Det uproduktive forbruk

Georges Batailles artikkel Fascismens psykologiske struktur er ikke først og fremst interessant fordi den allerede ved Hitlers maktovertagelse oppdaget sentrale og skremmende trekk ved fascismen, men fordi den uansett publiseringsdato griper til kjernen av fascismens essens. Fascismen er ikke først og fremst ideologisk, den er affektiv. For å forstå fascismen må dens kroppslige dimensjon gripes. Dens fundament er uløselig knyttet til det Bataille kaller det heterogene. Det heterogene er for Bataille de elementer ved den levde erfaring som ikke lar seg assimilere til de rådende produksjons- og verdiregimer eller til noen form for vitenskapelig representasjon. Erfaringen av det heterogene og de affektene som produseres i denne erfaringen, er det som forsøksvis må gripes for å forstå fascismens tiltrekningskraft.

Batailles grunntanke gjenfinner vi i Deleuze og Guattaris fascismeforståelse i Anti-Ødipus: Massene ble ikke forført av fascismen, de begjærte den i en viss forstand. Spørsmålet Deleuze og Guattari stiller, som vi finner implisitt hos Bataille, er: «Hvorfor sloss mennesker for sitt slaveri, som om det gjaldt deres frelse?»¹ For Deleuze og Guattari er begjæret i seg selv revolusjonært, begjæret er produksjon av begjær og dermed en aktiv skapelse. Spørsmålet fascismen (både mikro- og makropolitisk) fremtvinger er dermed: Hvordan blir begjæret grunnleggende destruktivt?

Fascismens særegenhet er ifølge Bataille dens selvbenektende bevegelse: den forener (homogeniserer) gjennom å benekte væren til det den forener. Fascismen er den «væremåten» som uten blygsel fremviser både sin heterogenitet og homogenitet, og ikke minst den åpenbare konflikten mellom disse. Bataille definerer «det homogene» som det som er knyttet til «det nyttige», ettersom nytten fungerer som assimilasjonsprinsipp i form av ekvivalens. Samfunnets homogene del er dermed identisk med dets produksjons- og verdiregime. Det danner et felt som forviser enhver unyttig, ubrukelig handling.

I det homogene samfunnet spiller middelklassen en sentral rolle ifølge Bataille: «Det er nøyaktig i det midterste segmentet av den klassen som kalles kapitalistisk eller borgerlig, at den tendensielle reduksjonen av den menneskelige karakter gjennomføres: Den blir gjort til en abstrakt og utskiftelig størrelse, en refleks av de homogene ting som eies.» I motsetning til middelklassen forblir arbeiderklassen for det meste uassimilerbar. Arbeiderne er atskilt fra overskuddet, men ikke fra arbeidet. Dermed har de en dobbel relasjon til homogeniteten: som produsenter integreres de i den sosiale organiseringen, de integreres i den psykologiske homogeniteten på arbeidsplassen, men ikke som mennesker. Utenfor arbeidsplassen forblir de en utside, en annen natur i forhold til den homogene personen.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Sosial homogenitet er en ustabil form. På den ene side fordi den ikke er i stand til å fremstå som verdi i seg selv. Dens nytte- og ekvivalensprinsipp innebærer uendelig regressive kjeder («nyttig for… »). På den andre side truer stadig det den ekskluderer av unyttige elementer å bryte dens organisasjonsform. Sosial homogenitet er ifølge Bataille en spontan organisasjonsform knyttet til produksjon og eksklusjon av uproduktive elementer. For å beskytte seg mot disse elementene må den sosiale homogenitet (dvs. borgerskapet) henvende seg til det Bataille kaller imperative elementer. De imperative elementene er ikke en del av det homogene samfunn. De står på utsiden av statsdannelsen: konger, hærledere og nasjonale ledere. Siden den homogene eksistensen ikke er i stand til å hevde sin egen eksistens for seg selv, er disse formene nødvendig for gi homogeniteten et skinn av affirmativ eksistens. Selv om homogeniteten hviler på spontan organisering (særlig i demokratiske stater) forutsetter denne altså et suverenitetsprinsipp som ligger utenfor homogeniteten – f.eks. Nasjonen i de fleste demokratiske land. Nasjonen gir den homogene eksistensen en singulær (irreduktibel) verdi.

Staten er ikke et imperativt element, men er avhengig av disse heterogene elementene for å ekskludere andre heterogene elementer. Siden den sosiale homogenitet er grunnet i et produksjonsregime, tenderer ethvert økonomisk problem mot en oppløsning av den homogene sosiale eksistensen. Dette er normaltilstanden til det kapitalistiske produksjonsregimet, så lenge denne tendensielle oppløsning omformes til produktivitet. Når oppløsningen går mot en viss grense, vil homogenitetens distinkte karakter minke og den homogene massen (middelklassen) miste sin interesse for å bevare denne formen.

Økonomiske hendelser forstyrrer homogeniteten, men den økonomiske organiseringen er ikke i seg selv årsaken til oppløsningen av homogeniteten. Den sosiale homogeniteten har allerede i seg en sosial uro i og med eksistens av heterogene elementer som fremviser en fundamental annethet.

Det heterogene er knyttet til det Bataille kaller det uproduktive forbruk (dépense): Ved siden av de hellige gjenstander i egentlig forstand, som utgjør det område som er felles for religionen og magien, omfatter den heterogene verden resultatene av det uproduktive forbruk i sin helhet (de hellige gjenstander utgjør selv en del av denne helhet). Dette er ensbetydende med alt det som det homogene samfunn forkaster enten som avfall, eller som en høyere transcendent verdi. Dette inkluderer menneskekroppens utsondringsprodukter eller tilsvarende stoffer (søppel, utøy, etc.); kroppsdeler, personer, ord eller handlinger som har en suggestiv erotisk verdi; ulike ubevisste prosesser som drømmer og nevroser; tallrike elementer eller samfunnsmessige former som det homogene samfunn ikke er i stand til å assimilere: folkemasser, krigerklasser, aristokratiske så vel som de elendige klasser, alle slags voldelige eller i det minste oppsetsige individer (gale, oppviglere, diktere, osv.);²

Dépense har på fransk to betydninger som i Batailles tenkning danner to perspektiver på samme fenomen: øding, sløsing, eller forbruk, utgift. Det uproduktive forbruk defineres av Bataille som den type konsum som ikke er knyttet til livsopprettholdelse og fortsatt produktive aktivitet, det vil si «forbruk» som ikke har noe mål utenfor selve aktiviteten: «luksus, sorger, kriger, kultus, bygging av overdådig monumenter, leker, forstillinger, kunst, perverse seksuelle aktiviteter (dvs. fjernet fra genitale formål).»³ Øding innebærer et tap som gir disse aktivitetene en felles karakteristikk.

Dette ubetingede tapet i ødingen er ikke kun et fenomen på utsiden av produksjonen. Den er selve det ontologiske grunnlaget for produksjon – forstått både som materiell produksjon og affektproduksjon. Det uproduktive forbruk er en rest som betingelsesløst må ødes.

Det levendes grunnleggende situasjon er overskudd i alle betydninger av ordet. Dette innebærer ikke en benektelse av regional mangel, kun at mangelen er sekundær, dvs. bestemt av et annet overskudd. Det som kjennetegner den menneskelige sosiale og økonomiske situasjon (dvs. den generelle økonomi) er overproduksjon: av varer, søppel, begjær, affeksjoner, persepsjoner, og ikke minst av «mangel».

Problemet til den restriktive økonomien er overskuddet: hvordan gjøre overskuddet produktivt når den produktive konsumpsjonens grense synes nådd? Den restriktive økonomien har sin opprinnelse i partikulære levende værenders omstendigheter, deres «mangler» og muligheter for vekst. Denne veksten vil alltid innebære et overskudd som må ødes, dermed blir den homogene nyttetenkningen ikke bare «feilslått», men regelrett farlig ut ifra den potensielt enorme oppdemningen av energi som på et eller annet tidspunkt må ødes. Fremveksten av borgerskapet skaper en ny situasjon ifølge Bataille. Borgerskapets er konstituert som et oppgjør med aristokratiets restriktive sløsing (dets skjulte «private» sløsingen, som med sin eksklusivitet begrenser den libidinale og symbolske «ødingen» til denne klassen.). Borgerskapet reduserer ødingen, men med et særskilt utfall: «Det som er igjen av de tradisjonelle måtene å øde på har blitt redusert til et minimum og de overdådige levende opptøyene har fortapt seg i enestående utbrudd av klassekamp.»⁴ Motsetningene mellom klassene har blitt det siste territoriet for uproduktiv energiutløsning.

