tilbaketrekking fra Gazastripen:Det var ekstremt varmt ved Bekaot checkpoint, grenseposten mellom Jordandalen og Nablus. En gruppe palestinere kom fra Jordandalen, der de jobber som jordbruksarbeidere i de velstående jødiske bosettingene for 50 shekel dagen (tilsvarende omtrent 75 NOK). De hadde begynt arbeidsdagen klokken fire om morgenen, og nå var de på vei hjem, til landsbyer og byer i Nablus-området. Soldatene lot dem ikke slippe igjennom, og de brød seg ikke engang med å forklare hvorfor. Ingen av soldatene snakket noe særlig arabisk; de eneste ordene de kunne var «tasrikh» (tillatelse) og «ruch min hon» (gå din vei). Palestinerne ventet rolig i den glohete sola hele den timen vi tilbrakte ved grenseposten, og sannsynligvis måtte de vente lenge også etter at vi hadde dratt.
Samtlige soldater på Bekaot checkpoint tilhører Det ortodokse regimentet Nahal Haredi, som består av noen av de mest ytterliggående unge nybyggerne og annen religiøs ungdom fra hele Israel (deriblant også et par amerikanskfødte ortodokse jøder). Et oransje flagg vaiet i vinden fra et av grensepostens vakttårn. Oransje er fargen til motstanderne av Israels tilbaketrekking fra Gazastripen. Nybyggerne og deres tilhengere fester oransje bannere til bilene sine, de går med oransje t-trøyer, og spiser oransje godteri. «Hva gjør dette oransje flagget her, i en militær grensepost», spurte jeg, og fikk følgende svar fra en av soldatene: «Vårt regiment er imot tilbaketrekkingen. Hvis vi blir spurt om å delta i denne operasjonen, vil 98 prosent av oss nekte å adlyde ordre, deriblant regimentets kommandant. Jeg for min del vil ikke nøye meg med å nekte -– jeg kommer til å gjøre mer enn som så.» Han ville ikke gå nærmere inn på hva han eventuelt ville gjøre, men andre soldater i dette regimentet skal ha sagt at de vil desertere dersom de blir bedt om å delta i tilbaketrekkingen, at de vil ta med seg våpnene sine og slå seg sammen med nybyggerne i deres kamp i Gush Katif på Gazastripen.
Tilbaketrekkingen skal etter planen settes i verk i midten av august. Vil dette føre til en borgerkrig i Israel? Vil evakueringen og ødeleggelsen av 20 israelske bosettinger på Gazastripen, samt fire bosettinger i den nordlige delen av Vestbredden, føre til et sammenbrudd innad i det israelske samfunnet? Kan Nahal Haredi og andre enheter i hæren der de religiøse og de høyreekstreme står sterkt utgjøre grunnlaget for en israelsk versjon av OAS?1 De fleste politikere og statsvitere ville svare blankt nei på disse spørsmålene. Nei, hæren kommer ikke til å sette seg opp mot regjeringen; nei, et israelsk OAS vil aldri se dagens lys; nei, det vil ikke bli noen borgerkrig i Israel. Dette kan godt stemme, men det avhenger i stor grad av hvordan vi definerer begrepet «borgerkrig», og – enda viktigere – av hvilke motiver som egentlig ligger bak tilbaketrekkingsplanen.
Planen om tilbaketrekking ble utarbeidet takket være internasjonalt og nasjonalt press på Sharons regjering, samt Sharons ønske om å beholde store deler av Vestbredden (fra 45 til 55 prosent). Sharons rådgiver, Dov Weisglass, som anses som hovedmannen bak tilbaketrekkingsplanen, forklarte dette i klartekst i et klassisk intervju i Haaretz: «I løpet av høsten 2003 forsto vi at hele situasjonen var fastlåst. Israels holdning møtte internasjonal og nasjonal motstand, alt falt sammen, økonomien var i et utrolig urede. Så kom Geneve-avtalen, som fikk bred støtte, og deretter fulgte flere brev fra offiserer og piloter som nektet å tjene i de okkuperte områdene.»2 Ifølge Weisglass, bestemte Sharon seg for å gi slipp på Gazastripen, som for ham aldri hadde vært av «nasjonal interesse» for Israel, for å redde bosettingene på Vestbredden. Enda viktigere var ønsket om å unngå en eventuell forhandlet avtale med palestinerne. «Vårt mål var å fryse forhandlingsprosessen. Og når du fryser forhandlingsprosessen, blir det ikke noe av planene om en egen palestinsk stat, og ingen diskusjon om flyktningproblemet. Tilbaketrekkingen er så overveldende i seg selv at det ikke vil være aktuelt å snakke om noen forhandlingsprosess med palestinerne.»
Dette er Sharons credo. Dette er det stoff tilbaketrekkingsplanen er vevet av. Så langt går alt etter planen. På tross av rebellen Yassir Arafats bortgang (så vel europeere som amerikanere betraktet Arafat som et hinder for fredsprosessen) og valget av amerikanernes protesjé Mahmud Abbas som ny palestinsk leder, har Sharon klart å unngå at den politiske dialogen med palestinerne blusser opp igjen. Veikartet for fred, som skulle føre til forhandlinger om en palestinsk stat, ligger fremdeles brakk, nettopp slik Weisglass spådde. Den internasjonale domstol i Den Haag beordret Israel å rive ned den ni meter høye betongmuren som bygges rundt palestinerne. Dette satte israelerne i en lite gunstig posisjon, men de fortsetter likevel konstruksjonen av denne muren i høy hastighet, mens det internasjonale samfunn ser en annen vei. Ved utgangen av 2005 vil 100 kvadratkilometer okkupert palestinsk land i Øst-Jerusalem, og dermed også omtrent 200 000 palestinere, være omringet av denne betongmuren.
Særlig i området mellom muren og «den grønne linje» (grensen før 1967) bygges bosettinger på Vestbredden i svimlende hastighet. Det sentrale statistikkbyrå publiserte for noen få uker siden en rapport der det slås fast at bygningsarbeid på Vestbredden har økt med 83 prosent i første kvartal av 2005, mens bygningsarbeid i resten av Israel i samme periode har sunket med 25 prosent.3 Da USAs utenriksminister Condoleeza Rice sist besøkte Israel, kritiserte hun landets politikk, men i svært milde termer. Rice kom ikke engang med noen offentlig uttalelse – det var hennes rådgivere som uten å nevne navn lekket til media at hun hadde advart visse «israelske tjenestemenn» om at USA er imot byggingen av muren, og at de amerikanske myndighetene ikke vil at bosettingene skal bli et problem. Formaningen var altså at «det vil bli et problem dersom dette fortsetter».4 En slik advarsel skremmer imidlertid verken Sharon eller Weisglass nevneverdig. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
