Intelligensiaens forsteder

Begrepet intellektuell kan i seg selv være nok til å skape mistro. Og de nye «prekære intellektuelle» ? akademikere som er presset på arbeidsmarkedet ? er i dag blant de første til å støtte kravet om en garantert minsteinntekt.

«Jeg tilhører de intellektuelles lavere kaste. Den typen som forbrenner hjerneceller, som sluker flere gigabyte med bøker, blader, internettsider, pamfletter og opprop uten noensinne å få noe ut av det. Omtrent som en maskin som forbruker maksimalt med drivstoff utelukkende for å holde koken oppe, konsummerer en fra den intellektuelle lavkasten maksimalt av sine intellektuelle evner, og det til ingen nytte!»Slik lyder den bitre konklusjonen som anonymt kommer til uttrykk i bloggen1 til Séverine, en 28 år gammel pariserinne med høyere udannelse som jonglerer mellom praksisperioder, RMI (Revenu minimum d’insertion, «minimumslønn» – egentlig en stønad til livsopphold, overs.anm.), vikaroppdrag og arbeidsledighetstrygd. Denne følelsen av å være tilsidesatt, kjenner 27 år gamle Alexandre2 seg bare så altfor godt igjen i. En frilansjournalist3 som har fått sin avhandling om økologi utgitt på et kjent forlag. Om han ikke får mulighet til å gjøre noe ut av ideene sine, finner kanskje andre det for godt å gjøre det i hans sted. «Det kan være at sjefredaktøren man har foreslått et emne til per telefon svarer: «Interessant. Kan du utdype det litt?» Og et par uker senere står saken omtalt i avisen, ført i pennen av en ansatt journalist…»

Slik ferdes flere titusener av likesinnede i det som Anne og Marine Rambach i Les intellos précaires4 (De prekære intellektuelle5) kaller «intelligensiaens forsteder». Overfor dem blir tradisjonell journalistisk metode, hvor man henter inn vitnesbyrd som deretter blir analysert av «eksperter», totalt ubrukelig. Utrustet med alle de teoretiske egenskaper som skal til, og generelt svært opptatt av hvordan samfunnet fungerer, er de mer enn kompetente nok til å analysere sin egen situasjon selv – flere har dessuten erfaring med å ta for seg emnet «prekaritet». Blad som Les Inrockuptibles (et ukeblad som i tillegg til rock også tar opp ulike kulturelle emner og samfunnskritikk, overs.anm.) for eksempel, som her har funnet et ungt og tidsriktig tema, trykker artikler skrevet av en liten hærskare frilansere. De mottar enten lusehonorar eller kanskje ikke får betalt i det hele tatt. Anne og Marine Rambach, som begge er i tredveårene, er også selv «prekære intellektuelle». Det som etter deres mening kjennetegner disse, er at de enten kommer fra en privilegert bakgrunn eller så har de oppnådd den «symbolske kapital» som tilhører de høyere samfunnslag. Men når det gjelder levekår og lønn, er de på nivå med lavere samfunnsklasser. Deres framvekst kom ikke helt uventet. Under folketellingen i 1999 regnet man med 38,2 prosent med høyere utdanning for alderstrinnet 25-30 år, mot 7,8 prosent for de over 60. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Til alle ytterligheter

Neste sak

To ordninger

Mer Media

Fra bedøvende konsensus til lukrativ dissens

Den gylne middelvei selger ikke lenger. Tidligere levde den moderate pressen av annonseinntekter og forsøkte å nå ut så bredt som mulig. Nå må mediene kapre et mer engasjert og kravstort publikum.

Selvpromotøren

Amerikanske Edward Bernays blir i dag sett som den moderne massemanipulasjonens far. Et nærmere ettersyn viser at forestillingen om den briljante mediemanipulatoren dreier seg mer om egenreklame enn en skjult virkelighet.

Fra magasin til magasin

På to århundrer er et nytt menneske blitt skapt: forbrukeren, og pressen har vært en avgjørende faktor i denne skapelsen.

Mediemisjonærene

Hvorfor er Juan Guaidó Venezuelas egentlige president? Hvor fort må den brasilianske statslederen kutte i pensjonene? Hvordan kommer peronistene til å forverre den argentinske krisen? Fra Le Monde til Financial Times kverner et knippe «Latin-Amerika-eksperter» ut politiske nyheter fra regionen som bare bekrefter deres egne kjepphester.

Angrepsmaskinen

Da Bernie Sanders begynte å seile opp som favoritt til å vinne Demokratenes nominasjonsvalg steg panikken i partieliten og mediene.

0 kr 0