Når man ignorerer CIA

Både under Vietnam-krigen og krigen i Irak ble publikum mobilisert med kyniske forfalskninger. Bush-regjeringen forvrengte bevisst etterretningsinformasjon. Advarsler om kaotiske forhold i et Irak etter Saddam, ble ignorert.

Kriser, overhengende farer og trusler mot nasjonens sikkerhet og vitale interesser, har vært en naturlig del av amerikansk utenrikspolitikk helt siden 1947. USA har mobilisert et motvillig publikum og ikke minst Kongressen, som må godkjenne de store summene som iverksetting av en slik politikk krever. I en slik sammenheng står illusjonene sterkt og virkeligheten har magre kår.

Bevisste overdrivelser, om enn ikke direkte forfalskninger, har vært vanlig kost siden president Harry S. Truman i mars 1947 erklærte sin klassiske Trumandoktrine. Han skildret krisen i Hellas og Tyrkia i svært avskrekkende, generelle vendinger. Kongressen og det amerikanske folk hadde ikke, for å bruke viseutenriksminister Dean Achesons formulering, «tilstrekkelig klar over» behovet for å bruke penger på det som hovedsakelig ble sett som en forhalt krise – som omfattet det europeiske kontinent og også store deler av verden. Teoretikeren George Kennan, en nøkkelfigur når det gjaldt å holde Sovjetunionen i sjakk, var imot tonen som ble brukt i Trumandoktrinen, og selv utenriksminister George C. Marshall mente at presidenten gjorde for mye ut av det. Overdrivelser og frykten for kriminelle farer lever videre også i dag til tross for at Østblokken nå er borte.1

Willard C. Matthias hadde i en årrekke ansvar for CIAs Sovjet-analyser og gikk av med pensjon i 1973 som høyere tjenestemann. Han uttalte at fra og med 1947, «utviklet det seg en fire tiår lang debatt mellom sivile og militære etterretningsorganer om Sovjetunionens intensjoner».2

Store utlegg til våpen var betinget av å få framstilt Sovjetunionens målsettinger som så truende som overhodet mulig, noe som innebar å framheve Sovjetunionens evner, ikke dens intensjoner. Tendenser til liberalisering i URRS ble ignorert, alvoret i splittelsen mellom Sovjet og Kina ble kraftig undervurdert, og som Matthias sier: «etter 1968 ble vår rasjonelle og balanserte holdning når det gjaldt å vurdere Sovjet stadig mer og mer kritisert».3

Krigen i Vietnam, men også de fleste andre sider ved USAs utenriks- og militære politikk siden 1946, må ses i lys i dette. President Richard Nixon nærte en dyp antipati for CIA og i 1973 avskjediget han CIA-direktør Richard Helms for å ha nektet å la byrået fungere som dekke for innbruddet i Watergate-saken. President Jimmy Carters nærmeste medarbeidere så på byråets estimater som «brysomme» – ikke nødvendigvis uriktige, men «irrelevante».4

Ronald Reagan utnevnte i 1981 William Casey som sjef for CIA, og Casey «kranglet og kjempet med, skrek og furtet overfor…» sine analytikere.5 Han fulgte aggressivt sin egen utenrikspolitiske agenda og hevdet at «vårt estimasjonsprogram har blitt et viktig instrument for å tvinge fram tempoet innen politikken.»6 I 1989 klarte ikke CIA å forutse Østblokkens totale kollaps.

Flere memoarbøker skrevet av tidligere ansatte i etterretningstjenesten gir denne kritiske vurderingen av rollen objektiv etterretning spilte. Til tross for byråets mange dyktige tjenestemenn, som har hatt tilgang på enorme mengder informasjon, har det etter 1946 ikke vært et objektivt, upartisk etterretningssysstem som har utformet politikken. Forutinntatthet og egeninteresser har avgjort hvordan verden ble framstilt. Konsekvensene har vært katastrofale nederlag.

Forvrengning av informasjon i politisk øyemed gikk forut for Vietnam-krigen og bare fortsetter i dag. CIA ble bare tatt alvorlig i den grad byråets blomstrende operative avdeling kunne iverksette utenrikspolitikk i det skjulte. Det er viktig at vi ser på etterretningen som forvrengt av og utsatt for politiske luner. Problemet har aldri vært mangel på kunnskap, men politisk initiativ.

Den amerikanske regjeringen hadde folk på plass i Vietnam som var godt informert om landet. George W. Allen begynte ved Pentagons etterretningstjeneste i 1949 og ble omgående involvert i Frankrikes bestrebelser på å beholde sine kolonier i Indokina – hans memoarer kan varmt anbefales. I 1963 gikk han over til CIA og ble snart en ledende Vietnam-ekspert. I kraft av sin stilling møtte han utallige beslutningstakere:

Allen forteller om hvordan Eisenhower og Dulles var sterkt imot at Frankrike skulle undertegne en våpenhvileavtale og inngå forlik med fienden etter en fastlåst situasjon på slagmarken. USA gikk imot Genève-avtalen av 1954 og «ved å basere sitt syn på en rekke antakelser som vi mente var fullstending urealistiske,» overtok de franskmennenes forhåndsdømte oppgave i Indokina. 7 Eisenhower-administrasjonen hindret iverksettelse av Genève-avtalens betingelser om gjenforeningsvalg, og brøt avtalens militære bestemmelser. Slik begynte amerikanernes engasjement i Vietnam, som gradvis ble trappet opp i over 20 år inntil høydepunktet i 1968, da trekvart million amerikanske soldater og sjømenn var direkte eller indirekte involvert i den lengste, mest avgjørende og mest kostbare konflikt i USAs historie.

Hele veien forutså CIAs analytikere med stor nøyaktighet hva som ville gå galt. Den såkalte Tonkinbukt-krisen i august 1964 «forbløffet» Allen fordi han var klar over at både sør-vietnamesiske og amerikanske tokt ble utført i det skjulte i bukta. Først tenkte han at én avdeling av det amerikanske militærapparatet ikke visste hva en annen drev med, «men jeg innså ikke i hvilken grad regjeringen ivret etter å finne et påskudd til en omfattende opptrapping» i håp om understøtte Saigon-regimet. Det samme gjaldt for Pleiku-episoden tidlig på året i 1965, som ble et påskudd for «en straffeaksjon i påvente av at noe skulle skje. Angrepet ved Pleiku ble en beleilig utløser for en planlagt opptrapping.»8

I 1998 friga CIA Harold P. Fords beretning om årene 1962-68.9 Han gjør det her helt klart at beklagelsene forsvarsminister Robert McNamaras kom med senere om at det ikke fantes noen «Vietnam-eksperter» han kunne rådføre seg med, ganske enkelt var uriktige. Han nektet å ta hensyn til rådene de kom med. En av de mange tingene som sviktet, var amerikanernes manglende evne til å forstå seg på kommunistiske militærdoktriner eller anslå nøyaktig hvor mange de var – den såkalte «slagorden» som ble et stridens eple mellom CIA og Pentagon. I tillegg til dette støttet Johnson-administrasjonen den bestikkelige og korrupte diktatoren Nguyen Van Thieu, i håp om få en slutt på den kronisk ustabile politiske situasjonen etter det amerikansk-støttede drapet på Ngo Dinh Diem. USA lærte opp og utrustet den sør-vietnamesiske hæren til å føre kostbar, konvensjonell krig på amerikansk manér, i en konflikt som hovedsakelig var en geriljakrig. I 1975 kullseilte det amerikanske klientregimet under Thieus ledelse, med Ford-administrasjonen som en hjelpeløs tilskuer.

De mange rapportene om hvordan krigen skred fram var beregnet på å manipulere folkeopinionen. Og mens noen politikere, militære og CIA-agenter levde i selvbedrag og utvilsomt trodde på disse falske rapportene, visste også de fleste at å være optimist var avgjørende for karrieren.

Den alvorligste konsekvensen av dette narrespillet var den såkalte «slagorden»-kontroversen i forkant av Tet-offensiven i februar 1968. Jo lavere antall, jo større framskritt kunne de amerikanske militærmyndighetene påberope seg. De nektet derfor å regne med de lokale enhetene, og om lag 300 000 menn forsvant dermed fra listene. For, som general Creighton Abrams hevdet i august 1967, hadde man innrømmet deres eksistens, ville det gitt en altfor «dyster» konklusjon.10

CIA protesterte til en viss grad, men til slutt måtte de bare akseptere forvrengningene. Allen fastholder at Tet-nederlaget ble langt større på grunn av den «overdrevne psykologiske kampanjen høsten 1967», som også var avgjørende for Lyndon Johnsons ambisjoner om å bli gjenvalgt.11 Det ble også begynnelsen til slutten for USAs forhalte bestrebelser på å vinne Vietnam-krigen.

Publikum måtte forledes, slik Allen forteller det her: «Ved flere anledninger ble sannheten med vilje forvrengt på det mest groteske, for å få fram et poeng.»12 Men Vietnam var bare ett av flere eksempler på hvordan utenrikspolitikken ble formulert: «Vår politikk synes i svært høy grad å være dominert av aggressive individer eller organisasjoner, eller utformet i samspill av byråkrater, i stedet for rasjonell overveielse av landets interesser.»13 Både Ford og Allen kommer til samme konklusjon, nemlig som Allen sier det: «Våre ledere hadde en tendens til selvbedrag.»14

CIA har skapt mange frustrerte mennesker, som hadde tilgang på langt mer informasjon enn kritikerne av politikken. Moderne teknologi har i de siste 15 år betraktelig økt informasjonsomfanget etterretningsorganisasjonene har tilgang på, noe som gjør evaluering og analysearbeid vanskeligere, ikke enklere. Og det er større sjanser for at informasjonen er irrelevant eller feilaktig. Artikler i den ugraderte utgaven av CIAs internavis «Studies in Intelligence» sier ganske åpent at «mye av informasjonen» CIA innhenter, er, «for å si det direkte, helt verdiløs.»15 Andre memoarbøker som tar for seg CIAs operative avdeling, eller Pentagons spesialstyrker, beskriver endeløs udugelighet og forvirring. Dette var snarere en regel enn et unntak.16

Det har vært alminnelig kjent i flere tiår at politikken avgjør hva som står i analytikernes rapporter. Det som skjedde i Irak bare bekrefter dette. Partiskhet, politiske forbindelser, og egne ambisjoner, særlig om å bli gjenvalgt, har gjort politikerne motvillige til å ta imot informasjon de ikke ønsker å høre. De fleste overordnede tjenestemenn i bransjen vedgår disse hindringene. Beslutningstakerne vil gjerne ha informasjonsrapporter som bygger opp om deres hensikter, og om de ikke gjør det, bruker de dem selektivt eller overser dem fullstendig. I tillegg til stor tro på egen vurderingsevne, har de også sin egen agenda. Svært få høyere tjenestemenn har tro på at deres objektivitet kan hindre dårlige eller farlige politiske løsninger. Som en av dem formulerte det: «Om man tror at etterretningen kan ignorere den politiske atmosfæren den overleveres til, da lider man av en panglossiansk holdning.»17

Det er store kulturelle, politiske og fysiske forskjeller mellom Vietnam og Irak, og den geopolitiske situasjonen er helt annerledes.

USA oppmuntret og støttet Saddam Hussein materielt under krigen han førte mot Iran på 80-tallet fordi man fryktet at et militant shiit-styre i Iran ville ta herredømmet i regionen ved Persiabukta. Denne frykten lever fremdeles, og hvis shia-majoriteten tar over regjeringsmakten i Irak, noe som er svært trolig, vil Iran meget mulig oppnå sine geopolitiske ambisjoner i regionen. Men om man ser bort fra dette fundamentale paradokset ved amerikanernes stilling, som forøvrig gjør overføring av makten til irakiske shiamuslimer og ekte demokrati svært lite sannsynlig, er USA i dag i ferd med å gjenta mange av feilene som forårsaket nederlag i Vietnam.

