Nord-Amerika

De fæles frigjøring

Tegneserier. Etienne Davodeaus prisbelønte Les mauvaises gens er en smart krysning av familiekrønike og analytisk essay. Med utgangspunkt i lokal arbeiderorganisering og aksjonisme, skildrer Davodeau moderniseringen og de politiske omveltningene i Frankrike fram til sosialistseieren i 1981-valget.

Posted on

For én gangs skyld er kritikerne og publikum enig: Les mauvaises gens er fjorårets beste franske tegneserie. Étienne Davodeaus bok (utgitt av forlaget Delcourt) har fått kritikerprisen fra ACBD (seriejournalistenes forening), samt både manus- og publikumsprisen ved den store tegneseriefestivalen i Angoulême. Davodeau selv har et ganske så avslappet, for ikke å si sarkastisk, forhold til hederen. På hjemmesiden har han publisert et foto der Angoulême-prisene er slengt ut på vedhaugen, med billedteksten: «i vinter har isen i hagen antatt merkelige former».

Om ikke direkte humor, så er det i alle fall et sympatisk humør også i Davodeaus reportasjetegneserie. Den personlige fortellermåten sørger for at Les mauvaises gens aldri blir anstrengende didaktisk, selv om tematikken er ambisiøs og Davodeau går grundig inn i materien.
På forsiden av boken er tittelen rammet inn av en fabrikk og en kirke, symboler for de to hegemoniske institusjonene i serien. 40 år gamle Davodeau er oppvokst i Mauges, et område ved elven Loire vest i Frankrike. Navnet «Mauges» oppsto visstnok som en sammentrekking av uttrykket «Mauvaises gens», altså dårlige eller fæle mennesker. Davodeau skildrer hvordan foreldrene og andre unge på 50-tallet i hopetall ble trukket til industrien, og de ofte smertefulle arbeidsforholdene. Den katolske kirken framstår som kontrollerende og konservativ. Slik er Mauges-folket i en autoritær dobbelskvis. Men på 60- og 70-tallet kom det protester mot denne økonomiske og åndelige kontrollen. Folk mønstret i demonstrasjoner og streiker. Davodeaus siktemål er særlig å undersøke hvorfor og hvordan dette politisk passive området på kort tid ble arena for storstilte, til dels militante, aksjoner.
Davodeau fastslår ikke noen entydige svar, men en del av forklaringen finner han i politisk og teologisk strid innad i den katolske kirken. Uenighetene undergravde i seg selv kirkens absolutte autoritet. Samtidig førte anakronistiske standpunkt som pavens forbud mot «kunstig» prevensjon til misnøye mot kirken. En enda viktigere faktor i boken er utviklingen av fagforeninger og nye politiske organisasjoner. Venstresidens klassiske fraksjonering og tilspissingen mellom kommunister og sosialister tas opp, men generelt har Davodeau et ganske så ukomplisert og romantiserende forhold til syndikalismens frigjørende kraft.
Denne ensidigheten er en vektig innvending mot bokens analytiske kvalitet, men det personlige ståstedet er samtidig noe Davodeau ikke legger skjul på. Utgangspunktet for historien er hans egen familie, en fri miks av selvbiografi, familiekrønike og essay. Han referer også til nasjonale politiske hendelser, som gir fortellingen en mer allmenn historisk kontekst.
Boken og skildringen av Mauges kan leses som en konkretisering av den generelle moderniseringen av Frankrike etter krigen og fram til begynnelsen av 80-tallet. Den slutter med valget i 1981, da François Mitterrand ble den første sosialistiske presidenten. Opprøret var blitt statsbærende.
Davodeaus far, Maurice, stilte også som sosialist-kandidat i et regionalt valg. En utvikling boken framstiller som en triumf. Det er altså to faser i Davodeaus historieskildring: en kompromissløs fase med streik og aksjonisme, som så legger grunnlaget for å gå inn i det etablerte politiske systemet.
Boken veksler fint mellom intervjuer med folk i nåtiden, gjenfortelling av historiene deres og presseklipp og annen dokumentasjon. Davodeau har en tydelig interesse for stoffet og omtanke for personene, som gjør serien menneskelig og troverdig. Han har tidligere laget tegneserieboken Rural! (Delcourt 2001) om økologisk landbruk. Med Les mauvaises gens har han etablert seg som den fremste tegneseriejournalisten ved siden av amerikanske Joe Sacco. Boken er såpass gnistrende fortalt samtidshistorie at Davodeau har all grunn til å hente hedersprisene ut av vedhaugen.
© Diplo. Étienne Davodeau har nettsiden www.etiennedavodeau.com.



(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver