Kina

Den kinesiske samfunnspakten

Økonomien inngår som en del av den større visjonen Kina har om seg selv, både som regional og global makt. Veksten sikrer grunnlaget for samfunnspakten innad i Kina, og sørger for at regimet overlever. Japan satser på å befeste sin rolle som global leder i Asia, mens Kina på sin side forsøker å hevde seg som asiatisk leder i verden. Enkelte eksperter drømmer likevel om en kinesisk-japansk akse, lik den fransk-tyske aksen i Europa. For øyeblikket er imidlertid Kinas vekst ? som fortsatt er usikker på grunn av et sårbart finanssystem ? svært avhengig av ASEAN-landene og Japan for produksjon, og vestlige land for eksport. To tredjedeler av den kinesiske eksporten stammer fra utenlandske selskaper som har etablert seg i Kina.

Posted on

I det kinesiske språket er det ordenes plass i setningen – mer enn ordene selv – som avgjør hvilken betydning de har. Dette prinsippet passer også perfekt for Kinas geopolitiske strategi. In-ordet i Kina for tiden er stabilitet – det kan man høre fra Beijing til Shanghai, fra regjeringsrepresentanter til talspersoner for de viktigste tankesmiene, for ikke å glemme akademikerne.
For å forstå hva som egentlig menes med stabilitet, må vi se det i lys av situasjonen i Kina. Landet er i konstant bevegelse, og kinesiske statslederne har aldri reist så ofte på utenlandsbesøk som nå. Universitetsmiljøene er åpnere enn noen gang mot omverdenen og spiller en ny rolle som kloke hoder for makthaverne – det gjelder også de universitetsmiljøene som finansieres av sjenerøse utenlandske givere. Ta for eksempel Senter for internasjonale studier ved det prestisjetunge Beida-universitetet i Beijing, som holder til i tre hypermoderne bygninger. Den venstre fløyen er sponset av et selskap i Hong Kong, den midterste av et italiensk selskap, og den høyre av et annet Hong Kong-selskap. Fløyene er tegnet av forskjellige arkitekter, men helheten er harmonisk og glir perfekt inn i det historiske universitetsområdet.1 Åpenhet betyr ikke nødvendigvis overgivelse. Og stabilitet er ikke det samme som å stå stille.
På kontoret sitt i utenriksdepartementet, rett overfor Feng Lian-bygget med alle sine luksusbutikker som er langt utenfor rekkevidde for de fleste kinesere, doserer departementets talsmann Kong Quan: «Kina vil først og fremst arbeide for stabile omgivelser, som skaper grobunn for utvikling.» Flere hundre kilometer unna, ved det berømte Fudan-universitetet i Shanghai, treffer vi Shen Dingli, professor og spesialist på atomvåpenspørsmål. Han holder til i de flunkende nye lokalene til Senter for amerikanske studier, delfinansiert av Det amerikanske bistandsdirektoratet USAID. Også han – som ellers ikke har for vane å bruke stammespråk – kommer med den obligatoriske henvisningen til stabilitet. Ingenting bekymrer ham mer enn en destabilisering. På den koreanske halvøya, eller i Midtøsten som står for nesten halvparten av Kinas oljeimport.
Shen Dingli forklarer oss bakgrunnen for det noen har kalt Kinas «status quo-diplomati». For Beijing er den eksisterende verdensordenen bedre enn kaos – selv om den er dominert av USA og ufordelaktig for Kina. Kaos vil hemme Kinas vekstprosjekt og globale ambisjoner. Veksten sikrer grunnlaget for samfunnspakten innad i Kina, og sørger for at regimet overlever. De globale ambisjonene handler om å gjenfinne Kinas «rettmessige plass på den internasjonale arenaen,» slik utenriksdepartementets Kong Quan uttrykker det. Kina skal være litt mindre stillferdig og litt mer aktiv nå enn tidligere, ikke minst etter hvert som landet blir mektigere.
I motsetning til hva mange tror, er ikke økonomien eneste rettesnor for et diplomati som ikke skulle ha noen andre prinsipper enn det å skaffe Kina råvarer og korn. Naturligvis skal internasjonale relasjoner bidra til å sikre energiforsyning og borge for matvaresikkerhet. Men økonomien inngår som en del av den større visjonen Kina har om seg selv, både som regional og global makt. Økonomien er en del av det fredelige arsenalet som er avgjørende hvis man skal oppnå anerkjennelse på den internasjonale arenaen. Vi blir ofte minnet om «de siste fem hundre årenes historie»: uten en sterk økonomi kan man glemme å bli hørt som nasjon.

Kinas nyere historie har vært preget av tre markante hendelser: Den første er opprøret på Tiananmen-plassen i 1989, som fortsatt er et tabubelagt emne i media.2 Fortrengningen bunner ikke i redselen for eventuelle anklager mot regimet selv – politisk opposisjon er fortsatt forbudt, selv om de intellektuelle paradoksalt nok har fått større frihet. Det som ofte blir trukket frem, er prisen Kina har måttet betale overfor resten av verden. Først og fremst den vestlige våpen-embargoen, som ble innført på et tidspunkt da Sovjetunionen ikke lenger var i stand til å forsyne Beijing med moderne våpen.
Sammenstøtet på Tiananmen-plassen var fremfor alt et varsel om at «hvetebrødsdagene» (miyue) med USA nærmet seg slutten. De hadde vart i nesten 20 år, helt siden Folkerepublikken Kina fikk Taiwans sete i FN 25. oktober 1971, og president Richard Nixons Kina-besøk ett år senere, samt etableringen av et «strategisk partnerskap», som skulle bidra til utvikling. Denne perioden ble etterfulgt av en lang rekke skuffelser, flere kritiske episoder (som bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd i 1999) og en styrking av båndene mellom USA og Japan – Kinas forhatte rival.
Den andre avgjørende hendelsen for Kina var Sovjetunionens sammenbrudd. Man sørget ikke over broderfiendens bortgang, men flere akademikere minner om at det tidligere Sovjetunionen slet seg ut i en nytteløs konfrontasjon med USA, kombinert med det kostbare våpenkappløpet. «USA presser for en skjerpet konkurranse og en uhemmet økning av militærutgiftene,» sier en spesialist på forsvarsspørsmål som vil være anonym, «men vi bør holde oss til en modernisering av militære utrustning for å styrke vårt forsvar». En «nøysomhet» som imidlertid er mer tilsynelatende enn reell, ettersom Kinas militærutgifter allerede utgjør 2,4 prosent av verdiene som skapes. Men dette er et vektig argument overfor generalstaben, som krever mye mer.
Mer generelt var det inndelingen av verden i to leirer som ifølge kinesiske diplomater ble for kostbar til slutt. Og selv om alle beklager seg over den «unipolare verden» USA er drivkraft for i dag, ønsker ingen å vende tilbake til en «bipolar verden». Det er for eksempel utelukket at Kina inntar en posisjon som leder for utviklingslandene, noe som ville krevd forsakelser fra Kinas side. «Vi er i likhet med mange utviklingsland opptatt av demokratisering av internasjonale organisasjoner,» sier Kong Quan, som understreker viktigheten av forbindelsene med Afrika3 og Latin-Amerika. «Men det er ikke aktuelt å utgjøre en pol. Vi må kvitte oss med den kalde krigens mentalitet; jeg foretrekker å snakke om 'felles utvikling'. Vi bør utvikle en forhandlingsmentalitet, som forutsetter gjensidige innrømmelser fra alle parter. Det vil bli stadig flere tvistemål i takt med fremveksten av handelsforbindelser. Disse må håndteres med forhandlingstenkning» – og ikke systemtenkning.
De kinesiske makthaverne ønsker å bidra til utviklingen av en multipolar verden, der Kina en dag skal ha en av de viktigste posisjonene – i sentrum, ikke på toppen. Kina ønsker å stråle ut fra en posisjon som midtpunkt, ikke dominere ovenfra. Forskjellen er langt ifra bare formell.4 Vi blir stadig vekk minnet om at da Kina var på sitt mektigste, fra 1000-tallet til 1600-tallet, hadde landet verdens største flåte og et virkelig økonomisk og teknologisk forsprang, uten å ødelegge verken befolkninger eller sivilisasjoner – i motsetning til europeerne.5
Den tredje avgjørende begivenheten de siste tiårene, var den økonomiske krisen som rystet Asia i perioden 1997-98, og som kinesiske myndigheter dro fordel av. Kina var det eneste landet som beholdt kontroll over vekslingskursen for sin valuta og nektet å gi etter for press fra Det internasjonale pengefondet (IMF).6 Kina var dermed det eneste landet som opprettholdt vekstmulighetene da alle andre, inkludert Japan, klappet sammen. Og ved å knytte yuanen opp mot dollaren, bidro Kina også til å befeste en viss stabilitet i en region som var i full økonomisk oppløsning. Kina tillot seg attpåtil å innvilge lavrentelån og bistand til flere av «dragene» som hadde havnet i trøbbel. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver