Når man ignorerer CIA

Både under Vietnam-krigen og krigen i Irak ble publikum mobilisert med kyniske forfalskninger. Bush-regjeringen forvrengte bevisst etterretningsinformasjon. Advarsler om kaotiske forhold i et Irak etter Saddam, ble ignorert.

Kriser, overhengende farer og trusler mot nasjonens sikkerhet og vitale interesser, har vært en naturlig del av amerikansk utenrikspolitikk helt siden 1947. USA har mobilisert et motvillig publikum og ikke minst Kongressen, som må godkjenne de store summene som iverksetting av en slik politikk krever. I en slik sammenheng står illusjonene sterkt og virkeligheten har magre kår.

Bevisste overdrivelser, om enn ikke direkte forfalskninger, har vært vanlig kost siden president Harry S. Truman i mars 1947 erklærte sin klassiske Trumandoktrine. Han skildret krisen i Hellas og Tyrkia i svært avskrekkende, generelle vendinger. Kongressen og det amerikanske folk hadde ikke, for å bruke viseutenriksminister Dean Achesons formulering, «tilstrekkelig klar over» behovet for å bruke penger på det som hovedsakelig ble sett som en forhalt krise – som omfattet det europeiske kontinent og også store deler av verden. Teoretikeren George Kennan, en nøkkelfigur når det gjaldt å holde Sovjetunionen i sjakk, var imot tonen som ble brukt i Trumandoktrinen, og selv utenriksminister George C. Marshall mente at presidenten gjorde for mye ut av det. Overdrivelser og frykten for kriminelle farer lever videre også i dag til tross for at Østblokken nå er borte.1 (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Til alle ytterligheter

Default thumbnail
Neste sak

To ordninger

Andre saker om USA

0 kr 0