Arbeid

Økt press på arbeidsledige i USA og Europa

I USA var hovedprinsippet bak workfare-tankegangen at sosiale ytelser ikke er en rettighet, men en tjeneste man må gjøre seg fortjent til. I Storbritannia er lønningene så dårlige at regjeringen har innvilget rundt 250 000 husholdninger såkalt «Working Tax Credit» som kompenserer for lav inntekt. Aleneforeldre utgjorde 37 prosent av voksenbefolkningen under fattigdomsgrensen. I 2004 mottok 2,7 millioner personer uføretrygd, det vil si 7,5 prosent av befolkningen. De skandinaviske landene er blitt fremholdt som velferdsstatens siste bastioner, men ser ut til å følge i USAs og Storbritannias fotspor, ved å stramme til sin arbeidsmarkedspolitikk. Alt ligger til rette for at man også i Frankrike glir over i et system som det danske, amerikanske eller britiske. Men tatt i betraktning de lite overbevisende resultatene kan man spørre seg hvorfor regjeringer både i Europa og USA er så forgapt i aktiviseringspolitikken.

Posted on



«Workfare» «Temporary Assistance for Needy Families» «Working Toward Independence» «Healthy Mariage Initiative» «New Deal for Young People» «New Deal for Lone Parents» «Working Tax Credit» «Pathways to Work»Dagpengemottakere i Frankrike, alenemødre i USA og funksjonshemmede i Storbritannia har gjerne minst tre ting til felles: de står uten jobb; de mottar bidrag fra staten, ofte temmelig knuslete sådanne; og de har vært skyteskive for amerikanske og europeiske regjeringer siden midten av 90-tallet.
Formålet med den såkalte «aktiviseringspolitikken» er å få «de utstøtte» ut i arbeid, og ideen om arbeid for trygd, eller workfare, bygger på prinsippet om gulrot og pisk. Gulrota er at bidragsmottakere forespeiles økonomiske fordeler dersom de kommer inn på arbeidsmarkedet igjen, for eksempel i form av skattekreditt. Pisken, som brukes mot de gjenstridige som nekter å ta imot det arbeidet de blir tilbudt, er en gradvis reduksjon og deretter stans i stønadsutbetalingene. Dette systemet er svært utbredt i engelskspråklige land, fremfor alt USA og Storbritannia.
I Europa for øvrig bygger aktiviseringspolitikken i større grad på en tanke om motivering og oppfølging av personer, for å sikre en mest mulig myk overgang til arbeidslivet. Franske eksperter pleier ofte å sette den nådeløse workfare-modellen opp mot den humane europeiske aktiviseringspolitikken, som dominerer i de skandinaviske landene.
Men ser man nærmere etter, er forskjellene mellom de to systemene kanskje ikke så store som man kan få inntrykk av. De skandinaviske landene ser ut til å følge i USAs og Storbritannias fotspor, ved å stramme til sin arbeidsmarkedspolitikk – med særlig fokus på de mest sårbare befolkningsgruppene, altså de som har minst sjanse til å forsvare seg fordi de ikke har fagforeninger eller pressgrupper i ryggen, eller fordi de sjelden eller aldri stemmer ved valg.

USA. Arbeid for trygd er den dominerende ordningen i USA i dag.
Workfare-programmet ble innført som en del av velferdsreformen som ble vedtatt av Kongressen i august 1996.1 Det rettet seg i første omgang mot fattige familier, i de fleste tilfeller alenemødre. Hovedprinsippet bak workfare-tankegangen var at sosiale ytelser ikke er en rettighet, men en tjeneste man må gjøre seg fortjent til. Ordningen, som ble klekket ut av USAs daværende president Bill Clinton, pålegger bidragsmottakere å oppføre seg i tråd med «arbeidsetikk og ansvarlighet». Stønadsutbetalinger ble begrenset til maksimalt fem år gjennom hele livet, for alle voksne i arbeidsdyktig alder. Dette ble kalt «Temporary Assistance for Needy Families» (TANF).
For å motta denne assistansen, må man godta en såkalt «arbeidstilpassende aktivitet». Fra og med 1997 ble alle voksne personer pålagt å kunne dokumentere 30 timers aktivitet per uke. Etter å ha utarbeidet en oversikt over vedkommendes kompetanse, setter arbeidskontoret opp en «plan for individuelt ansvar» som inneholder ulike etapper i prosessen for å komme ut i arbeid. Deretter gjør de rede for bidragsmottakerens plikter: delta på «jobbkurs» og opplæringstiltak, møte opp til avtaler, vaksinere barna sine, sørge for at de går på skole, og skaffe seg arbeid. Hvis man ikke overholder denne kontrakten, settes det i verk sanksjoner. Hvor strenge og omfattende de er, varierer fra delstat til delstat.
Clintons viktigste anliggende da reformen ble innført i 1996, var å redusere antall sosialhjelpsmottakere. Og målsetningen er nådd med god margin: 14,4 millioner stønadsmottakere i 1994, det vil si nesten en av sju amerikanske familier, mot bare 5,4 millioner i 2001 – altså en nedgang på 64 prosent. Dette er ikke overraskende: Av frykt for å miste inntekten sin etter maksperioden på fem år, tok kvinnene imot de jobbene som ble tilbudt dem. Resultatet av dette var at andelen stønadsmottakere i jobb økte fra 11 prosent i 1996 til 38,3 prosent i 1999. Denne tendensen snudde i forbindelse med den økonomiske nedgangen i 2001, og andelen yrkesaktive bidragsmottakere sank til 33,4 prosent i 2002, ifølge Kongressens årlige rapport om TANF-programmet.2
Enda mer bekymringsverdig er barnefattigdommen. Mellom 1996 og 2000 ble den redusert med en femtedel, men økte deretter fra 16 prosent i 2000 til 17,6 prosent i 2003. Fattigdommen øker også blant voksne: 12,5 prosent av amerikanerne levde under den offisielle fattigdomsgrensen i 2003, mot 11,3 i 2000.3 Disse tallene er i stor grad underestimert: Hvis man tar utgangspunkt i den europeiske normen for fattigdom (60 prosent av gjennomsnittsinntekten) levde 23,8 prosent av USAs befolkning under fattigdomsgrensen i 2000, ifølge Luxembourg Income Studies. Antallet personer uten helseforsikring har også skutt i været: økning fra 43,6 millioner i 2002 til 45 millioner i 2003, det vil si 15,6 prosent av befolkningen.4
På tross av disse urovekkende tallene hevder den amerikanske administrasjonen fortsatt at det å ha en jobb, uansett hvor lite kompetanse den krever og hvor dårlig betalt den er, reduserer fattigdommen og skaper automatisk bedre karriereutsikter – det spesialistene kaller Work First. Men stønadsmottakerne som er i jobb tjener mellom 472 og 738 dollar i måneden, altså en årslønn på 5 664 og 8 856 dollar, som ligger under den offisielle fattigdomsgrensen (9 827 dollar).
Stønadsmottakerne har ofte svært lite utdanning, og får bare «småjobber», hovedsakelig i hotell- og restaurantbransjen og i omsorgssektoren. Dette er de første jobbene som ryker i perioder med økonomisk nedgang. Ifølge det uavhengige forskningssenteret Center on Budget and Policy Priorities5 har andelen alenemødre uten jobb økt fra 9,8 prosent i 2000 til 12,3 prosent i 2002. Og i løpet av de tre siste årene har 60 prosent av stønadsmottakerne forblitt arbeidsløse.
Det var denne bekymringsverdige utviklingen som i 2001 fikk Bush-administrasjonen til å fremme forslag om en tøffere variant av loven fra 1996 (som Kongressen er pålagt å revidere hvert femte år). Bush-administrasjonens lovforslag, som har tittelen «Working Toward Independence», inneholder flere nye tiltak: antallet timer med obligatorisk aktivitet som kreves for å få full stønadsutbetaling, heves fra 30 til 40 timer per uke.
En annen nyvinning er støtten til «sunne ekteskap» gjennom «Healthy Mariage Initiative».6 Tanken bak dette initiativet er enkel: Ekteskapet er en av de viktigste måtene å forebygge fattigdom på, og derfor bør familierådgiverne hjelpe parene til å holde sammen for å spare skattepenger. Denne moralske offensiven styrket seg med gjenvalget av George W. Bush i november i fjor. Og i januar ble Michael Leavitt utnevnt til sosialminister. Han er tidligere guvernør i Utah, en delstat som i 2002 brukte 600 000 dollar på et program som skulle fremme ekteskapet.
Men lovforslaget fra Det hvite hus er fortsatt ikke vedtatt, på grunn av opposisjon fra demokrater i Senatet. Man har altså foreløpig forhindret det verste på føderalt nivå, men på delstatsnivå står republikanske guvernører fritt til å endre TANF-programmet i en åpenlyst reaksjonær retning. Vest-Virginia gir for eksempel 100 dollar ekstra i bidrag i måneden til familier der foreldrene er gift, lever under samme tak og mottar trygdeytelsene i fellesskap. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver