Geopolitikk Folkeretten

Det internasjonale rettsvesen mellom politikk og jus

Det internasjonale rettsvesen står overfor store utfordringer. Det skal både sikre folkeretten og verdensfreden og ivareta nasjonal suverenitet. Kan den nyopprettede internasjonale straffedomstolen (ICC) bidra til at krigsforbrytere ? også om de kommer fra USA eller Storbritannia ? blir dømt?

Posted on

Vil de ansvarlige for den lovløse krigen i Irak en dag bli stilt for retten? Kan det faktum at man tyr til våpenmakt uten dekning i FN-pakten føre til rettssak foran en internasjonal straffedomstol? Hvilken internasjonal domsmyndighet vil komme til å avsi kjennelse over de krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd som begås i Irak? Antagelig ingen, siden USA og Storbritannia i forskjellig utstrekning er dominerende stater.

Dette betyr imidlertid ikke at disse landene og deres ansvarlige aldri vil kunne bli rammet av noen form for sanksjoner. Folkeretten har gjennomgått en betydelig utvikling, også når det gjelder straffeforfølgelse. På tross av det som skjer i Irak, er det av historisk betydning at statene viser tendens til å frivillig underlegge seg felles regler. Det er i dialektikken mellom ivaretakelse av nasjonal suverenitet og utarbeidelse av overordnede regler som skal forhindre overtredelser, at folkeretten og verdensfreden vil kunne utfolde seg, snarere enn i en allmenn og ubetinget oppgivelse av nasjonal suverenitet.

Internasjonal strafferett åpner på visse betingelser opp for muligheten for å kunne dømme statsoverhoder og politisk ansvarlige mens de ennå er i tjeneste. Arrestasjonen av general Augusto Pinochet – som var beskyttet av sin immunitet som chilensk senator – i Storbritannia i 1998 etter krav fra en spansk dommer, illustrerer dette, selv om det i siste instans ikke ble noen rettssak. Det er særlig vedtektene for Den internasjonale straffedomstol (ICC), hvor dommerne ble tatt i ed den 11. mars 2003 (samtidig som krigen i Irak nærmet seg) – som bekrefter muligheten for straffeforfølgelse. Det å være statsoverhode eller regjeringsleder fritar ingen for rettsforfølgelse gjennom prinsippet om diplomatisk immunitet. I motsetning til Den internasjonale domstol (ICJ), som er et FN-organ opprettet i 1946 for å dømme i forhold mellom stater, skal straffedomstolen dømme personer på samme måte som ad hoc-domstolene som ble opprettet i forbindelse med eks-Jugoslavia og Rwanda (1). Dens virkefelt er begrenset til folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og aggresjoner (2), uansett hvor disse måtte være begått etter at domstolen trådte i kraft i juli 2002.



Til tross for disse nyskapningene er imidlertid den internasjonale juridiske orden fortsatt basert på prinsippet om suverenitet, og både landene og deres ledere har fortsatt effektive måter å beskytte seg på. For eksempel kan straffedomstolen bare gripe inn dersom den staten hvor forbrytelsen er begått eller tiltaltes hjemland har ratifisert domstolens vedtekter (3). Storbritannia ratifiserte domstolen allerede i 2001, i motsetning til USA og George W. Bush, som ikke bare har nektet å ratifisere den, men som også har trukket tilbake underskriften Bill Clinton ga mot slutten av sin presidentperiode. Russland, Kina, Israel og Tyrkia har heller ikke besørget denne formaliteten. Den manglende ratifiseringen gir allikevel ikke noen absolutt beskyttelse for myndighetene i disse landene – og dette er nytt. Det er faktisk tilstrekkelig at forbrytelsen finner sted i et land som omfattes av domstolens jurisdiksjon, for at domstolen skal ha kompetanse i saken (4). Dessuten er alle stater som har ratifisert samarbeidet med straffedomstolen forpliktet til å utlevere enhver tiltalt som måtte befinne seg på deres territorium. På den måten blir forbryterne i det minste dømt til å holde seg i sitt hjemland! Dette er grunnen til at Washington arbeider med å få alle statene til å undertegne bilaterale avtaler om å nekte å utlevere amerikanske statsborgere til straffedomstolen. Det er derfor beklagelig – ut fra alle synsvinkler og regimets beskaffenhet tatt i betraktning – at heller ikke Irak har ratifisert straffedomstolens vedtekter.

Tony Blair og de britiske ansvarlige vil i egenskap av representanter for en stat som har ratifisert vedtektene, kunne bli stilt for straffedomstolen. Straffedomstolen vil imidlertid ikke kunne gripe inn med mindre det nasjonale rettssystemet viser seg å være ute av stand til å handle, eller legger for dagen en åpenbar manglende vilje til det. Anvendelsen av denne klausulen – som pålegger hovedanklageren ved straffedomstolen en skremmende stor bevisbyrde – tvinger i det minste de britiske domstolene til å gripe inn overfor de impliserte politiske ledere.



Den internasjonale domstolen (ICJ) kan for sitt vedkommende bedømme legitimiteten i en stats bruk av våpenmakt og avgjøre hvorvidt folkerettens regler er overholdt. Den forbereder seg for eksempel på å dømme i klagesakene som er innlevert av Jugoslavia i forbindelse med intervensjonen i Kosovo i 1999 – en intervensjon som også ble besluttet uten samtykke fra FNs sikkerhetsråd. ICJ kan imidlertid ikke gripe inn uten at det skjer i enighet med statene, som enten kan anerkjenne ICJs kompetanse betingelsesløst og på permanent basis for enhver sak – frivillig klausul om bindende jurisdiksjon – eller akseptere denne jurisdiksjonen punkt for punkt i én bestemt sak (5).

I 1946 underskrev USA en frivillig klausul om bindende jurisdiksjon, men gikk senere tilbake på avgjørelsen etter at de i 1986 ble dømt etter at Nicaragua hadde anlagt sak mot USA for «militær og paramilitær virksomhet» i Nicaragua. Washington vil derfor ikke kunne trekkes inn for denne domstolen for sine operasjoner i Irak. Derimot vil Storbritannia kunne dømmes dersom et land som har anerkjent ICJ stevner Storbritannia. Storbritannia er faktisk det eneste av sikkerhetsrådets fem permanente medlemsland som har anerkjent domstolens permanente jurisdiksjon (6). Men dersom London skulle bli dømt, så ville ICJ allikevel ikke disponere noen tvangsmidler for å fullbyrde sin kjennelse – for eksempel ved å stanse overtredelsene eller pålegge sikkerhetstiltak – like lite som den var i stand til å vinne respekt for sin kjennelse i Nicaraguas sak mot USA. Det ville være mulig å bringe saken inn for sikkerhetsrådet, men i så fall ville et veto kunne blokkere det hele.



Den beskyttelsen som ligger i suverenitetsprinsippet, burde i utgangspunktet verken overraske eller bli gjenstand for fordømmelse. Faktisk representerer den ikke en overlevning fra en gammel verdensorden: den utgjør et stabiliserende prinsipp i et internasjonalt samfunn som forblir «anarkistisk». Derfor ble prinsippet om å avstå fra inngrep i en stats indre anliggender – som i menneskerettighetenes navn ble revurdert til fordel for sikkerhetsrådet etter den kalde krigen – gradvis utarbeidet på begynnelsen av 1900-tallet for å unngå tilfeldige intervensjoner fra stormaktenes side. Denne overenskomsten betrakter det for øvrig som illegitimt å føre en krig i den hensikt å skifte ut det politiske regimet i en stat (og dette er allikevel en av de uttalte målsetningene for den amerikansk-britiske intervensjonen i Irak).

Det samme gjelder diplomatisk immunitet, som iblant trekkes i tvil av humanitære organisasjoner. Også den var i utgangspunktet rettet mot å forenkle forbindelsen mellom stater ved å beskytte deres representanter mot forstyrrende rettslig forfølgelse. Fransk høyesterett fremhevet dette den 13. mars 2001, da den erklærte at det franske rettsvesenet ikke var kompetent til å dømme Moammar Gadaffi for attentatet mot et DC 10-fly i 1989 (7). Internasjonale lovtekster – og særlig ICJs vedtekter – går gradvis over til å utelukke immunitet i forhold til «mer alvorlige forbrytelser» som brudd på menneskerettighetene, krigsforbrytelser eller fredsbrudd. Anvendelsen av dem avhenger av tiltakene for å overføre dem til de nasjonale lovgivninger, noe de forskjellige regjeringer generelt er lite villige til å gå inn for.

Statene er teoretisk sett forpliktet til å tilpasse sine lovgivninger til internasjonal rett. Belgia vedtok derfor loven om såkalt «universell jurisdiksjon» som gjør det mulig for belgiske domstoler å dømme utenlandske kriminelle for forbrytelser begått i utlandet – en lov som imidlertid ble revidert i april 2003 (8). På denne måten er noen folkemordere fra Rwanda og en militær fra Kongo blitt dømt. Denne lovgivningen er gjenstand for kritikk fordi den bidrar til å videreføre et kolonialt maktforhold av den typen man hadde mellom Brussel og Sentral-Afrika (9). Enkelte organisasjoner har saksøkt Ariel Sharon i Belgia – foreløpig uten resultat – og anklaget ham for krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene etter massakrene i flyktningeleirene Sabra og Shatila i 1982.



Til tross for en overdreven bruk av begrepet, finnes det egentlig ikke noe «internasjonalt samfunn» som skulle kunne rettferdiggjøre en betingelsesløs oppgivelse av suverenitetsprinsippet til fordel for en overnasjonal dommer. Riktignok er det slik innenfor de nasjonale samfunn at styrkeforhold og ulikheter ikke forhindrer rettsvesenets utøvelse. Men for Olivier Corten, som underviser i internasjonal rett, er forskjellen mellom disse to ganske stor. De nasjonale samfunn kan, «i alle fall og som oftest støtte seg på et sterkt ideologisk og kulturelt samhold, hvilket ikke er tilfelle på den internasjonale scene, hvor man i beste fall kan snakke om et 'samfunn' på vei mot en konsolidering. Selv om man i likhet med nasjonalstatene kan oppnå enighet om visse grunnleggende verdier og regler, så råder det stor uenighet med hensyn til konkrete tolkninger av disse referanseverdiene» (10).

Disse bekymringene tas i betraktning i Den internasjonale straffedomstolens vedtekter, som for det første slår fast at domstolens sammensetning skal gjenspeile mangfoldet av rettssystemer, og for det andre at domstolen ikke skal gripe inn annet enn ved manglende nasjonale jurisdiksjoner. Denne siste klausulen kan imidlertid vise seg å virke diskriminerende i forhold til fattige land, siden deres rettssystemer sjelden kan garantere god rettspraksis. Det må for øvrig ikke bli slik at det internasjonale rettsvesenet bare blir nok et redskap i stormaktenes tjeneste. Man kan se for seg at Storbritannia og USA dømmer de ansvarlige i Irak på samme måte som «det internasjonale samfunn» dømmer de serbiske krigsforbryterne mens det skåner de ansvarlige i NATO.



Det internasjonale rettsvesenet støter i enkelte saker på problemer når jussen går på tvers av politikken. Forsøket på å dømme general Pinochet kom i konflikt med kompromissene det chilenske samfunnet hadde inngått for å komme seg ut av diktaturet. Det samme gjelder arrestasjonen av den serbiske generalen Djorje Djukic i 1996, som svekket Dayton-avtalen. Uansett hvor viktig det er å bekjempe straffefritak og krenkelser av lov og rett, så bør ikke rettsvesenet utfolde seg på en slik måte at det kan forstyrre internasjonale forbindelser. Og dessuten, hva skal man si om tiltak rettet mot en president som er demokratisk valgt? Den britiske organisasjonen Judicial Watch har for eksempel anmeldt den franske presidenten Jacques Chirac til Europol og Interpol på grunn av hans «atomspredning» (11). Uavhengig av om anklagene er relevante eller ikke, så stilles den allmenne stemmeretten i et dårlig lys, for i et demokrati er den nasjonale suvereniteten først og fremst en folkets suverenitet.

Det globale rettsvesen bør i alle tilfeller utvise stor sindighet overfor utillatelige saksanlegg – ikke-statlige organisasjoner øver stadig press for å etablere nye internasjonale anklagepunkter som pedofili og terrorisme. Det må også motstå den klassiske fristelsen til spontane utvidelser av sitt maktområde. Hovedanklageren Carla Del Ponte foretok på eget initiativ en utvidelse av kompetansen til ICTY (FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia) i Kosovo i 1999 uten å avvente noen beslutning i sikkerhetsrådet.

Det må allikevel heller ikke bli slik at opprettelsen av domstoler er noe som bare «kaster et bluferdig slør over det internasjonale samfunnets maktesløshet, feighet og manglende evne til å forebygge og å gripe inn.»(12)




1) Se Catherine Samary, «Fiasco à la Haye» og Xavier Bougarel, «Du bon usage du tribunal pénal international», Le Monde diplomatique, april 2002.
2) Definisjonen av denne forbrytelsen skal fastslås nærmere i en konvensjon.
3) Sikkerhetsrådet kan stanse hovedanklagerens etterforskning.
4) På samme måte har domstolen automatisk kompetanse når Sikkerhetsrådet bringer en sak for retten.
5) Avtale etter kompromiss eller overenskomst.
6) Kina og Russland har aldri undertegnet. Frankrike trakk sin underskrift tilbake etter at landet ble rettslig forfulgt etter sine prøvesprengninger i Stillehavet.
7) Se Eric David, «La Question de l'immunité des chefs d'Etat étrangers,» i SOS Attentats, Livre noir. Terrorisme et responsabilité pénale internationale, XXX, Paris 2002.
8) Denne lovendringen gir på visse betingelser regjeringen myndighet til å avvise saksanlegg som risikerer å forstyrre landets internasjonale opptreden i forhold til opprinnelseslandet til en ansvarlig som rettsforfølges i Belgia i henhold til loven fra 1993. Lovteksten forutsetter dessuten en prosedyre for videresending av saken til den internasjonale straffedomstol (ICC), og gjør det vanskeligere for saksøkere som ikke har tilknytning til Belgia, å anlegge sak.
9) www.diplomatiejudiciaire.com/DJ/Belgique.htm
10) Se Olivier Corten, «Une compétence universelle sans communauté internationale?», Politique, XXX, nr. 23, februar 2002.
11) www.revue-politique.com
12) William Bourdon, generalsekretær i International Federation of Human Rights, i forbindelse med ICTY, www.diplomatiejudiciaire.com


(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver

Siste fra Geopolitikk

Placeholder

Selektiv domstol

Er den internasjonale straffedomstolen for politisert? Så langt har alle de 20

0 kr 0
Gå til Toppen