«Et statskupp for mye», sa Senegals utenriksminister Aïssata Tall Sall etter kuppet i Niger i juli. Kuppet var det sjette i Vest-Afrika på få år, og nylig ble det etterfulgt av et nytt i Gabon. Hva er det som skjer?
I FN har de afrikanske landene nølt med å følge de vestlige landenes henstillinger om å stemme for resolusjonene mot den russiske invasjonen. Russlands comeback på kontinentet forklarer ikke alene denne nølingen.
I krigen i Ukraina bidrar FN med hjelp til flyktninger, mat og medisin, alt bortsett fra organisasjonens hovedoppgave: fred og sikkerhet. Det tok hele 54 dager før FNs generalsekretær António Guterres innledet et diplomatisk initiativ.
Krigen i Ukraina har skapt et sjeldent samhold i EU. Kan det bli begynnelsen på en tettere integrasjon? Mens Frankrike ønsker å løsrive EUs forsvars- og utenrikspolitikk fra USA, kvier mange EU-land seg for å forlate den amerikanske paraplyen.
De vestlige landene forsøkte å stanse Russlands militære opptrapping og invasjon av Ukraina med stadige trusler om økonomiske straffetiltak. Selv om sanksjoner sjelden har vist seg å fungere, har det blitt USAs og EUs foretrukne våpen.
Maliernes ambivalente holdning til militærkuppet i august viser at de internasjonale institusjonenes fokus på valggjennomføring ikke nødvendigvis er det beste middelet til å forankre demokratiet i det fransktalende Afrika.
Bombingen av Libya i 2011 og konflikten i Syria har satt en bråstopper for intervensjonsiveren til stormaktene som siden 90-tallet har forsøkt å endre verdensordenen FN-pakten innførte i 1945. Men ingen ny orden kan skimtes i horisonten.
EU-kommisjonens advarsler til Polen og Romania viser at grunnleggende rettigheter er under angrep i visse EU-land, men også at rettsstaten er et tvetydig begrep som EU bruker svært selektivt.
I EU og på nasjonalt nivå er det politiske styresettet i ferd med å endre seg. Folket er nå bare én kilde til legitimitet, i konkurranse med markedet, ekspertene
og «sivilsamfunnet».
Det er på tide å hente fram igjen idétradisjonen som ligger til grunn for demokratiet og den sekulære staten.
Grensene kolonimaktene trakk opp på 1800-tallet, med rette linjer som overså realiteten på bakken, var viktige for den nasjonale frigjøringen, men nå er kontinentet preget av konflikter som går på tvers av nasjonstilhørighet.
28. februar avholdes presidentvalg i Togo, på tross av frykt for valgfusk. Demokratiet har vunnet fram på det afrikanske kontinentet, men er fortsatt skjørt. Det viser blant annet statskuppet i Guinea og de stadige utsettelsene av valget i Elfenbenskysten. I 2010 har 16 afrikanske land femtiårsjubileum som uavhengige stater. Det er en anledning til å se nærmere på hvordan det står til med demokratiseringen som startet i Afrika på 1990-tallet.
Europaparlamentet har lenge slitt med et image som en maktesløs instans i det store EU-systemet. Men parlamentets motstand i høst mot en avgjørelse i EF-domstolen som legaliserer sosial dumping, har fått mange til å se på parlamentet som et håp for et «sosialt EU». Et grundigere blikk på striden om parlamentets motstand mot EU-dommernes liberalistiske traktatfortolkning avslører imidlertid snarere sprekker i EU-konstruksjonen enn utsikter til et mer sosialt og demokratisk EU.
Nicolas Sarkozy sjokkerte under sitt nylige besøk i Afrika. Sarkozys var offisielt kommet hit for å bedre Frankrikes forbindelser til kontinentet. Frankrikes ry har blitt betraktelig tilsmusset av den manglende inngripen i det rwandiske folkemordet og den strenge innvandringspolitikken. Talen den franske presidenten holdt i Dakar 26. juli gjorde alt annet enn å gi Frankrike et bedre rykte. Den virket mest som et forsøk på å rettferdiggjøre innvandringspolitikken. Sarkozy snakket om et Afrika som før kolonitiden historieløst hadde levd «i takt med årstidene». Et Afrika der instinkt spilte en større rolle enn rasjonalitet. Ifølge Sarkozy var det på tide at Afrika «åpnet øyene» og skapte «sine egen framtid». Den franske presidenten fornyer sikkert og visst det diplomatiske språket. Og det på en måte som burde overbevise de fleste om globaliseringens reelle natur.
SIVILISASJONSSJOKK? I forlengelsen av 29. mai har CPE bidratt til å gjenoppvekke en neddopet demokratisk debatt.
