Kina

Kinas lange marsj mot Afrika

I løpet av året vil Kina sannsynligvis bli Afrikas tredje største handelspartner. En årsak til suksessen er prinsippet om ikke å blande seg inn i landenes interne anliggender. Kinas forbindelser til Sudan ? svartelistet av FN på grunn av situasjonen i Darfur ? er et godt eksempel på en temmelig skruppelløs strategi. Hvor lenge vil det afrikanske kontinentets tradisjonelle partnere tilpasse seg Kinas økende tilstedeværelse?

Posted on



Økonomiske fremgangsmåter irritererDe var forholdsvis ille berørt, de kinesiske lederne som i desember 2004 avla Angolas president José Eduardo dos Santos et besøk. Noen dager tidligere hadde den britiske organisasjonen Global Witness gått ut offentlig med antydninger om misbruk av lånet på to milliarder dollar fra den kinesiske banken Eximbank til Angola.
Offisielt skulle pengene gå til gjenoppbygging av elektrisitetssystem, jernbane, administrative bygninger og annen infrastruktur som er blitt ødelagt under den 30 år lange borgerkrigen i Angola. Til gjengjeld skulle Kina motta 10 000 oljefat per dag. Det viste seg imidlertid at en del av lånet i stedet ble brukt til regjeringspropaganda med sikte på valget i 2006, og 9. desember 2004 ble Antonio Pereira Mendes de Campos Van Dunem, en kjent forhandler i utenrikspolitiske kretser, bedt om å forlate sin stilling som sekretær for ministerrådet i Angola – etter press fra Kina. Beijing avvek dermed fra et prinsipp som har ligget til grunn for Kinas lange handelsmarsj mot Afrika: prinsippet om ikke å blande seg inn i de aktuelle landenes indre anliggender. En liten moralpreken – utvilsomt rettferdiggjort av presset fra internasjonale kapitalinnskytere på det korrupsjonsberyktede Angola – ville imidlertid ikke stå i veien for fortsatt innbringende handelsforbindelser mellom Kina og Afrika. Tretten år etter å ha brutt med Angola fordi landet på tross av uavhengigheten ble ansett for å stå Sovjetunionen for nært, har Kina i stor grad rettet opp dette feiltrinnet. Den gamle portugisiske kolonien er blitt Kinas nest største handelspartner på det afrikanske kontinentet, og Kina importerer i dag 25 prosent av Angolas oljeproduksjon. Myndighetene i Luanda planlegger å etablere direkte flyavganger til Beijing, og det skal attpåtil være snakk om å bygge en kinesisk bydel i hovedstaden for å ta imot delegasjoner fra Asia.
Det omstridte lånet på to milliarder dollar ble innvilget med en rente på 1,5 prosent over en periode på 17 år, og avtalen kunne på kort sikt ha vist seg å være ufordelaktig for Beijing. Ikke desto mindre åpnet den for at kinesiske selskaper kunne skaffe seg store deler av gjenoppbyggingsmarkedet i Angola. Dette skaper bekymring i befolkningen: «Ifølge avtalen skal 30 prosent av lånet brukes på lokale selskaper. Det betyr altså at 70 prosent ikke skal det. Men bygg- og anlegg er en av de få sektorer der angolanerne kan få seg jobb,» forklarer den uavhengige økonomen José Cerqueira.1

Tidene skifter, og i Beijing har pragmatismen mer vind i seilene enn den ideologiske retorikken. I dag er utenrikshandel og økonomisk samarbeid underlagt samme departement, og det dreier seg ikke lenger først og fremst om å etablere solidaritetsbånd mellom to kontinenter i den tredje verden, noe som preget den kinesiske politikken overfor Afrika frem til midten av 70-tallet. Da fokuserte Kina på å gi teknisk bistand til broderland som nylig hadde løsrevet seg fra koloniherredømmet, og bidra til deres utvikling. Kina sendte 15 000 leger og over 10 000 landbruksingeniører til denne delen av den tredje verden som var blitt omgjort til en bakre front i den kalde krigen.
Som en antiimperialistisk motvekt til Vesten, skaffet Kina seg fotfeste i områder som ble spart av USA og Sovjetunionen. Slik kunne Kina sikre seg ambisiøse byggeprosjekter – for eksempel jernbanestrekningen «Tanzam» mellom Tanzania og Zambia – og inngå militære samarbeidsavtaler med sine ideologiske venner i Øst-Afrika (Etiopia, Uganda, Tanzania, Zambia) og de viktigste alliansefrie landene, som Egypt. Mellom 1955 og 1977 solgte Kina militærutstyr til Afrika til en verdi av 142 millioner dollar. Og døren til kinesiske universiteter ble åpnet på gløtt for afrikanske studenter: 15 000 fikk studieplass i etterkant av løsrivelsen fra kolonimaktene.
I 1977 nådde den samlede verdien av handelen mellom Kina og Afrika en rekord på 817 millioner dollar. Beijing opprettholdt sine forbindelser til Afrika utover 80-tallet, i en periode da vestlige land og Sovjetunionen trakk seg ut av Afrika – og utviklingshjelpen fra Vesten ble halvert. Kina avsto imidlertid fra å eksportere sin revolusjonære «verktøykasse» til Afrika, og konsentrerte seg om å øke utenrikshandelen og utenlandsinvesteringene sine. Da den geopolitiske situasjonen etter den kalde krigen og den usikre utviklingen i Midtøsten brakte vestlige land tilbake til Afrika – ikke minst for å variere oljeimporten – var Kina allerede blitt «verdens fabrikk» og skaffet seg råvarer fra det afrikanske kontinentet. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver