Bilder fra sårkanten

Nyhetsdekningen på de internasjonale TV-nettverkene viser en global omverden av bilder og informasjon. Bildene og begivenhetene utfolder seg alltid mot en arkitektonisk bakgrunn: bygninger, gater, landskap. Noen ganger er bildene visuelle fremstillinger av det nyheten melder om, andre ganger brukes arkitekturen som symbolsk understreking av reporterens autoritet. Når BBC World rapporterer fra gatene i Faluja mens de viser det hvite hus i bakgrunnen, viser arkitekturen ikke virkeligheten bak nyhetsmeldingen. Den antyder snarere hvilken versjon av virkeligheten BBC ønsker at vi skal tro på. Arkitektoniske omgivelser er benyttet som fritt utbyttbart billedmateriale og klippet sammen med meldinger om aktuelle hendelser til redigerte montasjer av virkeligheten.
I Wim Wenders’ «Lisbon Story» fra 1994 går hovedpersonen med et filmkamera på ryggen og forsøker å fange tilfeldige bilder. Wenders diskuterer muligheten av å skape fotografier som ikke er valgt ut av et betraktende subjekt; av å danne objektive bilder av en urban omverden. Prosjektet til filmens hovedperson impliserer at det finnes et lag avobjektiv billedlighet, og at dette nivået er tilgjengelig via en kameralinse uten innblanding fra et betraktende subjekt.
Den Libanesiske kunstnerduoen Yacoub/Lasserre arbeider også med urban billedlighet snarere enn med bilder av byer – i deres egne ord: «urban ekspressivitet». Deres prosjekt er derimot ikke å eliminere det betraktende eller reflekterende subjektet, men implisitt å etablere det dialogisk ved hjelp av montasjer og redigering av den urbane billedligheten.
Siden borgerkrigen startet i 1975 har Beirut levert bilder, og byen har blitt en del av vår kollektive, globale billedverden på linje med Vietnam og 9/11. I overgangen fra lavintensitetskrig til høyintensitetsfred forskjøv billedproduksjonen i Beirut seg fra presse til kunstverden. Byens samtidige kunstscene vokste frem i de palestinske teatergruppene som ble dannet i byen sent på sekstitallet. Med fri tilgang på filmklassikere på DVD har det nå utviklet seg et miljø av unge filmskapere som kombinerer sterkt personlig engasjement med høy cinematisk dannelse. I og rundt filmmiljøet finnes et miljø av beslektede former for billeddannelse og montasje basert på foto og video. Dokumentarsjangeren er sterk med et intenst materiale i egen samtid og nære historie – krig, eksil, diversitet, tap og ekstreme endringsprosesser knyttet mot globalisering og økonomisk/politisk deregulering. Den franske kuratoren Catherine David (kjent fra Documenta) har interessert seg særlig for dokumentarprosjekter fra Midtøsten, og hun har bragt kunstnere som for eksempel Akram Zaatari/Walid Raad og Paola Yacoub/Michel Lasserre ut på den internasjonale kunstscenen. Fra et urbanistisk synspunkt kan det være interessant å legge merke til at alle disse kunstnerne er arkitekter av utdannelse.

Paola Yacoubs første arbeider var dypt personlige, nærmest terapeutiske, kunstneriske bearbeidelser av hennes egen krigserfaring – samtidig som de også var dokumenterende. I verket Vue d’un appartement fra 1996 viser hun utsikten fra en leilighet i Beirut. Midt imot ser vi en bakgårdsfasade med kulehull i de øverste etasjene. Motivet vises fra to standpunkter. Av teksten på de to bildene forstår vi at det ene er sett fra hennes soveromsvindu, og det andre fra kjøkkenvinduet. Teksten beskriver videre en stemning: I soveromsvinduet er hun beskyttet, i sikkerhet. Utsikten fra kjøkkenvinduet beskrives med ordene: «Angsten for å åpne kjøleskapet». Opplevelsen knytter seg ikke til bildet, men til kunstnerens opplevelse av stedet bildet er sett fra. Betrakteren låner kunstnerens øyne og føler frykten hennes idet hun beveger seg inn i snikskytterens skuddlinje. Avstanden mellom trygghet og dødsangst er to små meter innenfor barndomshjemmets vegger.
