Den kinesiske samfunnspakten

I det kinesiske språket er det ordenes plass i setningen – mer enn ordene selv – som avgjør hvilken betydning de har. Dette prinsippet passer også perfekt for Kinas geopolitiske strategi. In-ordet i Kina for tiden er stabilitet – det kan man høre fra Beijing til Shanghai, fra regjeringsrepresentanter til talspersoner for de viktigste tankesmiene, for ikke å glemme akademikerne.
For å forstå hva som egentlig menes med stabilitet, må vi se det i lys av situasjonen i Kina. Landet er i konstant bevegelse, og kinesiske statslederne har aldri reist så ofte på utenlandsbesøk som nå. Universitetsmiljøene er åpnere enn noen gang mot omverdenen og spiller en ny rolle som kloke hoder for makthaverne – det gjelder også de universitetsmiljøene som finansieres av sjenerøse utenlandske givere. Ta for eksempel Senter for internasjonale studier ved det prestisjetunge Beida-universitetet i Beijing, som holder til i tre hypermoderne bygninger. Den venstre fløyen er sponset av et selskap i Hong Kong, den midterste av et italiensk selskap, og den høyre av et annet Hong Kong-selskap. Fløyene er tegnet av forskjellige arkitekter, men helheten er harmonisk og glir perfekt inn i det historiske universitetsområdet.1 Åpenhet betyr ikke nødvendigvis overgivelse. Og stabilitet er ikke det samme som å stå stille.
På kontoret sitt i utenriksdepartementet, rett overfor Feng Lian-bygget med alle sine luksusbutikker som er langt utenfor rekkevidde for de fleste kinesere, doserer departementets talsmann Kong Quan: «Kina vil først og fremst arbeide for stabile omgivelser, som skaper grobunn for utvikling.» Flere hundre kilometer unna, ved det berømte Fudan-universitetet i Shanghai, treffer vi Shen Dingli, professor og spesialist på atomvåpenspørsmål. Han holder til i de flunkende nye lokalene til Senter for amerikanske studier, delfinansiert av Det amerikanske bistandsdirektoratet USAID. Også han – som ellers ikke har for vane å bruke stammespråk – kommer med den obligatoriske henvisningen til stabilitet. Ingenting bekymrer ham mer enn en destabilisering. På den koreanske halvøya, eller i Midtøsten som står for nesten halvparten av Kinas oljeimport.
Shen Dingli forklarer oss bakgrunnen for det noen har kalt Kinas «status quo-diplomati». For Beijing er den eksisterende verdensordenen bedre enn kaos – selv om den er dominert av USA og ufordelaktig for Kina. Kaos vil hemme Kinas vekstprosjekt og globale ambisjoner. Veksten sikrer grunnlaget for samfunnspakten innad i Kina, og sørger for at regimet overlever. De globale ambisjonene handler om å gjenfinne Kinas «rettmessige plass på den internasjonale arenaen,» slik utenriksdepartementets Kong Quan uttrykker det. Kina skal være litt mindre stillferdig og litt mer aktiv nå enn tidligere, ikke minst etter hvert som landet blir mektigere.
I motsetning til hva mange tror, er ikke økonomien eneste rettesnor for et diplomati som ikke skulle ha noen andre prinsipper enn det å skaffe Kina råvarer og korn. Naturligvis skal internasjonale relasjoner bidra til å sikre energiforsyning og borge for matvaresikkerhet. Men økonomien inngår som en del av den større visjonen Kina har om seg selv, både som regional og global makt. Økonomien er en del av det fredelige arsenalet som er avgjørende hvis man skal oppnå anerkjennelse på den internasjonale arenaen. Vi blir ofte minnet om «de siste fem hundre årenes historie»: uten en sterk økonomi kan man glemme å bli hørt som nasjon.

Kinas nyere historie har vært preget av tre markante hendelser: Den første er opprøret på Tiananmen-plassen i 1989, som fortsatt er et tabubelagt emne i media.2 Fortrengningen bunner ikke i redselen for eventuelle anklager mot regimet selv – politisk opposisjon er fortsatt forbudt, selv om de intellektuelle paradoksalt nok har fått større frihet. Det som ofte blir trukket frem, er prisen Kina har måttet betale overfor resten av verden. Først og fremst den vestlige våpen-embargoen, som ble innført på et tidspunkt da Sovjetunionen ikke lenger var i stand til å forsyne Beijing med moderne våpen.
Sammenstøtet på Tiananmen-plassen var fremfor alt et varsel om at «hvetebrødsdagene» (miyue) med USA nærmet seg slutten. De hadde vart i nesten 20 år, helt siden Folkerepublikken Kina fikk Taiwans sete i FN 25. oktober 1971, og president Richard Nixons Kina-besøk ett år senere, samt etableringen av et «strategisk partnerskap», som skulle bidra til utvikling. Denne perioden ble etterfulgt av en lang rekke skuffelser, flere kritiske episoder (som bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd i 1999) og en styrking av båndene mellom USA og Japan – Kinas forhatte rival.
Den andre avgjørende hendelsen for Kina var Sovjetunionens sammenbrudd. Man sørget ikke over broderfiendens bortgang, men flere akademikere minner om at det tidligere Sovjetunionen slet seg ut i en nytteløs konfrontasjon med USA, kombinert med det kostbare våpenkappløpet. «USA presser for en skjerpet konkurranse og en uhemmet økning av militærutgiftene,» sier en spesialist på forsvarsspørsmål som vil være anonym, «men vi bør holde oss til en modernisering av militære utrustning for å styrke vårt forsvar». En «nøysomhet» som imidlertid er mer tilsynelatende enn reell, ettersom Kinas militærutgifter allerede utgjør 2,4 prosent av verdiene som skapes. Men dette er et vektig argument overfor generalstaben, som krever mye mer.
Mer generelt var det inndelingen av verden i to leirer som ifølge kinesiske diplomater ble for kostbar til slutt. Og selv om alle beklager seg over den «unipolare verden» USA er drivkraft for i dag, ønsker ingen å vende tilbake til en «bipolar verden». Det er for eksempel utelukket at Kina inntar en posisjon som leder for utviklingslandene, noe som ville krevd forsakelser fra Kinas side. «Vi er i likhet med mange utviklingsland opptatt av demokratisering av internasjonale organisasjoner,» sier Kong Quan, som understreker viktigheten av forbindelsene med Afrika3 og Latin-Amerika. «Men det er ikke aktuelt å utgjøre en pol. Vi må kvitte oss med den kalde krigens mentalitet; jeg foretrekker å snakke om 'felles utvikling'. Vi bør utvikle en forhandlingsmentalitet, som forutsetter gjensidige innrømmelser fra alle parter. Det vil bli stadig flere tvistemål i takt med fremveksten av handelsforbindelser. Disse må håndteres med forhandlingstenkning» – og ikke systemtenkning.
De kinesiske makthaverne ønsker å bidra til utviklingen av en multipolar verden, der Kina en dag skal ha en av de viktigste posisjonene – i sentrum, ikke på toppen. Kina ønsker å stråle ut fra en posisjon som midtpunkt, ikke dominere ovenfra. Forskjellen er langt ifra bare formell.4 Vi blir stadig vekk minnet om at da Kina var på sitt mektigste, fra 1000-tallet til 1600-tallet, hadde landet verdens største flåte og et virkelig økonomisk og teknologisk forsprang, uten å ødelegge verken befolkninger eller sivilisasjoner – i motsetning til europeerne.5
Den tredje avgjørende begivenheten de siste tiårene, var den økonomiske krisen som rystet Asia i perioden 1997-98, og som kinesiske myndigheter dro fordel av. Kina var det eneste landet som beholdt kontroll over vekslingskursen for sin valuta og nektet å gi etter for press fra Det internasjonale pengefondet (IMF).6 Kina var dermed det eneste landet som opprettholdt vekstmulighetene da alle andre, inkludert Japan, klappet sammen. Og ved å knytte yuanen opp mot dollaren, bidro Kina også til å befeste en viss stabilitet i en region som var i full økonomisk oppløsning. Kina tillot seg attpåtil å innvilge lavrentelån og bistand til flere av «dragene» som hadde havnet i trøbbel.

Med tiden har den nye generasjonen makthavere i Kina bygd opp en ny strategisk doktrine rundt de «fire nei» uttrykt av president Hu Jintao: «Nei til streben etter hegemoni, nei til maktpolitikk, nei til blokkpolitikk, nei til våpenkappløp.»7 Det gjelder å «bygge tillit, dempe vanskeligheter, utvikle samarbeid og unngå konfrontasjoner.» Beijing er klar over sine svakheter i forhold til den amerikanske giganten og sine konkurrenter i Asia, og har tilpasset sin diplomatiske strategi deretter, til det man kan kalle «asymmetrisk diplomati»: Det er svært bevegelig, prioriterer bilaterale relasjoner kombinert med aktiv deltakelse i regionale organisasjoner, knytter økonomiske forbindelser til alle kanter og demper gamle territorielle konflikter.
I tråd med dette undertegnet Kina og Russland en overenskomst om den østlige grensen 2. juni 2005 i Vladivostok. Striden har stått om kun to prosent av de 4 300 kilometerne med felles grense, men har forgiftet forholdet mellom de to landene siden slutten av andre verdenskrig. «Dette er første gang i Kina og Russlands relasjoner at den samlede felles grensen er definert på legalt vis,» sa Vladimir Putin i forbindelse med den siste forhandlingsrunden.
Noen uker tidligere, 11. april 2005, undertegnet Indias statsminister Manmohan Singh og hans kinesiske kollega Wen Jiabao en protokoll om regulering av grensetvisten som har satt de to landene opp mot hverandre siden 1962: Beijing gjør krav på en stor del av territoriet til delstaten Arunachal Pradesh (90 000 km2) i det nordøstlige India, mens New Delhi gjør krav på Aksai Chin i nordvest, som er en del av Kasjmir (38 000 km2). «Vi er bare så vidt i gang med forhandlinger,» sier utenriksdepartementets Kong Quan, «men dette er første gang et offisielt dokument tar opp grensespørsmålet.» Et historisk skritt som Beijing ønsker å videreføre gjennom etableringen av en frihandelssone mellom disse to befolkningsmessige gigantene.
Disse nye forbindelsene er ikke uten konsekvenser for Kinas forhold til gårsdagens alliansepartnere, spesielt Pakistan. «I konflikten mellom Pakistan og India er vi blitt mer eller mindre nøytrale,» forsikrer Yang Baoyun, nestleder ved Senter for studier om Asia og Stillehavsregionen, som vi treffer ved Beida-universitetet i Beijing. Ifølge ham har Islamabad «lenge dratt fordel av spenningene», men situasjonen er i ferd med å endre seg – blant annet er bussforbindelsen gjennom Kasjmir gjenåpnet etter å ha vært stengt i 60 år.8
Et annet tegn på Kinas «fredelige utvikling» er landets engasjement i den åpne konflikten mellom USA og Nord-Korea, som startet i oktober 2002 da Nord-Korea erklærte seg i stand til å produsere atomvåpen. Kina var initiativtaker til Gruppen av seks land (Kina, Sør-Korea, Nord-Korea, Japan, Russland og USA) som ble etablert for å finne en løsning på krisen, og forsøker å få regimet i Pyongyang til å legge bånd på seg, på tross av hissige erklæringer fra Bush-administrasjonen.
Øyensynlig ønsker ikke Kina noen atomvåpenutvikling på den koreanske halvøya. «Hvis Pyongyang setter i gang prøvesprengninger, vil vi stanse bistanden,» forsikrer Yang Baoyun. Men det er delte meninger om hvilke tiltak som bør settes i verk: Noen mener at Kina bør kutte i alle fall deler av bistanden til Nord-Korea, og minner om at en svært beleilig «teknisk feil» i 2004 førte til at oljeleveransene ble redusert, noe som tvang president Kim Jong-il til å gjenoppta forhandlingene.9 Andre, deriblant Shen Dingli, hevder derimot at «å kutte bistanden vil være å knuse alt håp og forverre» et allerede katastrofalt regime.
«Korea er en avskyelig byrde,» oppsummerer en tidligere diplomat. «Et regime der folk dør av sult for et regime der makten går i arv. Men Kina er trengt opp i et hjørne, og kan verken gå frem eller tilbake.» Deler av hæren er tilbøyelig til å mene at atomvåpenutviklingen i Nord-Korea egentlig ikke er så farlig, og at i tilfelle konflikt vil «Nord-Korea fortsatt være Kinas vaktbikkje». I tillegg har makthaverne i Beijing vist – om ikke overfor Washington, så i alle fall overfor sine naboland – at de vet å justere sin alliansepolitikk for å gå inn i en fase med aktivt diplomati. Det fremste eksempelet er styrkingen av båndene til Sør-Korea, en gammel USA-alliert som frykter destabilisering i Nord-Korea – Tysklands vansker med å absorbere det gamle Øst-Tyskland har gjort Sør-Korea forsiktig med diktaturet i nabolandet.10

Den største tornen i Kinas øye er imidlertid Japan. «Aldri har forholdet til Japan vært så dårlig de siste 30 årene,» advarer Yang Baoyun. Alle vi snakker med bekrefter dette. Japans manglende vilje til å ta et oppgjør med historien blir ofte trukket frem, og da spesielt historiebøkene som bagatelliserer Japans forbrytelser under okkupasjonen av Kina, og statsminister Junichiro Koizumis besøk på Yasukuni-helligdommen, der japanske krigsforbrytere ligger begravd.
Et besøk ved museet i byen Shenyang nordøst i Kina, som var sentrum for den japanske okkupasjonen, hjelper en til å forstå de sterke følelsene: Her dokumenteres drapene, torturen og de medisinske eksperimentene som ble begått av den japanske hæren fra 1931, samt de fornektende erklæringene fra fremstående japanere den siste tiden.11 Når vi bringer på bane de anti-japanske demonstrasjonene i Kina våren 2005 – bestående hovedsakelig av de strengt kontrollerte studentene og få arbeidere – blir vi både her og i Beijing møtt med spørsmålet: «Hva ville dere ha sagt hvis en tysk statsleder holdt andakt ved graven til krigsforbrytere?»
I tillegg til konflikten om den olje- og gassrike øygruppa i Øst-Kina-havet som japanerne kaller Senkaku og kineserne kaller Diaoyu, er de styrkede militære båndene mellom Washington og Tokyo dårlig egnet til å forbedre Kinas forhold til Japan. Kazuya Sakatomo ved universitetet i Osaka sier: «etter å ha bøyd hodet i seksti år, er Japan i ferd med å overta rollen som USAs politimann i Stillehavsregionen fra Australia, og bli en av de viktigste brikkene i den amerikanske forsvarspolitikken i det 21. århundret.»12 Denne påstanden gis et visst hold, både av revideringen av den japanske grunnloven,13 japanske soldaters deltakelse i Irak, samt flyttingen av den amerikanske hærkommandoen for operasjoner i Stillehavet og Det indiske hav fra vestkysten av USA til Zama-leiren sør for Tokyo.
I tillegg støtter Washington Japans kandidatur som nytt permanent medlem i FNs sikkerhetsråd. Kina avviste kandidaturet umiddelbart, og truer med å bruke vetoretten sin. «Før Japan kan oppnå fast plass i Sikkerhetsrådet, må landet skape enighet om det i sin region,» erklærte Kinas FN-ambassadør Wang Guangya 26. juni. Beijing håper å vinne denne saken med støtte fra Sør-Korea, som har protestert kraftig mot Koizumis militaristiske sympatier,14 samt støtten fra India, som også har ambisjoner om fast plass i Sikkerhetsrådet, og dessuten de afrikanske landene som Kina har temmelig overbevisende økonomiske forbindelser med (spesielt innen olje).

Bemerkningene om Taiwan i revideringen av den bilaterale sikkerhetsavtalen mellom USA og Japan15 forverret forholdet mellom Kina og Japan ytterligere. Siden forholdet mellom de to landene ble normalisert i 1971, har Japan alltid latt Taiwan-spørsmålet ligge. Selv USA gjorde formuleringen «to systemer, ett land» til sin. Integreringen av Taiwan i Kina «kan ta hundre år eller mer», ifølge en diplomat, men «løsrivelse er umulig» – uakseptabel for befolkningen, hæren og regjeringen.
Den steile holdningen fra Kina de siste månedene, samt loven som forbyr Taiwan å løsrive seg (vedtatt i april 2005), er mer et uttrykk for en defensiv enn en offensiv holdning. For alle er klar over at en militæroperasjon vil være enormt kostbart for Kina, både politisk, diplomatisk og økonomisk. Beijing ser ut til å frykte at det kan komme en uavhengighetserklæring fra Taipei rett før De olympiske leker i 2008, som for kinesiske makthavere er en avgjørende anledning til å styrke seg både regionalt og globalt. Derfor kommer truslene mot Taiwan nå, men også forsøkene på frieri.
Lederne for Kuomintang, gårsdagens fiender som ikke har satt sine bein i Kina siden 1949,16 ble tatt imot med pomp og prakt i begynnelsen av mai. Og Hu Jintaos rundreise i Latin-Amerika nylig, for å sikre oljeforsyningene (fra Venezuela), og råvarer, korn og soya (fra Cuba, Mexico og Brasil), handlet også om å overbevise alle de (spesielt i Mellom-Amerika) som fortsatt har «nære bånd til Taipei, om at Kina representerer et mye større marked». Kinesiske makthavere har dessuten store forhåpninger til de rundt 8 000 taiwanske entreprenørene som har investert i Kina for å legge press på regjeringen i Taipei. Bush-administrasjonen har på sin side forsøkt å roe ned uavhengighetsiveren til sin allierte, mens Japan er blitt mer tilbakeholden.
Motstanden mot Kina er imidlertid like sterk, noe en tidligere diplomat oppsummerer slik: «I regionens historie var først Kina sterk og Japan svak, deretter var Kina svekket og Japan sterk. Nå går utviklingen i retning et Kina som står på lik linje med Japan; og dermed mister Japan likevekten.» Situasjonen er forskjøvet, men det er fortsatt langt igjen til et balansert styrkeforhold mellom de to landene.
Kina er riktignok USAs viktigste handelspartner i Asia, større enn Japan, og ligger på andreplass, nest etter Japan, når det gjelder valutareserver – i amerikanske statsobligasjoner. Men Kinas bruttonasjonalprodukt er likevel to og en halv ganger mindre enn Japans. Kina kan true Washington med å ikke lenger spille rollen som bankier og selge dollarbeholdningen sin, men Tokyo ville umiddelbart kommet dollaren til unnsetning.
Dette ubalanserte styrkeforholdet utelukker ikke konkurranse mellom de to landene. Japan satser på å befeste sin rolle som global leder i Asia (ved å oppnå fast plass i Sikkerhetsrådet – noe som forutsetter en opprustning som nabolandene, spesielt Kina, frykter). Kina forsøker på sin side å hevde seg som asiatisk leder i verden. Derfor vektlegger Kina deltakelse i multinasjonale organisasjoner. Medlemskapet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) fra 2001 var et avgjørende skritt. Tålmodig har Kina oppnådd en plass i den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, et sentralt redskap under den kalde krigen.17 Kina fikk observatørstatus i organisasjonen i 1991, ble så fullverdig medlem, og fikk i november 2004 igjennom en frihandelsavtale med ASEAN.18
I Sentral-Asia vitnet etableringen av Shanghai-organisasjonen for samarbeid (med Russland, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan) i april 2001 om Kinas handelsambisjoner (fremfor alt energiressurser). Initiativet fikk en svært politisk vending etter krigen i Afghanistan. Kina deler Russlands bekymring overfor etableringen av amerikanske militærbaser i regionen, og de andre republikkenes uro overfor islamistiske bevegelser som oppfattes som separatistiske. Undertrykking av opposisjonsbevegelser, slik vi nylig så det i Kirgisistan, er ikke noe Kina lar seg affisere av.

Totalt sett, som den amerikanske forskeren David Shambaugh skriver, har «Beijings bilaterale og multilaterale diplomati vist seg svært dyktig på å oppnå tillit i den asiatiske regionen. Resultatet er at de fleste landene i dag betrakter Kina som en god nabo, en konstruktiv alliert, en lydhør samtalepartner og en regional makt som ikke skaper frykt.»19 Kan man av den grunn snakke om en «Beijing-konsensus»20 som ny utviklingsmodell, slik Joshua Cooper Ramo, medlem av Council on Foreign Relations i London, foreslår? Kan Kina stille seg i spissen for en politisk og økonomisk union i Asia? Landet har på ingen måte de økonomiske ressursene som kreves: To tredjedeler av den kinesiske eksporten stammer fra utenlandske selskaper som har etablert seg i Kina, som setter sammen produkter som er utviklet andre steder.
Kina står riktignok sterkt innenfor noen viktige nisjer (som fiberoptikk og mobiltelefoni), og bestreber seg på å videreutvikle dette ved å tiltrekke seg utenlandske forskningssentre, kjøpe opp selskaper for å overta kjente merker og nyte godt av teknologioverføringer. For øyeblikket er imidlertid Kinas vekst – som fortsatt er usikker på grunn av et sårbart finanssystem – svært avhengig av ASEAN-landene og Japan for produksjon, og vestlige land for eksport. Den minste uoverensstemmelse med USA kan i realiteten føre til at Kinas dynamiske økonomi bråbremser, og vise seg å være politisk eksplosiv.
Enkelte eksperter drømmer likevel om en kinesisk-japansk akse, lik den fransk-tyske aksen i Europa. Samtidig som de anti-japanske demonstrasjonene preget nyhetsbildet fra Kina i vår, deltok japanske, kinesiske og koreanske intellektuelle på en felles konferanse i Beijing.21 I juni ble det utgitt en historiebok i de tre landene, utarbeidet av historikere fra alle tre nasjonaliteter. Men slike initiativer er fortsatt marginale. Og om USA skulle være villig til å delegere en større andel av sin regionale makt, er det vanskelig å se for seg at de vil akseptere en regional stormakt, enten det dreier seg om Japan, eller enda verre, Kina.
Kina ønsker imidlertid å avansere, raskt og uten kaos. Men «Kina kan ikke bli et midtpunkt uten å ha en tiltrekkende kultur,» forklarer en diplomat oss. «Slik det var med språket vårt, i begynnelsen. Det holder ikke å bare forbruke. Vi må finne opp våre egne verdier, som ikke er en kopi av Vestens.» Noen arbeider nettopp for det, men slipper ikke til i offentligheten. Og faren, som diplomaten uttrykker det, er at Kina ved å utelukke politiske friheter, også «utelukker seg selv.»
oversatt av G.E.

2 4. juni 1989 ble student- og delvis arbeiderdemonstrasjoner massivt undertrykt på Tiananmen-plassen i Beijing. På steder som Qinhua-universitetet i Beijing blir disse hendelsene behandlet på kurs om de sosiale bevegelsenes historie, men andre steder er sensuren nådeløs. Den rammer til og med nyhetene på den franske kanalen TV5, som bare blir sett av utvandrede franskmenn og en håndfull frankofile i Kina: Hver gang journalistene omtaler disse hendelsene, blir skjermen svart.
3 Jean-Christophe Servant, «Kinas lange marsj mot Afrika», norske Le Monde diplomatique, mai 2005.
4 François Jullien, Penser d’un dehors (La Chine) (Tanken på noe utenfor (Kina)), Seuil, Paris, 2000.
5 Angus Maddison, «L’économie chinoise, une perspective historique», OECD, Paris, 1998. Se også Philip S. Golub, «Asia mot gamle høyder», norske Le Monde diplomatique, oktober 2004.
6 Under krisen gjeninnførte Malaysia kontroll over vekslingskursen.
7 Tale holdt i april 2004, sitert av Joshua Cooper Ramo, The Beijing Consensus, Foreign Policy Center, London, 2005.
8 Siden 7. april 2005 har en busslinje som strekker seg over 172 kilometer gått mellom Muzaffarabad i den pakistanske delens av Kasjmir og Srinagar i den indiske delen.
9 I september 2004 ble tidsskriftet for internasjonale studier Zhanlue yu guanli stoppet etter å ha publisert en sterkt kritisk artikkel om Nord-Korea.
10 Se Ignacio Ramonet, «Hinsides godt og ondt», norske Le Monde diplomatique, juli 2005.
1