Nøkkelen til Freuds drømmeteori

Har psykoanalysen gått ut på dato eller er det først nå at Freuds nøkkelinnsikter virkelig kommer til sin rett? Vår tid preges mer og mer av å leve i drømme, av dagdrømmer, av mediene og datamaskinenes virtuelle verdener. Kan vi i dag bedre tre inn i Freuds drømmetydning, hans «traumarbeit» med basis i traumatiske møter? Og kan traumer vi konfronteres med i drømmen egentlig være mer reelle enn (den eksterne sosiale) virkeligheten selv? Vi kan i dag øyne en Freud langt fra den typiske viktorianeren hemmet av datidens undertrykkende seksualsyn, en Freud tilpasset i dagens «skuespillsamfunn».

mai 2006

I de senere år har vi opplevd en ny omgang med triumferende jubel angående «psykoanalysens død». Med fremskrittene som er gjort innen hjerneforskning har psykoanalysen endelig havnet der den hele tiden hørte hjemme, nemlig på roteloftet til førvitenskapelige mørkemenn i deres leting etter skjult mening – i selskap med religiøse skriftefedre og drømmetydere. Som Todd Dufresne sa det, ingen annen personlighet i tenkningens historie tok så fundamentalt feil på alle punkter – unntatt Marx da, ville enkelte legge til. Virkningsfullt og forutsigbart nok ble den beryktede The Black Book of Communism, som ramser opp kommunismens mange forbrytelser, i 2005 etterfulgt av The Black Book of Psychoanalysis, som ramser opp psykoanalysens mange teoretiske feil og kliniske bedrag. Så iallfall på dette negative vis er nå den dype solidariteten mellom marxismen og psykoanalysen blitt åpenbar for alle.

Det er noe ved denne gravtalen. For hundre år siden plasserte Freud psykoanalysen i rekken av menneskets tre påfølgende ydmykelser, de tre «narsissistiske sykdommene» som han kalte dem. Først påviste Kopernikus at jorden går rundt solen og tok dermed fra oss mennesker vår plass som universets midtpunkt. Deretter påviste Darwin vår opprinnelse ut fra tilfeldig evolusjon og frarøvet oss dermed en privilegert plass blant levende vesener. Endelig, da Freud selv avdekket underbevissthetens overordnete rolle i psykiske prosesser, ble det klart at vårt ego var ikke engang herre i eget hus. I dag, hundre år senere, står saken litt annerledes. Vitenskapens seneste gjennombrudd synes å påføre menneskets narsissistiske selvbilde en hel rekke nye ydmykelser. Hjernen vår er bare en maskin for databehandling, og vår følelse av å være frie og autonome er bare en illusjon hos brukeren av denne maskinen. Så sett i lys av dagens hjerneforskning er psykoanalysen dermed langt fra revolusjonerende, og synes heller å høre hjemme blant de tradisjonelle humanistiske områdene som trues av de nyeste ydmykelsene. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal