Anne-Cécile Robert

«Før solgte jeg bensin, nå pleier jeg pasienter med alzheimer.» Den omlag 40 år gamle fru «X» er nervøs der hun sitter og forteller til legen sin om hvordan hun ved et eldresenter gikk fra vaskejobb til en stilling som pleieassistent, simpelthen fordi den sleipe og skruppelløse kvinnelige sjefen ved senteret forlangte det. Da hun skadet seg mens hun prøvde å hjelpe en av de eldre fra ikke å falle ut av sengen, gikk alt til helvete. Kjeft fra ledelsen, irettesettelser… Fru «X» er blant de mange arbeidstakerne som opplever å bli ofre for sine overordnedes tilfeldige avgjørelser, uoppnåelige krav, omgåelser av arbeidsmiljøloven, og så videre.Filmregissørene Sophie Bruneau og Marc-Antoine Roudil har filmet tre sykmeldte arbeidstakere som intervjues av leger med lidelser på arbeidsplassen som spesialområde. Som en av de «utstøtte» minner om med noen få ord i begynnelsen av filmen, så har et tilbud om slike samtaler blitt innført ved tre sykehus i Paris-området siden 1995.Inspirert av boken skrevet av psykiateren Christophe Dejours,1 har Ils ne mouraient pas tous, mais tous étaient frappés2 (Ikke alle døde, men alle ble angrepet) blitt en sober film, nesten helt uten iscenesettelse, hvor pasienter og terapeuter filmes under pasientsamtaler. En arbeiderske som jobber ved samlebåndet på en flaskefabrikk, en hushjelp og en direktør ved en bankfilial. Deres historier avslører forverringen av forholdene på arbeidsplassen og den mekaniske nedbrytingen av mennesker. «Vi har blitt roboter,» innrømmer den første av disse. Hun forteller hvordan antall ansatte har blitt redusert mens arbeidsmengden har blitt større. Tre ansatte i stedet for ti fyller 550 flakonger i timen, mot tidligere 350.De fleste av disse ofrene peker på de samme utløsende faktorene: at bedriften har blitt kjøpt opp av og/eller slått sammen med en annen, en utskifting i ledelsen, innføring av omorgansering av arbeidet, basert på individuell produktivitet. Filialdirektør «Z» forsøkte å ta ledelsens krav på sin kappe, for å verne om sine ansatte. «Jeg er ikke tilhenger av hierarkis makt. Jeg er først og fremst et menneske,» forklarer han. Til slutt «sprakk han», og brast ut i gråt i de ansattes påsyn.Utover disse sterke vitnesbyrdene retter dokumentarfilmen et kritisk lys mot et samfunn i oppløsning. «Det er ikke slik at det er flere som lider i dag enn før,» lyder Christophe Dejours kommentar mot slutten av filmen. «Det er toleransegrensen for lidelse som har blitt lavere.» Psykiateren understreker at den kollektive solidariteten er borte, den som for noen tiår siden ville grepet tak i vanskene og gjort dem om til kollektive problemer. Det er nettopp det som er det perverse ved den nye måten å organisere arbeidet på – man isolerer de ansatte for heller å vektlegge den enkeltes prestasjoner. Men å gi en «objektiv vurdering» av den enkelte er umulig under dagens forhold, understreker Dejours. Pasientene er ofte samvittighetsfulle arbeidstakere, kanskje også svært dyktige, men disse nye arbeidsmetodene knekker dem. Alene våger de ikke gjøre opprør. «Frykten forpester den etiske innstillingen,» hevder en av spesialistene. En annen understreker dessuten at de fleste pasientene hadde godtatt systemet før de ble ofre for det. Overfor legene gir de også ofte uttrykk for at det er «deres feil». Denne utviklingen skyldes ikke tilfeldigheter.3 Terapeutene henviser til at de som sitter med det politiske ansvaret er blinde for eller delaktige i dette, de godtar denne nedbrytingen av arbeidsvernet, og er forøvrig