Anti-intellektualisme

«Eliten» i USA omtales som nedlatende, sløsende, kunstig, feminin, manipulerende, mer intellektuell enn praktisk og avhengig av andres arbeid. Den stigmatiserte eliten er ikke særlig rik, men den er kultivert. En taus majoritet føler seg derfor tråkket på av embetsmenns, dommeres, eksperters beslutninger, og av de intellektuelles hovmod.

Titalls millioner amerikanere har en fiendtlighet overfor de «intellektuelle» — noe høyresiden i USA benytter seg av. Under presidentvalget i november 2004 var oppslutningen lik mellom George W. Bush og John Kerry blant høyere utdannede i den hvite middelklassen. Samtidig knuste han sin rival blant velgerne uten høyere utdannelse.1

Siden slutten av 1700-tallet har «eliten» i USA blitt omtalt som «nedlatende, sløsende, kunstig, feminin, manipulerende, mer intellektuell enn praktisk og avhengig av andres arbeid».2 Denne oppfattelsen av «eliten» vedvarer i store deler av den amerikanske befolkningen. Høyresidens konservative og religiøse «populisme» har benyttet seg av dette kulturelle trekket for å skjerme de som har den økonomiske makten. Høyresiden har brukt denne fiendtligheten til å fordømme en «lærd og amoralsk» elite de antar er fiendtlig innstilt overfor fellesskap fundert på sunn fornuft og moralske dyder.

«Anti-intellektualisme» er en gammel sjanger. De som mest velvillig påpeker denne avslører nokså fort en form for «intelligensrasisme» som fortsatt er levende innenfor de opplyste minoritetene.3 Allerede for et par år siden forklarte noen Bushs valgseier med den lave IQen blant hans velgere. Republikanerne kan knapt drømme om en tåpeligere debatt som samtidig er så gunstig for deres selvbilde som fotsoldater for vanlig arbeidende folk (se rammeteksten).

Selv om kritikken av en høytutdannet og foraktelig elite har blitt en del av høyresidens — det vil si det «korporatistiske» ekstremhøyre — eksklusive handelsvare, har det ikke alltid vært slik. Når de amerikanske arbeiderforkjemperne på begynnelsen av 1900-tallet gikk etter kapitalinnhaverne, tilføyet de høyere embetsmenn og intellektuelle til sin liste over fiender. De lot til og med en del av deres innfall gå ut over universitetslærerne og journalistene, selv om disse var i posisjon til å tilbakevise arbeidsgivernes «fornuftige» rettferdiggjøringer. De mente universitetslærerne og journalistene tjente interessene til arbeidsgiverne som lovpriste deres genialitet.

Fra og med 30-tallet har den amerikanske høyresiden rettet sin antipati mot de intellektuelle. Den beskriver dem både som nedlatende overfor den religiøse moralen og som forsvarere av en sentralisering av makt blant de høytutdannede. Etter at republikanerne ble straffet av sine nære bånd til et næringsliv som mislyktes (krisen i 1929), satset de likevel raskt på å proletarisere sin identitet — ved å spille på disse kulturkonfliktenes register. Republikanernes presidentkandidat i 1940, Wendel Willkie, blir rasende når han snakker om de kosmopolitiske og høytutdannede rådgiverne til sin motstander, demokratenes sittende president Franklin Roosevelt: «Se på folkene han har rundt seg. De er alle kynikere som gjør narr av våre altfor enkle dyder. De mener at folket og de fleste av oss er for dumme til å forstå. De mener at de, intelligentsiaen, kan styre oss. Gi oss tilbake vårt land! Det tilhører oss.»

New Deal endte med å skape en overflod av føderale byråer som krevde at styremedlemmer og bedriftsledere skulle våke over en døende form for kapitalisme. Dermed klarte den ikke å skru av denne infernalske maskinen som «forbinder progressiv tenkning med nedlatende intellektualisme. Den kommer til å hjemsøke Det demokratiske partiet i tiår framover.»4
I tur og orden brukte Joseph McCarthy, Barry Goldwater, George Wallace, Richard Nixon, George W. Bush denne åpningen New Deal skapte. På hver sin måte presenterte de seg som talsmenn for en taus majoritet som følte seg tråkket på av embetsmenns, dommeres, eksperters beslutninger, og av de intellektuelles hovmod. Ronald Reagan sier i 1976: «Sannheten er at amerikanerne må velge mellom to motstridende verdensanskuelser. Den ene setter sin lit til slottsbyggerne i Spania og krusedullskriverne i Washington. Den andre tror på folkets kollektive klokskap og dets tilknytning til den amerikanske drømmen. Den ene vil ha mer skatt og flere offentlige utgifter, mens den andre tror på den folkelige sunne fornuften. De på den siden [demokratene] tror løsningene på vår nasjons problemer befinner seg i notatene til en psykiater, i dokumentene til en pedagog eller i budsjettet til en byråkrat. Vi på vår side tror på arbeiderens slit, entreprenørens initiativ og prestens råd.»5

 

«BYRÅKRAT», «PSYKIATER», «pedagog» — den stigmatiserte eliten er ikke særlig rik, men den er kultivert. For den amerikanske høyresiden er «folket» — en blanding av arbeidere, entreprenører, prestere — ikke et spørsmål om inntekt, men om smak. Det dreier seg om lærdhet og kosmopolitisme versus enkelhet og tradisjon. Ronald Reagan og George W. Bush omkranses av milliardærer, men de mottar dem i dongeribukser mens de rydder mark på ranchene sine.6 John Kerry snakker flytende fransk… Forfatter og journalist Thomas Frank oppsummerer: «For de konservative dreier egentlig ikke sosial klasse seg om penger, hvilken familie man er født inn i eller yrke. Det dreier seg først og fremst om hvilken bil man kjører, hvor man handler dagligvarene og måten man ber på. Deretter følger yrke og inntekt. Det som knytter noen til arbeiderklassen er ikke arbeidet i seg selv, men ydmykhet og fravær av pretensjoner.»7

Er dette registeret oppbrukt? Det ville utvilsomt hatt mindre kraft, hvis ikke en del av den intellektuelle venstresiden hadde bidratt til å gjøre sosiale spørsmål irrelevante ved å vie seg til ofte utilgjengelige verk om identitet, typer og kulturer.8 Samtidig har lederne for Det demokratiske partiet blitt for nært knyttet til de privilegertes interesser til å tillate seg å nevne klassespørsmålet — uansett hvilken form det antar. Og om ikke det var nok, så synes de «progressive» å anstrenge seg for å bekrefte beskyldningene om en nedlatende kultur. For eksempel, i 1968 skrøt sørstatsforkjemperen George Wallace, som da var guvernør i Alabama og for segregrasjon, at han «brukte ketchup på alt». Da så tidsskriftet for overutdannede intellektuelle, New York Review of Books, sitt snitt til gjøre narr av ham på denne måten: «Hans naturlige hjem er et lugubert hotell og han foretrekker å slappe av med et billig måltid.» Ja, ikke alle har muligheten til å spise en sen middag med en Harvardprofessor på en fransk restaurant på Manhattan.9

KANSKJE VAR DET den kalde krigen som bidro til at den sosiale avstanden virkelig økte mellom venstresiden og en større del av befolkningen. Når Joseph McCarthy 9. februar 1950 holder sin berømte tale i Salt Lake City, hvem var i følge ham de 57 høyere embetsmenn i utenriksdepartementet — da ledet av demokraten Dean Acheson, en «pompøs diplomat med stripete bukser» — som ga opplysninger til Sovjetunionen? Hvem var individene den republikanske senatoren fra Wisconsin veivet navnelisten til? Trussel mot den sosiale orden kom ikke, som tidligere, fra et revolusjonært proletariat. Den kom hovedsakelig fra de som «får alle fordelene den rikeste nasjonen i verden kan tilby: de beste boligene, den beste universitetsutdannelsen og de beste offentlige stillingene.» De «røde» ble mistenkt for å ha gitt hemmelighetene om atombomben til Sovjetunionen. Det var ikke de lavere klassene det dreide seg om, men en elite av høyt plasserte med høy utdannelse.

Hvem forsvarer «God and country» mot disse forræderne, mot disse «unge briljante menneskene som er født med sølvskje i munnen»? Amerikanere nederst i det sosiale hierarkiet — arbeidere, bønder, kontoransatte, sjefer i små og mellomstore bedrifter. Amerikanere som ikke har fått hjernen fylt opp av utopier importert fra Europa. Amerikanere som forsvarer et samfunnssystem de anser som Guds vilje. De kollektivistiske teoriene til en altfor velutdannet elite trenger ikke inn hos dem. De holder fast ved nasjonens røtter, verdiene til The Founding Fathers og markedets selvregulerende usynlige hånd. I 1952, mens de «subversive» skribentene og filmskaperne (som Charlie Chaplin) ble jaget fra arbeidsplassene sine, fengslet eller tvunget i eksil, renset McCarthys fanatiske tilhengere bibliotekene for 30 000 verk skrevet av «kommunister, kommunistsympatisører, tidligere kommunister, eller anti-antikommunister.»

Selv om mccarthyismen bare herjet et par år representerer den et avgjørende øyeblikk i USAs politiske liv. På den ene siden viste den hvilken innflytelse høyresiden har i folkelige kretser, når den angriper en «ny klasse» intellektuelle som står i motsetning til nasjonens religiøse og patriotiske tradisjoner. På den andre siden fikk den de progressive intellektuelle til å begrunne sin samfunnsmessige isolasjon med at det ikke lenger var mulig å omgås de lavere samfunnslagene. Historikeren Michael Rogin gir følgende analyse: «McCarthys popularitet styrket hos visse intellektuelle følelsen av at de ikke lenger kunne støtte seg til massene for å forsvare borgerrettigheter og demokratiske rettigheter.»10

I løpet av 50-tallet viste størstedelen av landet seg å være likegyldig til individuelle friheter og rettigheter. I valgene som fulgte der republikanerne vant (Nixon, Reagan, Bush, alle gjenvalgt), hevdet venstresiden at majoriteten var rasistisk, sykelig opptatt av sikkerhet, sexistisk, homofob, nasjonalistisk, fundamentalistisk… I USA avhenger selv valget av lensmann og fastsettelse av bompengeavgifter av allmenn stemmerett. Dermed er det viktigere å lure majoriteten over på deres side av kulturkrigen slik høyresiden gjør, enn å ville beherske denne majoriteten ved hjelp av Høyesterett, slik visse deler av den progressive venstresiden ønsker.

DEN KONSERVATIVE STRATEGIEN har vunnet. Den har «skremt venstresiden så mye at den har begynt å mistro de delene av det hvite Amerika — katolske arbeidere, krigsveteraner, sinte middelklassefamilier — som tidligere sluttet opp om fagforeningene, garantert pensjon fra staten og gratis høyere utdannelse for hjemvendte soldater.»11 Verken de nye eller de gamle minoritetene er tilstrekkelige for å gjenvinne stemmene.
Likevel, mccarthyismen stemmer ikke helt overens med fortellingen om intelligentsiaen, som en leirkrukke knust av massenes jerngryte. På den ene siden bøyde størstedelen av ekspertene, kunstnerne og professorene seg, som resten av befolkningen, for lojalitetseden man avkrevde. Også de lukket øynene, det vil si medvirket til heksejakten, for å bevare sine fordeler og eventuelt få sin del av gullkrukken Rand Corporation eller CIA tilbød dem. Dessuten lekte de fremste intellektuelle heller pyromane enn brannmenn, og enda mindre ofre, så lenge den mccarthyanske flammen brant. Sønner av fedre utdannet ved de beste private universitetene støttet dem og etterapte opprørerne som sto opp mot de sosialistiske ideenes diktatur i USA… 60 år har gått og ingenting har forandret seg på dette punktet: dess mer høyresiden dominerer, dess mer utgir den seg for å være underkuet.

Intelligentsiaen føler ofte mindre avsky enn den tror, mot å stille seg opp ved siden av batongene. Ved begynnelsen av den kalde krigen fikk flokken av selvgode mccarthyister støtte fra beleste inkvisitorer som James Burnham [populistisk politisk teoretiker, utdannet ved Princeton, overs. anm.], Whittaker Chambers [forfatter og angrende kommunist, utdannet ved Colombia, overs. anm.] og William F. Buckley (Yale). På tross av den begrensede interessen president Bush viser for samfunnsvitenskapene, er de nykonservative medlemmene av administrasjonen hans overlesset med prestisjetunge vitnemål og sier de er inspirert av filosofer som Leo Strauss og Alan Bloom. Condoleezza Rice var rektor ved Universitetet i Standford før hun ble utenriksminister. Hun snakker fire språk og spiller klassisk piano.

I et halvt århundre har William F. Buckley vært blant «idebrukthandlerne» som har kjempet mest hardnakket for den amerikanske høyresiden. Han er i dag i åttiårene. Han har grunnlagt og leder en innflytelsesrik avis, National Review (hans venn Reagan leser den som en troende), han leder et tv-program og har stilt som ordførerkandidat i New York. Det er vanskelig å beskylde dette rene produktet av den amerikanske eliten for manglende kulturelle dannelse. Han kommer fra en god familie, er utdannet i Paris, London og ved en av de beste skolene i New England. Likevel var det han som ung mann i 1951, da mccarthyismen allerede hadde startet sine herjinger, ledet angrepet mot universitetslærere som i hans øyne var altfor tilbøyelige til å innordne kommunismen. Han krevde at de skulle bli oppsagt. Noen motsa ham ved å henvise til ytringsfriheten. Hans svar var: «Spørsmål: Hvilket etisk, filosofisk og epistemologisk grunnlag tvinger oss til å fortsette å tolerere ideer som undervisningen i sitt kall skal diskreditere?”12 Buckley var troende katolikk og studerte ved Yale — «sivilisasjonens nervesenter» — fra 1946 til 1950. Når han sluttet der var han skremt: «Under dekke av å beskytte «universitetets frihet» råder en uansvarlig oppførsel som har gitt opphav til en av vår tids største skam: institusjonen som får sin moralske og finansielle støtte fra kristne individualister anstrenger seg for å forvandle deres sønner til ateistiske sosialister.»

Siden slutten av 80-tallet har den amerikanske høyresiden klaget over politiske korrekthet på universitetene. Likevel påtok en av høyresidens helter seg med vellyst oppgaven som tankepoliti i 1951. Buckley finkjemmet innholdet i forelesningene, bibliografiene, kommentarene i eksamenskopiene og bemerkningene i klassene, for å skille de gode religiøse og politiske forklaringene fra de dårlige (se rammetekst). Denne øvelsen var ikke uten betydning i en epoke der beskyldninger om dissidens kunne føre til arbeidsledighet eller fengsel.

Alle temaene den amerikanske høyresiden senere vil hamre på med de folkelige stemmene som mål, er samlet i verket Buckley utga i 1951: Det dreide seg om koldbrannen den moralske relativismen er for familieverdiene; den stadig voksende statsforvaltningen som truer individets selvstendighet; og de intellektuelles subversive holdninger som skjevt favoriserer hverandre. Her finnes også en av ingrediensene som fra og med denne epoken blir essensiell for den republikanske tale- og tenkemåten i de kommende tiårene: den kvasi-demokratiske rettferdiggjøringen av ulikheter i inntekt, teoretiseringen av «markedspopulismen» som forener individuelt pengebruk og allmenn stemmerett. De store selskapenes økonomiske makt er et uttrykk for den vanlige manns vilje, fordi denne makten i siste instans kommer fra valget titalls millioner forbrukere har foretatt (de «stemmer» på General Motors når de kjøper bil). Intelligentsiaen på den andre siden, vil påtvinge landet sin egalitære utopi gjennom statsbyråkrati og herfra er ikke veien til diktatur lang…

Buckley har forstått at jakten på velstand eller rettferdighet ikke kan ledes fra «fjerntliggende kontorer». «Markedets magi» gjør dette mye bedre enn alle abstrakte konstruksjoner. Derfor blir de intellektuelle som vil omfordele rikdommen møtt med indignasjon. Buckley understreker: «Ingen av dem, selv i forbifarten, omtaler læresetningen om at det er antidemokratisk å ta fra noen det folket har gitt ham. Hvis flere hundretusener mennesker uten noen form for tvang bestemmer seg for å gi 100 000 dollar til Joe DiMaggio [legendarisk baseballspiller] i bytte mot gleden av å betrakte hans kunster med balltreet […], og staten tar en vesentlig del av dette beløpet, hvem har da motsatt seg folkets vilje?»

Rundturen er ferdig. De rike og de multinasjonale selskapene er valgt av folket, de intellektuelle med sosialistiske sympatier er fienden. For de konservative, skriver Thomas Frank med en ironisk tone, «er markedene produktive, organiske og demokratiske når de strammer musklene. Så snart staten og «allviterne» som styrer den griper rattet blir makten destruktiv, hierarkisk, vilkårlig og tyrannisk».13

NÅR MANDATET TIL den sittende presidenten går ut i januar 2009, vil republikanerne ha vært i det Hvite hus i 28 av 40 år. De har kontrollert Kongressens to hus siden 1995. Flertallet av høyesterettsdommerne og dommerne ved ankedomstolene har blitt valgt av republikanerne. Likevel fortsetter de å rase mot «byråkratene i Washington».
Forlagshusene og mediene formidler de fleste utarbeidede modellene av markedsideologi og individualisme. Universitetene er støpt etter formen til business school’en. Styreledere eller kloke fotballspillere, visse av de beste professorene og forfatterne, bryr seg mest om å vise hva som angår dem (høyere lønninger, redusert undervisning, mer rundhåndede forskudd) ved å true med å si opp eller skifte utgiver for å se om gresset er grønnere andre steder. Likevel fortsetter den amerikanske høyresiden å klage over de subversive «intellektuelle». Det republikanske partiet avstår ikke fra å bruke og misbruke denne lokkematen. Antipatien de lavere sosiale lagene — der den nyliberale økonomiske politikken får de mest brutale og direkte utslagene — føler mot de høytutdannede «elitene» er for lukrativ for stemmesankingen.

Utenfor USA graver andre utålmodige forsvarere av de privilegerte som ønsker å styre sitt land, opp en lidenskap for den folkelige kulturen. En dag da Nicolas Sarkozy ikke ble underholdt av næringslivstopper som Martin Bouygues og Arnaud Lagardère, eller forleggeren og filosofen Bernhard-Henry Lévy, betrodde han seg til ukebladet Paris Match: «Jeg er som folk flest. Jeg liker det de liker. Jeg liker Tour de France, fotball, jeg skal se Les Bronzés 3 [fransk komedie, overs. anm.] og jeg liker å høre på populærmusikk.»14

Oversatt av R.N.

 
1 I den delen av den hvite befolkningen som ikke hadde universitetsutdannelse og en inntekt mellom 30000 og 50000 dollar i året, stemte 62 % for Bush. I samme inntektsgruppe fordelte stemmene seg likte (49 %) mellom Bush og Kerry blant de med høyere utdannelse. Omtrent samme forskjell knyttet til utdannelse fantes også blant de som tjente mellom 50000 og 70000 dollar. Jf. John Rudis og Ruy Teixeira, The American Prospect, 4, januar 2005.

2 Michael Kazin, The Populist Persuasion, Basic Books, New York, 1995. Se også «Le populisme, voilà l?ennemi!», Le Monde diplomatique, april 1996.

3 Ordet «intelligensrasisme» er brukt av Pierre Bourdieu i teksten «Classe contre classe» fra 1983. Finnes i Pierre Bourdieu, Interventions 1961-2001, Agone, Marseille, 2002.

4 Kazin, se over.

5 Serge Halimi, Le Grand bond en arrière (Det store tilbakeskrittet), Editions Fayard, Paris, 2006

6 «Le petit people de George W. Bush», Le Monde diplomatique, oktober 2004.

7 Frank, What?s the Matter with Kansas: How Conservatives Won the Heart of America, Metropolitan Books, New York, 2004. Se også hans artikkel «Cette Amérique qui vote George W. Bush», Le Monde diplomatique, februar 2004.

8 Russell Jacoby, Dogmatic Wisdom: How the Culture Wars Divert Education and Distract America, Doubleday, New York, 1994.

9 For en glimrende satire over «venstresiden i limousin», se Tom Wolfe, Le gauchisme de Park Avenue (Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers), Gallimard, Paris, 1972.

10 Rogin, The Intellectuals and McCarthy: The Radical Specter, MIT Press, Boston, 1967.

11 Kazin, se over.

12 F. Buckley jr., God & Man at Yale, Gateway 1986, Washington. Boken ble først utgitt I 1951. Alle sitatene fra Buckley er hentet herfra.

13 Frank, se over.

14 Match, 22. mars 2006.