Utopisk? Ja visst

Utdanning, kunst, religion, grunnleggende forskning og idrett og samvær kan blomstre uten forbehold. Men hvilken politisk form kunne et økokompatibelt samfunn ta? Utopien om et likevektig samfunn er tiltrekkende, uansett hvor vanskelig en radikal kursendring kan virke.

Stadig flere spør seg hvordan man i dag kan skape et selvstendig og fornuftig samfunn. Tilhengerne av et slikt prosjekt samles rett nok ikke alltid under samme banner, og de forskjellige grupperingenes nøkkelbegrep varierer: vekstavvikling, antiproduktivitet, og til og med bærekraftig utvikling …

Det var det franske partiet De grønne som utarbeidet slagordet antiproduktivitet, og innholdsmessig tilsvarer dette nøyaktig det «vekstmotstanderne»1 kaller «décroissance» – vekstavvikling.2 På liknende vis slår Attac fast at «en gradvis og fornuftig oppbremsing av materiell vekst, under gitte sosiale omstendigheter, er første etappe av en avvikling av alle ødeleggende og nedbrytende produksjonsformer».3

Det er ikke bare tilhengerne av vekstavvikling som samles om drømmen om selvstendige og fornuftige samfunn – også de som kjemper for en bærekraftig eller alternativ utvikling kommer med liknende utsagn.4 Alle er enige om at det økologiske fotavtrykket må reduseres merkbart, og samtlige vil nok stemme i med John Stuart Mill, som i 1848 skrev i The Principles of Political Economy: «All menneskelig virksomhet som verken medfører ufornuftig bruk av uerstattelige goder eller skader miljøet på ugjenkallelig vis, kan utvikles i det uendelige. Særlig gjelder dette visse aktiviteter som for mange anses for å være de mest ønskelige og de mest tilfredsstillende: Utdanning, kunst, religion, grunnleggende forskning, idrett og menneskets omgang med andre mennesker. Slike aktiviteter kan blomstre uten forbehold.»

Vi kan gå enda lenger, og spørre oss om noen i bunn og grunn er imot planetens beståelse, beskyttelse av miljøet, bevaring av fauna og flora… Er det noen som ønsker omfattende klimaendringer og ødeleggelse av ozonlaget? Ingen politikere, i alle fall. Det finnes til og med næringslivsledere, toppsjefer og økonomiske beslutningstakere som er tilhengere av en radikal kursendring for å redde mennesket fra økologiske og sosiale kriser.

Vi må derfor foreta en grundig undersøkelse for å finne ut hvem motstanderne av et politisk vekstavviklingsprogram egentlig er. Hvem eller hva er til hinder for et slikt programs iverksettelse? Og hvilken politisk form vil et økokompatibelt samfunn ta?

Det er vanskelig å sette navn på våre motstandere, for de egentlige makthaverne, som de transnasjonale selskapene, kan ikke utøve noe makt direkte. Susan Strange skriver: «Noen av statens viktigste ansvarsområder i et markedsøkonomisk system […] neglisjeres i dag fullstendig.»5 «Storebror» er med andre ord anonym, folkets underkastelse er mer frivillig enn noensinne, og reklamen har langt større innflytelse enn politisk propaganda. Hvordan kan vi under slike forhold yte «politisk» motstand mot dette enorme apparatet?

Det ytterste venstre har et tradisjonelt svar: Det er kapitalismen som ligger til grunn for alle problemene og all vår avmakt. Er vekstavvikling mulig innen det kapitalistiske systemet?6 Svaret på dette må unngå enhver dogmatisme – ellers vil vi stå i fare for ikke å forstå hvilke problemer vi virkelig står overfor.
Ved Wuppertal institutt for klima, miljø og energi i Tyskland, har forskerne kommet frem til flere vinn-vinnsituasjoner i forholdet mellom natur og kapital. Et eksempel er Negawattprosjektet, som viser hvordan man kan dele det aktuelle energiforbruket på fire, og fremdeles tilfredsstille det samme behovet. Skatter, regler, bonuser, oppmuntringer og fornuftig økonomisk støtte kan gjøre energi-sparing attraktivt og forhindre stor sløsing. For eksempel kan konstruksjon av energisparende bygg få mer støtte. Dette har hatt stor suksess i Tyskland, der støtten nettopp gis på grunnlag av energieffektivitet, og ikke byggekostnader. Flere goder (kopimaskiner, kjøleskap, biler og så videre) kan leies i stedet for å eies, og dermed bremses produksjonen av nye produkter ved en favorisering av permanent gjenvinning. Det er imidlertid langt fra sikkert at dette ikke vil ha en tilbakevirkende effekt, der vi til syvende og sist vil få en produksjonsøkning.
Teoretisk sett er en økokompatibel kapitalisme mulig, men i praksis er dette fullstendig urealistisk. Reduksjonen av det økologiske fotavtrykket alene forutsetter et strengt regelverk. Det markedsøkonomiske systemet domineres av enorme transnasjonale selskap, og vil ikke på egenhånd konvertere til «øko-kapitalismen». De anonyme og funksjonelle «aksjemaskinene» vil utnytte det minste smutthull. Selv tilhengere av «selvstyre» står maktesløse overfor selskapenes gratispassasjerer – det vil si det store flertallet – som kun søker maksimering av aksjenes verdi på kortest mulig tid. Dersom en instans (Staten, folket, fagforeningene, ikke-statlige organisasjoner, FN og så videre) hadde myndighet til å regulere de transnasjonale selskapenes virksomhet, ville den hatt svært stor makt, og kunne ha omdefinert det sosiale spillets regler. Slik kunne denne instansen med andre ord «gjeninnstifte» samfunnet.

Et vekstavviklingssamfunn er altså uforenlig med et kapitalistsystem. Det er imidlertid lettere sagt enn gjort å vinke farvel til kapitalismen. Om vi fjerner kapitalistene, forbyr privat eiendom, opphever lønnsprinsippet, eller valutasystemet som sådan, vil dette bare føre til kaos, og det vil likevel ikke være nok til å utrydde kjøpmannsånden. Vi søker altså å frigjøre oss fra utvikling, økonomi og vekst, men dette betyr ikke at vi må gi slipp på alle de sosiale institusjonene økonomien har bemektiget seg (valuta, marked og lønnsprinsipp), men snarere at vi må tilegne oss disse institusjonene og innpasse dem i en ny logikk.
Svært enkle og tilsynelatende uskyldige tiltak kan fremprovosere vekstavvikling.7 Et kortfattet reformprogram vil som en overgangsordning vise at det er sunn fornuft som ligger bak ønsket om vekstavvikling. For eksempel kan vi:

– Redusere det økologiske fotavtrykket til et nivå tilsvarende en planet, det vil si materialproduksjon tilsvarende den vi hadde på 1960-1970-tallet; Internalisere transportkostnadene; relokalisere virksomhetene; gjeninnføre «bondelandbruk»;8 stimulere «produksjon» av felles goder; redusere energisløsingen med en faktor på fire; gjøre reklame ulønnsomt; og kreve frister for teknologiske nyvinninger, gjøre opp status for vitenskapelig og teknisk forskning og kreve kursendringer for å samordne forskningen med ønsket om vekstavvikling

Et sentralt punkt i dette programmet er internalisering av eksterne konsekvenser av en bedrifts virksomhet (slike konsekvenser må som oftest betales av fellesskapet). Dette er prinsipielt sett i overensstemmelse med ortodoks økonomisk teori, og vil bringe oss nærmere et vekstavviklingssamfunn. Alle økologiske og sosiale problemer burde tas hånd om av selskapene som er ansvarlige for problemene. Tenk bare hvilken virkning internalisering av transportkostnader, utdanning, velferd, arbeidsledighet og så videre ville ha på måten samfunnet fungerer på! Den liberale økonomen Arthur Cecil Pigou utarbeidet prinsippet for slike «reformtiltak» allerede på begynnelsen av 1900-tallet – om slike tiltak settes i verk, ville det være intet mindre enn en revolusjon!
Foretak som lever etter kapitalismens regler ville stå motløse tilbake. Det er allerede godt kjent at ingen forsikringsselskap vil ta på seg ansvaret for naturkatastrofer eller risikoen forbundet med kjernekraft og genmodifiserte produkter. Dersom bedrifter skulle ta på seg ansvaret for helserisiko og sosial risiko (arbeidsledighet) forbundet med deres virksomhet, ville næringslivet lammes fullstendig. Til å begynne med ville systemet være fullstendig blokkert, ettersom et stort antall virksomheter ikke lenger ville være lønnsomme. Man må spørre seg om ikke nettopp det er nok et bevis på nødvendigheten av å frigjøre seg fra dagens system, og våge spranget inn i et nytt, alternativt samfunnssystem.

Det politiske vekstavviklingsprogrammet er paradoksalt. Det er lite trolig at disse forslagene – som for øvrig er realistiske og gjennomførbare – noensinne settes i verk. Den eneste måten forslagene kan fullbyrdes på er ved en fullstendig omveltning, realiseringen av en utopi: Konstruksjonen av et alternativt samfunn. Dette innebærer en endeløs rekke detaljerte tiltak, og er svært risikabelt. Hva skjer når de enorme transnasjonale selskapene deles opp? Hvor store deler kan vi godta? Skal størrelsen bestemmes ut fra salgstall eller antall ansatte? Kan tekniske makrosystemer bestyres av små enheter? Må visse typer virksomheter, visse typer teknologi, utelukkes på forhånd?9

Uansett vil utallige og kompliserte overgangsproblemer oppstå. Et gigantisk omformingsprogram vil kunne gjøre bilfabrikker om til foretak som produserer energiskapende apparater.10 Takket være slik teknologi produserer flere tyske hjem den dag i dag mer energi enn de forbruker. Kort sagt: Problemet er ikke mangel på løsninger, men at forholdene ikke er lagt til rette for disse løsningene.

Vekst er en nødvendighet for forbrukerdemokratiene, for uten masseforbruket ville ulikhetene være uutholdelige (de er allerede i ferd med å bli det på grunn av den vekstøkonomiske krisen). De moderne samfunns grunnlag er forestillingen om at alle er like og at alle har rett til de samme godene. Ulikheter godtas kun på foreløpig basis: Det de privilegerte nøt godt av i går er innen alles rekkevidde i dag, og det som i dag anses som luksus vil være tilgjengelig for alle i morgen.
Derfor tviler mange på at de såkalte «demokratiske» samfunnene er i stand til å gjennomføre nødvendige tiltak, og ser ingen annen løsning på problemene vi står overfor enn et autoritært økokrati: Økofascisme eller økototalitarisme. Et knippe av Vestens fremste tenkere har allerede vært innom tanken – for å redde systemet.11 Befolkningene i nord vet at deres levestandard er i faresonen, og legger mer enn gjerne sin skjebne og sin frihet i demagogenes hender, så lenge de sørger for å opprettholde levestandarden. Så får det heller være at resten av verden opplever stor urett, og at en stor del av vår art til syvende og sist regelrett vil likvideres.12

Med vekstavviklingen er det helt annerledes. Utopien om et likevektig samfunn er tiltrekkende, uansett hvor vanskelig en radikal kursendring kan virke, og dette kan fremprovosere en «avkolonialisering av forestillingsevnen», og dermed skape en holdning som vil kunne favorisere en fornuftig løsning på problemene: Det økologiske lokaldemokratiet.

Ved å gi nytt liv til lokale krefter, kan vekstavvikling forekomme på lokalbasis, og ikke lenger være en utopi. Drømmen om en enhetlig menneskehet som en forutsetning for at jorden skal fungere harmonisk, er en av mange falske gode ideer vi har fra vanlig vestlig etnosentrisme. Tvert om er det uten tvil kulturelt mangfold som er den fremste forutsetningen for fredelig sosialt samkvem.13

Et demokrati kan antakelig kun fungere om det er av beskjeden størrelse, og sterkt forankret i egne verdier.14 I følge Takis Fotopoulos forutsetter utbredt demokrati «et forbund av demoi», med andre ord, små enheter på omtrent 30 000 innbyggere.15 Først da kan man tilfredsstille lokalbefolkningens grunnleggende behov. «Flere moderne storbyer må antakelig deles opp i flere demoi, på grunn av deres størrelse».16

Vi vil altså ha små «kvartalsrepublikker», på et vis, mens vi venter på Alberto Magnaghis grunnleggende omveltning: «[Det forutsettes] en lang og kompleks fase (50 eller hundre år) der jorden renses. I denne fasen vil det ikke lenger dreie seg om å lage nye fruktbare områder og bygge nye veier over brakkmark og myrland, men rense og gjenoppbygge miljøsystemer som er ødelagt av menneskenes virksomhet, og slik sett skape en ny geografi».17

Utopisk? Ja visst. Men en lokal utopi er kanskje mer realistisk enn man skulle tro, for forventningene og mulighetene kommer fra lokalinnbyggernes egne konkrete livsopplevelser. Takis Fotopoulos skriver at man ved å «stille til lokalvalg har muligheten til å endre samfunnet nedenfra, og det er den eneste strategien som virkelig er demokratisk, i motsetning til statsmetodene (som vil endre samfunnet ovenfra ved å styre hele staten) eller metodene til det såkalte «sivilsamfunnet» (som ikke vil endre systemet).»18

Så fremt man er åpen for flere løsninger, kan forholdene mellom de forskjellige småsamfunnene reguleres ved hjelp av et «kulturdemokrati». Ikke en overordnet planetær instans, men en slags minimal dommerinstans mellom selvstendige småsamfunn. Raimon Panikkar skriver at det alternativet han prøver å sette opp mot en verdensregjering «er bioregioner, det vil si naturlige regioner der planter, dyr, vann og mennesker skaper et unikt og harmonisk hele. […] Vi må arbeide for en universell republikk, der verken regjeringer, kontrollinstanser eller verdenspoliti finnes. Dette forutsetter en annen type forhold mellom bioregionene».19

Uansett er lokale «demokratiske» initiativ mer «realistiske» enn drømmen om et verdensdemokrati. Selv om det ikke lar seg gjøre å utfordre kapitalens og den økonomiske maktens dominans ansikt til ansikt, kan man gjøre opprør. Slik tenker også zapatistene og «subcomandante» Marcos. Gjenerobringen eller gjenoppfinnelsen av commons (vanlige folk, felles goder, fellesskap) og selvstyret av bioregionen Chiapas illustrerer, i en annen kontekst, at opprørske lokale krefter kan lykkes.20