Alt under kontroll

De blodige attentatene 7. juli i London føyer seg inn i rekken av attentat som hovedsakelig retter seg mot land som har deltatt i den militære okkupasjonen i Midtøsten. De er produkter av en asymmetrisk krig1 som gir få alternativer til de som vil bekjempe «korstoget» som handler om å kontrollere ressurser mer enn om å eksportere demokrati.
Når det er sagt, enten man kaller det motstandskamp eller blind terrorisme, må de utsatte landene beskytte sine borgere. Og som lederne for G8-landene endelig har innrømmet, kan volden dypest sett bare bekjempes gjennom å avskaffe undertrykking og fattigdom.
Spania valgte et effektivt «forsvar» etter det forferdelige attentatet 11. mars 2004 i Madrid: En tilbaketrekning av de spanske okkupasjonsstyrkene fra Irak, kombinert med en omhyggelig politietterforskning av ugjerningen.
De andre berørte landene har ikke valgt samme strategi: Her har man fremfor alt svart med teknologiske «løsninger», rettet mot et stort antall utlendinger som betraktes som «uønskete», samt tiltak rettet mot hele befolkningsgrupper.2
De overveldende angrepene 11. september 2001 skjedde på et tidspunkt med full forvirring i den amerikanske etterretningstjenesten. Det åpnet for et kobbel av tiltak som handlet om å samle inn nøyaktig informasjon om millioner av mennesker, for deretter å trekke ut opplysninger om noen individer potensielle ugjerninger. Fire år senere ruller det teknologiske sikkerhetsapparatet for full maskin. Spesielt i de såkalt frie landene. Man gjennomlyser passasjerer og deres bagasje, arkiverer biometriske data (så som fingeravtrykk, irismønster og hodeform), overvåker mobiltelefoner, lagrer store mengder telefonnumre, skanner fingeravtrykk og kryssjekker gigantiske filer fra myndigheter og selskaper.
Denne overvåkingen kan ikke lenger rettferdiggjøres som en leting etter (den onde) nåla i (den gode) høystakken: Gjennom analyser av «Matrix»-filer fikk FBI navnet på 120 000 alminnelige amerikanske borgere i kategorien «høy terrorisme-kvotient», men kjenner fortsatt ikke identiteten til halvparten av de som sto bak angrepet på Twin Towers. Flere titalls tusen falske «treff» – og like mange juridiske nestenulykker – stammer fra biometriske avlesninger ved Vestens grenser: Et eksempel som er verdt å trekke frem, er gravide kvinner som er blitt stoppet av kroppsvarmedetektorer (som liksom skal avsløre nervøse terrorister)!
Et annet eksempel er at en rekke kommuner, selskaper og flyplasser urokkelig har videreført de mislykkede erfaringene til byen Tampa i Florida: Selskapene Graphco, Raytheon og Viisage var så elskverdige å tilby byen en sammenligning av 24 000 bilder av forbrytere med ansiktene til de 100 000 tilskuerne på Super Bowl-finalen som ble avholdt der. Det eneste man oppnådde var etterforskning av en håndfull stakkarer…
Overvåkingen av et stort antall mennesker er ingen effektiv måte å jakte på selvmordsbombere på. Den gir heller ingen kontroll av illegale flyktningstrømmer, som bare kan stanses av en økonomisk likevekt mellom regionene i verden.
Hvordan skal man da forklare den iherdige videreføringen av slike tiltak? Dette skjer på tross av kritikk fra de som skal gjennomføre dem, altså politifolk og militære. Hvorfor opprettholder man den frenetiske registreringen av kroppslige kjennetegn og personlige opplysninger om mennesker overalt i verden, når dette viser seg å være ineffektivt – og uten samsvar med målet om å bekjempe terrorisme?
Hvorfor filme londonerne kontinuerlig med 2,5 millioner utplasserte videokameraer, når vi vet at dette ikke forhindret terrorister i å detonere sine bomber den 7. juli? Hvorfor dette ønsket om å gjeninnføre obligatoriske identitetskort og gå bort fra prinsippene om hver enkelts rett til «privacy»3 og anonymitet overfor offentlige myndigheter og private interesser?

Utover påskudd om opprettholdelse av lov og orden, finnes det bare en plausibel forklaring: Institusjonene og selskapene ser i administreringen av frykt en varig kilde til makt, kontroll og profitt.
Siden 11. september har George W. Bushs politikk hatt ett mål for øye: Å mobilisere verden rundt et mål om sikkerhet. Et genialt påfunn. I motsetning til oljeforekomstene, er det lenge til forekomstene av frykt, forsterket av økonomisk krise, klimaendringer og befolkningseksplosjon, tørker ut. Angrepet, som setter folk i en tilstand av indignert forferdelse, kan komme når som helst. Hastverk rettferdiggjør handlinger uten demokratisk legitimitet, og slik kan selskaper og institusjoner som selger «sikkerhetsopplegg» satse alt de har på «frykt-business».4 De er sikre på støtte fra staten, selv om et klima preget av uro vanligvis er skadelig for næringslivet.
Slik skapes en global sikkerhetsarmada, under påskudd av farer som kan anta alle slags former. De raske og funksjonelle forbindelsene innenfor denne armadaen kan tyde på at kjernen av en ny kapitalisme er i emning: fryktens kapitalisme.
Bevegelsen i retning av en slik kapitalisme struktureres av fire sammenvevde utviklingstrekk:
1. Stadig flere koblinger mellom nyvinninger innen ulike segmenter av «fryktmarkedet»: identifisering, overvåking, beskyttelse, arrestasjon og innesperring.
2. Fusjon mellom omorganisert krigsindustri og militære organisasjoner i utvikling av utstyr til undertrykkelsesenheter – kombinert med militarisering av sivile sikkerhetsstyrker.
3. Tettere samarbeid mellom offentlige myndigheter og private interesser, både når det gjelder identitetskontroll og praktisering av tvang og forbud.
4. Et ideologisk press på flere felter samtidig – det juridiske, politiske, administrative, økonomiske og mediale – som går ut på å fremstille den «sikkerhetsmessige» redselen som noe uforgjengelig, og oppnå aksept for utbredt preventiv kontroll som en normal samfunnstilstand.

De fleste store industri- og teknologiselskaper tilbyr nå aktivt tjenester eller produkter som har med «sikkerhet» å gjøre – med utgangspunkt i virksomheten de tradisjonelt driver med. Hver forkortelse betegner et marked i vekst:
AFIS (Automatic Finger Imaging System – sammenligning av et avtrykk med avtrykk som er lagret i databaser)
Den klassiske CCTV (Closed Circuit Television – videoovervåking)
EM (Electronic Monitoring – avstandskontroll av individer)
EMHA (Electronic Monitoring of People under House Arrest – elektroniske armbånd)
Det universelle GPS (Global Positioning System, som kan tilpasses for sporing av personer)
RFID (Radio Frequency Identification – en elektronisk brikke som lagrer informasjon og overfører den via radiofrekvenser til en leser)
Ulike former for «X-Ray Systems» for gjennomlysing av passasjerer
Et utall programvarer for informasjonsbehandling.
Overalt finnes et mylder av teknologiske svar på «sikkerhetsrisikoen». La oss ta noen eksempler: I Frankrike har en filial av den private TV-kanalen TF1, Visiowave, tatt i bruk sin TV-kompetanse for å utvikle overvåking som oppdager suspekt atferd på offentlige steder (gjennom programvare som tolker bevegelser). Selskapet Thalès (tidligere Thomson CSF) produserer et spekter av innretninger for videoovervåking, og nøler ikke med å selge dem til amerikanske myndigheter. Også de store data- og elektronikkselskapene henger seg på: Microsoft med sin berømmelige Palladium-teknologi som gjør det mulig å kontrollere PC-filer utenfra, eller Sony, som planlegger å selge sin «trådløse id-brikke» på verdensmarkedet med en antatt omsetning på tre milliarder dollar i 2009. Gjennom RFID-teknologi (Radio Frequency Identification) kan id-brikken som settes på produkter, spores hjemme hos kjøperne – eller hos dem som har stjålet dem!
Flere selskaper har allerede tatt i bruk lignende teknologi, blant annet den britiske matvarekjeden Tesco (med 2000 butikker i verden), som eksperimenterer med trådløs oppfølging av sine produkter.
Man kan ta utgangspunkt i et spesifikt yrke for å tilby «patriotiske» bidrag: En stor produsent av elektroniske oppkoblingssystemer lanserer for eksempel våpenet «sticky shocker» (et elektrisk «pasifiseringsvåpen»).5 Det lille amerikanske firmaet Applied Digital, som tidligere spesialiserte seg på produksjon av uskyldige fuktighetsmålere, samt bil- og garasjenøkler, har utviklet «VeriChip» – en mikrochip som opereres inn under huden gjør det mulig å spore personer.
Legemiddelgiganten Lilly, produsent av blant annet Prozac, forsker på avstandskontroll av folk som sitter i husarrest. De utarbeider også et armbånd med sensorer som oppfatter inntak av alkohol eller cannabis, og har en mekanisme som utskiller paralyserende substanser eller gi elektrisk sjokk.

Avgjørende for denne utviklingen er en rekke staters iver etter elektronisk identifisering av utlendinger, kriminelle, og også vanlige innbyggere. Etterspørselen fra «sikkerhetsstaten» er like massiv som pengebruken til den gamle velferdsstaten. Offentlige budsjetter støtter opp om biometri-markedet som anslås å ville utgjøre flere titalls milliarder dollar i 2007. Administrasjonen i USA har for eksempel bestilt 1000 lesere fra selskapet Anteon til programmet «US Visit»6 som skal kontrollere 13 millioner utlendinger, permanente innbyggere eller beboere i USAs grenseområder.
Innsamling av forhåndsinformasjon om passasjerer, merking av personlige indikatorer av tollvesenet, og registrering av digitale fingeravtrykk – eksemplifisert ved Canadas automatiske system for daktyloskopisk (fingeravtrykk) identifisering (SAID) og Schengen Information System (SIS) – representerer et svært fruktbart marked som næringslivet ønsker å skaffe seg innpass i.
Staten er også uunnværlig for å bane vei for en ny «sosio-teknologisk» organisering av samfunnet. Fra Storbritannia til Estland, via Italia og Belgia, er europeiske land i ferd med å vurdere innholdet i et nytt, universelt identifiseringssystem der sivilstand, fotografi, digitalt fingeravtrykk og digitalisering av øyets irismønster er blant indikatorene.
I Frankrike har planene om et nasjonalt elektronisk identitetskort (CNIE), som skal være obligatorisk, fått skarp kritikk fra datatilsynet og blitt omtalt som «forbrytersk» av den franske Menneskerettighetsligaen. Dette prosjektet handler ikke bare om det velkjente ønsket om «stadig mer identifisering», som er blitt gjentatt i over to hundre år av alle slags politimyndigheter i de fleste i-land, med evinnelige påskudd om forebygging av svindel, kontroll av utlendinger og modernisering av staten. Prosjektet knytter sammen fire elementer som vanligvis er atskilte: kortinnehaverens kropp, avtrykkene denne kroppen gir, kortet som kombinerer avtrykk og personlige opplysninger, og det komplette sentrale registeret som styrer utleveringen av autentiske kort. Ved å koble biometriske7 og sosiale data gjør dette prosjektet det lettere å realisere og sammenføre store sentrale registre (som, hvis de hadde eksistert i 1943, ville ha gjort det umulig å unnslippe massearrestasjoner). Med kombinasjonen av den elektroniske brikken og plikten til å ha den på seg, nærmer vi oss underhudsbrikken – en moderne versjon av brennmerkingen av vaneforbrytere i Frankrike frem til 1832.
Naturligvis har vi ikke kommet til obligatorisk implantasjon ennå, og antakelig vil forsering av huden aldri bli en realitet. Men i lettelsen over å ha unngått denne skrekkvisjonen takket være motstand fra flertallet i befolkningen, er det fare for at vi ikke ser at kort som CNIE vil fungere «som om» kroppen likevel er invadert. Dette kortet kan for eksempel gjøre det mulig å effektivt spore våre bevegelser.
For ikke å snakke om at et slikt «trådløst» kort kan gjøre det lettere for myndighetene i andre land å tvinge igjennom sine krav (slik tilfellet er med George W. Bushs USA) om å kunne følge utenlandske besøkendes bevegelser fra minutt til minutt. Denne utviklingen er underveis: Amerikanske regjeringsinstanser har allerede fått produsert millioner av identifikasjonskort til sitt personale, som gjør det mulig å spore deres forflytninger, bruk av datamaskiner, samt å lagre personlige opplysninger som lønnsnivå og lignende.
Når koblingen til andre datasystemer er innført (helsekort, kredittkort, elektroniske signaturer på internett, osv.) skaper fusjonen av personlige opplysninger, sporing og kroppsavtrykk en ny samfunnsorden der staten og næringslivet oppnår en slags allmakt over individene. De mange sikkerhetsoppfinnelsene er i så måte et uttrykk for at en samfunnsorden med ubegrenset samarbeid mellom private krefter og offentlige institusjoner, rykker stadig nærmere.
I tillegg til denne teknologiske utviklingen som bereder grunnen for «kontrollsamfunnet», kommer et annet slående trekk ved den nye kapitalismen: den gradvise sammensmeltingen av frykt for fienden og mistro mot borgerne, konkretisert i sammensmeltningen mellom militærvesen og politi. Dette fenomenet finnes i de fleste vestlige land, som delvis vrir sin opprustning i retning sivil sikkerhet. Som sikkerhetsindustriens messer (eks. Milipol8) viser til fulle, er kombinasjonen av en «sivilisering» av hæren og en militarisering av undertrykkelsesapparatet – både offentlig og privat – i ferd med å skyte fart. Militære tidsskrifter bidrar på sin side til å alminneliggjøre ideen om en «infanterist med ansvar for kontroll av folkemengder».

Sikkerhetsselskapene sprer i dag nærmest vilkårlig sitt personell mellom overvåking av lokaler, vakthold i fengsler, livvakter og «sikkerhetsoffiserer» som de tilbyr offisielle hærer. Et eksempel er alliansen av multinasjonale selskaper bestående av Wackenhut, Serco, Group 4-Falk. De omsetter årlig for fem milliarder dollar, har 360 000 ansatte og dekker 100 land. De tilbyr alt fra drift av private fengsler (63 fengsler og 67 000 innsatte i USA) og diverse private polititjenester, til opplæring av hele kompanier innen militær sikkerhet. De driver også med forskning og utvikling av teknologi for fjernovervåking av straffedømte og utarbeiding av identifikasjons- og sporingssystemer.
Denne profesjonaliseringen er ikke til hinder for barbariske fremgangsmåter: Wackenhut er blitt anklaget for brutal fangebehandling. Navn som CACI International og Titan Corporation, som er tungt inne i USAs nye innenriksdepartement, «Homeland Security», har dukket opp i forbindelse med torturskandaler der sivile CIA-kontraktører er innblandet – først og fremst i straffeanstalter drevet av den amerikanske hæren i Irak (Abu Ghraib) og i Guantanamo-leiren på Cuba.9 Er det en tilfeldighet at Titan også driver forskning på biometriske avtrykk? På det teknologiske planet blir vitenskapelige, militære og politimessige aspekter uløselig knyttet sammen.
I Frankrike produserer for eksempel selskapet Sagem helikoptre, droner (små, førerløse militærfly), siktutstyr, simulatorer, og sikkerhetsterminaler for kredittkort. I tillegg er selskapet blitt verdensledende på fingeravtrykksteknologi, og tilbyr «løsninger for regjeringer» på vanskelige områder som krisehåndtering.
Et annet eksempel er American Science and Engineering (AS&E) som tradisjonelt har laget radioutstyr for missiler, og arbeider med å oppdage narkotika ved tollstasjoner. Nå kan selskapet også stolt tilby sitt «Mobile Search»-system, som har bidratt til å stanse hundrevis av illegale meksikanske innvandrere ved grensen.
Sandia National Laboratory – en tradisjonell samarbeidspartner for det amerikanske militær-industrielle kompleks – utarbeider på sin side sporingsmetoder for fanger ved hjelp av satellittbasert radionavigasjonssystem (GPS), samt produserer «detektorer» for sprengstoff. Det amerikanske altmuligfirmaet Foster-Miller bygger maskiner for å lage karameller og Pepsi – i tillegg til en mekanisme som kan fange fiender uten å ta livet av dem. Det deltar også i produksjonen av soldat-roboten «TALON», som kan manøvrere angrepsvåpen i urban geriljakrig. Slik inviterer den nye betegnelsen «ikke-dødelige våpen»10 til å kombinere svært forskjellige industrigrener.
I sjiktet mellom tilfangetakelse og drap, finner vi også strålegeneratoren på 7 hertz, produsert i Frankrike fra 1972, som kunne gjøre folk syke i flere timer. Senere har man gjort store fremskritt innenfor denne teknologien: for eksempel «disiplinerende lyd», såkalte voice to skull–innretninger (v2K) som brukes for å jage fugler vekk fra flyplasser, men som også kan omdirigeres til menneskets kranium. Varmesjokk fra radiofrekvenser forstyrrer nervecellenes aktivitet, avstandsparalyserer og gir feber, før det bokstavelig talt koker eller griller gjenstridige motstandere. Ultrafiolett laserstråling rammer beinmargen og, hvis man ønsker det, fremprovoserer hjerteinfarkt eller blindhet.

I tillegg til alt dette har vi den ideologiske arbeidsdelingen mellom industrilobbyer, politimyndigheter og medier i opprettholdelsen av permanent frykt – en arbeidsdeling som blir stadig mer systematisert. Uten denne virksomheten ville omorganiseringen av våre samfunn rundt prinsippet «kontroll av alle» vært umulig.
