Populistiske og radikale kunstinstitusjoner

På Venezia-biennalen var Rosa Martínez' kuraterte hinderløype med feministisk fortegn ikke noe annet enn sinnsstemninger og allmenngyldige klisjéforestillinger. Står vi overfor en «teflonisering» av kunsten, der alt preller av, der kunsten er godt installert, presentert estetisk tiltalende og innholdsmessig bekreftet av en felles verdikanon?

august 2005

Samtidskunsten har lenge vært preget av et kritisk syn på globaliseringsmekanismer, privatisering og usikkerhetsskapende endringer i levemønstre. Men det er også slutt på den hyppige utvekslingen mellom kunst og politisk aktivisme. Og selv de mektigste og mest innflytelsesrike alliansene innen samtidskunst og samtidspolitikk har ingen felles aktivistisk agenda på den politiske venstresiden.

I stedet settes stadig flere nyliberalistiske politiske idealer ut i livet som ståsted for dagens økte antall privatiserte kunstinstitusjoner. De «senkapitalistiske» bedriftsstrukturene samsvarer med kunstinstitusjonenes organisasjonspolitikk og arbeidsmetoder – som igjen angir hvilke personlige kvalifikasjoner og ferdigheter som nå kreves. Derfor må man som sjef for en større institusjon både kunne vise lederegenskaper og ha kvalitetene til en populistisk politiker. En prosess som tjener som modell for den senkapitalistiske bedriftskulturen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal