FNs institusjonelle svakheter

Til tross for at reglene i FN-pakten er strenge, har de likevel ikke forhindret en rekke kriger i å bryte ut. FN avhenger av medlemsstatenes godvilje, og konsekvensene av dette kan være katastrofale. Selv om den internasjonale domstolen er det eneste FN-organet som har myndighet til å evaluere lovligheten til militære aksjoner, benyttes den sjelden. I stedet fortsetter Sikkerhetsrådet å handle, eller avstå fra å handle, ut fra politiske fremfor juridiske hensyn.

Mens andre verdenskrig raste videre i Asia, ble FN-pakten undertegnet i juni 1945 i San Francisco. Dette markerte et grunnleggende vendepunkt i de mellomstatlige forholdenes historie. I prinsippet ble «maktbruk» – det vil si krig eller andre former for militær intervensjon – forbudt. Et sentralisert organ, Sikkerhetsrådet, fikk ansvar for å finne en løsning på konflikter, og fikk myndighet til å innføre tvangsmessige tiltak, både økonomiske og militære.

Etter at FNs forgjenger, Folkeforbundet, hadde lidd nederlag, gikk man altså over fra et system for «rettferdig krig», der militæraksjoner var forankret i suverene staters så godt som totale rett til å handle etter eget skjønn (represalier, svar på krenkelser, tilbakebetaling av gjeld, osv.), til et system basert på rasjonell legalitet. Dette innebærer at væpnet aksjon kun er tillatt under to omstendigheter som bestemmes av objektive kriterier: Enten når et angrep kan rettferdiggjøres som legitimt forsvar, eller når Sikkerhetsrådet slår fast at det eksisterer en trussel som gjør at det må gripe inn. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Alt under kontroll

Neste sak

Mot en filosofisk filmkunst

Andre saker om Geopolitikk

Selektiv domstol

Er den internasjonale straffedomstolen for politisert? Så langt har alle de 20 sakene i ICCs elleve

0 kr 0