I dette verket etablerer hun den kunstneriske strategien som hun siden, i samarbeid med Michel Lasserre, utvikler gjennom flere faser frem til de flytter sitt arbeid fra Beirut til Berlin i 2004.
På samme tid som Paola Yacoub etablerte sin form for montasje av tekst, bilde og synspunkt, begynte hun å dokumentere sin omverden. Ikke med arkivering av bilder, men med subjektive bearbeidelser i voks av de bilder og avtrykk som krigen hadde etterlatt i hennes eget sinn og mest umiddelbare omgivelser. Hennes serie Blocs de peu og hennes avstøpninger og transformasjoner av kulehull ble utstilt på Venezia-biennalen i 1999.
Mens de rene dokumentalistene begrenset seg til objektiv betraktning og beskrivelse, nådde den subjektive tilnærmingen til Yacoub/Lasserre en form for sanselig bearbeidelse av omgivelsene. De etablerte en umiddelbar og konvensjonsløs dialog (i Bakhtinsk forstand) med etterkrigens meningsløse omgivelser. De beskriver sin fremgangsmåte ved hjelp av Wittgensteins begrep «aspekt», som betegner fenomenet i persepsjonspsykologien som gjør at man kan se samme figur som ulike ting (for eksempel som hare eller som and) avhengig av hvilket aspekt betrakteren velger å se.¹
Aspektbegrepet er implisitt til stede allerede i Yacoubs Vue d’un appartement. Verket ligger i aspektene kunstneren introduserer gjennom montasjen av de to perspektivene og den korte teksten. Motivene er trivielle, men verket oppstår når vi ser dem som kunstneren gjorde det – det lå snikskyttere på takene i nabobydelen. Da de israelske styrkene trakk seg ut av det sørlige Libanon i april 2000, etterlot de seg et landskap med et politisk og militært vakuum. Observasjonsposter uten soldater, minefelt uten inntrengere, landsbyer uten innbyggere og en bondebefolkning uten landbruksjord – en verden der form og innhold for lengst har skilt lag. Yacoub/Lasserre samlet og monterte bilder og studerte aspekter: Kan man se dette som et pastoralt landskap, eller er det en slagmark? Er denne veien en fredelig landevei eller et minefelt? I teksten «Le Sud Liban n’est plus le même»² spør kunstnerne hva slags tilværelse som er mulig i landområdet etter invasjoner, bombardementer og systematisk ødeleggelse av landbruksstrukturer, etter at alle aspektene som gav mening til en tilværelse i Sør-Libanon er borte: «Det står bare igjen å se hvordan endringen av aspektene påvirker utviklingen av den grunnleggende avmaktsfølelsen.» Avmaktsfølelsen knytter seg til at en sivilbefolkning under okkupasjon av en overlegen militær makt helt enkelt er avmektig. Den fysiske omverdenen lar seg ikke lenger gripe gjennom forestillingene og betraktningsmåtene man har innrettet sin tilværelse etter gjennom generasjoner. Krigens totale destabilisering av aspekter fratar befolkningen muligheten til å overskue og påvirke sin egen tilværelse. Yacoub/Lasserre ser på de frigjorte territoriene i sør-Libanon som «intransitive» (også et begrep hentet fra Wittgenstein), og tømmer dermed betraktningen av den arkitektoniske omverdenen for forventede betydninger og kunnskap om historie. På arabisk har man egne begrep for aspekt knyttet til mennesket, til naturen, til stjernene og til språket, og dette legges til grunn for en ny lesning av de tomme/frigjorte territoriene i form av innsamlede og monterte bilder. Slik forsøker kunstnerne å befri territoriene for historisk smerte, tap, skyld og erindring, og å åpne dem for en ny dialog med det betraktende subjektet. Bildene er «intransitive» inntil kunstnerne gjennom sine montasjer låner betrakteren sitt blikk og sine aspekter. På denne måten opplever betrakteren avstanden krig skaper mellom ytre former og ens eget indre liv når bygninger og landskap er tømt for betydningene, benyttelsen og livet som produserte dem.
Den patologiske urbane dynamikken som Yacoub/Lasserre dokumenterte fra krigssonene i Beirut og i Sør-Libanon har avdekket et materiale av dyp allmenn gyldighet. Siden har de søkt videre i andre byer og territorier – Paris, Seoul, Berlin, Rotterdam – etter den uprogrammerte byen, etter biter av en intransitiv omverden som byr seg frem for det betraktende subjektet avkledd alle gjenkjennbare strukturer, mønstre og familiære aspekter.³ En arkitektonisk omverden som endrer seg raskere enn subjektet kan endre sine forestillinger om den, vil fremstå som ukjent og uforståelig – som intransitiv. Den utfordrer subjektets forståelse av seg selv og dets evne til å danne sosiale nettverk og til å utvikle intersubjektive symbolske betydningssystemer.⁴ Den hensetter subjektet i et kulturelt og sosialt vakuum der det fratas evnen til å forstå og samhandle meningsfylt med sin omverden. Denne effekten av rask endring er velkjent for strategene bak alle fronter i «krigen mot terror».
Urban krigføring, slik den utviklet seg i Beirut og slik vi nå ser i Bagdad, Mosul, Mogadishu osv., øker endringshastigheten i den arkitektoniske omverdenen til et nivå hvor den produserer lommer av kulturelt vakuum. Det samme vil store politiske omveltninger (Sovjetsamveldets fall), naturkatastrofer (tsunamien i Sørøst-Asia) og brått endrede økonomiske og/eller teknologiske betingelser (overgangen fra kull til olje). I en globalisert verden fremstår grunnleggende endringer stadig oftere som vakuumdannende, siden endringskreftene kan bygge seg langsomt opp ett sted i verden mens effektene av disse kreftene, den raske endringen, kan opptre helt andre steder.
Slik kan vi se en indre logisk sammenheng mellom krigs- og katastrofedrevne endringer på den ene side og fredelige, men globaliserte endringsprosesser på den annen. På samme måte kan vi se en logisk utvikling i arbeidet til Yacoub/Lasserre når de tar skrittet fra Beiruts urbane krig via de forlatte slagmarkene i Sør-Libanon til globale territorier, til intransitive former i sin alminnelighet. Da endrer de samtidig sitt perspektiv fra å være materielt orientert og regionalt til å bli konseptuelt og globalt.
Prosjektet til Yacoub/Lasserres kan på den ene side leses som en dekonstruksjon av konvensjonelle forståelsesformer som ikke lenger korresponderer med omverdenen de søker å gripe. På den annen side kan deres vending fra regionale til globale territorier leses som at de søker – kanskje til og med skaper – åpninger inn i de kulturelle vakuumene, uavhengig av om de er skapt av krig eller globalisering.

Paola Yacoub er invitert av OCA i Oslo (Office for Contemporary Art, www.oca.no ) til deres internasjonale studio-program i Oslo, hvor hun kommer i november og desember. Hun er også invitert til å stille ut på ICP (www.icp.org) i New York og på et tilsvarende galleri i Zürich i løpet av høsten.1 Ludwig Wittgenstein: Vorstudien zum zweiten Teil der Philosophische Untersuchungen. < BR > 2 Paola Yacoub og Michel Lasserre: Beyrouth est une ville magnifique, Fundacio Antoni Tapies, Barcelona 2003.
3 Yacoub/Lasserre: An Unprogrammed City, presentert på et internasjonalt symposium om «Alternative Space» i Seoul 2002.
4 For eksempel trafikkregler, lover og omgangsformer, betydningsformer som er grunnleggende for ethvert sivilisert samfunn, men som blir meningsløse hvis forholdene som dannet dem bortfaller.
(…)