Nøkkelen til Freuds drømmeteori

I de senere år har vi opplevd en ny omgang med triumferende jubel angående «psykoanalysens død». Med fremskrittene som er gjort innen hjerneforskning har psykoanalysen endelig havnet der den hele tiden hørte hjemme, nemlig på roteloftet til førvitenskapelige mørkemenn i deres leting etter skjult mening – i selskap med religiøse skriftefedre og drømmetydere. Som Todd Dufresne sa det, ingen annen personlighet i tenkningens historie tok så fundamentalt feil på alle punkter – unntatt Marx da, ville enkelte legge til. Virkningsfullt og forutsigbart nok ble den beryktede The Black Book of Communism, som ramser opp kommunismens mange forbrytelser, i 2005 etterfulgt av The Black Book of Psychoanalysis, som ramser opp psykoanalysens mange teoretiske feil og kliniske bedrag. Så iallfall på dette negative vis er nå den dype solidariteten mellom marxismen og psykoanalysen blitt åpenbar for alle.

Det er noe ved denne begravelsestalen. For hundre år siden plasserte Freud psykoanalysen i rekken av menneskets tre påfølgende ydmykelser, de tre «narsissistiske sykdommene» som han kalte dem. Først påviste Kopernikus at jorden går rundt solen og tok dermed fra oss mennesker vår plass som universets midtpunkt. Deretter påviste Darwin vår opprinnelse ut fra tilfeldig evolusjon og frarøvet oss dermed en privilegert plass blant levende vesener. Endelig, da Freud selv avdekket underbevissthetens overordnete rolle i psykiske prosesser, ble det klart at vårt ego var ikke engang herre i eget hus. I dag, hundre år senere, står saken litt annerledes. Vitenskapens seneste gjennombrudd synes å påføre menneskets narsissistiske selvbilde en hel rekke nye ydmykelser. Hjernen vår er bare en maskin for databehandling, og vår følelse av å være frie og autonome er bare en illusjon hos brukeren av denne maskinen. Så sett i lys av dagens hjerneforskning er psykoanalysen dermed langt fra revolusjonerende, og synes heller å høre hjemme blant de tradisjonelle humanistiske områdene som trues av de nyeste ydmykelsene.

Har altså psykoanalysen i dag virkelig gått ut på dato? Det later til at den har det, på tre sammenknyttede nivåer: 1) når det gjelder vitenskapelig kunnskap, hvor den kognitivistisk-nevrobiologiske modellen av menneskehjernen later til å erstatte den freudianske modellen; 2) når det gjelder psykiatriske institusjoner, hvor psykoanalytisk behandling raskt taper terreng for kjemoterapi og atferdsterapi; 3) når det gjelder den sosiale konteksten, hvor forestillingen om samfunnet og dets sosiale normer som undertrykkende for individets seksuelle drifter ikke lenger synes relevant, sett i lys av dagens dominerende hedonistiske overbærenhet. Likevel er det kanskje litt forhastet å holde minnestund for psykoanalysen, en pasient som ennå har mange gode år foran seg. Som motsats til de «opplagte» sannheter Freuds kritikere legger fram, burde man heller hevde at det først er i dag at psykoanalysens tid har kommet og at Freuds nøkkelinnsikter virkelig kommer til sin rett.

Et hyppig tema innen dagens konservative kulturkritikk er at barn i vår overbærende tidsalder mangler klare grenser og forbud. Denne manglen gjør dem frustrerte og leder dem fra den ene eksessen til den andre. Det er bare klare grenser trukket opp av en symbolsk autoritet som kan gi garanti for stabilitet, men også tilfredsstillelse – den tilfredsstillelsen man opplever ved å bryte et forbud, overskride en grense. For å tydeliggjøre hvordan forbud fungerer i underbevisstheten, beskrev Freud reaksjonen til en av pasientene sine etter en drøm som kretset rundt en ukjent kvinne: «Hvem denne kvinnen i drømmen enn var, vet jeg at det i alle fall ikke var min mor.» For Freud var dette et klart negativt bevis på at kvinnen var nettopp moren. Hvordan bedre beskrive en typisk pasient i dag enn ved å forestille seg den motsatte reaksjonen til samme drøm: «Hvem kvinnen i drømmen enn var, er jeg sikker på at det hadde noe med min mor å gjøre!»

Tradisjonelt skulle psykoanalysen hjelpe pasienten til å overvinne det som hindret vedkommende i å oppnå normal seksuell tilfredsstillelse. «Hvis det ikke blir noe på deg, så gå til en psykoanalytiker, han vil hjelpe deg med å bli kvitt hemningene dine…» Men i dagens samfunn, hvor vi bombarderes fra alle kanter av ulike varianter av formaningen «nyt!» – alt fra direkte nytelse ved seksuelle aktiviteter til gleden oppnådd gjennom faglige prestasjoner eller åndelig vekkelse – burde vi føre dette over på et mer radikalt nivå: psykoanalysen er i dag den eneste diskurs som gir en lov til ikke å nyte – ikke «ikke lov til å nyte», med andre ord at man har forbud mot å nyte – men hvor man slipper unna kravet om å nyte.

Denne paradoksale rollen for psykoanalytisk interpretasjon blir aller tydeligst når det gjelder drømmer. Om vi i dag ber en gjennomsnittlig intellektuell kort oppsummere hva Freuds drømmeteori går ut på, ville trolig svaret lyde omtrent slik: For Freud er drømmen den fantasmatiske realiseringen av den drømmendes fortrengte, ubevisste fantasier, vanligvis av seksuell karakter. Om vi med denne definisjonen i mente tar for oss begynnelsen av Drømmetydning, hvor Freud gir en detaljert tolkning av sin egen drøm om «Irmas injeksjon», er det rimelig å anta at Freud visste hva han drev med og med hensikt valgte ut et passende eksempel til å presentere sin drømmeteori med. På den annen side er det her vi støter på den første store overraskelsen: Freuds tolkning av denne drømmen minner oss unektelig om den gamle sovjetiske vitsen på Radio Erevan («Vant Rabinovitsj en ny bil i nasjonallotteriet?» «I prinsippet så gjorde han det. Men det var ikke en bil, det var en sykkel. Og den var ikke ny, den var gammel. Dessuten vant han den ikke, den ble stjålet fra ham!»). Er en drøm realiseringen av den drømmendes ubevisste seksuelle fantasier? I prinsippet, ja. Men fantasien i drømmen Freud har valgt å illustrere sin drømmeteori med, er verken av seksuell eller ubevisst karakter, og den er i tillegg ikke hans egen…

Drømmen åpner med en samtale mellom Freud og hans pasient Irma om hvordan behandlingen hennes er feilslått på grunn av en infisert injeksjon. I løpet av samtalen setter Freud seg nærmere henne, bøyer seg mot ansiktet hennes og ser henne dypt inn i halsen, og blir møtt av det fæle synet av et rødt sår. Nettopp her i dette skrekkens øyeblikk endrer drømmen karakter; det skrekkelige blir med ett komisk. Tre leger, som er venner av Freud, dukker opp, og med latterlig, pseudo-faglig sjargong ramser de opp en mengde (og gjensidig utelukkende) grunner for at ingen har skylden for at Irma ble forgiftet av den infiserte injeksjonen (det ble ikke gitt noen injeksjon, injeksjonen var helt ren…). Så fantasien i drømmen, den «latente tanken» som kom til uttrykk i den, er verken av seksuell eller ubevisst karakter, men Freuds (helt bevisste) ønske om å dekke over sitt ansvar for feilene ved behandlingen av Irma. Hvordan passer dette med tesen om at fantasier uttrykt i drømmer er av seksuell eller ubevisst karakter?

Det er her man bør komme med en avgjørende distinksjon: den underbevisste fantasien i drømmen er ikke den drømmendes latente tanke som er forskjøvet/overført på drømmens eksplisitte struktur, men det underbevisste ønsket som nettopp gjennom forvrengning av den latente tanken inntegner seg i drømmens eksplisitte struktur. Her ligger det paradoksale ved drømmearbeid (Traumarbeit). Vi vil kvitte oss med en inntrengende, men plagsom tanke som vi er oss fullt bevisst, så derfor forvrenger vi den idet vi oversetter den til drømmens hieroglyfer. Men det er nettopp gjennom denne forvrengningen av drømmetanken at en annen, langt mer fundamental fantasi inntegner seg i drømmen, og denne fantasien er av underbevisst og seksuell karakter. Så hva er denne drømmens egentlige betydning? Som vi nettopp har fastslått, fokuserer Freud selv på drømmetanken, på sitt «overfladiske» (og helt bevisste) ønske om å dekke over sitt ansvar for den feilslåtte behandlingen av Irma. I Lacans begrepsverden tilhører dette ønsket opplagt Det imaginære. I drømmen gir Freud også noen antydninger om Det reelle: det underbevisste ønsket i drømmen er at Freud som den «opprinnelige far» ønsker å eie alle de tre kvinnene som forekommer i drømmen. Men det er også en annen gåte knyttet til denne drømmen: Hvem sitt ønske er det som faktisk blir realisert i drømmen? Noen dokumenter som nylig ble offentliggjort påviser klart at det som egentlig sto i fokus i denne drømmen var ønsket om å redde Fliess (Freuds nære venn og medarbeider som her var «subjektet som burde ha visst», og gjenstand for hans overføring) fra å bli pålagt ansvar og skyld. Det var nemlig Fliess som slurvet under Irmas neseoperasjon, og ønsket i drømmen består ikke i å frikjenne den drømmende (Freud selv), men den drømmendes store Andre, det vil si å vise at den Andre ikke var ansvarlig for den medisinske tabben, at denne ikke manglet kunnskap, kort sagt at keiseren ikke var naken. Så drømmen realiserer absolutt Freuds ønske, men bare i den grad at hans ønske allerede er «den Andres» (Fliess’) ønske. Med andre ord er ønsket som realiseres i drømmen en projeksjon.

For å ta inn over seg den fulle rekkevidden av Freuds Drømmetydning, burde man legge til enda en komplikasjon. Hvorfor drømmer vi egentlig i det hele tatt? Freuds svar er skuffende enkelt: Drømmens egentlige funksjon er å la den drømmende få sove lenger. Dette blir vanligvis tolket som å ha en sammenheng med drømmene vi har like før vi våkner, når en ekstern forstyrrelse (en lyd) truer med å vekke oss. I en slik situasjon vil den sovende raskt forestille seg (i form av en drøm) en situasjon som inkluderer denne eksterne stimulusen og vil dermed lykkes i å forlenge søvnen ennå en stund. Og når det eksterne signalet blir kraftig nok, våkner man omsider. Men er alt virkelig så enkelt?
I et annet drømmeeksempel om oppvåkning hentet fra Drømmetydning, sovner en sliten far etter å ha tilbrakt natten med å sitte ved sin lille sønns kiste. I drømmen kommer sønnen mot ham antent av flammer og retter denne fryktelige anklagen mot ham: «Pappa, ser du ikke at jeg brenner?» Like etter våkner faren og oppdager at fordi et stearinlys har veltet har likkledet rundt sønnen faktisk tatt fyr. Røyken han kjente lukten av mens han sov, flettet seg inn i drømmen om den brennende sønnen slik at han skulle sove lenger. Så bør det at faren våknet da den eksterne stimulusen (røyken) ble for sterk tas med i drømmescenariet? Var det ikke snarere tvert imot: Faren utformet drømmen for å forlenge søvnen, nemlig for å unngå en ubehagelig oppvåkning. Men det han støtte på i drømmen – bokstavelig talt det brennende spørsmålet – nemlig det skumle gjenferdet av sønnen som rettet denne anklagen mot ham, ble langt mer uutholdelig enn den eksterne virkeligheten. Dermed våkner faren, rømmer inn i den eksterne virkeligheten, og hvorfor? For å fortsette å drømme, for å slippe unna det uutholdelige traumet forbundet med skyldfølelsen for sønnens smertefulle død.

For å få med seg hele omfanget av dette paradokset, burde man sammenligne denne drømmen med drømmen om Irmas injeksjon. I begge drømmer finner det sted et traumatisk møte (synet av det røde såret i Irmas hals, synet av den brennende sønnen). Men i den andre drømmen våkner nå den drømmende, mens i den første drømmen viker skrekken plass for et tåpelig opptrinn med faglige unnskyldninger. Denne parallellen gir oss den endelige nøkkelen til Freuds drømmeteori. Oppvåkningen i den andre drømmen (faren våkner og går over i virkeligheten for å slippe unna drømmens gru) har samme funksjon som den plutselige overgangen til det komiske – replikkutvekslingen mellom de tre latterlige legene – i den første. Vår ordinære virkelighet har altså nøyaktig samme struktur som en slik tåpelig utveksling som gjør det mulig å unngå å møte det egentlige traumet.

Allerede Adorno sa jo at det velkjente nazist-mottoet «Deutschland, erwache!» (Tyskland, våkn opp!) egentlig betydde det motsatte, nemlig at du, om du etterfulgte oppropet, ville kunne fortsette å sove og drømme (og dermed slippe å se det virkelige aspektet ved den sosiale motstanden). Traumet vi konfronteres med i drømmen er dermed på en måte mer reelt enn (den eksterne sosiale) virkeligheten selv.

I et velkjent dikt av Primo Levi fortelles det om skjebnen knyttet til traumatiske minner om tilværelsen i en konsentrasjonsleir. I første strofe er han i leiren, han sover og drømmer intense drømmer om å få reise hjem, spise, fortelle sine nærmeste om opplevelsene. Men han blir brått vekket av den polske kapoens brutale skrik: «Wstawac!» («Opp med deg!»). I den andre strofen er han hjemme, i tiden etter krigens slutt og frigjøringen, han sitter god og mett ved bordet og har fortalt alt til familien. Da med ett, dukker dette skriket brutalt opp i minnet hans: «Wstawac!»

Det viktige her er selvfølgelig omslaget i forholdet mellom drøm og virkelighet i de to strofene. Innholdet er formelt sett det samme – den hyggelige scenen der man sitter hjemme og spiser mens man forteller om sine opplevelser blir avbrutt av formaningen «Kom deg opp!». Men i den første strofen blir den søte drømmen brutalt avbrutt av den virkelige kommandoen om å komme seg opp, mens i den andre blir den hyggelige sosiale virkeligheten avbrutt av et hallusinatorisk (eller rettere sagt imaginært), brutalt skrik. Dette omslaget avdekker det gåtefulle begrepet gjentakelsestvang (Wiederholungszwang) Hvorfor fortsetter subjektet å være plaget av det motbydelige og brutale ropet «Wstawac!» Hvorfor gjentar denne formaningen seg? Hvis vi i hans første tilfelle hadde en enkel inngripen av ekstern virkelighet som forstyrrer drømmen, har vi i det andre inngripen av det traumatiske Reelle som forstyrrer normalt forløp av den sosiale virkeligheten i seg selv.

I et litt endret scenario kan man lett forestille seg Freuds andre drøm som drømmen til mannen som overlevde Holocaust, hvor sønnen som han ikke maktet å redde fra krematoriet plager minnene hans i ettertid med anklagen «Vater, siehst du nicht dass ich verbrenne?» («Pappa, ser du ikke at jeg brenner?»).

Vi ser her en Freud som står langt fra den typiske viktorianeren hemmet av datidens undertrykkende seksualsyn, en Freud som kanskje først i dag ser sin tid komme, i dagens «skuespillsamfunn», (etter boken La Société du spectacle av Guy Debord, dansk utgave Skuespilsamfundet utgitt i 1972 på Rhodos forlag, overs. anm.) hvor det vi anser for å være hverdagslig realitet i stadig større grad er en personifisert løgn. Tør vi bare minne om de interaktive internettspillene som enkelte av oss er så hektet på, spill hvor en nevrotisk svekling ofte forestiller seg at han er (eller rettere sagt ikler seg rollen som) en aggressiv machofigur som banker opp andre menn og brutalt har seg med damene. Det er svært lett å si at denne sveklingen søker tilflukt i sin dagdrøm i det virtuelle kyberrommet for å slippe unna kjedsomheten i sin impotente, virkelige tilværelse. Hva om de virtuelle spillene vi deltar i er mer seriøse enn vi gjerne vil innse? Hva om jeg gjennom dem uttrykker den aggressive og perverse kjernen i min personlighet som jeg på grunn av etnisk-sosiale hindringer ikke er i stand til å leve ut i min omgang med andre i det virkelige liv? Er det ikke da slik at det jeg setter i scene i min dagdrøm i det virtuelle på en måte er «mer reelt enn virkeligheten»?`Og nærmere den sanne kjernen av min personlighet enn den rollen jeg påtar meg i kontakten med dem jeg omgås i det virkelige liv? Det er nettopp fordi jeg er klar over at det virtuelle medierommet «bare er et spill» at jeg der kan leve ut det jeg aldri hadde tillatt meg i min «virkelige» intersubjektive omgang. I nettopp denne betydningen har Sannheten samme struktur som en fiksjon – slik Jacques Lacan formulerte det. Det som fremstår under dekke av drøm eller også dagdrøm, er iblant den skjulte sannhet hvis fortrengning den sosiale virkeligheten er basert på. Her ligger den egentlige lærdom vi kan trekke av Freuds Drømmetydning: virkeligheten er for dem som ikke kan holde ut drømmen.
© Diplo. Oversatt av M.B.