/

Vredens sorte gull

Utenlandske selskaper opplever et av verdens høyeste inntjeningsnivåer på sine investeringer i Nigeria. Men for lite av oljeinntektene tilfaller folket. Ti år etter at forfatteren Ken Saro-Wiwa ble hengt som motstander av Sani Abachas olje- og militærdiktatur, søker nå befolkningen nye idoler. Men dagens helter i Nigerias deltaområde er noen heller tvilsomme skikkelser, som befinner seg i grenselandet mellom politisk aktivisme og økonomisk bandevirksomhet. I deltaområdet opptrer guvernørene fremdeles som oljebaroner. Om det bryter ut revolusjon i Nigeria, hvilke konsekvenser vil det medføre for Afrika?

Nigeria er med sine reserver på 35 milliarder oljefat og 100 000 milliarder kubikkmeter gass Afrikas største oljemakt. Den 21. november 2005 dukket guvernør Diepreye Alamieyeseigha i Bayelsa – en av Nigerias seks oljeproduserende delstater1 – plutselig opp igjen i hjemlandet etter at han hadde rømt fra Storbritannia på falskt pass. Han er en av Niger-deltaets mektigste menn, og hadde blitt pågrepet i transittområdet ved Heathrow i London – takket være opplysninger fra den nigerianske økokrim-kommisjonen2 Alamieyeseigha, som er mistenkt for å ha hvitvasket opptil elleve millioner euro, er medlem av Folkets demokratiske parti (PDP) som sitter ved makten i landet. Som funksjonær mottar han offisielt en lønn på 1000 euro i måneden. I England ble han plassert i varetekt i Brixton og fikk passet sitt beslaglagt. Han ble løslatt mot kausjon, med forbud om å forlate riket. Guvernøren for en delstat som står for 25 prosent av oljeproduksjonen i Nigeria, lyktes likevel i å komme seg ut av Storbritannia ved hjelp av et falsk pass.

Med underslag av offentlige midler skal Alamieyeseigha ha kjøpt et oljeraffineri i Equador, i tillegg til flere praktboliger i utlandet. Men da han vendte tilbake fra England ble han likevel entusiastisk mottatt av en stor del av sine velgere. De var ikke i den minste tvil om at han var blitt utsatt for et «neo-kolonialistisk» komplott satt i scene av britene med støtte fra den nigerianske regjeringen. Det ble hevdet at statssjef Olusegun Obasanjo, i forkant av presidentvalget i 2007, ønsket å sverte politikere som støtter hans visepresident og konkurrent, Atiku Abubakar, slik blant annet Alamieyeseigha gjør. Representanter fra ijaw-stammen, som er landets fjerde største etniske folkegruppe, mener ganske enkelt at guvernøren blir motarbeidet på grunn av sine uttalelser til fordel for «resurskontroll». Han forlanger at 50 prosent av oljeinntektene bør tilfalle delstatene i Niger-deltaet hvor utvinningene foregår, ikke 13 prosent slik det er stipulert i grunnloven. Det er på denne bakgrunn Alamieyeseigha ble mottatt som en helt ved sin hjemkomst til Yenagoa, hovedstad i delstaten Bayelsa, hvor over 70 prosent av befolkningen lever på mindre enn en dollar per dag.
For det er jo slik at ti år etter at forfatteren Ken Saro-Wiwa ble hengt, han som var motstander av Sani Abachas3 olje- og militærdiktatur, søker nå befolkningen nye idoler. Men til forskjell fra sine forgjengere er dagens helter i deltaområdet noen heller tvilsomme skikkelser, som befinner seg i grenselandet mellom politisk aktivisme og økonomisk bandevirksomhet. Dette gjelder blant andre El-hadj Dokubo-Asari, lederen for Folkets frivillighetsstyrke (Niger Delta People’s Volunteer Force, NDPVF), som ble arrestert i august 2005 for å ha satt landets sikkerhet i fare. Han gjorde seg bemerket under de voldsomme opptøyene ved deltaet i begynnelsen av 90-tallet og ble en modell for en generasjon arbeidsløs ungdom som føler seg ydmyket av å se at oljeindustriens enorme rikdommer overhodet ikke kommer dem til gode. Som ijaw-aktivist ledet han en bevæpnet geriljagruppe som var stridsneven til det lokale partiapparatet til PDP (Folkets demokratiske parti), landets regjerende parti. El-hadj Dokubo Asari ledet først en bevæpnet milits som beskyttet den lokale delen av regjeringspartiet Folkets demokratiske parti. Men da guvernøren i delstaten Rivers Peter Odili trakk sin støtte tilbake, bestemte Asari seg for å gå til voldelige aksjoner og appellerte til deltaområdenes uavhengighet samtidig som han i hemmelighet drev ulovelig oljehandel. Under presidentvalget i 2003 uttalte en observatør seg slik: «Flere bander i deltaområdet har blitt brukt til å skremme opposisjonen. Men når man først utstyrer noen med våpen, er det umulig å kreve dem tilbake senere. Dermed vil disse mennene, så snart valget er overstått og vunnet, føle at de har blitt forrådt og igjen henfalle til kriminalitet.»
Sammenstøtene mellom de ulike militsgruppene krever til stadighet nye ofre. Dessuten fortsetter bander som NDPVF angrepene mot selskaper som Shell, Chevron, Agip og Total. Som alle andre utenlandske selskaper i Nigeria opplever disse et av verdens høyeste inntjeningsnivåer på sine investeringer. Som en stat i staten med sine 43 prosent av den nigerianske produksjonen av råolje taper nå Shell Petroleum Development Company of Nigeria (SPDCN) ti prosent av sin produksjon daglig på grunn av sabotasje. 18. februar i år ble ni utenlandske funksjonærer ansatt hos en av Shells underleverandører bortført av Frigjøringsbevegelsen for Niger-deltaet (MEND). Seks av gislene ble løslatt 1. mars, men bevegelsen er bestemt på å intensivere angrepene. 5. mars erklærte de at de «ikke lenger vil bry seg med å ta gisler. Nå skyter vi for å drepe.»4
Med jevne mellomrom går den nigerianske hæren til brutale represalier mot bandene. I november 1999 førte hærens motaksjon etter drapet på tolv politimenn til at omlag hundre sivile omkom ved Odi, i Ijaw-distriktet. For å demme opp mot NDPVFs herjinger lanserte regjeringen i 2003 operasjonen Restore Hope (med henvisning til operasjonen av samme navn satt i verk av USA i Somalia, og som forøvrig endte med fiasko). Resultatet ble et hundretalls ofre i området ved havnebyen Port Harcourt. For å beskytte oljeinstallasjonene sine nøler ikke oljeselskapene med å støtte disse operasjonene, og engasjerer dessuten ofte private vaktselskaper. Chevron Nigeria, en filial av Chevron Texaco og amerikanernes spydspiss når det gjelder import av nigeriansk olje, stilte for eksempel terminalen Escravos og flere helikoptre til disposisjon, slik at myndighetene i Abuja kunne utføre raid mot delene av lokalbefolkningen som satte seg imot selskapets aktivitet. Oljeselskapene unnslår seg heller ikke for å instrumentalisere rivaliseringen blant lokale folkegrupper. Chevron har eksempelvis latt itsekiri-bosettingen, ijaw-folkets rivaler helt tilbake fra slavehandelens tid, være de som hovedsakelig får nyte godt av selskapets utviklingsprogrammer.
Etter sju år med democrazy – demokrati og galskap, ivrer nå verdens oljeindustri etter å etablere seg i landet med kyst langs den «neste gulfen»,5 nemlig Guinea-bukta. Det nye oljefunnet på Bonga-feltet burde gi Nigeria en produksjon på fire millioner fat olje per dag innen 2010. Kamp mot korrupsjon, «spill med åpne kort», samt respekt for miljøet er noen av parolene til de sivile styresmaktene som tok over etter militærregimet i 1999. Det dreier seg om å rydde opp etter striden om «den nasjonale kaken», som skal ha ført til at 50 av de 350 oljemilliardene landet har høstet siden det ble uavhengig «sporløst» er forsvunnet. I deltaområdet opptrer guvernørene likefullt fremdeles som oljebaroner.
Den sørøstlige delen av Nigeria er blitt midtpunktet for en ny såkalt triangulærhandel, hvor det er råolje og petrodollar som utveksles, med like katastrofale menneskelige konsekvenser som slavehandelen førte med seg før i tiden, nettopp i dette området. I en region skakkjørt av renteøkonomien,6 er den politiske krisen som rammer delstaten Bayelsa særlig betegnende. Delstaten rommer ikke bare ijaw-stammens rike, den er også et historisk sted hvor de første fatene med nigeriansk olje ble utvunnet av det britiske selskapet Shell i mars 1956. I tillegg er den en høyborg for deltaområdets sosiale og politiske opprør7 som kan komme til å få sin innvirkning på presidentvalget i 2007.
Men takket være de økte råoljeprisene hadde delstaten Bayelsa i 2005 et rekordstort budjett på 470 millioner euro, mot 252 millioner i 2003. Men sju millioner, hvorav 1,6 millioner ble brukt til innredning, skal ha gått med til å ferdigstille byggingen av to offisielle residenser. Dette beløpet kommer i tillegg til de 21 millionene som allerede har gått med til dette siden 2002. I 2005 oppga delstaten Bayelsa at kun 19 330 euro ville gå til komiteen for avskaffelse av fattigdom. Ingen vet forøvrig hva denne driver med.
Ifølge rapportene som ble lagt fram i forbindelse med 10-årsmarkeringen av Ken Saro-Wiwas død ved hengning, er nå situasjonen i Niger-deltaet «enda verre enn i 1995 – mer vold, og gjenger og militsgrupper som er enda bedre bevæpnet enn før. Videre økt korrupsjon når det gjelder tildeling og utnytting av olje- og gassresursene.»8 Man regner med gjennomsnittlig 1000 brå dødsfall per år i en region som er gjort om til en gråsone i likhet med Tsjetsjenia og Colombia. Denne økonomien gir også sine indirekte ofre: ifjor i Bayelsa medførte de giftige utslippene fra brennende gass (til tross for at dette ble erklært ulovlig av landets rettsmyndigheter i november 2005) 5000 tilfeller av luftveissykdommer og 120 000 astma-anfall.9 For å rømme unna forurensningens innvirkning på næringskjeden forlater tusenvis av økologiske flyktninger hjertet av deltaet for å slå seg ned i de eksplosive gettoene rundt Port Harcourt, eller lenger unna, ved Ajegunle i Lagos, landets økonomiske hovedstad. I heftene som er ment å skulle overbevise folkeopinionen om selskapets sunne metoder erklærer SPDCN (Shells nigerianske filial, som står for 15 prosent av moderselskapets totale produksjon) at 60 millioner dollar hvert år øremerkes utviklingsrelaterte prosjekter. Men ifølge Marc Antoine de Monclos ved Instituttet for utviklingsforskning (IRD)10 «bør man se bak tallene, og ta med i betraktning at oljeselskapene nekter forskere adgang til sine arkiver og ikke besvarer spørsmål om sensitive emner. Av de 66 millionene som Shell påstår å ha gitt til utviklingsprosjekter i år 2000, var 33 beregnet på bygging av veier som også skulle betjene utvinningsstedene. I et annet eksempel på kreativ bokføring erklærer Shell å ha betalt ut 513 millioner dollar til miljøtiltak i perioden 1996-2000. Mens størsteparten av dette beløpet – 282 millioner dollar – egentlig gikk til et kanaliseringsprosjekt hvor brennende gass føres under åpen himmel, som et ledd i det omfattende arbeidet med utvinning av Nigerias naturgassresurser.»11
Tragikomedien som Bayelsas guvernør stod for varte omlag en måned. Alamieyeseigha ble avsatt av et flertall i delstatsforsamlingen, og dernest arrestert 9. desember 2005. Nå vurderer de føderale myndighetene å utvise ham til England. Men ijaw-folkets organisasjoner er splittet mellom sinne og resignasjon. Til et bakteppe av en urovekkende økning av antall lettere håndvåpen i omløp, ulmer det ennå i glørene. Siden januar i år har nye bevæpnete separatistbevegelser dukket opp. Blant annet ijaw-folkets Opprørsbevegelse for frigjøringen av Niger-deltaet som forlanger at den avsatte guvernøren, samt Dokubo-Asari, settes fri. Disse grupperingene har intensivert angrepene mot oljeselskapene og bortføringene av utenlandske ansatte. Det som normalt burde være president Obasanjos siste mandatperiode – grunnloven blir kanskje endret for å gi ham en tredje periode – kan komme til å ende opp der den begynte i 1999, med oljespørsmålet. «Stemningen er spesielt usikker i delstaten Bayelsa og kan når som helst slå ut i brann om det skulle tilstøte Alamieyeseigha eller Asari noe,» bekrefter den britiske journalisten Andy Rowell. «Men man bør ikke glemme at disse problemene i første rekke er en konsekvens av britiske og amerikanske interesser i området og deres fortsatte utnytting av deltaets resurser. Det blir interessant å se hvilken holdning regjeringene i de respektive to land vil innta under neste valg.»
Den britiske Labour-representanten John Robertson, formann i Parlamentets flerparti-gruppe for Niger-deltaet, som besøkte området i august 2005, mener situasjonen er eksplosiv. «Folk bosatt ved deltaet er klar over at oljen gir enorme rikdommer som de knapt vil merke noe til. (…) Dette forholdet går ikke bare ut over styret, men skaper også bitterhet, både mot selskapene som skaper disse rikdommene, og mot stammeledere som blir anklaget for å gå i ledtog med dem. Folk med få skrupler bruker dessuten befolkningens lidelser som påskudd til å utføre aksjoner som setter selve kildene til disse rikdommene i fare.»12 Endelig stiller Robertson seg dette spørsmålet: «Om det bryter ut revolusjon i Nigeria, hvilke konsekvenser vil det medføre for Afrika?»
oversatt av M.B.
1 Nigeria består av 36 delstater.
2 Nigerian Economic and Financial Crimes Commission, EFCC
3 Ken Saro-Wiwa, nigeriansk forfatter og dramaturg, grunnla i 1990 Bevegelsen for ogoni-folkets overlevelse (Mosop). Den anklager både den nigerianske regjeringen og oljeselsskapet Shells miljøherjinger i Ogoni-området. Etter at noen blant hans tilhengere drepte fire av ogoni-folkets stammehøvdinger ble Ken Saro-Wiwa dømt til døden av general Sani Abachas militærdikatur. Sammen med åtte medlemmer av Mosop ble han hengt 10. november 1995 i Port Harcourt.
4 Det franske nyhetsbyrået Agence France Presse, 5. mars 2006
5 Ref. Andy Rowell, James Mariott og Lorne Stockman, The Next Gulf, London, Washington and oil conflict in Nigeria, Ed Constable, London, 2005. Les også–Offensive sur l'or noir africain–(?Angrep mot Afrikas sorte gull?, Le Monde diplomatique, januar 2003 (den franske utgaven).
6 The Next Gulf, se over.
7 I februar 1966 innleder Isaac Adaka Boro, fra ijaw-området ved Oljebrønn nr.1 ved Oloibori, og leder for Deltaets frivillighetstjeneste, en kortvarig væpnet aksjon mot sentralmakten etter først å ha opprettet Niger-deltaet republikk. Han blir arrestert og slutter seg til de føderale styrkene under Biafra-krigen. Her dør han under mystiske omstendigheter i 1967
8 Africa Confidential, London, 18. november 2005.
9 www.climatelaw.org/cases
10 Et statseid byrå basert i Paris, under ledelse av forskningsdept. og fransk UD, jobber med internasjonale forskningsprogram i tropiske strøk. Kilde: weww.france.no/fr/accueil/science/forskning/forskning.html, overs.anm.
11 Les: ?Pétrole et sécurité privée au Nigeria : un complexe multiforme à l'épreuve du syndrome de Monaco–?http://www.conflits.org/document.php'id=983  (Olje og privat sikkerhet i Nigeria, et mangesidig kompleks stilt på prøve av Monaco-syndromet.)
12 Denne rapporten, som vi dessverre ikke har kunnet få tak i, er ikke offentliggjort.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0