Etter attentatet mot tidligere statsminister Rafic Hariri 14. februar 2005, krevde en større del av den libanesiske befolkningen at de syriske troppene skulle forlate landet. De ville vite «sannheten» om mordet. I flere måneder var det mange store demonstasjoner i landet, som til slutt førte til at den syriske hæren trakk seg ut. En teltlandsby reiste seg på en stor plass i Beirut. Hundrevis av unge libanesere engasjerte seg, diskuterte og debatterte landets framtid. Gjennom den unge studenten Nadines øyne følger den libanesiske regissøren Mai Masri det som deler av pressen kalte «uavhengighetsintifadaen». I likhet med mange andre unge libanesere – kristne så vel som muslimske – forestiller den unge studenten seg et nytt Libanon. Filmen skaper et ærlig og rørende portrett av en generasjon (særlig studenter), og dens vilje til å ta et oppgjør med fortiden og legge borgerkrigen bak seg. Men drømmene blir knust. Opposisjonspartiene, som velter regjeringen og utskriver nyvalg, beslutter å «stenge landsbyen» uten å ha forandret det politiske systemet. Scenen som utspiller seg på den store plassen i Beirut er bare et skyggeteater. Det tiltrekker seg de internasjonale mediene som velvillig ser en gjentakelse av de fargerike revolusjonene i Øst-Europa. De generelle slagordene («sannhet», «frihet», «uavhengighet») skjuler tomheten i de tradisjonelle partiprogrammene. I kulissene styrer partiene spillet, muligens med press fra USA og Frankrike. En av demonstrantene sier: «Vi lever i en lang amerikansk film». Opposisjonspartiene har bare et mål: at de syriske troppene skal trekke seg ut. Ingen av dem vil reformere Libanon – la oss ikke glemme at med unntak av general Michel Aoun, har alle disse partiene på et en eller annet tidspunkt samarbeidet med Syria. Parlamentsvalgene mot slutten av våren og begynnelsen av sommeren 2005 utfordret det konfesjonelle systemet1Libanon har et konfesjonelt system, dvs. makten blir fordelt mellom de religiøse gruppene basert på hvor mange medlemmer de har. og førte til naturstridige allianser for å beholde de sittende representantene i parlamentet. Etableringen av Hanna Sinioras regjering støttet seg til en såkalt anti-syrisk majoritet. Et år senere er regnskapet skrekkelig: verken økonomiske eller politiske reformer er innført. Det politiske systemet domineres fortsatt av de mektige familiene, Joumblatt, Gemayel og Franjieh – menn som alle har blod på hendene. Filmen avslutter med den israelske krigen mot Libanon – innledningen til en ny kriseperiode. Den svært personlige vinklingen til Mai Masri gjorde at filmen vant prisen for beste spillefilm under den åttende Biennalen for arabisk film, som ble arrangert av Institut du monde arabe (Institutet for den arabiske verden, i Paris). Filmen gir et vakkert portrett av den unge generasjonen libanesere. Likevel er det ikke sikkert at alle av bevegelsens tvetydigheter er synlige for dem som ikke kjenner til Libanons historie. Alain Gresh. Oversatt av R.N. Fotnoter[+] Fotnoter 1 Libanon har et konfesjonelt system, dvs. makten blir fordelt mellom de religiøse gruppene basert på hvor mange medlemmer de har.