Kinas lange marsj mot Afrika



Økonomiske fremgangsmåter irritererDe var forholdsvis ille berørt, de kinesiske lederne som i desember 2004 avla Angolas president José Eduardo dos Santos et besøk. Noen dager tidligere hadde den britiske organisasjonen Global Witness gått ut offentlig med antydninger om misbruk av lånet på to milliarder dollar fra den kinesiske banken Eximbank til Angola.
Offisielt skulle pengene gå til gjenoppbygging av elektrisitetssystem, jernbane, administrative bygninger og annen infrastruktur som er blitt ødelagt under den 30 år lange borgerkrigen i Angola. Til gjengjeld skulle Kina motta 10 000 oljefat per dag. Det viste seg imidlertid at en del av lånet i stedet ble brukt til regjeringspropaganda med sikte på valget i 2006, og 9. desember 2004 ble Antonio Pereira Mendes de Campos Van Dunem, en kjent forhandler i utenrikspolitiske kretser, bedt om å forlate sin stilling som sekretær for ministerrådet i Angola – etter press fra Kina. Beijing avvek dermed fra et prinsipp som har ligget til grunn for Kinas lange handelsmarsj mot Afrika: prinsippet om ikke å blande seg inn i de aktuelle landenes indre anliggender. En liten moralpreken – utvilsomt rettferdiggjort av presset fra internasjonale kapitalinnskytere på det korrupsjonsberyktede Angola – ville imidlertid ikke stå i veien for fortsatt innbringende handelsforbindelser mellom Kina og Afrika. Tretten år etter å ha brutt med Angola fordi landet på tross av uavhengigheten ble ansett for å stå Sovjetunionen for nært, har Kina i stor grad rettet opp dette feiltrinnet. Den gamle portugisiske kolonien er blitt Kinas nest største handelspartner på det afrikanske kontinentet, og Kina importerer i dag 25 prosent av Angolas oljeproduksjon. Myndighetene i Luanda planlegger å etablere direkte flyavganger til Beijing, og det skal attpåtil være snakk om å bygge en kinesisk bydel i hovedstaden for å ta imot delegasjoner fra Asia.
Det omstridte lånet på to milliarder dollar ble innvilget med en rente på 1,5 prosent over en periode på 17 år, og avtalen kunne på kort sikt ha vist seg å være ufordelaktig for Beijing. Ikke desto mindre åpnet den for at kinesiske selskaper kunne skaffe seg store deler av gjenoppbyggingsmarkedet i Angola. Dette skaper bekymring i befolkningen: «Ifølge avtalen skal 30 prosent av lånet brukes på lokale selskaper. Det betyr altså at 70 prosent ikke skal det. Men bygg- og anlegg er en av de få sektorer der angolanerne kan få seg jobb,» forklarer den uavhengige økonomen José Cerqueira.1

Tidene skifter, og i Beijing har pragmatismen mer vind i seilene enn den ideologiske retorikken. I dag er utenrikshandel og økonomisk samarbeid underlagt samme departement, og det dreier seg ikke lenger først og fremst om å etablere solidaritetsbånd mellom to kontinenter i den tredje verden, noe som preget den kinesiske politikken overfor Afrika frem til midten av 70-tallet. Da fokuserte Kina på å gi teknisk bistand til broderland som nylig hadde løsrevet seg fra koloniherredømmet, og bidra til deres utvikling. Kina sendte 15 000 leger og over 10 000 landbruksingeniører til denne delen av den tredje verden som var blitt omgjort til en bakre front i den kalde krigen.
Som en antiimperialistisk motvekt til Vesten, skaffet Kina seg fotfeste i områder som ble spart av USA og Sovjetunionen. Slik kunne Kina sikre seg ambisiøse byggeprosjekter – for eksempel jernbanestrekningen «Tanzam» mellom Tanzania og Zambia – og inngå militære samarbeidsavtaler med sine ideologiske venner i Øst-Afrika (Etiopia, Uganda, Tanzania, Zambia) og de viktigste alliansefrie landene, som Egypt. Mellom 1955 og 1977 solgte Kina militærutstyr til Afrika til en verdi av 142 millioner dollar. Og døren til kinesiske universiteter ble åpnet på gløtt for afrikanske studenter: 15 000 fikk studieplass i etterkant av løsrivelsen fra kolonimaktene.
I 1977 nådde den samlede verdien av handelen mellom Kina og Afrika en rekord på 817 millioner dollar. Beijing opprettholdt sine forbindelser til Afrika utover 80-tallet, i en periode da vestlige land og Sovjetunionen trakk seg ut av Afrika – og utviklingshjelpen fra Vesten ble halvert. Kina avsto imidlertid fra å eksportere sin revolusjonære «verktøykasse» til Afrika, og konsentrerte seg om å øke utenrikshandelen og utenlandsinvesteringene sine. Da den geopolitiske situasjonen etter den kalde krigen og den usikre utviklingen i Midtøsten brakte vestlige land tilbake til Afrika – ikke minst for å variere oljeimporten – var Kina allerede blitt «verdens fabrikk» og skaffet seg råvarer fra det afrikanske kontinentet.

Kina er verdens nest største oljeforbruker, og mer enn 25 prosent av Kinas oljeimport kommer fra Guineabukta og Sudan. Kina vil frem mot 2020 blir nødt til å importere 60 prosent av energien, og det enorme behovet for energi gjør at man til og med kan handle med stater som Tsjad, som opprettholder sine diplomatiske forbindelser med Taiwan.2
Selv om Afrika ikke utgjorde mer enn to prosent av Kinas samlede utenrikshandel i 2004, har kontinentet vært et viktig mål for Beijings «åpenhetspolitikk»: I løpet av 90-tallet økte faktisk handelen mellom Kina og Afrika med hele 700 prosent,3 og siden det første kinesisk-afrikanske forum ble organisert i 2000 i Beijing,4 er det inngått et førtitalls kontrakter. Den samlede verdien på handelen ble fordoblet på fire år (over 20 milliarder dollar ved utgangen av 2004). I løpet av inneværende år vil Kina sannsynligvis bli Afrikas tredje største handelspartner (etter USA og Frankrike, og foran Storbritannia).
De 674 statlige kinesiske selskapene som har etablert seg i Afrika, investerer like mye i veletablerte sektorer – fra gruvedrift og fiske til edle tresorter og telefoni – som i virksomhet som anses for å være mindre innbringende, og som Vesten i mange tilfeller har trukket seg ut av. Det gjelder for eksempel gjenopptakelsen av kobbergruvedriften i Chambeshi i Zambia, og oljeletingen i Gabon, der ressursene antas å være i ferd med å tørke ut.
I 2004 utgjorde kinesiske investeringer mer enn 900 millioner dollar av de totale 15 milliarder dollar i direkte utenlandsinvesteringer i Afrika. Tusenvis av prosjekter er i gang: 500 av dem drives ene og alene av bygg- og anleggsfirmaet China Road And Bridge Corporation, noe som bidrar til at 43 kinesiske selskaper befinner seg blant verdens 225 fremste selskaper innen denne sektoren. Beijing har attpåtil lagt beslag på telekommunikasjonsmarkedet i Etiopia, gjenopptatt deler av virksomheten til det kongolesiske gruveselskapet Gecamines, oppgradert motorveien mellom Mombasa og Nairobi i Kenya, og lansert den første nigerianske satellitten. Åtte afrikanske land har for øvrig fått offisiell status som reisemål for kinesiske turister.

Denne økonomiske og handelsmessige offensiven ledsages av en intens diplomatisk aktivitet. Kinas president Hu Jintao, som kom til makten i mars 2003, har allerede gjennomført et statsbesøk i Gabon som fikk stor oppmerksomhet. I tillegg er det organisert en rekke offisielle møter i regi av Kinas handels- og utenriksdepartementer, som har skaffet seg egne «Afrika-avdelinger». I en rekke kriserammede land som har et ømtålig forhold til vestlig diplomati, høster Beijing fruktene av sitt prinsipp om ikke å blande seg inn i handelspartnernes interne anliggender. Kinas forbindelser til Sudan – svartelistet av FN på grunn av situasjonen i Darfur – er et godt eksempel på en temmelig skruppelløs strategi.
He Wenping, underdirektør ved Institutt for afrikanske studier ved det samfunnsvitenskapelige fakultet i Beijing, sier til Le Monde diplomatique at for Kinas del kan ikke «beskyttelsen av menneskerettigheter stå i veien for utøvelsen av nasjonal suverenitet. Det er overhodet ingen tvil om at dette synet har bidratt til Kinas suksess i Afrika, selv om dette ikke er det eneste fellestrekket mellom Kina og landets afrikanske handelspartnere».
Ti år etter at Kina involverte seg i utviklingen av oljefeltene i Muglad i Sør-Sudan, som på det tidspunktet var uutnyttede, importerer landet halvparten av oljen som utvinnes der. Hele 13 av de 15 største utenlandske oljeselskapene som driver virksomhet i Sudan, er kinesiske – fra Kinas nasjonale oljeselskap (CNPC) til Zonggyuan Petroleum Corporation. Beijings kynisme ble virkelig lagt for dagen da FNs sikkerhetsråd i september 2004 skulle stemme over resolusjon 1564, som innførte embargo på våpensalg til Sudan. Mens massakrene raste i Darfur, truet Kinas FN-ambassadør Wang Guangya med å legge ned veto mot resolusjonen, før han til slutt stemte blankt. Dette til tross for at resolusjonsforslaget, som var lagt frem av USA, allerede i utgangspunktet var temmelig utvannet. Denne hendelsen vitnet om de sterke båndene som er utviklet mellom Beijing og Khartoum.
En rekke afrikanske eneherskere berømmer den «gjensidige respekten» og «oppmerksomheten overfor kulturelle forskjeller» som preger handelen og samarbeidet med Kina, for å sitere Kinas gamle venn Omar Bongo Ondimba, president i Gabon.5 Men denne kinesiske «safarien» i det afrikanske «eldorado»6 bekymrer de multinasjonale selskapene som tradisjonelt kretser rundt dette «nyttige» kontinentet. Også det amerikanske diplomatiet, som offisielt er opptatt av «godt styresett», begynner å irritere seg over Kinas økonomiske fremgangsmåter. Gal Luft, som er spesialist på energisikkerhet og direktør ved den nykonservative tankesmien Institute for the Analysis of Global Security (IAGS), uttaler i den forbindelse at «kineserne er tilbøyelige til å gjøre forretninger på en måte som amerikanerne og europeerne begynner å gå bort fra: bestikkelser og andre former for smøring. Derfor har enkelte afrikanske land større interesse av å samarbeide med kinesiske selskaper enn med vestlige foretak som har fått mindre handlingsrom etter lanseringen av kampanjer som 'Publish what you pay', som har til hensikt å sikre større økonomisk gjennomsiktighet.»7
«Denne andre måten å gjøre forretninger på»8 skaper enda mer bekymring hos de ikke-statlige organisasjonene (NGOer), som i lengre tid har kritisert Vestens kyniske fremgangsmåter i Afrika. Det er åpenbart fortsatt grunn til å kritisere betingelsene knyttet til lån fra de store internasjonale organisasjonene, fordi de tvinger mottakerlandene til å rette seg etter utlånernes diktat. Men det kinesiske samarbeidet, som gir lån uten betingelser, unndrar seg minstekrav om økonomisk innsyn, og vil skape enda flere «hvite elefanter» (dødfødte prosjekter).
Douglas Steinberg, som er avtroppende leder for Angola-programmet til hjelpeorganisasjonen Care, er skeptisk til det store kinesiske lånet til Angola: «Det gir Angola mye større handlingsrom til ikke å innfri betingelsene for andre lån, for eksempel avtaler med Det internasjonale pengefondet (IMF). Det gir regjeringen mulighet til å unndra seg innsyn i sin virksomhet.»9

Kinas salg av våpen til Afrika er også noe som skaper bekymring. På slutten av 1900-tallet solgte Kina våpen for over en milliard dollar til den blodige konflikten mellom Etiopia og Eritrea, og mistenkes nå for å ha brukt Sudan som lanseringsmarked for sin militærteknologi på begynnelsen av år 2000. I tillegg viderefører Kina sitt militære samarbeid med Zimbabwe, et annet land som er svartelistet av Vesten.10 Utover dette, registrerer man en økende konsentrasjon av kinesiske militærattacheer i medlemslandene til organisasjonen Southern African Development Community (SADC).11 Også her ser det ut til at «økonomiske hensyn (…) er viktigere enn ideologiske og geopolitiske ambisjoner, som sto i høysetet under den kalde krigen.»12
Med denne kinesiske «vinn-vinn»-modellen finnes det ifølge Beijing ikke noen tapende part. Men dreier det seg ikke til syvende og sist om en annen form for nykolonialisme, innhyllet i illusjonene om en felles utviklingspolitikk mellom landene i Sør? Flere afrikanske observatører har da også pekt på begrensningene i Kinas handelspolitikk og spurt seg hvilke konsekvenser den direkte konkurransen fra asiatiske varer – fra tekstiler til stålprodukter – vil ha for de økonomiske strukturene i Afrika.
Kinas viktigste afrikanske handelspartner, Sør-Afrika, som i 1997 brøt sine diplomatiske forbindelser med Taiwan for å nærme seg Beijing, stilles overfor «et innbydende samarbeid og en skremmende trussel» på én og samme tid, bemerker Moeletsi Mbeki, visepresident ved Utenrikspolitisk institutt ved Universitetet i Witwatersrand i Johannesburg: «Vi selger råvarer til dem, og til gjengjeld kjøper vi deres industrivarer. Dette kan bare resultere i én ting: en negativ handelsbalanse. Man kan spørre seg om ikke en gammel historie er i ferd med å gjenta seg foran øynene våre.»13
Faktum er at Pretorias handelsunderskudd overfor Beijing har nå oversteget 400 millioner dollar – mot 24 millioner dollar i 1992. I september 2004 truet derfor en av de største medlemsorganisasjonene i det mektige sørafrikanske fagforbundet COSATU med boikott av de som solgte kinesiske produkter, fordi de ble ansett for å bidra til økt arbeidsledighet i landet. Den samme usikkerheten råder på Avenue Charles de Gaulle i Senegals hovedstad Dakar, der billige kinesiske produkter – fra sko til medisiner – innvaderer salgsboder og utstillingsvinduer. Samtidig trues tekstilfabrikkene i Lesotho av frislippet av den globale tekstilhandelen, som trådte i kraft i januar i år.14

Kina forsøker å sukre pillen med løfter, gaver, historiske referanser til Bandung-konferansen,15 og symbolske tiltak overfor det afrikanske kontinentet. Kina har for eksempel ettergitt ti milliarder dollar i bilateral gjeld siden 2000. Og 10 000 afrikanere er i ferd med å utdanne seg i Beijing, i forbindelse med Fondet for utvikling av menneskelige ressurser for Afrika, etablert av den kinesiske regjeringen.16 Kina involverer seg også mer og mer i fredsbevarende operasjoner i Afrika – fra Liberia til Den demokratiske republikken Kongo – og sendte i 2004 mer enn 1500 FN-soldater til kontinentet.
Lanseringen av The New Asian-African Strategic Partnership17, som fokuserer på privat sektor og som Beijing vil få stort utbytte av, bærer bud om et nytt stort sprang i handelen mellom Kina og Afrika frem mot 2006. Under sitt besøk i Gabon i 2004 ga også president Hu Jintao løfter om «et økonomisk samarbeid som vil legge større vekt på infrastruktur, landbruk og utvikling av menneskelige ressurser». Bare fromme ønsker? En ting er i alle fall sikkert: Beijing «oppfører seg i dag som en hvilken som helst stormakt som forfølger sine interesser. Landet peiler seg inn mot land med stort potensial, enten det dreier seg om råvarer, kjøpekraft eller diplomatisk innflytelse.»18
Hvor lenge vil det afrikanske kontinentets tradisjonelle partnere tilpasse seg Kinas økende tilstedeværelse? «Det er helt naturlig at Kinas økte investeringer i Afrika skaper interessekonflikter med de tidligere kolonimaktene,» bemerker He Wenping overfor Le Monde diplomatique. «Men jeg tror ikke vi skal bekymre oss altfor mye. Å bistå afrikanerne med å forbedre sine livsbetingelser og nyttiggjøre seg globaliseringen, er et felles mål for befolkninger og land i hele verden. Og både det kinesiske folket og den kinesiske regjeringen vil gjerne bidra til det. Erfaringen viser imidlertid at dette vil bli en lang og vanskelig ferd.»
Se også sak om Oljeledninger side XXX






1 FNs kontor for koordinering av humanitære saker (OCHA), New York, 14. januar 2005. http://ochaonline.un.org
2 Kina har diplomatiske forbindelser med 47 av de 53 landene i Afrika.
3 Jf. www.chinafrique.com/tu-2003-12/12-fm1.htm
4 Det andre kinesisk-afrikanske forum, som ble organisert i november 2003 i Addis-Abeba, vedtok en samarbeidsavtale mellom Kina og Afrika som gjelder til 2006.
5 Med ni statsbesøk til Kina er han den statssjefen som er blitt invitert flest ganger til Beijing, sammen med sin kongolesiske kollega, president Denis Sassou Nguesso.
6 Se Howard French, «A resource-hungry China Speeds Trade with Africa», The New York Times, 9. august 2004.
7 Se rapporten «Bottom of the Barrel: Africa's Oil Boom and the Poor», www.catholicrelief.org.
8 En formulering av Rwandas finansminister Donald Kaberuka.
9 «Oil-backed loan will finance recovery projects», Integrated Regional Information Networks, 21. februar 2005, www.irinnews.org
10 Zimbabwe er utsatt for økonomiske sanksjoner fra Samveldet (Commonwealth) og EU på grunn av valgfusk og politisk vold i landet.
11 Angola, Botswana, Den demokratiske republikken Kongo, Lesotho, Malawi, Mauritius, Mosambik, Namibia, Seychellene, Sør-Afrika, Swaziland, Tanzania, Zambia, Zimbabwe.
12 Se Logan Wright, «Seizing An Opportunity», The Armed Forces Journal, Washington, oktober 2001.
13 Se Paul Mooney, «China's African Safari» YaleGlobal, 3. januar 2005 http://yaleglobal.yale.edu/.
14 Tekstilavtalen som ble undertegnet av 47 stater (og opphevet i januar 2005) ga utviklingsland mulighet til å eksportere en kvote av sin tekstilproduksjon til USA og Europa, og begrenset deres import.
15 Bandung-konferansen ble holdt i 1955 og var det første toppmøtet mellom en rekke asiatiske og afrikanske land. Formålet var å markere en alliansefri, samlet blokk i verdenspolitikken. Overs. anm.
16 Dette programmet ble etablert i etterkant av det første kinesisk-afrikanske forumet i Beijing i 2000.
17 Lanseringen fant sted på toppmøtet mellom Asia og Afrika som nylig markerte femtiårsjubileet for Bandung-konferansen. Partnerskapet innebærer utvekslinger og samarbeid på en rekke områder, både politikk, økonomi og kultur, men med vekt på handel og investeringer.
18 Jf. Marc Aicardi de Saint-Paul, «La Chine et l?Afrique, entre engagement et intérêt», Géopolitique africaine, Paris, nr. 14, våren 2004.