Verdens sosiale forum

To tider, to steder: Verdens Sosiale Forum (WSF) – møtestedet for alle «galaksene» til bevegelsen for en annen globalisering – vil arrangeres i to omganger i år. Den ene vil bli like avgjørende som den andre. Første stopp er Bamako, hovedstaden i Mali, fra 19. til 23. januar. Deretter Caracas, hovedstaden i Venezuela, fra 24. til 29. januar.

Den 18. januar, dagen før WSF i Bamako åpner, vil det finne sted et særdeles viktig politisk møte, en arvtaker etter Den trekontinentale konferansen (i Havanna, januar 1966, overs.anm.): en «internasjonal dag for gjenreising av internasjonalisme mellom folkene og av den anti-imperialistiske fronten». Her samles et hundretalls intellektuelle og representanter fra sosiale bevegelser i den tredje verden og andre steder, i anledning femtiårsjubileet til den berømte Bandung-konferansen.¹
Ideen om å organisere et årlig sosialt forum ble født ved århundreskiftet, i kjølvannet av den seierrike kampen mot MAI-avtalen, etableringen av organisasjonen Attac i Frankrike, og de kraftfulle demonstrasjonene i Seattle (1999) mot toppmøtet i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Altså på et tidspunkt da den nyliberale globaliseringens offensiv så ut til å kunne stanses.²
I taktisk forstand handlet WSF om å skape en parallell – med motsatt politisk fortegn – til Verdens økonomiske forum i Davos. I slutten av januar hvert år samles «verdens nye herskere» i denne sveitsiske byen. Politiske ledere fra Nord som fra Sør, strømmer til, lydig og logrende, for å selge sine lands rikdommer med løfter om høy lønnsomhet for utenlandske investorer – uten tanke på de økologiske og sosiale kostnadene.
Graden av uanstendighet og politisk abdikasjon på denne årlige sammenkosten var så høy at det måtte komme en motreaksjon. Derav den dristige tanken om å innkalle til et annet slags forum på nøyaktig samme tidspunkt – et forum som ikke skulle være økonomisk, men sosialt, og som ikke skulle arrangeres i Nord, men i Sør, nærmere bestemt i Porto Alegre.
Det første Verdens sosiale forum fant sted i 2001 i denne brasilianske byen – der de lokale folkevalgte hadde oppfunnet «deltakende budsjettering». Slagordet til WSF var hentet fra herværende avis: «En annen verden en mulig». Denne setningen har senere avfødt begrepet «alterglobalisering» (alter = annen) – som betegnelse på den mangfoldige strømningen som fører sammen alle typer motstand mot den nyliberale globaliseringen.
WSF er et kraftfullt, nyskapende og visjonært politisk prosjekt. Ambisjonen er å samle genuine representanter for alle klodens innbyggere på ett sted – via foreninger, ikke-statlige organisasjoner og fagbevegelse. Spesielt representanter for dem som rammes av globaliseringens katastrofale konsekvenser og som gjør motstand mot den med glød og besluttsomhet.
I den forstand er WSF et moderne prosjekt med ekstremt radikale politiske intensjoner. Mens eksempelvis De forente nasjoner (FN) samler stater eller regjeringer, det vil si maktstrukturene, forsøker WSF å skape spiren til en forsamling for hele menneskeheten – for første gang i historien. Og det med en erklært strategisk målsetting: å bekjempe den nyliberale globaliseringen som er i ferd med å slå i stykker samfunn verden over, rasere de mest sårbare økonomiene og ødelegge miljøet.
Men etter hvert har denne målsettingen blitt dempet og utydeliggjort, og hos noen har den til og med forsvunnet helt. Dette kom tydelig frem under WSF i Porto Alegre i januar 2005, der man kunne konstatere at den opprinnelige «formelen» virket uttømt.
Et stort antall deltakere på WSF ga derfor uttrykk for at Forumet ikke lenger bare kunne være et møtested for diskusjoner som ikke førte til handling. Det burde også skape et utgangspunkt for politisk handling gjennom å utarbeide et sosialt minstefundament for alternativer til nyliberal politikk, der man inkorporerte felles målsettinger for befolkningene i Nord og Sør.
Uten et slikt fundament risikerte WSF å bli avpolitisert og «folklorisert». Det kunne utvikle seg til en slags internasjonal messe for organisasjoner, en verdenssalong for «sivilsamfunnet» der «godt styresett» sto øverst på dagsorden – akkurat som i Davos, bare med edlere hensikter.
Denne vurderingen har ført til mer kampvillige posisjoner og reist en viktig diskusjon om de sosiale foraenes funksjon og fremtid – enten de er internasjonale, kontinentale, nasjonale eller lokale.³ Denne debatten, som vil ha avgjørende betydning for «alterglobaliseringen»s utvikling fremover, vil fortsette i Bamako og i Caracas. Den vil bli særlig intens i Venezuelas hovedstad ettersom WSF der for første gang vil møte «den bolivarianske revolusjonen» og reformprogrammet til president Hugo Chávez.
I Latin-Amerika er stemningen preget av seieren mot det USA-ledete prosjektet for et panamerikansk frihandelsområde (ALCA/FTAA) under toppmøtet i Mar del Plata (Argentina) i november 2005, samt valgseieren til Evo Morales i Bolivia 18. desember.
I Caracas vil deltakerne på WSF observere den nye situasjonen i Venezuela med egne øyne, og få bekreftet at globaliseringen ikke er skjebnebestemt. At det er mulig å tvinge den til retrett. Forutsetningen er at man holder fast ved verdiene rettferdighet og solidaritet, og ikke gir etter, bøyer av eller svikter. Og at man klarer å utvise en klippefast politisk vilje.

Oversatt av G.E.1 Bandung-konferansen: Det første møte mellom offisielle representanter for asiatiske og afrikanske land, 18.-24. april 1955 i Bandung, Indonesia. Regnes som starten på bevegelsen av alliansefrie stater. Overs. anm. Se Jean Lacouture om Bandung-konferansen i norske LMD, juni 2005.
2 Se Bernard Cassen, Tout a commencé à Porto Alegre (Alt startet i Porto Alegre), Mille et une nuits, Paris, 2003.
3 Jf. «Le Manifeste de Porto Alegre», Manière de Voir, nr. 84, «En lutte!» (Til kamp!), november 2005.
(…)