Programmet Total Information Awareness i etterkant av 11. september skulle skaffe det amerikanske forsvarsdepartementet all tilgjengelig informasjon om verdens 6,5 milliarder innbyggere. Det var det rene vanvidd.11 Men det ga støtet til noe mye mer varig og farlig: En sikkerhetsmessig omvendelse i global målestokk som tar sikte på å undergrave de demokratiske og liberale prinsipper som våre samfunn er basert på.
FBI-agenter stadfester dette paradigmeskiftet ved overalt å fremme overvåking som sentral verdi i en usikker verden. Og Hollywood følger hakk i hæl: Filmen Tolken,12 inneholder en hel katalog av innretninger som de «snille» politifolkene fra Homeland Security fanger de «slemme» terroristene med.
For å møte farene som truer, foreslår elektronikkonsernet Gixel i sin «blåbok» å innføre elektronisk sporing allerede på barnehagenivå for å lære opp de unge i biometriens herligheter. De fleste dataspillene som lages av store amerikanske, asiatiske og europeiske storprodusenter bidrar for øvrig til å skape aksept blant tenåringer for et univers med stengsler som bare åpner seg ved at man sier de riktige trylleordene. Stadig flere ordninger alminneliggjør overfor barn ideen om at digitale fingeravtrykk er en normal identifikasjonsmetode.
Dette klimaet legger til rette for stadig råere angrep på FNs menneskerettighetskommisjons prinsipper om konfidensialitet. Det franske forsikringsforbundet krever nå tilgang til personlige data i elektroniske helsejournaler, og ser dermed sorgløst for seg en slutt på prinsippet om lege/pasient-konfidensialitet. Det australske parlamentet har på sin side vedtatt lover som gir politiet lov til å overvåke e-post. I Sveits avlytter staten mobiltelefonsamtaler, og tyske politikere blir stadig mer lydhøre overfor ordtaket «Datenschutz ist täterschutz» (Beskyttelse av data er beskyttelse av kriminelle).
I Danmark har demokratiske hensyn ikke stått i veien for en antiterrorlovgivning som begrenser friheter. I USA gir Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA) regjeringen tillatelse til å overvåke hvilke bøker folk låner på biblioteket. Enda verre er det at en føderal domstol har bestemt at det å plassere en GPS-sporer på bilen til en mistenkt «ikke er inngripen i privatlivets fred».
Sammen illustrerer disse eksemplene hvordan den «gamle» modellen for sivile friheter avvikles. Det finnes imidlertid motstand: På toppmøtet mot terrorisme i Madrid13 i mai 2002 gjentok deltakerne hvor «absurd» det er å bekjempe terror ved å innskrenke sivile friheter, og Europaparlamentet har meldt inn en klage på avtalen mellom USA og EU om utlevering av informasjon om flypassasjerer. Og den spanske og britiske befolkningen klarer å holde hodet imponerende kaldt til tross for attentater. Men andre steder, ikke minst i Frankrike, blir enhver tragisk hendelse et påskudd for å kreve mer biometri og åpen undertrykking.
Vil fryktens politikk vinne til slutt? I så fall har terroristene nådd sitt mål: I løpet av fire år vil de ha forvandlet de store demokratiene til paranoide festninger som kveler sine egne innbyggere.
oversatt av G.E.2 «Uønskete»: en kategori i de sentrale registrene i Schengen Information System (SIS II) som administreres i Strasbourg.
3 Ifølge statsviteren Didier Bigo er «privacy» en «sfære som er stengt for staten», en positiv rett til anonymitet.
4 «Frykt-business» («business de la peur»), uttrykk fra filmskaperen André Weinfeld.
5 «Sticky Shocker» er et prosjektil med elektriske sjokk, som skytes fra en avstand på ti meter. Den inneholder et lite batteri og tilstrekkelig elektronikk for å gi støt på 50 kilowatt som gjør at offeret mister all muskelkontroll.
6 Visitor and Immigration Status Indication Technology: utvidelse av formalitetene for innreise ved 115 flyplasser og 14 havner, krever blant annet fingeravtrykk og digitalt foto av visumpliktige utenlandske statsborgere for at de skal kunne komme inn på amerikansk territorium.
7 Biometri er en ny betegnelse på den franske antropologen og kriminologen Alphonse Bertillons antropometriske system for identifisering av forbrytere.
8 Den neste finner sted i Bourget 20. til 25. november.
9 Ignacio Ramonet, Irak. Histoire d?un désastre (Irak. Historien om en katastrofe), Galilée, Paris, 2005.
10 Bernard Lavarini: Vaincre sans tuer: du silex aux armes non létales (Å vinne uten å drepe: fra flintstein til ikke-dødelige våpen), Stock, Paris, 1997.
1