Populistiske og radikale kunstinstitusjoner

Samtidskunsten har lenge vært preget av et kritisk syn på globaliseringsmekanismer, privatisering og usikkerhetsskapende endringer i levemønstre. Men det er også slutt på den hyppige utvekslingen mellom kunst og politisk aktivisme. Og selv de mektigste og mest innflytelsesrike alliansene innen samtidskunst og samtidspolitikk har ingen felles aktivistisk agenda på den politiske venstresiden.

I stedet settes stadig flere nyliberalistiske politiske idealer ut i livet som ståsted for dagens økte antall privatiserte kunstinstitusjoner. De «senkapitalistiske» bedriftsstrukturene samsvarer med kunstinstitusjonenes organisasjonspolitikk og arbeidsmetoder – som igjen angir hvilke personlige kvalifikasjoner og ferdigheter som nå kreves. Derfor må man som sjef for en større institusjon både kunne vise lederegenskaper og ha kvalitetene til en populistisk politiker. En prosess som tjener som modell for den senkapitalistiske bedriftskulturen. (…)