Et byråkratisk maskineri

«Medvirke til fred og sikkerhet ved å fremme samarbeid mellom nasjonene gjennom utdanning, vitenskap og kultur»: Det er den grunnleggende målsetningen til UNESCO – FNs organisasjon for undervisning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Organisasjonens konstitusjon ble undertegnet i London 16. november 1945 av 37 land, som ønsket å «fjerne roten til krig». UNESCO ble reelt sett grunnlagt 4. november 1946, da konstitusjonene trådte i kraft etter å ha blitt ratifisert av 20 av disse landene.

I løpet av sine 60 år har UNESCO fått 191 medlemmer, men kloden er fortsatt like herjet av krig. «Krigene og deres dystre kortesje av grusomheter representerer et nederlag for UNESCO og for hele menneskeheten,» har Federico Mayor, UNESCOs generaldirektør fra 1987 til 1999 uttalt.¹ Hans etterfølger, den japanske diplomaten Koichiro Matsuura, ser ut til å dele denne følelsen av maktesløshet, med sin diskrete opptreden på de internasjonale arenaene for kultur og utdanning. Ifølge UNESCOs kritikere har organisasjonen med årene blitt lite annet enn et byråkratisk maskineri som kverner ut tekster og rapporter dagen lang, i en evig søken etter konsensus.
UNESCO har begrensede midler. Budsjettet for 2005 og 2006 er ikke mer enn 610 millioner dollar. Det finnes også et tilleggsfond på 400 millioner dollar, som fylles opp av medlemsstatene, som gir organisasjonen ansvar for spesifikke prosjekter, samt av andre organisasjoner i FN-systemet og givere. «Dette er to ganger mindre enn budsjettet til universitetet i Toronto alene,» påpeker Pierre Sané, UNESCOs visegeneraldirektør for sosiale og humanistiske vitenskaper. Til sammenligning er budsjettet til FNs barnefond (UNICEF) fire ganger så stort.
Hva brukes så pengene til? Å drive UNESCOs hovedkontor i Paris og de 53 underavdelingene som er spredt over hele verden, samt å lønne 2 000 ansatte fra 160 land og en rekke eksperter som er tilknyttet de rundt 330 ikke-statlige organisasjonene som UNESCO samarbeider med. I tråd med organisasjonens konstitusjon finnes det nasjonale kommisjoner i de fleste land, bestående av kvalifisert personell. Disse kommisjonene fungerer som rådgivende organ for sitt lands delegasjon til UNESCOs generalkonferanse, der alle medlemslandene deltar.
UNESCO er fortsatt høyt respektert. Det er grunnen til at statene som finansierer organisasjonen, forsøker å få så mye som mulig ut av den. I 1984 meldte USA seg ut etter stor politisk uenighet om en «ny verdensorden for informasjon og kommunikasjon» (se artikkel av Armand Mattelart). Året etter fulgte Storbritannia og Singapore. Disse utmeldingene svekket UNESCOs posisjon.
Storbritannia kom tilbake i 1997 og USA i 2003, men dette hadde ikke så stor effekt som man hadde håpet på: «I dag er UNESCO intet annet enn et politisk og juridisk laboratorium som brukes til å vurdere det globale styrkeforholdet på åndsfeltet. Bortsett fra at tenkningen blir satt til side; den er bare noe som kommer forut for handling,» sier en tidligere UNESCO-ansatt. Institusjonens manglende intellektuelle vitalitet er desto mer påtakelig når organisasjonen i sine mange publikasjoner alltid passer på å fortelle leserne at «UNESCO tar ikke ansvar for forfatternes syn».
Epoken da den martinikanske forfatteren Edouard Glissant redigerte publikasjonen Le Courrier de l'Unesco, er over.² «I 1982 overtok jeg et månedlig tidsskrift som på tross av sin institusjonelle karakter sto helt fritt til å fremme et kritisk blikk på verden. Det var det som gjorde tidsskriftet så anerkjent,» sier Glissant. Men fra slutten av 80-tallet begynte de intellektuelle å fjerne seg fra organisasjonen. Som om murens fall markerte slutten på en epoke da engasjerte vitenskapsfolk, kunstnere og akademikere skapte en institusjon som bar preg av den kalde krigen: aggressiv, avskrekkende og ideologisk.
Forvandlingen ble åpenbar da generaldirektør Federico Mayor overfor et stort medieoppbud lanserte Verdenstiåret for kulturell utvikling i 1988. Prosjektet manglet midler, virkelige perspektiver og ny intellektuell tankekraft, og lufta gikk raskt ut av ballongen.
Det samme skjedde på utdanningsfeltet, til tross for at det er helt sentralt i UNESCOs mandat. Da organisasjonen ble grunnlagt i 1948, gikk medlemsstatene enstemmig inn for at organisasjonens altoverskyggende oppgave skulle være «å innføre obligatorisk grunnskoleutdanning i hele verden». 42 år senere, i 1990, vedgikk UNESCO å ikke ha lyktes med dette, og arrangerte en «Verdenskonferanse om utdanning for alle» i Jomtiem i Thailand, på et tidspunkt da det ble stadig tydeligere at de nasjonale skolesystemene i Sør forverret seg raskt.
Selv om statene det gjaldt, ikke viste spesielt stor vilje til å gjøre noe med den kritiske situasjonen, ga ikke UNESCO opp. I 2000 arrangerte organisasjonen «Globalt forum for utdanning» i Dakar, og bønnfalt utdanningsministrene om å gjennomføre planene om grunnutdanning for alle innen 2015.
Mobiliseringen av så mye politisk vilje står i skarp kontrast til de konkrete resultatene: Fremdeles står 104 millioner barn i verden uten skolegang, og 861 millioner voksne analfabeter.³ En forhenværende afrikansk utdanningsminister sier at «det dramatiske er at disse problemene er så omfattende at selv de dristigste blir maktesløse. UNESCO har ikke tilstrekkelig politisk og økonomisk tyngde til å få våre regjeringer til å endre kurs.»
Henri Lopes, tidligere visegeneraldirektør i UNESCO, legger til at «organisasjoner som er så operative som UNICEF og UNDP, har sine egne ressurser. De går ikke lenger via UNESCO for å sette i gang utdanningsprogrammer. De gjør det heller selv, og dette svekker UNESCOs autoritet.»
Ifølge UNESCOs statutter skal organisasjonen beskjeftige seg med såkalte «samfunnsspørsmål». I 1978 publiserte den en erklæring om «rase og fordommer», som utvilsomt bidro til å diskreditere og avfeie rasismens kvasivitenskapelige grunnlag. I 1988 vedtok UNESCO også Den universelle erklæringen om det menneskelige genom og menneskerettighetene. Dessverre er disse tekstene blottet for juridisk kraft, siden organisasjonen ikke har makt til å gjøre dem rettslig bindende.
Helt siden UNESCO ble grunnlagt, har organisasjonen innstiftet en rekke «tiår» og «internasjonale år»⁴ som er ment å mobilisere stater og befolkninger over hele verden rundt viktige saker. Men overfloden av slike år og tiår har ført til at de er blitt alminneliggjort og ikke fungerer så effektivt lenger.
Det finnes likevel ett område der UNESCO har hatt en ubestridelig suksess: Konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og naturarv, som ble vedtatt i 1972.⁵ Selv om budsjettene ikke alltid har vært tilstrekkelige, har denne konvensjonen gitt nasjonale myndigheter (spesielt i Hellas, Kambodsja og Egypt) mulighet til å demme opp for en hemningsløs utnyttelse av severdigheter fra turistindustriens side.
UNESCO kan nå gjenerobre en viss politisk autoritet dersom Konvensjonen for å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk blir vedtatt på generalkonferansen i oktober. Fremfor alt vil det bety at UNESCO hevder seg overfor WTO: Konvensjonen inneholder nemlig et prinsipp om at den ikke skal overstyres av andre traktater som partene har undertegnet. Man har riktignok ikke fått gjennomslag for kravet om at «kulturuttrykk» skal fjernes fra WTOs ansvarsområde, men delt myndighet mellom WTO og UNESCO er i seg selv et stort skritt fremover.
Lederen for UNESCOs avdeling for kulturpolitikk og interkulturell dialog, Katerina Sténou, oppsummerer arbeidet med konvensjonen slik: «Ordet kultur skaper frykt. Vi har 'kuttet det opp' i månedsvis, og forsøkt å gi et innhold til begrepene immateriell verdensarv, kulturelle goder og kulturindustri. Dermed har vi endt opp med å glemme hva kunst og skapende virksomhet betyr. Men vi bør kjempe en politisk kamp for å beskytte hele dette mangfoldet.» Ingen kan være uenig i det. Selv om man – for å avverge en fullstendig kommersialisering, slik WTO ivrer for – også delvis må betrakte «kulturuttrykk» som juridiske varer.

oversatt av G.E.

1 Ramon Luis Acuna, «Pour une culture de paix» (For en fredskultur), Le Monde diplomatique, fransk utgave, november 1999. < BR > 2 Le Courrier ble utgitt frem til 1988, på 36 forskjellige språk. Avløst av Le Nouveau Courrier.
3 Le Pari de l'égalité, rapport mondial de suivi sur l'éducation pour tous (2003/04) (Unesco-rapport om ståa for målet om utdanning for alle), Editions de l'Unesco, Paris, 2003.
4 2005-2015: vannets tiår; 2005-2014: tiår for utdanning og bærekraftig utvikling; 2003-2012: tiår for alfabetisering; 2000-2010: tiår for fred og en ikke-voldelig kultur, osv. 2005 er Fysikkens år.
5 UNESCO har hatt ansvaret for Verdensarvlisten siden 1972. Listen baseres på Verdensarv-konvensjonen, som er ratifisert av 160 stater. Listen omfatter steder som er eksepsjonelle på grunn av sin kulturelle verdi, unike naturlige skjønnhet eller økologiske betydning. Når et sted blir inkludert på Verdensarvlisten, mottar det aktuelle landet økonomisk støtte for å ta vare på stedet. Geiranger- og Nærøyfjorden i Norge ble nylig innskrevet på verdensarvlisten.
(…)