Etterretningsprosessen fungerte dårlig både i Vietnam og Irak. Nettopp fordi begge kriger fikk et så sørgelig endelikt, vet vi mer om hva etterretningstjenesten sa. Scott Ritter, en tidligere offiser tilknyttet US Marines’ etterretningsavdeling, ble i 1991 engasjert av FNs våpeninspeksjonsprogram. Han fikk i oppgave å slå fast om Irak hadde skjulte masseødeleggelsesvåpen (WMD) eller var i stand til å framstille slike, og ble fôret med den aller beste informasjon amerikansk, britisk og israelsk etterretningstjeneste hadde å by på. Tidlig under oppdraget trakk han den konklusjon at Irak hadde rettet seg etter FNs nedrustningskrav, noe som ble ytterligere bekreftet da Hussein Kamal, Saddams svigersønn, hoppet av i august 1995. Likefullt holdt hver eneste amerikanske regjering fra 1991 og framover liv i myten om at Irak hadde slike våpen fordi deres egentlige mål var – slik Ritter konkluderte – å kaste regimet.18 Med hensyn til båndene mellom Al-Qaida og Saddams regime, og påstandene om at førstnevnte ble lært opp i bruken av masseødeleggelsesvåpen, som jo ble oppgitt som grunnlaget for å gå til krig, visste Bush i slutten av september 2001 at det motsatte var tilfelle. Nemlig at det sekulære regimet i Irak var negative til bin Ladens islamistiske fanatisme. Det amerikanske byrå for forsvarsetterretning identifiserte kilden til denne påstanden som en bedrager.19

De egentlige grunnene til at USA gikk til krig mot Irak er å finne andre steder, og å påpeke nøyaktig hvilken tyngde disse hadde, er ingen enkel oppgave. Avgjørende er derimot den holdning som forsvarsminister Donald Rumsfeld uttrykte overfor den nyvalgte presidenten, nemlig at den nye regjeringen burde være «forutgående» i sin utenrikspolitikk.20 Bush var naturligvis av samme oppfatning. Etterretning var aldri viktig når det gjaldt å utforme handlingsplaner, og Bush-regjeringen nøyde seg ikke med å ignorere den, den forvrengte helt bevisst det som etterretningstjenesten rapporterte. Likheten med Vietnam er stor, men bare fordi all amerikansk utenrikspolitikk har blitt behandlet på samme måte. Det viktige her var at denne regjeringen allerede før de kom til makten hadde besluttet å kjøre en langt mer aggressiv linje. Både i Vietnam og Irak hadde USA uante nederlag og overraskelser i vente.

Det som så fulgte, var fullstendig forutsigbart. Detaljerte rapporter fra flere hold, bl.a. fra Ritter og andre eksperter på våpen og andre politiske spørsmål i Irak, ble lagt til side på grunnlag av høyst tvilsom informasjon. Et av de mest bisarre og minst troverdige eksemplene ble kokt sammen av «Curveball», en iraker som tysk etterretning anså for å være fullstendig upålitelig. CIA sendte ut bedrageriadvarsler i noen slike tilfeller.21 Andre innstendige advarsler om kaotiske forhold i et Irak etter Saddam, samt fare for borgerkrig, ble også ignorert, og av hensyn til offentligheten var CIA angivelig hovedkilden til det totalt falske grunnlaget som Bush-administrasjonen brukte til å rettferdiggjøre en intervensjon i Irak med.22 Dette bare føyde seg inn i rekken av tidligere tilfeller: Kongressen og publikum blir fortalt det som vil få dem til å gi sitt samtykke, men slike krumspring fungerer bare en viss tid.

President Bush uttalte 14. desember at «mye av etterretningsinformasjonen viste seg å være feilaktig,» – det er simpelthen ikke riktig. Praktisk talt alle etterretningsrapportene, deri inkludert flere advarsler, var korrekte, men regjeringen forkastet dem fordi de kolliderte med planene om å fjerne Saddam Hussein fra makten, til tross for hans svært begrensete militære styrke. Bush gjentok mytene om USAs ønske om «å etterlate et fritt og demokratisk Irak», og fjerne «en brutal diktator», men knapt noen i hans stab tror lenger dette er mulig. Hans eneste mål nå er å trekke seg og sitt parti ut av en katastrofal situasjon, både på det politiske og militære plan, og sannheten er fortsatt det første som blir ofret.

Men USAs ledere har ved gjentatte anledninger trodd på det de vil tro på, ikke det etterretningen fortalte dem. Kynisme og forakt for publikum har alltid eksistert hos dem som trakter etter og oppnår makt. I hvilken grad selvbedrag og politisk bekvemmelighet griper inn i hverandre kan diskuteres i det uendelige, og elementer av begge finner man i et utall tilfeller. Fordi det er et spørsmål som ikke kan løses en gang for alle, og fordi hvert tilfelle og hvert individ er forskjellig, har slike forvirrende prosesser sterkt bidratt til å undergrave etterretningsprosessen.

Men det er hevet over enhver tvil at Pentagon på 60-tallet hadde ukritisk tro på sin overveldende ildkraft, sin avanserte teknologi og høye mobilitet, samt sitt herredømme i luften – et tidløst bilde av Amerika som våpenprodusenter alltid har bygget opp under. Regjeringen mente at sosial og politisk motstand ville fordunste så snart fienden var beseiret. Forsvarminister Donald Rumsfeld tror i dag at militæret har teknologi nok til å «ryste og skremme» alle motstandere. Men til forskjell fra Vietnam, ble teknologien et sårbart punkt i Irak og logistikken ble et enda større mareritt. Nettopp fordi den har blitt så uendelig mye mer avansert, sviktet teknologien langt raskere i Irak. Mens avgjørende og opplagte ting, som store mangler i vannforsyningene, ble overraskende tidkrevende og kostbare.23

Begge kriger ble svært kostbare, til dels fordi man stolte på den aller nyeste teknologi og kraftig ildkraft, i tillegg til inkompetente og korrupte funksjonærer. Vietnam-krigen ble langt dyrere enn antatt, den varte mye lenger enn anslått, og Johnson måtte redusere flere innenrikspolitiske poster for å betale gildet. Den ble en viktig medvirkende årsak til at dollarkursen ble svekket og at USA til slutt gikk bort fra gullstandarden.24 Krigen i Irak sammenfalt med store underskudd i handelsbalansen og statsbudsjettet, samt en svekket dollarkurs. Høsten 2005 beløp utgiftene til krigen i Irak seg til minst 225 milliarder dollar. I løpet av to og et halvt år utgjorde dette halvparten av det Vietnam-krigen kostet fordelt på ni år, og den vil trolig bli den dyreste krigen i USAs historie.

Både Vietnam-krigen og krigen i Irak var svært desentraliserte, og antall soldater som måtte settes inn bare økte, til tross for en langt større ildkraft. Da tallet i Vietnam nådde opp i 500 000 menn, vendte folket seg imot presidenten og påførte partiet hans valgnederlag. Når det gjelder Irak, har folkeopinionen blitt negativ til hele «eventyret» langt raskere, om man ikke tar direkte avstand fra krigen. Mot slutten av fjoråret var nesten to tredjedeler av befolkningen imot presidentens måte å behandle situasjonen i Irak på, og 58 prosent hevdet han ikke hadde gitt gode nok grunner for å beholde styrker der. 57 prosent mente at han direkte hadde ført folk bak lyset, i den hensikt å forsvare en intervensjon i Irak.25

Hva som skjer på de politiske, sosiale og økonomiske områdene er langt viktigere enn militære forhold. Slik var det i Kina sent på 40-tallet, i Vietnam i 1975, og slik er det også i Irak i dag. Kriger blir til syvende og sist vunnet politisk, eller ikke i det hele tatt. Dette gjelder ved alle konflikter, til alle tider. Lederene i Washington ignorerte sine eksperter når disse ved gjentatte anledninger minnet dem om militærmaktens begrensninger. Betydningen av politikken i Vietnam ble neglisjert, og «troverdigheten» til USAs militærmakt – viljen til å bruke den og vinne samme hvor lang tid det tok – ble det eneste som betydde noe.

Både under Vietnam-krigen og krigen i Irak ble publikum mobilisert på grunnlag av kyniske forfalskninger, og folk sluttet etter hvert å tro på noe av det regjeringen fortalte. Det ble fortalt et utall løgner under Vietnam-krigen, men til slutt var også mange av de mest betydningsfulle personene ute av stand til å skille sannhet fra fiksjon. Mange amerikanske ledere trodde virkelig at hvis kommunistene vant i Vietnam, så ville «dominobrikkene» falle, og kineserne ville få herredømmet i Sørøst-Asia. Krigen i Irak var innledningsvis begrunnet fordi Saddam Hussein ble anklaget for å ha masseødeleggelsesvåpen og nære forbindelser med Al-Qaida, men man har ikke funnet det minste bevis på at disse anklagene stemte med virkeligheten.

Når dette skrives står 160 000 amerikanske soldater i Irak, langt flere enn det Bush forutså ville bli igjen på dette tidspunkt. Som i Vietnam er kampånden lav og synker stadig. Bush har pådratt seg enorme budsjettunderskudd og ignorert innenrikspolitiske saker, som f.eks. sykeforsikring og trygd, som i stor grad avgjør hvordan folk stemmer. Han trenger desperat flere soldater i Irak. Avhengig av den motstand de støter på, kan en stor kontigent amerikanske styrker måtte bli værende i Irak i årevis. I Vietnam prøvde president Nixon å «vietnamisere» bakkekrigen og overføre hovedbyrden av soldatoppgavene til Thieus store hær. Men dens rekker var demoraliserte og ble anført av katolske offiserer, og helt og holdent mobilisert for å holde Thieu ved makten.

Iraks hær ble først oppløst, men blir nå delvis gjenoppbygd ved hjelp av Saddam Husseins offiserer med sunni-bakgrunn. Det er virkelighetsfjernt å tro at de vil vise lojalitet overfor USAs nominelle mål, eller være militært effektive. I Vietnam reiste buddhistene seg mot den katolske minoriteten som omfattet lederne amerikanerne støttet. Også Irak er et land med etniske og religiøse skiller. USA har her det tvilsomme privilegium å velge mellom risikoen for uro, som mangelen på menn gjør svært trolig, og borgerkrig hvis man velger å utstyre irakerne med våpen. Valg vil bare forsterke disse skillene, snarere enn å løse dem. Shiamuslimene utgjør tre femtedeler av befolkningen i landet, og deres ledere har sin egen politiske agenda. Skulle de ta over hæren og det politiske liv, ville det styrke Irans innflytelse og makt i regionen. Til tross for at flere eksperter advarer mot dette, har Bush-administrasjonen svært liten forståelse for hvor komplekse de politiske problemene de står overfor i Irak er.

Afghanistan lurer i bakgrunnen og minner om hvordan militær suksess er avhengig av politikken, og om hvor lett ting kan gå galt.

