Den atlantiske slavehandelen

Livet til de afrikanske slavene i sukkerplantasjekoloniene var «ubehagelig, brutalt og kort». I 1650 ankom over 7000 slaver i året - jevnt fordelt blant de portugisiske, britiske, franske og spanske besittelsene. Det uhyggelige toppunktet kom i siste halvdel av 1700-tallet, da mellom 60 og 80 000 afrikanske slaver ankom de amerikanske kontinentene hvert år.

Slavehandelen har lenge vært en kilde til heftig debatt. Motstanderne av handelen startet sitt moralske og politiske angrep i løpet av andre halvdel av 1700-tallet, og det fortsetter den dag i dag: Det ble vevd inn i den antikolonialistiske kampen og diskursen – og senere i kritiske analyser av moderniteten og i postkolonialismen. Dette har gjort slavehandelen til et brennpunkt for konflikt. Dermed lever feiloppfatningene videre også i høyt utdannede kretser.

Likevel har historikere og andre spesialister i USA oppnådd forbløffende bred enighet om mange av de viktigste sidene ved slavehandelen. I løpet av de siste 40 årene har de samlet inn en mengde data og kommet med solide beskrivelser av hvordan denne handelen utviklet seg langs Afrikas vestkyst, hvordan den kom til å omfatte Europa og Amerika, og hvordan den førte til grunnleggende samfunnsendringer på begge sider av Atlanteren.

Studier av denne slavehandelen, i likhet med studier av selve slaveriet, starter med moralske og politiske anklager som er dypt forankret i dette forskningsfeltet. Men etter å ha lagt hovedvekt på ofrenes lidelse, har forskningen flyttet seg mer og mer over til selve organiseringen av slavehandelen og motstanden mot den.

I 1969 UTGA Philip Curtin The Atlantic Slave Trade: A Census, der han på under 300 sider forsøkte å anslå hvor stort menneskelig volum slavehandelen omfattet i løpet av de rundt 400 årene den eksisterte. Curtin baserte seg på kilder som var fullt tilgjengelige, men spredt rundt omkring, og var ærlig nok til å innrømme at funnene hans var alt annet en nøyaktige. Han var likevel i stand til å vise både hvordan kildene for tilførsel av slaver og stedene de ble solgt på, skiftet, og hvordan antallet solgte slaver vokste jevnt og trutt i løpet av de første 250 årene og nådde et toppunkt i løpet av 1700-tallet før det gikk ned århundret etter.

På den tiden Curtin utga sin bok, var det allment aksepterte omfanget av slavehandelen et sted mellom 15 og 25 millioner slaver. Hans anslag var lavere: mellom 10 og 12 millioner. Nyere arbeider har bidratt til å justere antallet oppover igjen, til mellom 12 og 15 millioner. Men hovedbildet Curtin tegnet opp når det gjelder eksport, import og tidfesting, står fremdeles ved lag.

Det som har endret seg de siste tiårene, er vår forståelse av forholdet mellom slavehandelens politiske økonomi og Vest-Afrikas politiske økonomi gjennom handelens svært lange historie. Forskere har gradvis underminert flere forenklede forestillinger om hvordan slavehandelen utviklet seg. På begynnelsen av 1900-tallet hadde historikerne, preget av sine egne kolonialistiske perspektiver, en tendens til å se slavehandelen — i likhet med slaveriet — som en relativt gunstig institusjon som spilte en siviliserende rolle i afrikansk historie.

Ifølge dette synet trakk slavehandelen primitive, uopplyste hedninger ut av «det mørke kontinent» og inn i et miljø der de kunne lære seg levesettet i det mer avanserte, og kristne, Vesten. Noen historikere beskrev faktisk slavehandelen som en del av et omfattende utdanningseksperiment som på en og samme tid åpnet det uvitende Afrika for siviliserende påvirkning fra Europa og utsatte slavene for faderlig innflytelse fra sine euroamerikanske eiere.

Det fantes oppfatninger som gikk imot denne framstillingen, spesielt blant svarte historikere. Men det var ikke før etter andre verdenskrig og kampene for avkolonisering og borgerrettigheter, at et diametralt motsatt bilde begynte å avtegne seg. Nå ble slavehandlerne erobrere og kolonisatorer som stjal millioner av afrikanere vekk fra hjemlandet og kastet dem inn i slaveriets helvete. Nå var det slavehandelen og europeiske kolonisatorer som plyndret Afrika og skapte profitter som finansierte industrialiseringen og de økonomiske framskrittene i Europa og Nord-Amerika. Som aktivistiske forskere som Eric Williams fra Trinidad og Walter Rodney fra Guyana, ville sagt det: Utviklingen av Europa og underutviklingen av Afrika var to sider av samme sak.

Dette perspektivet har beholdt sin moralske og politiske kraft, og det blir fortsatt omfavnet i noen intellektuelle kretser og ved en rekke utdanningsinstitusjoner, delvis fordi det framhever den internasjonale ubalansen i maktforhold som ser ut til å ha gjort det mulig å gjøre afrikanere til slaver. Men nyere forskning har utviklet en annerledes forståelse, ikke først og fremst ved å underminere dette perspektivet, men ved å gjøre det mye mer komplekst.
Europeerne hadde ganske enkelt ingenting å selge som afrikanerne ikke produserte selv

VI VET I DAG AT EUROPEERNE som seilte nedover Afrikas vestkyst fra midten av 1400-tallet, oppdaget en verden som hadde oppnådd et økonomisk og politisk utviklingsnivå på linje med store deler av Europa. Afrikanerne drev med gruvedrift og industriproduksjon så vel som jordbruk og dyreavl, og i flere hundre år hadde de hatt handelsforbindelser over lange avstander, spesielt i nord. Ikke på noe tidspunkt i slavehandelens historie var Afrika økonomisk avhengig av varer som europeerne hadde å tilby. Europeerne hadde ganske enkelt ingenting å selge som afrikanerne ikke produserte selv — bortsett fra luksusvarer som jern- og kobberprodukter; sjeldne skjell som på den tiden ble brukt som valuta; smykker eller diverse alkoholholdige drikker.

Den atlantiske slavehandelen oppsto derfor som en del av økte handelsforbindelser mellom europeere og vestafrikanere. Viktigst av alt var det at den bygde på slaveriordninger og slavehandel som allerede hadde eksistert lenge i Afrika. Selv om det er en utbredt oppfatning at slaveriet hovedsakelig var en europeisk oppfinnelse og, i sin rasemessige form, et produkt av moderniteten, er dette langt fra sannheten. Slavesystemer i stor skala kan spores tilbake til antikken, og har eksistert i store deler av verden, inkludert Asia og Afrika.

Bruk av slaver, som hovedsakelig var krigsfanger, ble utbredt i Afrika lenge før 1400-tallet. Som oftest var de eid av kjøpmenn eller statstjenestemenn som betraktet dem som private investeringer eller lojale tjenere. Så tidlig som på 800-tallet fantes det en blomstrende slavehandel mellom Vest- og Nord-Afrika, og den hentet slaver fra de muslimskdominerte nettverkene i Middelhavsområdet og i Midtøsten. Med andre ord var den atlantiske slavehandelen i og for seg ikke noe Europa påtvang Afrika, men en særegen og stadig grusommere variant av det systemet som allerede eksisterte.

Omfanget av slaveeierskap innad i Afrika og den interne afrikanske slavehandelen som hadde eksistert lenge, innebar ikke bare at europeerne kunne benytte seg av praksiser som allerede var velkjente i Vest-Afrika, men også at kontrollen av slavehandelen fra starten av i stor grad lå på afrikanske hender. Med noen få unntak kontrollerte afrikanere hver etappe av handelen: ta krigsfanger under interne kriger og gjøre dem til slaver, transportere dem ut til kysten og selge dem til europeerne. Europeerne hadde foretrukket direkte makt over slavehandelen langs Afrikas vestkyst og direkte kommando over tilførselen av slaver, men de ulike afrikanske statenes politiske og militære makt, samt de økonomiske nettverkene afrikanere på en effektiv måte hadde bygd opp, talte imot dette.

Afrikanere fanget og slavebandt dermed andre afrikanere, som oftest i forbindelse med militære konflikter mellom afrikanske stater, noe europeerne hadde liten eller ingen innflytelse over. Afrikanere brakte slaver fra innlandet, huset dem og brakte dem ut til kysten der de solgte slavene direkte til europeiske slavehandlere. Disse var henvist til utposter langs kysten, der de kunne drive sin forretningsvirksomhet hovedsakelig ut fra betingelser som var satt av afrikanere.1

HVILKE KONSEKVENSER hadde utviklingen av den atlantiske slavehandelen for de afrikanske samfunnene som ble berørt? Det er ikke noen klare svar på dette, selv om en ny forståelse er i ferd med å vokse fram. For ikke så veldig lenge siden trodde forskerne at slavehandelen hadde forferdelige konsekvenser for befolkningen og for den sosiale og politiske organiseringen. De hadde kommet fram til at slavehandelen oppmuntret afrikanske kriger, og at bruk av europeiske våpen forsterket de menneskelige og politiske kostnadene ved denne krigføringen. De mente også at slavehandelen hadde katastrofale demografiske følger, mye verre enn de ville vært uten europeernes innflytelse.

Nå er man ikke så sikre på det lenger. Forskerne ser ut til å gå bort fra tanken om at den europeiske etterspørselen etter slaver spilte noen betydelig rolle for krigføringen mellom afrikanske stater, som først og fremst skyldtes statenes politiske fragmentering. Slavene var hovedsakelig et biprodukt av politiske strider mellom stater, samt en potensiell kilde til makt og statssentralisering. Og selv om våpen fra europeerne kan ha spilt en rolle i noen tilfeller, finnes det ingen indikasjoner på at de noen gang var avgjørende. Kort sagt ser det ikke ut til å være bevis for at kontakt med europeerne eksalerte afrikanske konflikter og derfor tvang fram afrikansk deltakelse i den atlantiske slavehandelen som en del av en politisk overlevelsesdynamikk.

Det er vanskeligere å måle nøyaktig de kort- og langsiktige demografiske konsekvensene av slavehandelen innad i Afrika. Ifølge Herbert Klein hadde rundt halvparten av befolkningen sør for Sahara, det vil si rundt 25 millioner mennesker, havnet i slavehandelens kretsløp rundt år 1700.2 Avhengig av hvilket tallmateriale man bygger sine beregninger på, endte befolkningstallet med å vokse mye langsommere (hvis det vokste i det hele tatt) eller kan ha opplevd en absolutt nedgang. De mest optimistiske anslagene antyder en vekstrate redusert til 0,2 prosent, mens mye mer pessimistiske beregninger tilsier et netto befolkningstap i nærheten av 17 millioner. Uansett er det klart at slavehandelen hadde en sterk demografisk innvirkning på noen regioner i Vest-Afrika, og at den afrikanske økonomien led under dette, i noen tilfeller dramatisk.

KONSEKVENSENE AV slavehandelen slo inn på begge sider av Atlanteren og begge de amerikanske kontinentene. Slavehandelen var sentral for byggingen av en helt «ny verden» for afrikanerne, europeerne og den amerikanske urbefolkningen som nå kom i kontakt med hverandre på den vestlige halvkulen. Det oppsto nye former for sosial organisering, kulturell samhandling og politisk maktutøvelse. Slaveriet på plantasjene, som først og fremst handlet om produksjon av sukker for raskt voksende europeiske markeder, var avgjørende.

Sukkerplantasjene utviklet seg i Middelhavsområdet lenge før den atlantiske slavehandelen startet, og fikk fotfeste på Madeira, Kanariøyene og Sao Tome før de forflyttet seg vestover over Atlanteren. På midten av 1500-tallet spratt de opp som paddehatter i det portugisiskstyrte Brasil, og hundre år senere grep de om seg, ved hjelp av nederlenderne, i det som da var i ferd med å bli de franske og britiske Antillene. Etter en kort forsøksperiode med arbeidere på kontrakt, urfolk og hvite, ble alle plantasjene bemannet med afrikanske slaver som kom via den atlantiske slavehandelen.
Livet til de afrikanske slavene i sukkerplantasjekoloniene var «ubehagelig, brutalt og kort». I 1650 ankom over 7 000 slaver i året, det fleste til Brasil, og i år 1700 nærmet antallet seg 25 000 per år, temmelig jevnt fordelt blant de portugisiske, britiske, franske og spanske besittelsene. Det uhyggelige toppunktet kom i siste halvdel av 1700-tallet, da mellom 60 og 80 000 afrikanske slaver ankom de amerikanske kontinentene hvert år. Det høye antallet skyldtes høye profitter i sukkerøkonomien og at plantasjeeierne regnet ut at det var billigere å drive slavene umenneskelig hardt og så kjøpe nye slaver som erstatning for de mange som bukket under — i stedet for å oppmuntre til naturlig reproduksjon. Forventet levetid for dem som overlevde kryssingen av Atlanteren, var bare noen få år.

Nord-Amerika er et unntak i denne historiske prosessen. På den ene siden hadde USA i perioden rundt borgerkrigen og frigjøringen uten sammenligning den største slavebefolkningen som noen gang hadde eksistert på de amerikanske kontinentene: rundt fire millioner. Dette var over dobbelt så mange som i Brasil på et hvilket som helst tidspunkt i historien, og rundt regnet ti ganger så mange som i det franskstyrte Santo Domingo, den mest lønnsomme plantasjekolonien i verden, rett før det store slaveopprøret på 1790-tallet. Samtidig var det USA som importerte færrest slaver av de store slaveeiersamfunnene — et sted mellom fire og seks hundre tusen. Til sammenligning ble rundt 1,7 millioner importert til de franske Antillene og mer enn fire millioner til Brasil.
Den betydelig høyere levealderen for slaver i Nord-Amerika skyldtes ikke «bedre» behandling, men at jordbruket her generelt var mindre anstrengende og høstet lavere profitter på det internasjonale markedet. Sukkerplantasjene i Nord-Amerika utviklet seg bare i små områder i den nedre Mississippi-dalen rundt New Orleans, og hovedsakelig etter at den atlantiske slavehandelen var avsluttet. Andre steder arbeidet slavene på tobakks-, hvete- og rismarker der dødeligheten som regel var lavere enn i sukkerkoloniene. Allerede på midten av 1700-tallet reproduserte den nordamerikanske slavebefolkningen seg naturlig. Dette kan være en del av årsaken til at slaveeiere aksepterte forbudet mot slavehandelen i 1808 etter over et tiår med frenetisk import. Bomullsboomen, som forvandlet sørstatene til verdens største slaveøkonomi, kom først i årene etter dette, og var avhengig av reproduksjon blant slavene for å sikre arbeidskraft.

Bomullsindustrien var også avhengig av en annen type slavehandel. Bomullsplantasjenes ekspansjon til innlandsdistriktene i sørstatene krevde en massiv forflytning av slaver fra det som var kjent som Upper South til det som var kjent som Lower, eller Deep South. Noen av slavene migrerte sammen med eierne sine, og muligens en million andre ble solgt, revet ut av sosiale nettverk og familiebånd som hadde utviklet seg over lang tid, og fraktet inn på markene i Deep South, ofte via slavemarkedene i New Orleans. I volum oversteg denne «mellomstatlige» slavehandelen all langdistansehandel med slaver på 1800-tallet, med unntak av den afrikanske handelen til Brasil.

Slavehistorikere, selv de mest seriøse, ignorerte eller neglisjerte i lang tid forflytningen av slaver innad i USA. Denne slavehandelen begynner nå å bli behandlet i viktige arbeider som ikke bare tar for seg hvor mange slaver som inngikk i denne handelen, men også den komplekse opplevelsen av forflytning og av det å bli solgt som en vare. Denne «overfarten» representerer en nytt felt innen amerikansk historieforskning.

DEN STØRRE «OVERFARTEN» som den atlantiske slavehandelen innebar, er også fortsatt et viktig forskningsfelt, delvis fordi slaveriets ikonografi har vært så overveldende og skapt så sterke forestillinger og moralske lidenskaper. I likhet med pisken og slavens opprevne hud, ble de umenneskelig fullstappede slaveskipene et bilde på slaveriets grusomhet. Abolisjonistene angrep faktisk også slavehandelen først, i håp om at hvis den ble stanset, ville slavene få bedre materielle betingelser på plantasjene.

Forholdet mellom avskaffelse av slavehandelen og avskaffelse av slaveriet som sådan viste seg å være mye mer intrikat og tidkrevende, i tillegg til at det krevde aktiv politisk deltakelse fra slavene selv. Men abolisjonistene i Storbritannia og USA klarte likevel å få en slutt på sine lands offisielle deltakelse i den atlantiske slavehandelen i løpet av det første tiåret på 1800-tallet — og det i stor grad takket være denne sammenkoblingen av forestillinger. Britene brukte deretter sin sjømakt til å bekjempe den fortsatt betydelige slavehandelen til Cuba og Brasil — og lyktes først på midten av århundret.

Den atlantiske slavehandelens ikonografi viste seg å være så mektig fordi den, i en tid der opplysningstanken og humanismen var på frammarsj, appellerte til nye kulturelle følelser omkring familie, kjønn, seksualitet og kropp. Overfarten på slaveskipene rev afrikanere vekk fra slektsbånd og fellesskap, kastet dem oppå hverandre med få eller ingen hensyn til kjønnsforskjeller eller seksuell anstendighet i flerfoldige dager og uker. Slavene ble påført en så intens frykt og lidelse at mange valgte å ta sitt eget liv.

Lidelsene var enorme. I løpet av de siste tiårene har vi fått større kunnskap om dødeligheten under overfarten, og bildet er dystert. Philip Curtin anslo at gjennomsnittlig to av ti slaver som havnet om bord på et slaveskip på vestkysten av Afrika, døde før skipet ankom Amerika. I mange tilfeller var antallet mye høyere. Nyere forskning bekrefter at en dødelighet på 20 prosent var vanlig allerede tidlig i slavehandelens historie, helt sikkert på 1500-tallet og langt ut på 1600-tallet.

Jo lengre tid reisen tok, desto høyere var dødstallene. Så når slavehandelen byttet avgangssted til Sentral-/Vest-Afrika, gikk reisetiden og dermed dødeligheten ned. Den laveste dødeligheten (rundt 6 prosent) ble til slutt oppnådd på slavehandelen til Brasil, og mot slutten av 1700-tallet gikk den gjennomsnittlige dødeligheten ned til under 10 prosent.

Vi vet imidlertid fortsatt nesten ingenting om den direkte erfaringen til verken slavene eller mannskapet på disse skipene. Vi har lært noe om de daglige rutinene på reisene ved hjelp av skipsbøkene og planleggingsnotater fra kapteinene og selskapene som finansierte handelen. Men vi vet veldig lite om slavenes perspektiver eller om sjømennene og arbeiderne som mønstret på for å vokte dem. Og hva med forholdet mellom slavene og mannskapet, eller slavene seg imellom? Det er lett å forestille seg at det hersket en blanding av raseri, forvirring, resignasjon og depresjon, samt intriger, komplott og enkeltstående opprør. Den sosiale og kulturelle historien om den atlantiske slavehandelen befinner seg med andre ord fortsatt i startfasen.

Oversatt av G.E.