En engasjert intellektuell

Pier Paolo Pasolini var en intellektuell av den typen som aldri lot seg ufarliggjøre av den dominerende kulturen. Pasolini mente snarere at oppgaven til kunstnere og intellektuelle som vil være solidariske med «jordens fordømte», må være å snu opp ned på rådende verdensoppfatninger og sette dem i krise.

Den 2. november 1975 ble Pier Paolo Pasolini brutalt myrdet i et avsidesliggende område i nærheten av Ostia. I 2005, 30 år etter hans død, ble det utgitt en rekke bøker som vitner om hvor stor fascinasjonen for den italienske forfatteren og filmskaperen fortsatt er.

Selve omstendighetene rundt drapet, som fortsatt er uklare, har naturlig nok medvirket til fremveksten av en veritabel svart legende – som har gitt liv til en rent mytologisk forestilling om Pasolini som det ondes engel, den forfulgte kjetter, den siste store, fordømte kunstner. Men tiden er utvilsomt inne, tross alt, for å overkomme denne forestillingen og snarere betrakte ham – gjennom det eksepsjonelle mangfoldet av registre han spilte på (poesi, romaner, film, kritiske og teoretiske essays, journalistikk) – som et formidabelt eksempel på en engasjert intellektuell som var både levende, motsetningsfylt og særegen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0