«Før solgte jeg bensin, nå pleier jeg pasienter med alzheimer.» Den omlag 40 år gamle fru «X» er nervøs der hun sitter og forteller til legen sin om hvordan hun ved et eldresenter gikk fra vaskejobb til en stilling som pleieassistent, simpelthen fordi den sleipe og skruppelløse kvinnelige sjefen ved senteret forlangte det. Da hun skadet seg mens hun prøvde å hjelpe en av de eldre fra ikke å falle ut av sengen, gikk alt til helvete. Kjeft fra ledelsen, irettesettelser… Fru «X» er blant de mange arbeidstakerne som opplever å bli ofre for sine overordnedes tilfeldige avgjørelser, uoppnåelige krav, omgåelser av arbeidsmiljøloven, og så videre.Filmregissørene Sophie Bruneau og Marc-Antoine Roudil har filmet tre sykmeldte arbeidstakere som intervjues av leger med lidelser på arbeidsplassen som spesialområde. Som en av de «utstøtte» minner om med noen få ord i begynnelsen av filmen, så har et tilbud om slike samtaler blitt innført ved tre sykehus i Paris-området siden 1995.Inspirert av boken skrevet av psykiateren Christophe Dejours,1 har Ils ne mouraient pas tous, mais tous étaient frappés2 (Ikke alle døde, men alle ble angrepet) blitt en sober film, nesten helt uten iscenesettelse, hvor pasienter og terapeuter filmes under pasientsamtaler. En arbeiderske som jobber ved samlebåndet på en flaskefabrikk, en hushjelp og en direktør ved en bankfilial. Deres historier avslører forverringen av forholdene på arbeidsplassen og den mekaniske nedbrytingen av mennesker. «Vi har blitt roboter,» innrømmer den første av disse. Hun forteller hvordan antall ansatte har blitt redusert mens arbeidsmengden har blitt større. Tre ansatte i stedet for ti fyller 550 flakonger i timen, mot tidligere 350.De fleste av disse ofrene peker på de samme utløsende faktorene: at bedriften har blitt kjøpt opp av og/eller slått sammen med en annen, en utskifting i ledelsen, innføring av omorgansering av arbeidet, basert på individuell produktivitet. Filialdirektør «Z» forsøkte å ta ledelsens krav på sin kappe, for å verne om sine ansatte. «Jeg er ikke tilhenger av hierarkis makt. Jeg er først og fremst et menneske,» forklarer han. Til slutt «sprakk han», og brast ut i gråt i de ansattes påsyn.Utover disse sterke vitnesbyrdene retter dokumentarfilmen et kritisk lys mot et samfunn i oppløsning. «Det er ikke slik at det er flere som lider i dag enn før,» lyder Christophe Dejours kommentar mot slutten av filmen. «Det er toleransegrensen for lidelse som har blitt lavere.» Psykiateren understreker at den kollektive solidariteten er borte, den som for noen tiår siden ville grepet tak i vanskene og gjort dem om til kollektive problemer. Det er nettopp det som er det perverse ved den nye måten å organisere arbeidet på – man isolerer de ansatte for heller å vektlegge den enkeltes prestasjoner. Men å gi en «objektiv vurdering» av den enkelte er umulig under dagens forhold, understreker Dejours. Pasientene er ofte samvittighetsfulle arbeidstakere, kanskje også svært dyktige, men disse nye arbeidsmetodene knekker dem. Alene våger de ikke gjøre opprør. «Frykten forpester den etiske innstillingen,» hevder en av spesialistene. En annen understreker dessuten at de fleste pasientene hadde godtatt systemet før de ble ofre for det. Overfor legene gir de også ofte uttrykk for at det er «deres feil». Denne utviklingen skyldes ikke tilfeldigheter.3 Terapeutene henviser til at de som sitter med det politiske ansvaret er blinde for eller delaktige i dette, de godtar denne nedbrytingen av arbeidsvernet, og er forøvrig
Hva er egentlig formålet med det europeiske prosjektet? Det er et paradoks at Unionen ser ut til å beskjeftige seg med alt utenom det viktigste
Hvorfor støtter offisielle representanter for venstresiden grunnlovstraktaten, som på så mange punkter strider mot deres grunnleggende prinsipper? Det virker som deler av den europeiske venstresiden omfavner EU som en reserveløsning fordi de mangler et alternativt prosjekt. I Frankrike har debatten om grunnloven fått til dels gamle og dype splittelser frem i lyset. Man forveksler europeisk integrasjon med gamle dagers internasjonale arbeidersolidaritet.
Det internasjonale rettsvesen står overfor store utfordringer. Det skal både sikre folkeretten og verdensfreden og ivareta nasjonal suverenitet. Kan den nyopprettede internasjonale straffedomstolen (ICC) bidra til at krigsforbrytere – også om de kommer fra USA eller Storbritannia – blir dømt?