Nord-Amerika

Utfyllende samarbeid fremfor konkurranse

Situasjonen i Latin-Amerika har ikke vært så gunstig for venstresiden på over femti år. I de nye samarbeidsavtalene i Latin-Amerika får man støtte i form av lån, teknisk og juridisk assistanse, marketing og internasjonal handel, mens det fra Nord-Amerika lages avtaler der markedets dominerende krefter og de store økonomiske interessentenes finansielle kapasitet rår grunnen. De cubanske og venezuelanske regjeringene går foran med en radikal form for integrering basert på utfyllende samarbeid. Eksempelvis i Venezuela gis lån og tilbud om utstyr og teknologi for foretak forlatt av eierne og overtatt av lønnstakerne. Målene er å implisere alle sosiale og økonomiske aktører som kooperativer, nasjonale firma, små, middels og store private foretak ? og gi førsteprioritet til løsninger på befolkningenes grunnleggende problemer

Posted on



Det 21. århundres sosialisme:Latin-Amerika har en særegen plass blant de av verdens regioner som er ofre for nyliberal politikk. Her har ingen regionale integreringsprosjekt sluppet unna nyliberalismens ødeleggende virkninger. Kommersielle og økonomiske liberaliseringstiltak har hjulpet store korporasjoner fra land som utgjør verdenskapitalismens kjerne i å få økt kontroll over de indre markedene i hvert enkelt land i regionen. Disse tiltakene har også gjort regionale økonomier mer avhengige av ytre marked.
Samtidig som land fra Vest-Europa og Nord-Amerika fortsatte sin integreringsprosess, ble liknende prosjekt satt i gang i Sør-Amerika. Målet var å beskytte, om enn i minimal målestokk, regionens økonomier mot globaliseringens negative følger. I løpet av 80- og 90-tallet ble dermed to motstridende prosjekt satt i verk: På den ene siden, Det Sørlige fellesmarked (Mercosur), bestående av Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay1; på den andre siden, Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA), med USA, Canada og Mexico som medlemmer.
Washingtons ambisjoner var å progressivt utvide NAFTA til å gjelde hele kontinentet. Nærmest i selvsamme øyeblikk dette initiativet var formulert, og Chile presentert som den forestående integreringskandidat, førte krisen i Mexico i 19942 til at USAs president, i motsetning til sine forgjengere, ikke lenger kunne benytte sin såkalte «fast-track authority». Med andre ord: Retten til å forhandle handelsavtaler med andre nasjoner på egenhånd, mens parlamentsmedlemmene etterpå bare kan godta eller forkaste forhandlingsresultatet, uten mulighet til å foreslå endringer.
Derfor så USAs regjering seg nødt til å ta frem et gammelt prosjekt fra skrivebordsskuffen: Den all-amerikanske frihandelsavtalen (ALCA, eller FTAA). Og dermed sto på ny to motstridende prosjekt ansikt til ansikt: Det ene utelukkende latinamerikansk; det andre kontinentalt. Den betydelige forskjellen var USAs medlemskap i sistnevnte. USA sto nemlig for 70 prosent av den samlede bruttonasjonalinntekten (BNI), og så ALCA som et verktøy for å styrke eget hegemoni, snarere enn en integreringsprosess.
Samtidig så en ny tendens dagens lys på det amerikanske kontinentet: Hugo Chávez’ ideologiske utvikling i Venezuela, samt maktovertakelsene til Luiz Inacio «Lula» da Silva i Brasilia, Nestor Kirchner i Buenos Aires og senere Tabare Vasquez i Montevideo, skapte en helt ny situasjon i regionen.
Etter Chávez’ seier over opposisjonen ved folkeavstemningen der han fikk fornyet tillit som president (august 2004), har Venezuela inntatt en viktig politisk rolle i området, noe landet har benyttet seg av for å gi nytt liv til integreringslogikken. Ved å koordinere sin innsats med Argentinas og Brasils presidenter, har det samlet Sør-Amerikas tre økonomiske stormakter. Ministrene for energi, sosialpolitikk og økonomi har hatt jevnlige møter. Flere avtaler er inngått innen handels- og energisektoren og til og med militære avtaler er kommet til. Et tydelig eksempel på dette nye samarbeidet er Chávez’ uttalelse om at Venezuela, som per i dag til sin oljeindustri importerer varer og tjenester til fem milliarder dollar fra USA, fra nå av vil gjøre 25 prosent av sine innkjøp fra Argentina og Brasil. Selv om de to landene er tilhengere av en politikk som er langt mindre radikal enn den Chávez fører, har han slik lyktes i å skaffe seg to midlertidige allierte.
Mot slutten av 2005 ble Venezuela fullverdig medlem av Mercosur. Og etter Evo Morales valgseier, annonserte organisasjonens hovedkoordinator, argentineren Cacho Alvarez, at han ville foreslå å gjøre også Bolivia til fullverdig medlem, på lik linje med Venezuela. Mercosur og De søramerikanske nasjonenes forbund (CSN)3 er med andre ord på vei til å bli en og samme sak. Det var under møtet der CSN ble opprettet, i Cuzco (Peru), at Chávez malte følgende bilde av det fremtidige Latin-Amerika: «Politikken skal være lokomotivet, det sosiale skal være flagget, økonomien skal utgjøre skinnene, og kulturen skal være drivstoffet.»
Samtidig utviklet Venezuela et strategisk initiativ for en allianse med Cuba: Det bolivarianske4 alternativet (ALBA).5 Med avtalene som ble undertegnet i april 2005 i Havanna, satte de cubanske og venezuelanske regjeringene i verk en radikal form for integrering mellom disse to statene som allerede likner hverandre politisk sett. Og det ikke lenge etter at Chávez på Verdens sosiale forum i Porto Alegre i januar 2005 hadde annonsert at hans regjerings handlinger var en del av det han kalte «det 21. århundres sosialisme».
ALBA er et integreringsprosjekt som arbeider for å opprette «samarbeidsfordeler», i stedet for de såkalte «komparative fordeler», credoet til den internasjonale handelens liberale teorier. Samarbeidsfordelene vil redusere ulikhetene som råder mellom landene i området. De består av kompenseringsmekanismer som vil korrigere forskjellene på utviklingsnivå de forskjellige landene imellom.
ALBA vil være ALCAs nøyaktige motstykke. Dets mål er å implisere alle sosiale og økonomiske aktører – kooperativer; nasjonale firma; små, middels og store private foretak – og gi førsteprioritet til løsninger på befolkningenes grunnleggende problemer: Ernæring, bosted, industribygging, miljøbevaring. ALCA derimot gjør ingen forskjell på små og store nasjoner, land som har eller ikke har sterk økonomi, natur- eller energiressurser, eller liknende. Slik styrker de en dynamikk som gjør at det er de sterkeste, med andre ord USA, som beriker seg. I tillegg vil ALCA innføre kriterier for juridisk sikkerhet for de store transnasjonale selskapene, uten et øyeblikk å bry seg om å hjelpe de svakeste landene.
I ALBA får man ikke subvensjoner, men lån, og tilbud om utstyr og teknologi for foretak forlatt av eierne og overtatt av lønnstakerne; for kooperativer og foreninger for småprodusenter (det være seg innen industri, handel eller andre tjenester); og for offentlige foretak. Statene i ALBA gir støtte i form av lån, teknisk og juridisk assistanse, marketing og internasjonal handel, mens det i ALCA er markedets dominerende krefter og de store økonomiske interessentenes finansielle kapasitet som rår grunnen.
I april 2005 ble en pakke på 49 samarbeidsavtaler undertegnet mellom Cuba og Venezuela, på grunnlag av en «strategisk plan som skal garantere den mest fordelaktige utfyllende produktivitet, ved å rasjonalisere, bruke begge partenes fordeler, styre ressursene på sparsomt vis, skape flere nyttige arbeidsplasser, skape tilgang til markedet. Alt skal hvile på en sann solidaritet som bringer frem det beste i begge landene.»
Omtrent samtidig vedtok den venezuelanske regjeringen å opprette 600 helsesentre, 600 poliklinikker og 35 høyteknologisentre, for å sikre hele den venezuelanske befolkningen gratis tilgang til legehjelp og medisiner. Det ble også bestemt at Cuba skulle utdanne 40 000 latinamerikanske leger og 5000 latinamerikanske spesialister i helseteknologi, samt 10 000 venezuelanske leger og sykepleiere. I tillegg skal Operación Milagro, «Operasjon Mirakel», fortsette. Dette er et program som har gitt flere tusen venezuelanere synet tilbake etter operasjoner for grå stær foretatt i Cuba. Antallet pasienter skal komme opp i 100 000.
Venezuela har på sin side bestemt seg for å åpne en avdeling av sitt statlige oljeselskap PDVSA og en filial av Banco Industrial de Venezuela i Havanna. De to regjeringene innrømmer hverandre gjensidige spesialtariffer for vareutvekslingen. Cuba har vedtatt å kjøpe venezuelanske varer for 412 millioner dollar, noe som vil skape titusenvis av arbeidsplasser hos partneren, og samtidig gi den svake cubanske økonomien et pusterom. Denne «strategiske aksen» mellom Caracas og Havanna har vært gjenstand for kritikk fra konservativt hold – ikke alle setter pris på at Cuba kommer ut av isolasjonen. Ikke desto mindre følges landets helsepolitiske utvikling med stor interesse av samtlige sosiale bevegelser i Latin-Amerika (Cubas helsevesen er svært velutviklet). Disse utvekslingene er gode eksempler på rettferdig handel: Hvert land leverer de varene det har best produksjonsforutsetninger for, og mottar til gjengjeld de varene det har behov for, uavhengig av verdensmarkedets priser.
Dette samarbeidet er altså en radikal motsetning av de bilaterale avtalene USA har realisert med flere av regionens stater, som de sentralamerikanske statene, Chile, Uruguay, Peru, og snart Colombia. Disse avtalene gjør bare ulikhetene større, og gir USA mulighet til å styrke holdninger de allerede drar nytte av.
Allerede før han tiltrådte sin stilling i La Paz den 22. januar i fjor, hadde den nåværende bolivianske presidenten Evo Morales begynt sin utenlandsreise med å besøke Havanna og Caracas, noe som kan bidra til å åpne Bolivias muligheter for integrasjon i ALBA. Cuba har lovet å tilby Bolivia den samme synskirurgi de gir Venezuela, og Caracas skal finansiere forsendelsen av identitetspapirer til samtlige bolivianere.
Omtrent på samme tid opprettet Chávez’ Venezuela Petrocaribe, som til lave priser og med gode betalingsbetingelser skal levere energiressurser til 11 land i området. Dette initiativet gir regionens regjeringer en mulighet til å sikre seg mot vekst og uberegnelighet i oljeprisene på det internasjonale markedet. Det letter også litt på presset fra et Washington som higer etter nye bilaterale avtaler for å forsterke disse landenes avhengighet av USAs økonomi.
Selv om ALBA for øyeblikket kun er i startgropa, og ikke vet noe om hvorvidt det vil lykkes eller ikke, utgjør det det mest ambisiøse forsøket på å få i stand regional integrering utenfor markedslogikken. Dette vil imidlertid ikke gå problemfritt for seg. For Venezuela, Cuba og Bolivia må også få med seg Argentina, Brasil og Uruguay på laget, antakelig også Mexico, og kanskje Peru. Og her er de ideologiske og økonomiske forskjellene langt større. Disse landenes økonomi domineres av multinasjonale foretak som er langt mer interesserte i å opprettholde eksporten til USA og Europa enn å gå med på en form for integrering som kan true denne handelen.
Statsoverhodene i disse landene har allerede store nok vansker med å oppnå Mercosurs langt mindre ambisiøse mål. Et eksempel er de mange konfliktene med bedriftslederne i Brasil og Argentina, som motarbeider statenes integreringsmål. ALBA kan kun realiseres mellom regjeringer som er klare til å utvikle et strategisk prosjekt som innebærer store indre strukturelle endringer – bare slik kan avgjørelsene som treffes faktisk ha noen innflytelse på landets økonomi.
Situasjonen i Latin-Amerika har ikke vært så gunstig for venstresiden på over femti år. Og det er mot denne bakgrunnen ALBA søker å skape en strategisk allianse mellom flere land i regionen. Andre initiativ, som Petrosur (søramerikansk oljeselskap) og Telesur (et TV-nettverk som sender latinamerikanske nyheter 24 timer i døgnet), er også bygget på utfyllende samarbeid mellom medlemsstatene – slik favoriseres de svakeste, samtidig som Latin-Amerikas helhetlige økonomi styrkes.
oversatt av G.U.

1 I tillegg har Bolivia og Chile status som assosierte medlemmer i Mercosur siden 1996, Peru siden 2003, og Colombia, Ecuador og Venezuela siden 2004.
2 Krise forårsaket av devaluering av pesoen og åpning for import fra USA. Overs. anm.
3 De søramerikanske nasjonenes forbund (CSN) er en sammenslutning av Mercosur og Andes-pakten (CAN), et frihandelsområde opprettet på Brasils initiativ den 8. desember 2004, i Cuzco (Peru). Området omfatter Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Colombia, Ecuador, Guyana, Paraguay, Peru, Surinam, Uruguay og Venezuela. Argentinas regjering var skeptisk til opprettelsen av forbundet ? den ville heller prioritere en utvidelse av Mercosur.
4 Etter frigjøringshelten Simón Bolívar (1783-1830). Overs. anm.
5 ALBA er en forkortelse for Alternativa Bolivariana para las Américas. I tillegg har det spanske ordet alba betydningen ?morgengry?.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver