Alt under kontroll

De siste terrorangrepene i juli bare forsterker dagens kontrollindustri ? enhver tragisk hendelse er et påskudd for å kreve mer åpen undertrykking. Institusjoner og selskaper ser i administreringen av frykt en varig kilde til makt, kontroll og profitt. Målet om sikkerhet mobiliserer nå verden, og hastverk rettferdiggjør handlinger uten demokratisk legitimitet. Overalt finnes et mylder av teknologiske svar på «sikkerhetsrisikoen». Koblede datasystemer (helsekort, kredittkort, elektroniske signaturer på internett, personlige opplysninger, sporing og kroppsavtrykk) skaper en ny samfunnsorden der staten og næringslivet oppnår en slags allmakt over individene. En «sivilisering» av hæren kombineres med en militarisering av undertrykkelsesapparatet ? både offentlig og privat. I Norge er eksempelvis en forside i Aftenposten med justisminister Dørum som advarende ber oss være forberedt på terror, legitimerende for denne kontrollindustrien. Opprettholdelsen av permanent frykt skjer i en ideologisk arbeidsdeling mellom politikere, industrilobbyer, politimyndigheter og medier.

De blodige attentatene 7. juli i London føyer seg inn i rekken av attentat som hovedsakelig retter seg mot land som har deltatt i den militære okkupasjonen i Midtøsten. De er produkter av en asymmetrisk krig1 som gir få alternativer til de som vil bekjempe «korstoget» som handler om å kontrollere ressurser mer enn om å eksportere demokrati.
Når det er sagt, enten man kaller det motstandskamp eller blind terrorisme, må de utsatte landene beskytte sine borgere. Og som lederne for G8-landene endelig har innrømmet, kan volden dypest sett bare bekjempes gjennom å avskaffe undertrykking og fattigdom.
Spania valgte et effektivt «forsvar» etter det forferdelige attentatet 11. mars 2004 i Madrid: En tilbaketrekning av de spanske okkupasjonsstyrkene fra Irak, kombinert med en omhyggelig politietterforskning av ugjerningen.
De andre berørte landene har ikke valgt samme strategi: Her har man fremfor alt svart med teknologiske «løsninger», rettet mot et stort antall utlendinger som betraktes som «uønskete», samt tiltak rettet mot hele befolkningsgrupper.2
De overveldende angrepene 11. september 2001 skjedde på et tidspunkt med full forvirring i den amerikanske etterretningstjenesten. Det åpnet for et kobbel av tiltak som handlet om å samle inn nøyaktig informasjon om millioner av mennesker, for deretter å trekke ut opplysninger om noen individer potensielle ugjerninger. Fire år senere ruller det teknologiske sikkerhetsapparatet for full maskin. Spesielt i de såkalt frie landene. Man gjennomlyser passasjerer og deres bagasje, arkiverer biometriske data (så som fingeravtrykk, irismønster og hodeform), overvåker mobiltelefoner, lagrer store mengder telefonnumre, skanner fingeravtrykk og kryssjekker gigantiske filer fra myndigheter og selskaper.
Denne overvåkingen kan ikke lenger rettferdiggjøres som en leting etter (den onde) nåla i (den gode) høystakken: Gjennom analyser av «Matrix»-filer fikk FBI navnet på 120 000 alminnelige amerikanske borgere i kategorien «høy terrorisme-kvotient», men kjenner fortsatt ikke identiteten til halvparten av de som sto bak angrepet på Twin Towers. Flere titalls tusen falske «treff» – og like mange juridiske nestenulykker – stammer fra biometriske avlesninger ved Vestens grenser: Et eksempel som er verdt å trekke frem, er gravide kvinner som er blitt stoppet av kroppsvarmedetektorer (som liksom skal avsløre nervøse terrorister)!
Et annet eksempel er at en rekke kommuner, selskaper og flyplasser urokkelig har videreført de mislykkede erfaringene til byen Tampa i Florida: Selskapene Graphco, Raytheon og Viisage var så elskverdige å tilby byen en sammenligning av 24 000 bilder av forbrytere med ansiktene til de 100 000 tilskuerne på Super Bowl-finalen som ble avholdt der. Det eneste man oppnådde var etterforskning av en håndfull stakkarer…
Overvåkingen av et stort antall mennesker er ingen effektiv måte å jakte på selvmordsbombere på. Den gir heller ingen kontroll av illegale flyktningstrømmer, som bare kan stanses av en økonomisk likevekt mellom regionene i verden.
Hvordan skal man da forklare den iherdige videreføringen av slike tiltak? Dette skjer på tross av kritikk fra de som skal gjennomføre dem, altså politifolk og militære. Hvorfor opprettholder man den frenetiske registreringen av kroppslige kjennetegn og personlige opplysninger om mennesker overalt i verden, når dette viser seg å være ineffektivt – og uten samsvar med målet om å bekjempe terrorisme?
Hvorfor filme londonerne kontinuerlig med 2,5 millioner utplasserte videokameraer, når vi vet at dette ikke forhindret terrorister i å detonere sine bomber den 7. juli? Hvorfor dette ønsket om å gjeninnføre obligatoriske identitetskort og gå bort fra prinsippene om hver enkelts rett til «privacy»3 og anonymitet overfor offentlige myndigheter og private interesser?

Utover påskudd om opprettholdelse av lov og orden, finnes det bare en plausibel forklaring: Institusjonene og selskapene ser i administreringen av frykt en varig kilde til makt, kontroll og profitt.
Siden 11. september har George W. Bushs politikk hatt ett mål for øye: Å mobilisere verden rundt et mål om sikkerhet. Et genialt påfunn. I motsetning til oljeforekomstene, er det lenge til forekomstene av frykt, forsterket av økonomisk krise, klimaendringer og befolkningseksplosjon, tørker ut. Angrepet, som setter folk i en tilstand av indignert forferdelse, kan komme når som helst. Hastverk rettferdiggjør handlinger uten demokratisk legitimitet, og slik kan selskaper og institusjoner som selger «sikkerhetsopplegg» satse alt de har på «frykt-business».4 De er sikre på støtte fra staten, selv om et klima preget av uro vanligvis er skadelig for næringslivet.
Slik skapes en global sikkerhetsarmada, under påskudd av farer som kan anta alle slags former. De raske og funksjonelle forbindelsene innenfor denne armadaen kan tyde på at kjernen av en ny kapitalisme er i emning: fryktens kapitalisme.
Bevegelsen i retning av en slik kapitalisme struktureres av fire sammenvevde utviklingstrekk:
1. Stadig flere koblinger mellom nyvinninger innen ulike segmenter av «fryktmarkedet»: identifisering, overvåking, beskyttelse, arrestasjon og innesperring.
2. Fusjon mellom omorganisert krigsindustri og militære organisasjoner i utvikling av utstyr til undertrykkelsesenheter – kombinert med militarisering av sivile sikkerhetsstyrker.
3. Tettere samarbeid mellom offentlige myndigheter og private interesser, både når det gjelder identitetskontroll og praktisering av tvang og forbud.
4. Et ideologisk press på flere felter samtidig – det juridiske, politiske, administrative, økonomiske og mediale – som går ut på å fremstille den «sikkerhetsmessige» redselen som noe uforgjengelig, og oppnå aksept for utbredt preventiv kontroll som en normal samfunnstilstand. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Avhengig av internasjonal solidaritet

Default thumbnail
Neste sak

Statsløse individer

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0