Den sosiale uro finner sin grunn i disse ødeprosessene. Bataille bruker i Fascismens psykologiske struktur det franske ordet «effervescence» for å beskrive den «sosiale uro». «Effervescence» betyr noe tilnærmet en flyktig opphisselse, men har etymologiske røtter i latinske «effervescere» («å koke»»). Det uproduktive forbruk kan dermed sies å være betinget av det energioverskuddet som konstant truer med å koke over, og som lar begjæret få andre retninger enn verdiregimet innskriver, et overskudd eller en rest som ikke lar seg innfange av regimet. I disse prosessene skapes utsider til produksjons- og verdiregimet med verdier og affekter som ikke lar seg inkorporere. Tapet står her sentralt fordi den viser til en negativitet i det homogene samfunn.

Arbeidet med negativiteten er et kroppslig arbeid som ligger til grunn for det revolusjonære begjær, men denne uproduktive rest er også grunnlaget for fascismen. Det er her klassekampen fremstår som ødingens territorium. Benektelsen av ødingens nødvendighet i det homogene produksjons- og verdiregimet, bærer i seg den destruktive utløsningen av energi som fascismen representerer. Hvis vi ser fascismeartikkelen på denne bakgrunnen, ser vi hvordan klassekampen og dens benektelse (fascismens utopi om det klasseløse samfunnet er Nasjonen) fremstår som en katastrofal øding.

De imperative, heterogene kreftene er i stand til bruke makt for å «homogenisere», ettersom de ikke trenger noen eksistensberettigelse eller begrunnelse for sine handlinger. I Mussolini og Hitler ser Bataille en annen «eksistens» enn i de demokratiske politikere. Disse lederne fremviser en heterogenitet over andre menn, med en enorm akkumulasjon av affektiv kraft: «Den affektive strøm som forbinder ham [fascistlederen] med sine tilhengere […] er funksjon av en felles bevissthet om de stadig mer voldsomme, stadig mer eksessive krefter og energier som blir akkumulert i lederens person.»⁵ Den fascistiske lederen er særegen som en «høyere» heterogen form. Det som gir ham denne posisjonen er at han muliggjør en affektiv strøm. Affektene produseres ikke av lederen, han er kun en måte de kan uttrykke seg på, det vil si strømme. Gjennom fascistlederen anerkjennes affektene heterogeniteten produserer, i den forstand at de overlates til hans organisering. Den suverene leder organiserer et begrenset utløp for affektene. Han åpner en kanal for affektive strømmer som forenes i en enhetliggjøring av begjæret, og gir det dermed en eksistensberettigelse. På motsatt side av skalaen, om vi kan tilskrive heterogeniteten et slikt hierarki, finner vi de lavere klassene med samme karakter av «hellighet». Etymologisk har således det sakrale eller «sacer» i seg både det urene og det rene. Fascismens heterogene form retter seg mot det urene. Den imperative heterogenitet har sin affektive attraksjon i muligheten for dominans og undertrykkelse av den «lave» heterogenitet. De imperative formene retter seg dermed mot det heterogene feltet på en slik måte at de muliggjør å koble seg til homogeniteten gjennom de elementene den sosiale homogenitet ønsker å ekskludere. Dette gjør dem fundamentalt forskjellige fra den «lave» heterogenitet slik Bataille beskriver den: «den elendige eksistens [oppstår] nødvendigvis som en multitude.»⁶

Fascismen er en invitasjon til suverenitetsformer som kan undertrykke oppløsningstendensene i den sosiale homogenitet (og retter seg mot den «lave» heterogenitetens manifestasjon av forskjell og annerledeshet). Fascismens fremvekst sammenfaller med økonomiske turbulens, men dette er bare én betingelse. At de (kapitalistene) som «inviterer» suverenitetsformene, selv forandres til å benekte sine egne interesser (privat eierskap, fri konkurranse, absolutt virksomhetsfrihet), betyr som Bataille sier at «fascismens enhet ligger i dens særegne psykologiske struktur og ikke i de økonomiske betingelser som tjener som dens grunnlag.»⁷ Økonomisk nedgang åpner for begjær som ikke lenger i samme grad lar seg kontrollere eller ekskluderes av den sosiale homogenitet. Samtidig åpner demokratiet for at den sosiale uro (effervescence), det revolusjonære begjæret, kan anta imperative former i stedet for subversive.

Fascismen som reaksjonær «revolusjon», står i et særegent forhold til homogeniteten ettersom den har sin rot i tidligere assimilerte elementer (borgerskapet og småborgerskapet) som ønsker å opprette ny homogenitet. I motsetning til proletariatet som alltid har representert en heterogen grense for det homogene samfunn (kun overfladisk integrert i produksjonen). Av den grunn synes ifølge Bataille en subversiv revolusjon håpløs: den retter seg mot en klasse som selv har omformet seg til en revolusjonær utside, “i det minste så lenge minnet om tidligere kamper mot en kongelig autoritet er svekket og ikke lenger nødvendigvis fikserer de heterogene reaksjoner i en retning motsatt av de imperative former.»⁸

For å oppsummere, fascismens materielle betingelser, økonomisk nedgang, fremhever kun den mer grunnleggende betingelsen, som er de libidinale, affektive og materielle overskuddenes problem. Den situasjonen som åpner for fascismen er dissosieringen i den homogene organiseringen av det borgerlige samfunnet, der det heterogene trer frem og truer med å oppløse det homogene samfunn. Det vil si, de heterogene kreftene blir ikke kun mer påtagelig, men de investeres politisk og libidinalt. Fascismen er en bevegelse mot oppløsningstendensene og mot de subversive kreftene som viser seg i denne åpningen. Klassekampen blir på denne måten, selv om fascismen er en prinsipiell negering av klasser, en retning for energiutløsning, en øding av affektive energier. Fascismen er den brutale og katastrofale ødingen av overskuddet, av den uproduktive rest. Den er en øding samtidig som den negerer behovet for øding.

Bataille ser fascismens fremvekst som «løsningen» på en kroppslig situasjon. Massene begjærer fascismen, fordi den tilsynelatende tilbyr å la affektene strømme fritt. Betingelsene for fascismens fremvekst dreier seg for Bataille som vi har sett, om at den subversive retningen er blokkert i de demokratiske statene fordi de imperative kreftene ikke utgjør noen makt som opprøret kan rette seg mot. I demokratiet er homogeniteten nettopp etablert som et opprør mot den suverene maktens heterogenitet. Affektive sosiale reaksjoner finner dermed de imperative heterogene kreftene mer tiltrekkende fordi tilsynelatende tilbyr disse reaksjonene et utløp og en retning.

Fascismen er ikke begripelig på et rent ideologisk plan. Ideologien er ubegripelig, full av inkonsekvenser og selvmotsigelser. I Batailles lesning av fascismen fremstår den som en organisering av affekter. I den forstand kan vi kalle den en «affektiv ideologi». Den uttrykker og ordner de affektene det homogene produksjons- og verdiregimet negerer, i et «språk» der den lover utslettelsen av enhver affektiv intensitet. Fascismen er således det tydeligst eksempelet på hvordan frigjørende begjær lar seg vendes til reaksjonært.
Som Deleuze og Guattari påpeker kan ikke materiell og sosial produksjon skilles fra begjærsproduksjon. Produksjonsrelasjonene innebærer en viss økonomi. «Psykisk energi» må ødes, slippes fri, for unngå at enhver produksjonsrelasjon vendes til anti-produksjon. Dette er Batailles advarsel. Hvis ikke det heterogene, det unyttiges og urenes eksistens anerkjennes, vil ødingen bli katastrofal.

1
Deleuze og Guattari, Anti-Ødipus, Spartacus, Oslo, 2002, s. 40. Dette er en reformulering av Spinozas bemerkning i forordet til Tractatus Theologico-Politicus om hvordan monarkene på mirakuløst vis klarer å få sine subjekter til å ofre seg for dem.
2
Georges Bataille, «Fascismens psykologiske struktur», Agora, nr. 3 2005, s. 31.
3
Georges Bataille, «La notion de dépense», i La part maudite, Minuit, Paris, 1967 [1933], s. 26–27.
4
«La notion de dépense», se over, s. 39.
5
«Fascismens psykologiske struktur», se over, s. 33.
6
«Fascismens psykologiske struktur», se over, s. 40.
7
«Fascismens psykologiske struktur», se over, s. 50.
8
«Fascismens psykologiske struktur», se over, s. 53.