Et sosialistisk ja?

Hvorfor støtter offisielle representanter for venstresiden grunnlovstraktaten, som på så mange punkter strider mot deres grunnleggende prinsipper? Det virker som deler av den europeiske venstresiden omfavner EU som en reserveløsning fordi de mangler et alternativt prosjekt. I Frankrike har debatten om grunnloven fått til dels gamle og dype splittelser frem i lyset. Man forveksler europeisk integrasjon med gamle dagers internasjonale arbeidersolidaritet.

En splittet europeisk venstreside:«Taktisk sett hadde det vært enkelt å si nei, og spille på raseriet som finnes i dette landet. (…) I likhet med et stort flertall i Sosialistpartiet mener jeg at vår plikt er å sørge for at vi i fremtiden har et Europa som fungerer,»1 sier lederen for det franske Sosialistpartiet, François Hollande. Han mener altså i likhet med mange offisielle representanter for venstresiden, at nødvendigheten av å bygge «Europa» innebærer å (midlertidig) se bort fra de sosiale kravene til venstresidens tradisjonelle velgere. Det er grunnen til at Hollande – i tråd med posisjonene Sosialistpartiet har inntatt de siste 20 årene – oppfordrer partiets medlemmer til å si et «sosialistisk ja» til den europeiske grunnlovstraktaten.
Denne traktaten har imidlertid skapt tydelige splittelser – mer enn Maastricht-traktaten gjorde i 1992 – både på grunnplanet og på toppen av partiet som ble grunnlagt av François Mitterrand: 42 prosent av Sosialistpartiets medlemmer stemte imot under den interne avstemmingen i desember i fjor, inkludert sentrale partifigurer som tidligere statsminister Laurent Fabius og den svært føderalistiske EU-parlamentarikeren Pervenche Béres. Marc Dolez, den eneste av partiets representanter i nasjonalforsamlingen som stemte imot grunnlovsendringene som ble vedtatt 28. februar som en nødvendig forutsetning innføring av EU-grunnloven, mener at denne traktaten «snur ryggen til venstresidens verdier».
«Dissensen» er også merkbar hos De grønne i Frankrike, der ja-siden bare fikk et knapt flertall under partiets interne avstemming i februar.2 Også i fagbevegelsen har det vært splittelser: 3. februar vedtok representantskapet i fagforeningssammenslutningen CGT (Confédération Générale du Travail) å si nei til grunnlovstraktaten. Dette må tolkes som en opposisjon til ledelsen i CGT som nektet å uttale seg – noe som utvilsomt henger sammen med dens ønske om å styrke sine bånd til Den europeiske faglige samorganisasjonen (EFS), som har stilt seg positiv til traktaten.

Når en del av venstresiden går imot sin egen politikk i EU-spørsmålet, skyldes det, for å sitere Pierre Bourdieu, at den har fått svekket sitt «immunforsvar». Denne svekkelsen ser ut til å være et produkt av en todelt utvikling: På den ene siden den gradvise konverteringen til økonomisk liberalisme på 80-tallet, og på den andre siden bortfallet av politiske holdepunkter for venstresiden. Dette har gjort «Europa» - uavhengig av innhold - til et erstatningsideal for en venstreside som mangler et eget prosjekt.
Dette «store spranget bakover»3 har mange årsaker. En av dem er den sosiologiske bakgrunnen til representantene for den progressive leiren. En annen er liberalernes kolonisering av steder der tenkning og innflytelse utøves. Men utover det man tidligere ville betraktet som «klassebestemte posisjoner» fra enkelte politiske ledere, er det en betydelig andel «venstresidefolk» som befinner seg på ja-siden i grunnlovsspørsmålet – uten entusiasme, men ofte med oppriktighet. For dem er Europa et prioritert ideal som rettferdiggjør innrømmelser fra venstresiden, selv om noen av disse innrømmelsene grenser opp til ideologiske helomvendinger. For denne holdningen preges av en viss oppgitthet.
I løpet av det 20. århundret ble venstresiden rammet av en rekke «elektrosjokk», som har gjort den mottakelig for alle mulige verbale og intellektuelle sammenblandinger. Sovjetunionens diktatoriske degenerering og økonomiske nederlag, den politiske kynismen til enkelte sentrale figurer innen sosialdemokratiet (avslørt blant annet gjennom pengemisbruk knyttet til partifinansiering), erfaringer i den tredje verden som har slått feil (for eksempel i Algerie etter uavhengigheten), og oppløsningen av 70-tallets frihetskamp, har ført til en dyp identitetskrise, ja, sågar en kollektiv depresjon.
Det kan virke som om historien har fordømt ethvert alternativ til kapitalismen og liberalismen. Og på denne slagmarken fremstår altså Europa som et reserveideal. De på venstresiden som sier ja (til grunnlovstraktaten som til Maastricht-traktaten) snakker for øvrig mer om hva Den europeiske union kunne være enn hva den er. Selv om Unionen ikke svarer til deres ønsker, klamrer de seg til den fordi de har følelsen av at det ikke finnes noe annet alternativ. Men Europa er like fullt en sosial, og økonomisk realitet med sosiale, økonomiske og politiske konsekvenser som er reelle.4
Gradvis har en politisk kultur gått i oppløsning og åpnet for en aksept av det europeiske prosjektet slik det har utviklet seg. Man forveksler europeisk integrasjon med gamle dagers internasjonale arbeidersolidaritet,5 selv om Den europeiske union har mer til felles med et aksjeselskap enn et uttrykk for solidaritet mellom de undertrykte på tvers av landegrenser. I den franske debatten henvises det ofte til Victor Hugo og hans oppfordring om å skape et «Europas forente stater» – men det presiseres sjelden at for Hugo dreide det seg om et «republikansk» Europa «med hovedsete i Frankrike».
Forvirringen blir desto større av at offisielle representanter for venstresiden gjør alt de kan for å unngå en debatt om innholdet i det europeiske prosjektet. På samme måte som regjeringenes økonomiske politikk gradvis er blitt unndratt ideologisk konfrontasjon, er Europa blitt «avpolitisert». EU står visstnok verken til høyre eller til venstre. Dermed blir enhver diskusjon en diskusjon om EU som sådan. Denne holdningen hindrer politisk argumentasjon og resonnement, og den gjør det vanskelig å forestille seg andre former for europeisk integrasjon. «Jeg har ingen respekt for de som sier 'nei' til grunnlovstraktaten og samtidig påstår at de er for Europa,» kan for eksempel Michel Rocard, tidligere statsminister for Sosialistpartiet, si uten blygsel.6
Men henvisningene til den «europeiske sosiale modellen» forblir i stor grad besvergelser, og det er delte meninger om hva den innebærer. Philippe Herzog, tidligere EU-parlamentariker for det franske kommunistpartiet, men mangeårig tilhenger av «sosialliberalisme», vedgår for eksempel at traktatenes definisjon av den sosiale modellen «heller mot blairisme», men mener likevel at det å påtvinge Unionen «et program for sosial utjevning» som franske sosialdemokrater har sett for seg, ville innebære at de «setter seg selv ut av spill».7 (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Realpolitikkens hverdagshelter

Default thumbnail
Neste sak

Etter «sedertrerevolusjonen»

Andre saker om EU

0 kr 0