Maliernes ambivalente holdning til militærkuppet i august viser at de internasjonale institusjonenes fokus på valggjennomføring ikke nødvendigvis er det beste middelet til å forankre demokratiet i det fransktalende Afrika.
Bombingen av Libya i 2011 og konflikten i Syria har satt en bråstopper for intervensjonsiveren til stormaktene som siden 90-tallet har forsøkt å endre verdensordenen FN-pakten innførte i 1945. Men ingen ny orden kan skimtes i horisonten.
EU-kommisjonens advarsler til Polen og Romania viser at grunnleggende rettigheter er under angrep i visse EU-land, men også at rettsstaten er et tvetydig begrep som EU bruker svært selektivt.
I EU og på nasjonalt nivå er det politiske styresettet i ferd med å endre seg. Folket er nå bare én kilde til legitimitet, i konkurranse med markedet, ekspertene
og «sivilsamfunnet».
Det er på tide å hente fram igjen idétradisjonen som ligger til grunn for demokratiet og den sekulære staten.
Grensene kolonimaktene trakk opp på 1800-tallet, med rette linjer som overså realiteten på bakken, var viktige for den nasjonale frigjøringen, men nå er kontinentet preget av konflikter som går på tvers av nasjonstilhørighet. Mange afrikanske land i ferd med å gå i oppløsning og grensene blir stadig mer flytende.
28. februar avholdes presidentvalg i Togo, på tross av frykt for valgfusk. Demokratiet har vunnet fram på det afrikanske kontinentet, men er fortsatt skjørt. Det viser blant annet statskuppet i Guinea og de stadige utsettelsene av valget i Elfenbenskysten. I 2010 har 16 afrikanske land femtiårsjubileum som uavhengige stater. Det er en anledning til å se nærmere på hvordan det står til med demokratiseringen som startet i Afrika på 1990-tallet.
Europaparlamentet har lenge slitt med et image som en maktesløs instans i det store EU-systemet. Men parlamentets motstand i høst mot en avgjørelse i EF-domstolen som legaliserer sosial dumping, har fått mange til å se på parlamentet som et håp for et «sosialt EU». Et grundigere blikk på striden om parlamentets motstand mot EU-dommernes liberalistiske traktatfortolkning avslører imidlertid snarere sprekker i EU-konstruksjonen enn utsikter til et mer sosialt og demokratisk EU.
Nicolas Sarkozy sjokkerte under sitt nylige besøk i Afrika. Sarkozys var offisielt kommet hit for å bedre Frankrikes forbindelser til kontinentet. Frankrikes ry har blitt betraktelig tilsmusset av den manglende inngripen i det rwandiske folkemordet og den strenge innvandringspolitikken. Talen den franske presidenten holdt i Dakar 26. juli gjorde alt annet enn å gi Frankrike et bedre rykte. Den virket mest som et forsøk på å rettferdiggjøre innvandringspolitikken. Sarkozy snakket om et Afrika som før kolonitiden historieløst hadde levd «i takt med årstidene». Et Afrika der instinkt spilte en større rolle enn rasjonalitet. Ifølge Sarkozy var det på tide at Afrika «åpnet øyene» og skapte «sine egen framtid». Den franske presidenten fornyer sikkert og visst det diplomatiske språket. Og det på en måte som burde overbevise de fleste om globaliseringens reelle natur.
SIVILISASJONSSJOKK? I forlengelsen av 29. mai har CPE bidratt til å gjenoppvekke en neddopet demokratisk debatt.
Hva er egentlig formålet med det europeiske prosjektet? Det er et paradoks at Unionen ser ut til å beskjeftige seg med alt utenom det viktigste
Hvorfor støtter offisielle representanter for venstresiden grunnlovstraktaten, som på så mange punkter strider mot deres grunnleggende prinsipper? Det virker som deler av den europeiske venstresiden omfavner EU som en reserveløsning fordi de mangler et alternativt prosjekt. I Frankrike har debatten om grunnloven fått til dels gamle og dype splittelser frem i lyset. Man forveksler europeisk integrasjon med gamle dagers internasjonale arbeidersolidaritet.
Det internasjonale rettsvesen står overfor store utfordringer. Det skal både sikre folkeretten og verdensfreden og ivareta nasjonal suverenitet. Kan den nyopprettede internasjonale straffedomstolen (ICC) bidra til at krigsforbrytere ? også om de kommer fra USA eller Storbritannia ? blir dømt?