Rettferdige klær

I mai 2000 etablerte det taiwanske selskapet Tainan seg i frisonen San Bartolo. De ansatte etablerte en fagforening, men først etter en langvarig og vanskelig kamp fikk de egne rettigheter.

Ved første øyekast ser Just Garments ut som en helt vanlig mellomamerikansk maquila: En klesfabrikk i et gigantisk skur med neonbelysning og symaskiner på rekke og rad som betjenes av kvinnelige arbeidere. Lønningene er knapt nok høyere enn andre steder, «men i dag er stemningen helt annerledes enn den var da bedriften fortsatt het Tainan,» sier en av arbeiderne, Marlene Alvarado.

I mai 2000 etablerte det taiwanske selskapet Tainan seg i frisonen San Bartolo (en forstad til San Salvador). Noen måneder senere bestemte en gruppe på rundt ti arbeidere seg for å starte fagforening. Den første konflikten med ledelsen brøt ut i forbindelse med jordskjelvet i San Salvador i januar 2001. Bedriftens lokaler ble skadet og mange av arbeiderne mistet noen av sine nærmeste eller hjemmene sine.
Direktøren for Tainan, Wu Tao Chang, nektet imidlertid å gi dem en dag fri. Arbeiderne fikk ordre om å komme på jobb, selv om det fortsatt var utrygt i området: «Jeg stilte meg på en stol og oppfordret arbeiderne til å dra hjem, og vi forlot fabrikken alle sammen,» sier Ruben Orellana, en av initiativtakerne til fagforeningen.

Denne kampviljen overrasket ikke bare ledelsen ved bedriften, men også fagforbundet Fenastras, som klubben ved Tainan var knyttet til. Fenastras er ikke lenger den kampvillige organisasjonen den var på 80-tallet. I november 1989, under borgerkrigen og den kraftige offensiven mot San Salvador fra geriljagruppene i Farabundo Marti-fronten for nasjonal frigjøring (FMLN), ble de siste «historiske» lederne i fagforbundet drept i et bombeattentat.
Dagens lederskap har et utmerket forhold til arbeidsgiverne og arbeidsdepartementet. De holder de lokale fagforeningene nede og tilbyr seg å formidle i eventuelle konflikter. Her forhandler de gjerne frem dårlige avtaler – i bytte mot provisjon eller prosenter av ytelsene som ikke blir utbetalt til arbeiderne.

Men Fenastras greide ikke å snakke fagforeningsaktivistene ved Tainan «til fornuft», og trakk seg ut. Arbeiderne henvendte seg da til Forbundet for arbeidere i tekstilindustrien. Ledelsen forsøkte å knekke motstanden gjennom sjikane og trusler, men ble bare møtt med sterkere mobilisering fra fagforeningens side. 18. april 2002 var mer enn halvparten av de ansatte i bedriften organisert, og de kunne dermed stille krav om kollektive forhandlinger. Fire dager senere annonserte ledelsen ved Tainan at selskapet ville trekke seg ut av El Salvador. Umiddelbart okkuperte arbeiderne fabrikken for å hindre at maskineriet ble flyttet, og lanserte en appell om internasjonal solidaritet.

I USA fikk de støtte fra den faglige sammenslutningen AFL-CIO, mens United Students Against Sweatshops (USAS) og Campaign for Labor Rights1 konfronterte selskapene som brukte Tainan som underleverandør (GAP, Land Ends, Fottlocker, osv.) med at adferdskodeksen deres ble brutt. En av arbeiderne ved Tainan, María Luz Panameña, ble invitert til USA og kom seg inn på generalforsamlingen for aksjonærene i GAP. Der konfronterte hun direktøren mens han skrøt av selskapets sosiale politikk: «Her Fish, jeg kommer fra El Salvador og jeg er stolt av å lage klær for GAP, men det du sier der, er løgn.»

21. november møttes partene på hotell Radisson i San Francisco, og ble enige om en avtale. Tainan skulle skaffe nødvendig kapital for å gjenåpne en maquila med 120 maskiner – med mulighet til å øke til 600 hvis bestillingene tillot det – og etablerte et erstatningsfond for fagforeningsrepresentantene som var blitt svartelistet. Arbeiderne fikk en representant i ledelsen, og halvparten av det årlige overskuddet skulle fordeles mellom de ansatte. Den nye bedriften fikk navnet Just Garments (rettferdige klær).

Alt var imidlertid ikke fryd og gammen. Den første hindringen Just Garments støtte på, var Ricardo Safi. Han eier 80 prosent av landeiendommene og bygningene i frisonen i San Bartolo, og nektet å leie ut lokaler til en fagorganisert bedrift. Andre eiere fulgte hans eksempel. Just Garments endte opp med en nedslitt lagerbygning, og var ikke klar for produksjon før i oktober 2003. Men da manglet de bestillinger.

Gilberto García ved Forsknings- og støttesenteret CELA fulgte disse hendelsene på nært hold, og var også til stedet ved forhandlingene i San Francisco. Han påpeker at «representanten fra GAP var innom en kort tur, men nektet å engasjere seg videre i saken». Den historiske avtalen med det taiwanske selskapet satte søkelys på den tvetydige holdningen til nordamerikanske selskaper.

GAP og Lands End brøt alt samarbeid med Just Garments etter å ha gitt en donasjon til bedriften. Just Garments ble også rammet av en stille boikott fra andre maquilas i området. Den nye bedriftslederen ved Just Garments, Nelson Morales, sier: «Underleverandør-virksomheten mellom maquila-fabrikkene utgjør en viktig andel av aktiviteten i sektoren. Men kollegene jeg henvendte meg til, nektet å samarbeide med oss, og antydet at det ville vært annerledes dersom bedriften ikke var fagorganisert.»

I august 2004, da Just Garments var på randen av konkurs, kom endelig de første bestillingene. Ordreboka ble etter hvert fylt opp, og i dag arbeider rundt hundre kvinner under helt andre forhold enn i de andre maquila-fabrikkene. Og det setter de pris på: «Jeg kan snakke med kollegaen ved siden av meg, og jeg kan reise meg og gå på toalettet eller drikke et glass vann uten å få kjeft». «Ei gravid jente risikerer ikke å få sparken». «Vi får overtidsbetaling, de forsøker ikke å lure oss», er noen av kommentarene. Og de nyansatte er overrasket over at «fagforeningsrepresentantene ikke skjuler seg.»

Morales heller likevel malurt i begeret: «Dette er en bedrift, som kjemper i beinhard konkurranse og må være lønnsom. Dette er ikke en frivillig organisasjon som klarer seg på økonomiske bidrag utenfra. Det er ikke lett å finne balansen mellom idealene og begrensningene.» Så lønningene ved Just Garments ligger bare så vidt over den lovfestede minstesatsen, og etter et vanskelig år der bedriften har hatt problemer med å få regnskapet til å gå i pluss, finnes det ikke overskudd å fordele mellom arbeiderne (slik avtalen med Tainan forutsatte).

For å kunne tilby arbeiderne en anstendig lønn etter hvert, satser Just Garments på å øke produktiviteten. Både ledelse og ansatte diskuterer hvordan de kan forbedre produksjons-rutinene, og bedriften leter etter nye åpninger innen rettferdig handel. «Man skal ikke ha for store illusjoner,» medgir imidlertid Gilberto García. «Så lenge våre kunder – store merkevareselskaper – betaler 2,45 dollar for et dusin t-skjorter som selges for femti ganger så mye i butikkene deres, er det begrenset hvor langt vi kan komme.»

Oversatt av G.E.