Ecuadors dollarbananer

Som vi så nylig i NrKs Brennpunkt, spiser hver enkelt nordmann mest bananer i Europa -- etter Sverige. Ecuador har de siste fem årene solgt gjennomsnittlig 4,3 millioner tonn bananer per år. 250 0000 arbeidere i Ecuador forsyner 25 prosent av verdensmarkedet med bananer. Men produsentene dømmes for skatteunndragelser og brudd på handelslovgivningen. Arbeiderne blir eksponert for massiv bruk av kjemiske produkter. De arbeidsgiverne kaller «ekstremister», krever ikke mer enn at arbeidsmiljøloven skal gjelde. Til tross for arbeidsgivernes strategier for bekjempelse av fagforeningene blir det stadig flere konflikter på plantasjene. 22. mars ble det innført unntakstilstand i Ecuador, der det har vært store demonstrasjoner mot den planlagte frihandelsavtalen med USA. På bananplantasjene føler ecuadorianske arbeidere globaliseringens konsekvenser på kroppen.

Bananplantasjene strekker seg utover på begge sider av veien mellom Santo Domingo og Machala, i de fruktbare jordområdene ved foten av de ecuadorianske Andesfjellene. Inngangene er merket med skilter med navn på haciendaen -- Maria Elisa, La Julia, Norma Gisela -- og væpnede vakter holder oppsyn fra utkikkstårn. Med jevne mellomrom dukker et småfly opp, det flyr lavt over åkrene og etterlater seg en hvit sky av ugressmidler...

Ecuador har de siste fem årene solgt gjennomsnittlig 4,3 millioner tonn bananer per år, og er blant verdens største eksportører av denne frukten. Landet står alene for 25 prosent av forsyningene til verdensmarkedet. 180 000 hektar plantasjer, 250 000 arbeidsplasser (14 prosent av den aktive befolkningen hvis man regner med arbeidsplasser som genereres av bananindustrien). I motsetning til i de andre landene som produserer «dollarbananer»1 der de tre store multinasjonale selskapene som dominerer denne sektoren (Dole, Chiquita Brands og Del Monte), eier sine egne plantasjer, kommer de ecuadorianske bananene hovedsakelig fra rundt 6000 nasjonale produsenter.

Agroindustriens nummer én, Dole, har inngått kontrakter med mange av disse produsentene og står for omtrent en fjerdedel av bananeksporten fra Ecuador.2 Dette er likevel mindre enn selskapet Bananera Noboa, som selger frukten under varemerket Bonita og eksporterer halvparten av den ecuadorianske bananproduksjonen. Selskapet eies av Alvaro Noboa, som er en av Latin-Amerikas rikeste menn og stiller som kandidat i det kommende presidentvalget. Bananera Noboa er forhatt blant små og mellomstore produsenter i Ecuador: «De er noen banditter!» sier Gustavo Pesantez, leder for Aproban, organisasjonen for bananprodusenter i Los Ríos: «For å tvinge oss til å selge frukten vår til dem, har de gått til sak mot 900 av oss og truer med å ta fra oss jorda.»

Enrique Feijoo eier en plantasje på 30 hektar og er en av dem som er blitt saksøkt av Bananera Noboa. Han forteller: «Kontrakten som var inngått med Noboa, slo fast at frukten min skulle selges for 3,20 dollar per kasse, den offisielle prisen. I praksis foregikk betalingen i en avdeling av Banco de Litoral [som eies av Noboa-gruppen] som utbetalte summen til meg i kontanter. Jeg måtte deretter betale 0,80 dollar per kasse tilbake til banken, uten noen forklaring. Noboa kunne si opp kontrakten når som helst. Nå er det jeg som ikke lenger vil selge til dem -- og så går de til sak mot meg!»

Bananera Noboa er flere ganger dømt for skatteunndragelser og brudd på handelslovgivningen. Alle eksportselskapene har ikke en like brutal holdning, men et flertall av dem er motstandere av statens forsøk på å regulere denne sektoren. Det påtvinger produsentene latterlig lave priser. De overlater dermed til produsentene å løse sosiale konflikter som oppstår på grunn av elendige lønninger og harde arbeidsforhold på bananplantasjene.


HACIENDA IPANEMA i Los Ríos-provinsen: Klokka er snart tolv, og det er tid for lunsjpause for arbeidslagene som kutter bananplanter. Det er varmt som i et drivhus på plantasjen. «Arbeidsdagene blir lange helt fram til leveransen er sendt av gårde. Det vil ofte si mer enn tolv timer,» forklarer en av arbeiderne. «Lønna? Varierer fra 30 til 70 dollar i uka avhengig av stilling. Nei, det er ikke bedriften som sørger for arbeidsklær og redskaper. Og transporten må vi også betale selv.»3

Slik er situasjonen på de fleste plantasjene. Overtid blir sjelden betalt, og ifølge Fenacle, Ecuadors største organisasjon for landbruksarbeidere og den eneste som er representert i denne sektoren, lar 90 prosent av selskapene være å melde sine ansatte inn i IESS (folketrygden). Samtidig blir de ansattes egenandel trukket fra lønnen, men uten noen gang å bli betalt inn.

Vilkårlige sanksjoner som bøter og ubegrunnede oppsigelser er svært vanlig, og arbeidsplassene blir enda mer utrygge av den utstrakte bruken av underleverandører: «Fra en måned til den neste kan en arbeider være ansatt av forskjellige interimselskaper samtidig som han fortsetter å arbeide på den samme haciendaen og i akkurat samme stilling. Det er en runddans som går ut på å frata arbeiderne ansiennitet,» forklarer en arbeider som selv har hatt et utall forskjellige arbeidsgivere.
«I hele mitt yrkesliv har jeg ikke sett ett eneste selskap som tar arbeiderne vekk fra plantasjen under sprøytingen fra fly.»
Alfredo Rosalbal

Et annet stort problem er at arbeiderne blir eksponert for massiv bruk av kjemiske produkter: «Giftige stoffer brukes uten tilstrekkelig beskyttelse,» forteller Alfredo Rosalbal på det lille produksjonsanlegget El Zapote. «I hele mitt yrkesliv har jeg ikke sett ett eneste selskap som tar arbeiderne vekk fra plantasjen under sprøytingen fra fly.»

Som reaksjon på en rapport fra menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW)4 satte den amerikanske kongressen i 2002 avskaffelse av barnearbeid på bananplantasjene som betingelse for å åpne forhandlingene om frihandelsavtalen TLC. HRW mener likevel at lite har endret seg.

Eduardo Ledesma, leder for arbeidsgiverforeningen AEBE, organisasjonen for bananeksportører i Ecuador, reagerer innvender: Den ecuadorianske loven tillater jo at mindreårige arbeider fra de er 15 år?

Etter invitasjon fra AEBE møttes toppsjiktet blant bananeksportørene og -produsentene 22. og 23. januar 2006 på hotell Sheraton i Guayaquil for å diskutere «de nye utfordringene på bananmarkedet». Mellom to seanser viet analysen av markedene og produktiviteten, ble en formiddag satt av til «sosiale rettigheter i bananindustrien».

Foredragsholderne, representanter for de største produsentene, gratulerte hverandre: «Tre helsestasjoner og en mobil medisinsk enhet tilbyr gratis tjenester til selskapets ansatte,» annonserte informasjonssjefen til Dole. «Ti skoler er etablert og 21 andre har fått støtte fra vår stiftelse», skrøt talspersonen for selskapet Reybanpac og tilføyde i forbifarten: «På tross av motstanden fra lærernes fagforbund, som fordømte privatisering av utdanning.» Alexandra Moncada, som representerer Soy-prosjektet,5 slo fast at i arbeidet for avskaffelse av barnearbeid har man gjort framskritt som gir grunn til optimisme.

I denne samstemte hyllestkonserten var det en falsk tone: Den kom fra Joaquin Orrantia, som holdt innlegg på vegne av produsentene. Han vedgikk med en brutal oppriktighet at den ensidige banandyrkingen (monokulturen) har skadelige miljøkonsekvenser. Han forsvarte seg med å legge skylden over på eksportørene, som tvinger prisene ned slik at det blir umulig å iverksette nødvendige miljøtiltak.

Seansen ble likevel avsluttet med en optimistisk tone, der Eduardo Ledesma presenterte AEBEs sosiale prosjekter og annonserte at arbeidsgiverorganisasjonen planla å starte et fotballmesterskap på tvers av provinsene mellom de ulike bananselskapene! Spørsmålet om lønn ble derimot ikke tatt opp -- annet enn for å understreke at enhver lønnsøkning vil skade konkurranseevnen -- og ingen representanter for de ansatte tok ordet.
I HACIENDAEN JOSEFA KREVER «ekstremistene» i Fenacle ikke mer enn at arbeidsmiljøloven skal gjelde, med betaling av sosiale ytelser og retten til å fagorganisere seg. Men bare det er for mye for eieren av denne plantasjen som produserer for Dole. I tråd med forslagene fra en konsulent fra det multinasjonale selskapet, bestemte plantasjen seg i januar 2006 for å gi ti arbeidere sparken, fire av dem ledere for den nystiftede, lokale fagforeningen. Streik ble vedtatt, og de 85 arbeiderne som okkuperte bedriften, hang opp hengekøyene sine i fruktpakkeriet. Okkupasjonen hadde pågått i nesten en måned da politiet grep inn 11. februar 2006 for å fjerne arbeiderne. Jeg observerte selv at okkupantene krevde at politibetjenten, som kom sammen med plantasjeeieren, skulle vise dem utkastelsesordren signert av en dommer. Betjenten nektet. Og det med god grunn: Avgjørelsen var fullstendig ulovlig, den var kun ment å gjøre eieren til lags -- han ville vise sin takknemlighet før eller siden.6

Denne gangen unngikk man sammenstøt, arbeiderne gikk med på å trekke seg rolig tilbake. Slik går det ikke alltid. Fenacle-leder Guillermo Touma forteller: «I 2002, under konflikten i Los Alamos, grep politistyrker inn, hjulpet av to hundre pistoleros som sto på Noboas lønningsliste. De var ekstremt voldelige, en ble drept og mange såret, en av dem måtte amputere beinet.» Konflikten endte likevel med noen forbedringer -- de største selskapene gikk med på å dekke sosiale ytelser for sine faste ansatte -- og den ble også starten på et oppsving i fagorganiseringen på bananplantasjene: «Vi er i dag organisert på 22 plantasjer,» forklarer Touma. «Sju av disse har en egen klubb som er lovlig registrert».

Likevel fortsetter heksejakten på fagforeningsledere og -aktivister, og interimselskaper er et våpen som stadig oftere blir brukt. Ifølge arbeidsmiljøloven i Ecuador må minst 30 være organisert for at man skal kunne stifte en fagforening i et selskap, og ved å ansette folk via flere interimselskaper kan arbeidsgiverne hindre at man når dette minsteantallet. «Det dreier seg som regel om spøkelsesselskaper,» presiserer Touma. «Flere titalls av dem kan være samlet i et og samme halvoffisielle selskap, med samme telefonnummer. Når du ringer, svarer de gjerne 'Du har kommet til Bananera Noboa' ...»7

Til tross for arbeidsgivernes strategier for bekjempelse av fagforeningene blir det stadig flere konflikter på plantasjene -- El Sapote, Josefa, San Luis, Maria Elisa, El Tesoro, Maravilla, for å nevne noen. Disse forblir imidlertid isolerte, i og med at Fenacle foretrekker å forhandle i sak for sak heller enn å forsøke å utvide og radikalisere bevegelsen. Forbundet har imidlertid store forventninger til sine internasjonale støttespillere: «Under hendelsene i Los Alamos ga fordømmelsen fra organisasjoner som Koordinasjonen av bananfagforeninger i Latin-Amerika [Colsiba], Den interamerikanske regionale arbeiderorganisasjonen [CIOSL-ORIT], US-LEAP og Banana Link8 konflikten et internasjonalt ekko. Dessuten er informasjonskampanjer om aktivitetene til multinasjonale selskaper som Chiquita og Dole er en uvurderlig støtte til vår kamp,» sier Touma.
I Europa ble det i januar 2006 innført en flat tollsats på 176 euro per tonn bananer. Denne ordningen erstatter systemet med kvoter og sertifiseringer som på sett og vis regulerte banantilgangen til det europeiske markedet. «Det er sannsynlig at det nye europeiske importregimet i første omgang vil føre til et enda sterkere press på de ansatte,» tror Maude Feral fra den ikke-statlige organisasjonen Peuples solidaires: «De store multinasjonale selskapene i agroindustrien og supermarkedene spiller en avgjørende rolle for hvilke arbeidsforhold som påtvinges arbeiderne i bananindustrien, og det er de som må presses, både i Europa og i USA.»

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Fotballplaneten

Default thumbnail
Neste sak

En plass i solen

Andre saker om Latin-Amerika

Hvem eier Amazonas?

Ideen om klimaintervensjon for å hindre at den brasilianske presidenten overlater regnskogen

0 kr 0