Når alle illusjoner drukner

Ingen katastrofe i USAs historie har blitt så nøyaktig forutsett som flommen etter orkanen Katrina i New Orleans. Forskere advarte om tilnærmet utslettelse av byen ved en kraftig orkan, men Bush-administrasjonen avslo å bygge mer flomvern. Det føderale direktoratet for krisehåndtering (FEMA) ble dominert av et monomant fokus på terrorisme. Og selv om Bush hevdet at «stormen ikke diskriminerte», var alle sider ved katastrofen preget av klasse og rase. Nå vil republikanerne gjøre ruinene etter stormen om til en kapitalistisk utopi. Målet ser også ut til å være at New Orleans blir en fornøyelsespark for turister, der kronisk fattigdom gjemmes bort i sumper, campingvognparker og fengsler utenfor bygrensen.

Uværet som ødela New Orleans ble tryllet fram av tropiske sjøer og en sint atmosfære 200 kilometer utenfor Bahamas. Opprinnelig fikk den merkelappen «Tropisk Depresjon 12», men 23. august intensiverte den seg raskt til å bli den tropiske stormen «Katrina» – den ellevte navngitte stormen i en av de travleste orkansesongene i historien. Den fikk landkjenning i nærheten av Miami dagen etter, og hadde vokst til en liten orkan – kategori 1 på Saffir-Simpsons orkanskala – med vinder på 125 km/t som drepte ni mennesker og tok ut elektrisiteten for en million innbyggere.
Mens den krysset over Florida til Mexico-golfen, hvor den vandret i fire dager, gjennomgikk Katrina en uhyrlig og i stor grad uventet forvandling. Den sugde til seg svære mengder energi fra det unormalt varme vannet i Golfen – tre grader celsius over normalen i august – og blåste seg opp til en fryktinngytende kategori 5-orkan, øverst på skalaen, med vinder på 290 km/t som drev fram nesten ti meter høye tsunami-lignende flodbølger. (Bladet Nature rapporterte senere at Katrina hadde absorbert så mye varme fra Golfen at «vanntemperaturen sank drastisk etter at den hadde passert, i noen regioner så mye som fra 30 til 26 grader celsius».)1 De skrekkslåtte meteorologene hadde sjelden sett en karibisk orkan øke sin kraft så dramatisk, og forskere debatterte hvorvidt Katrinas eksplosive vekst var et resultat av drivhuseffektens innvirkning på orkanenes intensitet.
Selv om Katrina hadde sunket til kategori 4 (vindhastighet på 210-249 km/t) da den traff land om morgenen 29. august i Plaquemines kommune i Louisiana, nær munningen av Mississippielven, var dette en mager trøst for oljehavnene, fiskerboplassene og Cajun-landsbyene som lå i veien og var dømt til undergang. I Plaquemines, og senere på kysten av Mississippi og Alabama, pisket Katrina opp sumpene med hensynsløs vrede, og la etter seg et ødelagt landskap som så ut som et vassent Hiroshima.

New Orleans, med sine 1.3 millioner innbyggere, lå opprinnelig midt i veien for Katrina, men orkanen skjenet mot høyre etter ilandstigningen og dens øye passerte 55 km øst for storbyen. The Big Easy – som i stor grad er under havnivå og ligger inntil saltvannsbuktene Lake Pontchartrain i nord og Lake Borgne i øst – ble spart for Katrinas verste vinder, men ikke for dens vann.

Orkandrevne flodbølger fra begge innsjøene brøt gjennom de notorisk utilstrekkelige floddikene – ikke så høye som i mer velstående områder – som beskytter det hovedsakelig svarte østlige New Orleans, samt de nærliggende hvite arbeiderklasseforstadene i St. Bernard kommune. Det kom ingen advarsel, og det raskt stigende vannet sperret inne og drepte hundrevis av uevakuerte mennesker i soverommene deres, inkludert 34 eldre beboere i et pleiehjem. Senere, sannsynligvis midt på dagen, ga en større demning etter ved 17th Street-kanalen, og lot Lake Pontchartrain strømme inn i byens lavtliggende sentrumsdistrikter. Selv om New Orleans’ mest berømte turistmål og de mest fornemme boligområdene ligger på høyere grunn og dermed slapp unna oversvømmelsen, ble resten av byen flommet over til hustakene eller høyere, med mer enn 150 000 ødelagte boligenheter som følge. Lokalbefolkningen ga oversvømmelsen øyeblikkelig navnet «Lake George» etter presidenten som unnlot å bygge nye diker og lot være å komme til assistanse da de gamle dikene sprakk.

Selv om Bush senere hevdet at «stormen ikke diskriminerte», var faktisk alle aspektene ved katastrofen formet av ulikheter mellom klasser og raser. Katrina avdekket de bedragerske påstandene til sikkerhetsdepartementet om at de gjorde amerikanere tryggere, og de grusomme konsekvensene av den føderale forsømmelsen av storbyer med svart og latinsk majoritet og infrastrukturen der. Den hårreisende inkompetansen til det føderale direktoratet for krisehåndtering (FEMA) demonstrerte dårskapen i å overlate spørsmål om liv og død til enfoldige folkevalgte og ideologiske fiender av en sterk stat. Washington opphevet likelønnsprinsippene i Davis-Bacon Act, og åpnet dørene til New Orleans for kapitalistiske plyndrere som Halliburton, Shaw Group og Blackwater Security, som allerede hadde gjort seg fete på byttet fra Tigris. Dette sto i sterk kontrast til FEMAs dødelige nøling med å sende vann, mat og busser til mengdene som var fanget i det stinkende helvetet i Louisiana Superdome.

Men om New Orleans – slik mange av byens bitre landflyktige nå mener – ble overlatt til å dø som følge av statlig inkompetanse og forsømmelse, faller skylden også direkte på Guvernørens villa i Baton Rouge og, spesielt, rådhuset på Perdido Street. Ordfører C. Ray Nagin – en rik afrikansk-amerikansk kabel-tv-sjef som ble valgt i 2002 med 87 prosent av de hvite stemmene – var til syvende og sist ansvarlig for sikkerheten til den fjerdedelen av befolkningen som var for fattige eller syke til å eie en bil. Hans oppsiktsvekkende mangel på vilje til å mobilisere ressurser for å evakuere sykehuspasienter og innbyggere uten bil reflekterer mer enn personlig uskikkethet: Den var også et symbol på de grusomme holdningene blant New Orleans’ elite, både hvite og svarte, overfor deres fattige naboer i sumpdistriktene og de nedkjørte boligprosjektene. Katrina avslørte i hvor stor grad løftene om like rettigheter for fattige afrikansk-amerikanere har blitt misligholdt på hvert eneste nivå i styresmaktene.

Det hadde selvsagt kommet advarsler om New Orleans’ død; det er faktisk ingen katastrofe i USAs historie som har blitt så presist beregnet på forhånd. Selv om sikkerhetsminister Michael Chertoff senere hevdet at «størrelsen på stormen var hinsides alt departementet kunne ha forutsett,» var dette en direkte løgn.2 Om forskerne ble overrasket over Katrinas plutselige vekst til superstorm-dimensjoner, visste de godt hva New Orleans kunne vente seg hvis byen ble truffet av en stor orkan. «Det som er trist,» beklaget en forsker etter at Katrina hadde rast forbi, «er at vi visste dette med 100 prosents sikkerhet».3

Siden de forferdelige erfaringene fra orkanen Betsy i september 1965 – en kategori 3-storm som oversvømte mange av de østlige delene av Orleans kommune – har New Orleans’ sårbarhet for vinddrevne flombølger blitt intensivt studert og vidt publisert. I 1998, etter nok en nestenulykke med orkanen Georges, ble forskningen trappet opp, og en sofistikert studie utført av Louisiana State University advarte mot «tilnærmet utslettelse» av byen hvis en kategori 4-storm skulle komme fra sørvest.4

Dikene og demningene i New Orleans er bare laget for å holde igjen mot en kategori 3-orkan, men til og med denne graden av beskyttelse ble avslørt som illusorisk i datasimulasjoner Hærens ingeniørkorps tok i bruk i fjor. Den kontinuerlige erosjonen av barriere-øyene og våtmarkene i det sørlige Louisiana (et årlig tap på mellom 60 og hundre kvadratkilometer strandlinje) øker høyden på brottsjøene idet de ankommer New Orleans, mens byen og dens diker sakte synker. På grunn av dette vil til og med en kategori 3-orkan oversvømme mesteparten av byen hvis den beveger seg sakte.5 Global oppvarming og et stigende havnivå vil bare gjøre at «The Big One», som folk i New Orleans kaller den lokale apokalypsen, blir enda større.

Om politikere skulle ha vanskeligheter med å forstå hva disse spådommene innebærer, har andre forskningsprosjekter laget eksakte modeller på omfanget av oversvømmelser og forventede dødsfall som resultat av en fulltreffer. Supercomputere har kvernet ut de samme gruoppvekkende tallene igjen og igjen: 160 kvadratkilometer eller mer av byen under vann med 80 000 til 100 000 døde – den verste katastrofen i USAs historie. På bakgrunn av disse analysene advarte FEMA i 2001 om at en orkanflom i New Orleans var en av de tre mega-katastrofene det var størst sannsynlighet for i USA i nær framtid (sammen med et jordskjelv i California og et terroristangrep på Manhattan). Like etter trykket Scientific American en artikkel om flomfaren («Drowning New Orleans») som, på samme måte som en prisvinnende artikkelserie i Times-Picayune i 2002 («The Big One»), var grøssende presis i sine advarsler.6 I fjor, etter at meteorologene spådde en sterk økning i orkanaktiviteten, utførte føderalt personell en detaljert katastrofeøvelse («Hurricane Pam»), som igjen stadfestet at det sannsynligvis ville bli titusener av dødsfall.

Bush-administrasjonens svar til disse fryktinngytende forvarslene var å avslå Louisianas presserende anmodninger om mer flomvern: Coast 2050-prosjektet, som var av kritisk betydning for å gjenopplive beskyttende våtmarksområder – kulminasjonen av et tiår med forskning og forhandling – ble lagt på hylla. Bevilgningene til diker, inkludert fullføringen av beskyttelsen rundt Lake Pontchartrain, ble gjentatte ganger kuttet. Dels var dette konsekvensen av nye prioriteringer i Washington som kuttet budsjettet til Hærens ingeniørkorps: digre skatteletter for de rike, finansieringen av Irak-krigen og, ironisk nok, kostnadene til «nasjonal sikkerhet». Men det finnes utvilsomt et uforskammet politisk motiv også: I New Orleans er majoriteten av befolkningen svart, og det er en by med solid flertall for Demokratene hvor velgerne ofte tipper vektskåla i delstatsvalgene. Hvorfor skulle en administrasjon med et så ærgjerrig fokus på geriljakrig ønske å belønne dem med å bevilge de 2.5 milliardene dollar som trengs for å bygge et kategori 5-beskyttelsessystem rundt New Orleans?7

I 2002 protesterte sjefen for Hærens ingeniørkorps, en tidligere kongressmann for Republikanerne, mot måten flomkontrollprosjektene ble snytt for midler på. Bush fjernet ham fra embetet sitt. I fjor presset administrasjonen kongressen til å kutte 71 millioner dollar fra budsjettet til ingeniørkorpsets New Orleans-avdeling til tross for advarsler om at orkansesonger av episke dimensjoner var nært forestående. (For ikke å være urettferdig: Washington har brukt mye penger på Louisiana, men for det meste på ikke-flomrelaterte offentlige arbeider som kommer shippinginteresser og erkerepublikanske distrikter til gode.)8

I tillegg til å underfinansiere gjenoppbygging av kystlinjen og oppføring av diker, har Det hvite hus også tanketomt vandalisert det føderale direktoratet for krisehåndtering. Under direktør James Lee Witt (som hadde en statsrådpost) var FEMA gullungen til Clinton-administrasjonen, og fikk skryt fra begge de politiske fløyene for dets hurtige utsendelser av redningsmannskaper og øyeblikkelige forsyninger av føderal bistand etter flommene i Mississippielven i 1993 og jordskjelvet i Los Angeles i 1994. Da Republikanerne tok over departementet i 2001 ble det imidlertid behandlet som fiendtlig terreng: Den nye direktøren, Joe M. Allbaugh, tidligere valgkampleder for Bush, fordømte katastrofehjelp som «et forvokst stønadsprogram» og oppfordret amerikanere til å stole mer på Frelsesarmeen og andre religiøst forankrete grupper. Allbaugh kuttet umiddelbart ned på mange av hovedprogrammene for hjelp til flom- og stormofre, før han gikk av i 2003 for å bli en høyt lønnet konsulent for firmaer som ønsket kontrakter i Irak. (En veteran i å tjene på andres ulykke som han er, dukket han nylig opp i Louisiana som innsidemekler for selskaper som var ute etter lukrativt gjenreisningsarbeid i kjølvannet av Katrina.)

Siden det ble absorbert inn i det nye sikkerhetsdepartementet i 2003 (med påfølgende tap av representasjon i regjeringen) har FEMA gjentatte ganger blitt både nedbygd og fanget inn i nye lag av byråkrati og formynderi. I fjor skrev FEMA-ansatte til kongressen at «kriseledere i FEMA har blitt presset ut fra jobbene av kontraktører med politiske forbindelser og lærlinger med liten erfaring eller kunnskap.»9 Et godt eksempel på dette var Allbaughs etterfølger og protesjé, Michael Brown, en republikansk advokat uten erfaring med krisehåndtering og med en falsk CV, som tidligere jobbet med å representere rike eiere av araberhester. Under Brown fortsatte FEMA forvandlingen fra beskyttelse mot alle typer farer til et monomant fokus på terrorisme. Tre fjerdedeler av midlene FEMA tidligere brukte til å støtte lokal jordskjelv-, storm- og flombeskyttelse har nå blitt omdirigert til forskjellige antiterrorprogrammer. I virkeligheten har Bush-administrasjonen bygd en Maginot-linje mot hypotetiske trusler fra al-Qaida mens de har neglisjert diker, stormdemninger og pumper.

Derfor var det all grunn til bekymring, om ikke panikk, da Max Mayfield, direktøren for det nasjonale orkansenteret i Miami, i en videokonferanse søndag 28. august advarte president Bush (som fortsatt var på ferie i Texas) og personell i sikkerhetsdepartementet om at Katrina hadde gjort seg klar til å ødelegge New Orleans. Likevel uttrykte FEMA-direktør Brown – mens han sto overfor faren for at 100 000 innbyggere kunne komme til å dø – andpusten og arrogant selvsikkerhet: «Vi var helt klare for dette. Vi hadde lagt planer for å takle denne typen katastrofer i mange år fordi vi alltid har visst om New Orleans…» I månedsvis hadde Brown og sjefen hans, sikkerhetsminister Michael Chertoff, skrytt av den nye nasjonale kriseplanen som skulle sikre uovertruffen koordinasjon mellom statlige organer gjennom en stor katastrofe.

Men mens flodbølgene svelget unna New Orleans og dens drabantbyer var det vanskelig å finne noen som kunne svare på en telefon, langt mindre å ta ledelsen over hjelpeoperasjonen. «En borgermester i mitt distrikt,» fortalte en sint republikansk kongressmann til Wall Street Journal, «prøvde å få forsyninger inn til sine bysbarn, som hadde blitt direkte truffet av orkanen. Han ringte etter hjelp og ble satt på vent i 45 minutter. Til slutt lovet en byråkrat ham å skrive et notat til sin overordnede.»10 Selv om toppmoderne kommunikasjonsutstyr skulle være ryggraden i den nasjonale kriseplanen, var stressete hjelpearbeidere og offentlige tjenestepersoner ofte hjemsøkt av sammenbrudd i telefonsystemene og mangelen på en felles frekvens. Samtidig måtte de slite med en akutt knapphet på all kriseberedskap som FEMA skulle ha plassert i New Orleans på forhånd – matrasjoner, drikkevann, sandsekker, drivstoff til generatorer, satellittelefoner, mobile toaletter, busser, båter og helikoptre. Det mest skjebnesvangre var at sikkerhetsminister Michael Chertoff av uforklarlige grunner ventet hele 24 timer etter at New Orleans hadde blitt oversvømt med å oppgradere katastrofen til en «hendelse av nasjonal betydning» – den juridiske forutsetningen for å sette den føderale responsen i høygir.

Det var den dinosaurlignende tregheten i hjernen på sikkerhetsdepartementet til å registrere størrelsen på katastrofen som dømte så mange til å dø mens de klamret seg til hustakene eller sykehussengene sine. Mens de ble smurt inn med forhastet og pinlig ros fra presidenten for deres heroiske innsats, virket Chertoff og Brown mer som søvngjengere. Så sent som torsdag 2. september forbløffet Chertoff en intervjuer på National Public Radio ved å hevde at scenene fylt av død og desperasjon fra Louisiana Superdome, som hele verden hadde sett på tv, bare var «rykter og anekdoter.» FEMA-direktør Brown skyldte på sin side på ofrene, og hevdet at årsaken til mesteparten av dødsfallene var «folk som ikke ville høre på evakueringsvarslene,» selv om han visste at det å «høre på» kanskje hadde noe å gjøre med å mangle mobiltelefon eller være bundet til en rullestol.

Forsvarsminister Donald Rumsfeld påsto at Irak ikke hadde noe med Katrina å gjøre. Men rednings- og bistandsoperasjonene ble delvis handlingslammet fra begynnelsen fordi mer enn en tredel av nasjonalgarden i Louisiana og mye av dens tunge materiell var borte. FEMA stakk ofte kjepper i hjulene for hjelpearbeidet istedenfor å lette det: For eksempel hindret de sivile luftfartøy fra å evakuere sykehuspasienter, og de forsinket autorisasjonen nasjonalgarden og redningsmannskaper i andre delstater trengte for å rykke inn i New Orleans-området. Som en bitter representant fra den tilintetgjorte St. Bernard kommune fortalte Times-Picayune: «Kanadisk hjelp kom fram før den amerikanske hæren.»11

Rådhuset i New Orleans kunne også ha trengt kanadisk hjelp: Nødsentralen i niende etasje ble tidlig satt ut av spill tidlig på grunn av manglende diesel til å drive reservegeneratoren. I to dager var faktisk borgermester Nagin og hans assistenter fullstendig isolert fra omverdenen på grunn av at verken fastlinjene eller mobiltelefonene deres virket. At byens kommando- og kontrollapparat kollapset på denne måten er en gåte når man tar i betraktning de 18 millionene dollar i føderale tilskudd som byen hadde brukt siden 2002 på øvelser på å takle akkurat slike situasjoner. Enda mer mystisk var forholdet mellom Nagin og hans delstatlige og føderale motstykker. Som borgermesteren senere oppsummerte det var byens kriseplan «å få folk opp på høyere grunn og få de føderale og delstaten til å fly forsyninger inn til dem,» mens Nagins sikkerhetsdirektør, oberst Terry Ebbert, forbløffet journalister med å innrømme at «han aldri hadde snakket med FEMA om den delstatlige kriseberedskapen.»12

Senere skrek Nagin med rette opp om at FEMA ikke klarte å utplassere forsyninger eller umiddelbart sende busser og medisinsk materiell til Louisiana Superdome. Men evakueringsplanlegging var først og fremst byens ansvar, og tidligere øvelser hadde vist at minimum en femtedel av befolkningen ikke ville klare å forlate New Orleans uten assistanse.13 I september 2004 hadde Nagin faktisk blitt kritisert fra flere hold for ikke å ha gjort noen innsats for å evakuere fattige innbyggere da deres mer velstående naboer kjørte vekk fra byen i forkant av kategori 3-orkanen Ivan (som heldigvis skjenet unna byen i siste liten).

Som svar på kritikken produserte byen 30 000 videoer (som de aldri distribuerte) siktet mot de fattige bydelene, hvor innbyggerne fikk følgende oppfordring: «Ikke vent på hjelp fra byen, ikke vent på hjelp fra delstaten, ikke vent på Røde Kors… dra.» I mangel på offentlig planlegging for å skaffe til veie busser eller tog for evakuering, ser det ut som om det er underforstått at fattige mennesker skulle begynne å gå til fots. (Da ro og orden og sanitære forhold brøt sammen i Louisiana Superdome prøvde hundrevis av mennesker å forlate byen ved å gå over en bro over til den hvite forstaden Gretna. De måtte snu da det panikkslagne lokalpolitiet begynte å skyte over hodene deres.)

Det er uunngåelig at mange av de som har blitt gjenlatt i sine druknete nabolag vil tolke byrådets samvittighetsløse forsømmelser i sammenheng med de bitre økonomiske og etniske skillelinjene som lenge har gjort New Orleans til USAs mest tragiske by. Det er ingen hemmelighet at den økonomiske eliten i New Orleans og deres allierte i rådhuset ønsker å presse den fattigste delen av befolkningen – som får skylden for den økende kriminaliteten – ut av byen. Historiske offentlige boligprosjekter har blitt revet til fordel for eneboliger for de høytlønte og kjøpesentre. I andre boligprosjekter blir beboere rutinemessig kastet ut for overtredelser så trivielle som at barna deres ikke har overholdt portforbudet. Den endelige målsetningen ser ut til å være at New Orleans skal bli en fornøyelsespark for turistene – Las Vegas på Mississippielven – med kronisk fattigdom gjemt bort i sumper, campingvognparker og fengsler utenfor bygrensene.

Ikke uventet ser noen av forkjemperne for et hvitere, tryggere New Orleans en guddommelig plan i Katrina. «Til slutt har vi fått rensket opp i offentlige boligordninger i New Orleans,» betrodde en ledende republikaner fra Louisiana til Washington-lobbyister. «Vi klarte det ikke, men Gud gjorde det.»14 På samme måte skrøt borgermester Nagin av sine tomme gater og ødelagte bydeler: «Denne byen er for første gang fri for narkotika og vold, og vi har til hensikt å beholde den slik.» En delvis etnisk rensing av New Orleans vil være et faktum uten massiv lokale og føderal innsats for å skaffe til veie boliger med rimelige priser for titusenvis av fattige leietakere som nå er spredt over hele landet i flyktningmottak. Det er allerede en intens debatt om å gjøre noen av de fattigste lavtliggende bydelene som Lower Ninth Ward om til vannbassenger for å beskytte de rikeste delene av byen. Som Wall Street Journal med rette har understreket: «Dette ville bety at noen av de fattigste innbyggerne i New Orleans ville bli forhindret fra noensinne å returnere til nabolagene sine.»15

Gjenoppbyggingen av New Orleans og de andre delene av Golfregionen som har blitt angrepet vil bli et skikkelig politisk bikkjeslagsmål. Borgermester Nagin har allerede markert reviret til den lokale adelen ved å kunngjøre at han vil sette sammen en spesialkommisjon for gjenoppbygging der medlemspostene blir fordelt halvt om halvt mellom svarte og hvite, selv om byen er mer enn 75 prosent afrikansk-amerikansk. New Orleans’ drabantbyer med «hvit flukt» (som var det sosiale springbrettet for nynazisten David Dukes skremmende valgsuksess på begynnelsen av nittitallet) vil lobbyere illsint for sin sak, samtidig som Mississippis mektige republikanske borgerskap allerede har advart om at de ikke vil finne seg i å spille andrefiolin for Big Easy-demokratene. I dette uunngåelige sammenstøtet mellom interessegrupper er det usannsynlig at New Orleans’ tradisjonelle, svarte bydeler – de virkelige arnestedene for byens muntre sensualitet og jazzkultur – vil ha mye slagkraft.

Imens håper Bush-administrasjonen å finne sin egen gjenoppstandelse i en kombinasjon av voldsom skattemessig Keynesianisme og fundamentalistisk sosialpolitikk. Katrinas umiddelbare innvirkning på Washington var, selvsagt, et så sterkt slag mot presidentens popularitet at det virket som en trussel mot det republikanske hegemoniet. For første gang siden opptøyene i Los Angeles i 1992 ble den offentlige debatten dominert av «gamle demokratiske saker» som fattigdom, rasisme og offentlige investeringer. Wall Street Journal advarte om at republikanerne måtte «komme tilbake på den politiske og intellektuelle offensiven» før liberalere som Ted Kennedy kunne gjenopplive New Deal-vidundermedisiner som et massivt føderalt direktorat for flomkontroll og gjenoppbygging av strandlinjen langs Golfkysten.16

Visstnok hadde Heritage Foundation møter til seint på natta hvor konservative ideologer, kadrer fra kongressen og gjenferdene av gamle republikanere (som Edwin Meese, Nixons riksadvokat) klekket ut en strategi for å redde Bush fra de giftige ettervirkningene av FEMA-skandalen. New Orleans’ flombelyste men tomme Jackson Square ble det selsomme bakteppet for presidentens tale 15. september om gjenoppbygging etter orkanen. Det var en fantastisk forestilling. Smilende beroliget Bush de to millionene Katrina-ofrene at Det hvite hus ville plukke opp mesteparten av regningen for flomskadene, som ble estimert til 200 milliarder dollar – underskuddsfinansiering som ville ha gjort til og med Keynes svimmel. (Presidenten planlegger fortsatt nok et stort skattelette for de superrike.) Så fridde han til velgerne sine med en drømmeliste av etterlengtede konservative samfunnsreformer: utdeling av kuponger til privat skolegang og boliger, en sentral rolle til kirkene, utlodding av tomter fra føderalt land, omfattende skatteletter til næringslivet, opprettelse av en «Gulf Opportunity Zone» som støtter investeringer i Golf-området, og stans av irriterende statlige reguleringer (som hvis man leser det som står med liten skrift innebærer likelønnsordninger i byggebransjen og miljøforskrifter for oljeboring).

For kjennere av Bush-språk var Jackson Square-talen et øyeblikk med utsøkt déjà vu – hadde ikke liknende løfter blitt gitt ved Eufrats elvebredder? Som Paul Krugman så ondskapsfullt gjorde oppmerksom på: Det hvite hus, etter å ha prøvd og feilet i å gjøre Irak «til et laboratorium for konservativ økonomisk politikk», ville nå eksperimentere på traumatiserte innbyggere i Biloxi og Ninth Ward-distriktet.17 Kongressmann Mike Pence, en av lederne i den mektige foreningen Republican Study Group som hjalp til med å lage presidentens gjenoppbyggingsstrategi, understreket at Republikanerne ville gjøre ruinene etter stormen om til en kapitalistisk utopi: «Vi vil forvandle Golfkysten til en magnet for privatkapitalisme. Det siste vi ønsker er en føderal by der hvor New Orleans en gang lå.»18

Symptomatisk nok, slik New York Times nylig gjorde oppmerksom på, blir Hærens ingeniørkorps i New Orleans nå ledet av en tjenestemann som tidligere overvåket utdeling av kontrakter i Irak.19 Lower Ninth Ward-distriktet vil kanskje aldri eksistere mer, men eierne av barer og strippeklubber i det franske kvarteret gnir seg allerede i hendene over de fete dagene som ligger foran dem, når arbeiderne fra Halliburton, leiesoldatene fra Blackwater og ingeniørene fra Bechtel legger de føderale lønningene sine igjen på Bourbon Street. Som de sier, både i Vieux Carré og i Det hvite hus: laissez les bon temps roulez – let the good times roll!
oversatt av B.L.

1 Quirin Schiermeier, «The Power of Katrina», Nature, 437/8 (8 September 2005), p. 174 < BR > 2 Chertoff i et intervju, sitert i Peter Gosselin og Alan Miller, «Why FEMA Was Missing in Action», Los Angeles Times, 5. september 2005
3 John Travis, «Scientists? Fears Come True as Hurricane Floods New Orleans», Science 309 (9. september 2005), s. 1656
4 Forskningsprosjekt av Joseph Suhayda beskrevet i Richard Campanella, Time and Place in New Orleans: Past Geographies in the Present Day, Gretna (LA) 2002, s. 58
5 Travis, op. cit., s. 1657
6 Mark Fischetti, «Drowning New Orleans», Scientific American, October 2001, s. 76-85; og Mark Schleifstein og John McQuaid, «The Big One», The Times-Picayune, 2002 ? finnes på nettet på www.nola.com
7 Alfred C. Naomi i Hærens ingeniørkorps, sitert i Andrew Revkin og Christopher Drew, «Intricate Flood Protection Long a Focus of Dispute», The New York Times, 1. september 2005
8 «Katrina?s Message on the Corps», lederartikkel, The New York Times, 13. september 2005
9 Ken Silverstein, «Top FEMA Jobs: No Experience Required», Los Angeles Times
10 Kongressmann Bobby Jindal, «When Red Tape Trumped Common Sense», Wall Street Journal, 8. september 2005
11 Melinda Deslatte, «St. Bernard Parish residents overflow the Capital», Times-Picayune, 12. september 2005
12 New York Times, 7. and 11. september 2005
13 Tony Reichhardt, Erika Check og Emma Morris, «After the flood», Nature 437 (8. september 2005)
14 Kongressmann Richard Baker (Baton Rouge) sitert i «Washington Wire», Wall Street Journal, 9. september 2005
15 Jackie Calmes, Ann Carrns og Jeff Opdyke, «As Gulf Prepares to Rebuild, Tensions Mount Over Control», Wall Street Journal, 15. september 2005
16 «Hurricane Bush», lederartikkel, Wall Street Journal, 15. september 2005
17 Paul Krugman, «Not the New Deal», New York Times, 16. september 2005
18 John Wilke og Brody Mullins, «After Katrina, Republicans Back a Sea of Conservative Ideas», Wall Street Journal, 15. september 2005
19 «Mr. Bush in New Orleans», lederartikkel, New York Times, 16. september 2005