«Irakisering» av militærkonflikten vil ikke bidra til å oppnå det amerikanerne ikke har klart hittil. Både i Vietnam og Irak undervurderte USA hvor lang tid de ville måtte bli værende i landet, og hadde også fatale illusjoner om hvor sterke deres venner var. USA må forhindre shia-majoriteten, hvoriblant mange er Iran-vennlige, å fylle den irakiske hærs rekker. Å ta inn sunni-offiserer som virket under Saddam Hussein før krigen er en total politisk kuvending i forhold til krigens begynnelse, og viser en desperat holdning. Bush-administrasjonens bestrebelser har neppe større sjanser til å lykkes enn USA hadde i Vietnam. Vietnam var også et land med religiøse skiller, men Irak har mindre internt samhold, og faren for borgerkrig er langt større. I Vietnam ble kommunistene løftet til makten av en nasjonalistisk bølge på grunn av franskmennene og amerikanerne, men i Irak er det store muligheter for kaos. Begge steder vil USA tape krigen, fordi alle kriger avgjøres av en bredere sosial, politisk og økonomisk kontekst – som amerikansk militærmakt aldri har vært i stand til å kontrollere.

Rumsfelds innrømmelser i sitt konfidensielle memorandum i oktober 2003 om at «vi mangler et måleapparat til å vite om vi vinner eller taper den globale krigen mot terrorisme» var en klar indikasjon på at nøkkelfigurer innen regjeringen var langt mindre sikre på hva de drev med enn da de innledet krigen.26 Men som i Vietnam er det for sent å legge om kursen, og nå står troverdigheten til USAs militærmakt på spill.

Til syvende og sist er det innenrikspolitiske saker som veier tyngst. Slik var det under Vietnam-krigen, og slik vil det også trolig være i Irak-konflikten. I 1968 vendte velgerne seg imot demokratene. Tet-offensiven i februar tok president Lyndon Johnson på senga, fordi han og generalene hans nektet å tro på CIAs anslag om at det virkelig var 600 000 mann i kommunistenes styrker. Nixon vant valget i 1968 fordi han lovet et krigstrett folk at han vil oppnå fred med æren i behold. Bush erklærte i oktober 2003 at «vi trekker oss ikke ut» av Irak med det første. Men økende amerikanske tapstall og stadig synkende velgeroppslutning, viser at det amerikanske folks tålmodighet er begrenset.

Verken i de tallrike førstehåndsberetningene i memorarbøker eller i praksisen og utøvingen av amerikansk utenrikspolitikk siden 2. Verdenskrig foreligger det noe som tyder på at store politiske operasjoner eller mål noen gang ble påvirket av eller definert ut ifra informasjon – med andre ord etterretningens analyser – som så oppriktig som mulig nærmet seg virkeligheten i alle dens dimensjoner. Hadde så vært tilfelle, hadde regjeringen stått ovenfor færre nederlag og feilgrep, den ene floken etter den andre. Og den hadde vært langt mer ydmyk når det gjelder intervenering og ambisjoner på et globalt plan. Respekt for realitetens parametere innebærer viktige begrensninger, og det er ikke slik USA bestemmer sin politikk. Så hvilken rolle og funksjon har da det som kalles «etterretning», i analytisk betydning?

I stedet for å gi grunnlag for klar og rasjonell argumentasjon, drukner etterretningsbyråenes store tekniske og ideologiske stab den allerede uutholdelig komplekse utformingen av utenrikspolitikken med data. Nøyaktig informasjon blir verdiløs straks den ikke kan brukes til å bekrefte det USAs politiske og militære ledere ønsker å høre. Byråenes funksjonærer går aldri ut over de politiske begrensningene som den ikke-teknokratiske herskende eliten pålegger dem.

Statens mekanismer for etterretning er hemmet av en større strukturell og ideologisk ramme. Og hemmet av den iboende irrasjonalitet ved en utenrikspolitikk som på forhånd karakteriserer ethvert forsøk på å basere handling på velinformert innsikt som et fantasifoster. Selv når innsikten er korrekt, og kunnskapen overgår uvitenheten, setter vanligvis politiske og sosiale skiller viktige begrensninger for muligheten til å gjøre «rasjonaliteten» om til handling. Politiske og ideologiske imperativer og interesser definerer «relevante» sannheters natur. Ikke bare memoarene til folk i bransjen bekrefter dette. Enda viktigere er erfaringene fra Irak og USAs mislykkede konfrontasjon med den islamske verden i de siste femti år.

Systemet er kort sagt irrasjonelt. Vi så det i Vietnam, og vi ser det i dag i Irak.

Oversatt av M.B.
1 Gabriel Kolko og Joyce Kolko, The Limits of Power: The World and United States Foreign Policy, 1945-1954, New York , Harper & Row, 1972.
2 Willard C. Matthias, America?s Strategic Blunders: Intelligence Analysis and National Security Policy, 1936-1991, University Park, Pennsylvania State University Press, 2001. Se også over, s.45-46, for en estimasjon av Sovjetunionens intensjoner fra 1946.
3 Se over.
4 Se over, s. 313. Se også Robert M. Gates, From the Shadows: The Ultimate Insider?s Story of Five Presidents and How They Won the Cold War, New York, Simon & Schuster, 1996.
5 Se Gates.
6 Se over, s. 286.
7 George W. Allen, None So Blind: a Personal Account of Intelligence Failure in Vietnam, Chicago, Ivan R. Dee, Inc. 2001
8 Se over.
9 Harold P. Ford, CIA and the Vietnam Policymakers: Three Episodes 1962-1968, Washington DC, CIA Center for the Study of Intelligence, 1998.
10 Se Allen.
11 Se over.
12 Se over.
13 Se over.
14 Se over.
15 Steven R. Ward, « Evolution Beats Revolution in Analysis, » Studies in Intelligence, CIA Center for the Study of Intelligence, vol. 46, no. 3, 2002. www.odci.gov/csi/studies/vol46no3/article04.html
16 Se for eksempel John T. Carney og Benjamin F. Schemmer, No Room for Error: The Covert Operations of America?s Special Tactics Units from Iran to Afghanistan, New York, Ballentine Books, 2002; and Robert Baer, See No Evil: The True Story of a Ground Soldier in the CIA?s War on Terrorism, New York, Crown Publisher, 2002.
17 CIA, Center for the Study of Intelligence, Roundtable Report, Intelligence and Policy: the Evolving Relationship, 10. november 2003, Washington DC, juni 2004. («Panglossiansk» ? etter huslæreren Pangloss i Voltaires Candide, som ufortrødent framsetter sine enfoldige filosofiske argumenter, som « verden vi lever i er den beste av alle verdener », altså en som har en forenklet forklaringsmodell. Overs.anm.)
18 Scott Ritter, Iraq Confidential: The Untold Story of the Intelligence Conspiracy to Undermine the UN and Overthrow Saddam Hussein, New York: Nation Books, 2005.
19 New York Times, 6. nov. 2005, AFP-nyhetsbyråmelding, 24. nov. 2005.
20 Bob Woodward, Plan of Attack, New York, Simon & Schuster, 2004.
21 Bob Drogin og John Goetz, «The Curveball Saga», Los Angeles Times, 20. nov. 2005. www.latimes.com/news/nationworld/nation/la-na-curveball20nov20,0,1753730.story?coll=la-home-headlines
22 Tre frigivelser fra National Security Archives, 21. okt. 2005. Se også Anonymous [Mike Scheuer], Imperial Hubris: Why the West is Losing the War on Terror, Washington DC, Brassey?s, 2004; James Bamford, A Pretext for War: 9/11, Iraq and the Abuse of America?s Intelligence Agencies, New York: Doubleday, 2004.
23 David Talbot, « How Technology Failed in Iraq, » Technology Review (MIT), nov. 2004. www.techreview.com/Hardware/wtr_13893,294,p1.html
24 Gabriel Kolko, Anatomy of a War: Vietnam, the United States, and the Modern Historical Experience, New York, The New Press, 1994. Se over, for Vietnam-krigen generelt.
25 Angus Reid-meningsmåling, 14. nov. 2005.
26 USA Today, 23. okt. 2003.