminister i Frankrike, Pierre Moscovici, omtaler i den forbindelse grunnlovstraktaten som et «uunngåelig og ufullkomment kompromiss».14 Men den bygger ikke på reelle forhandlinger, og det er lett å se at de som kaller «kompromisset» for «uunngåelig» ikke selv kommer til å rammes av denne ufullkommenheten.
Venstresidens representanter ser ut til å ha glemt at folk har vært nødt til å kjempe for – og noen ganger betalt med blod – for å oppnå det de har i dag. Men dagens talspersoner for den progressive leiren anser seg beseiret på forhånd, og gir avkall på kravene før forhandlingene i det hele tatt har startet. Tanken på å si «nei», ikke engang et «engelsk nei», streifer dem ikke. Og muligheten for å etablere et styrkeforhold mellom regjeringer, sammen med samfunnsborgerne og fagforeningene, er for dem utenkelig.

Kompromissviljen har vært spesielt stor hos de europeiske fagforeningene, etter hvert som EF og deretter EU gradvis har forvandlet dem til «partnere». Denne rollen leder til en samarbeidsånd som går på bekostning av det å representere og forsvare lønnsmottakernes interesser. Den europeiske faglige samorganisasjonen (EFS) er selve inkarnasjonen på fagorganisasjonenes forvandling til «sosiale eksperter». Uten politisk representasjon i Brussel, har den falt for det Pierre Bourdieu kalte den «teknokratisk-diplomatiske» fristelsen.15 Den plasserer seg ikke lenger i et styrkeforhold: I en ufordelaktig setting samarbeider den i stedet med mektige arbeidsgiverorganisasjoner som har liten interesse av forhandlinger siden de allerede har oppnådd det viktigste.
I tillegg kan måten internasjonale instanser fungerer på – og EU er ikke noe unntak – være en smule bedøvende. Skjermet fra verden utenfor, på travle kontorer der det snakkes mange forskjellige språk, kan man oppriktig føle at man er med på et stort, solidarisk eventyr. Man kan beruses av denne lille verdenen som rettferdiggjør seg selv, formerer seg selv, og gratulerer seg selv – med god avstand til dem som berøres av avgjørelsene man tar.
Denne holdningen – som statsviteren Jacques Généreux kaller naiv, og forskeren Raoul-Marc Jennar kaller et svik16 – preger både EU-parlamentarikere og EU-kommisjonens funksjonærer. Det fjerner dem enda mer fra problemstillinger som er viktige for befolkningene de skal representere (utflytting av arbeidsplasser, arbeidsledighet, osv).
Venstresidens «europeiske tropisme»17 kan også være et uttrykk for en teknokratisk forståelse av makt.18 Når en EU-parlamentariker fra De grønne hevder at samfunnsborgernes mulighet til å fremme borgerinitiativ uten noen juridiske konsekvenser (artikkel 1-47 i grunnlovstraktaten) utgjør «et betydelig fremskritt for demokratiet», tyder det på at det demokratiske idealet er kraftig nedgradert i deler av den progressive leiren.19
Ideologisk fallitt, sosial ettergivenhet og historieløshet preger diskusjonen. Det er ingen tvil om at forbitrelsen som øker blant tilhengerne av grunnlovstraktaten også avdekker en underliggende frykt for at en eventuell nei-seier vil kunne definere det politiske landskapet på nytt.
2 52,72 prosent stemte for en ja-kampanje, 41,98 prosent stemte nei, og 5,30 stemte blankt.
3 Jf. Serge Halimi, Le Grand Bond en arrière (Det store spranget bakover), Fayard, Paris, 2004. Se også Halimis artikkel «Veikartet for privatisering» i norske Le Monde diplomatique, juni 2004.
4 Georges Sarre, L’Europe contre la gauche (Europa mot venstresiden), Eyrolles, Paris, 2005, s. 65.
5 Se André Bellon, Pourquoi je ne suis pas altermondialiste. Eloge de l’antimondialisme (Hvorfor jeg er imot alterglobalisering. En hyllest til antiglobaliseringen), Mille et une nuits, Paris, 2005.
6 Le Monde, 22. september 2004.
7 L’Humanité, 15. desember 2004.
8 Pasifistisk organisasjon grunnlagt i Bern i 1867 av Charles Lemonnier.
9 Pasifisme og ideen om en europeisk konføderasjon sto sterkt i de revolusjonære bevegelsene i Europa i 1848.
10 Gérard Bossuat, Les Fondateurs de l’Europe (Europas grunnleggere), Belin, Paris, 2004, s. 37 og utover.
1
1 Le Monde, 6. april 2005.