Filippinenes teatralske politiske liv

DEMOKRATI? Filippinene var den første kolonien i Asia som erklærte sin uavhengighet, men samtidig landet som ble mest påvirket av koloniherrene. Filippinene har eksempelvis huset USAs viktigste militærbaser i utlandet inntil de ble nedlagt i 2000. Filippinsk politikk kjennetegnes av et oligarki, en dyp religiøs side og hæren sterke nærvær. Formuen til parlamentarikerne har nesten tredoblet seg mellom 1992 og 2001. 400 politisk motiverte drap har funnet sted siden 2001. Og det forekommer mellom 60 000 og 100 000 bortføringer innen barnehandel per år. Pressens avsløringer om korrupsjon og kriminelle aktiviteter i samfunnets elite har ikke ført til at noen av de skyldige har blitt arrestert.

Den 24. februar ble det erklært unntakstilstand på Filippinene av president Gloria Macapagal Arroyo. Den offisielle begrunnelsen var å hindre et statskupp som «venstreaktivister og offiserer fra høyresiden» hadde oppviglet til. Regjeringen kunne bekrefte at misfornøyde offiserer hadde planlagt et kupp under kodenavn Oplan Hackle. Det hele skulle utspille seg den påfølgende helgen i forbindelse med demonstrasjoner mot presidenten der de militære var ment å infiltrere. Da seks parlamentsmedlemmer fra venstresiden ble avslørt og skulle arresteres, forskanset de seg i Kongress-salen. Myndighetene satt opp en liste over aktivister tidligere beskyldt for opprør, deriblant lederen for det filippinske kommunistpartiet (CPP), José Maria Sison, og leder for Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF). Begge lever i eksil i Nederland.


Scenene som utspant seg minnet om det mislykkete opprøret i juli 2003, da et kjøpesenter i finansdistriktet Makati var beleiret i flere timer av 300 soldater fra en annen elitestyrke -- i protest mot regjeringen og president Arroyo. Opprørsoldatene fikk reprimande og ble sendt tilbake til militærleiren. To høytstående offiserer ble arrestert: brigadegeneral Danilo Lim i Scout Rangers (en anerkjent elitestyrke) og Ariel Queriubin, oberst for marineinfanterister. Begge ble beskyldt for å være «vaneforbrytere» ettersom de hadde deltatt i kuppforsøket i 1989. En uke senere, den 3. mars, ønsket president Arroyo å innlede en dialog med offiserene og opphevet unntakstilstanden. Imidlertid ble visse tiltak opprettholdt, blant annet arrestordre og demonstrasjonsforbud. Dessuten truet man med pressesensur.


I disse tragikomiske hendelsene kan man lett bare se nok et bilde på Filippinenes teatralske politiske liv. Imidlertid bør man undersøke de dypereliggende årsakene i dette landet som så stolt viser til sine demokratiske referanser. Sjeldent har et asiatisk folkeferd opplevd at så mange håp har endt i skuffelse.


Filippinene var den første kolonien i Asia som erklærte sin uavhengighet. Dette skjedde i 1898. Men den første filippinske republikk ble en flyktig affære. Den ble raskt overkjørt av den amerikanske koloniseringen, først brutalt, deretter med «velvillighet» (våpen, deretter valg). Den amerikanske koloniseringen varte helt til landet fikk selvstyre i 1935 og uavhengighet i 1946. Landet reiste seg etter den ødeleggende japanske okkupasjonen (1941 til 1946) og etter Huk-opprøret.1 Deretter etter Ramon Magsaysays død, den nasjonalistiske presidenten som regjerte fra 1953 til 1957. Etter dette ble Filippinene en brikke i Den kalde krigens spill i Asia. Landet har huset USAs viktigste militærbaser i utlandet inntil de ble nedlagt i 2000. Fram til da har inkompetente og korrupte presidenter nytt godt av den betydelige amerikanske støtten (se artikkel under).2




FIRE KJENNETEGN
betegner den filippinske politikken:


Først og fremst er det et fåmannsvelde, et oligarki.3 I området som nå regnes for Sørøst-Asia, er Filippinene det eneste landet som ikke har en politisk struktur som går over barangay-systemet. Barangay er de lokale distriktene som landet er inndelt i og som før kolonitiden var landsbyer. Filippinene var dessuten det landet som ble mest påvirket av koloniherrene -- først Spania og etter 1898 USA. Landsbyenes «heltemodige menn», slik de første antropologene beskrev dem, ble kalt casiques under spansk styre og lokale sjefer under det amerikanske. Det var den siste benevnelsen som festet seg. Man kan likevel ikke si at den filippinske politikken styres av en primitiv «lokalisme» [mao. av de lokale sjefene i distriktene, overs.anm.]. De politiske strukturene som spanjolene etablerte, og spesielt de amerikanske, var av stor betydning for landets politiske utvikling.


På slutten av 1800-tallet, så man allerede en elite blant de innfødte. Denne eliten bestod hovedsakelig av mestizos, det vil si familier med blandet etnisk opphav -- spansk, kinesisk eller malayisk. Ettersom flertallet av familiene var landeiere, fikk denne eliten økonomisk makt i takt med framveksten av internasjonal handel og utviklingen av plantasjer. USA forsøkte å gjøre deres eneste koloni om til et eksemplarisk demokrati ved å inkludere den lokale eliten. Amerikanerne passet derfor på at en nokså betydelig politisk makt fulgte elitens økonomiske tyngde.


Klientelismen4 på Filippinene er en del av et system som i teorien er demokratisk, men i praksis elitistisk. Den bygger på de lokale len som ble opprettet i kolonitiden. Under de aller første valgene for lovgivende forsamling i 1907, hadde bare tre prosent av den voksne befolkning stemmerett. I 1914, ved valget av Filippinenes første president under Det britiske Samveldet (Commonwealth), hadde denne prosentandelen bare økt til 14 prosent.


Landeiernes fåmannsvelde er framdeles uforholdsmessig stort i det institusjonelle liv. Samtidig dukker det opp nye dynasti innen industri- og servicesektoren. I tillegg til dette har allmenn stemmerett og nasjonale valg ført til et skille mellom lokalt valgte politikere (ordførere, kongressmedlemmer, guvernører) og nasjonalt valgte politikere (senatorer og presidenter). Flertallet av presidentkandidatene kommer fra veletablerte familier og/eller fra familier med en sterk lokal innflytelse. De fleste kandidatene har brukt Senatet som springbrett. Etter diktatoren Ferdinand Marcos’ fall, bruker man stadig oftere film- og tv-stjerner for å sikre seg en nasjonal velgermasse -- i vår ekstremt mediefokuserte samtid. Av de tjuefire senatorene som ble valgt i 2001, var seks tidligere skuespillere, tv- eller sportskjendiser med nasjonalt ry.


Grunnloven av 1987 var et forsøk på å avskaffe det politiske dynastiet. Dette forsøkte man ved å innføre begrensninger for parlamentariske verv og ved å reservere seter i Kongressen til folkevalgte med partitilhørighet. Dette førte til et symbolsk nærvær av parlamentarikere fra det uavhengige venstre. I det store og det hele endte dette likevel med at de politiske dynastiene befestet sin stilling. Ifølge en undersøkelse gjort i 2004 av Det filippinske senter for gravende journalistikk (Philippine Center for Investigate Journalism), tilhørte to tredeler av medlemmene i Kongressen en oligarkisk familie. Formuen til parlamentarikerne har dessuten nesten tredoblet i tidsrommet fra den 11. Kongressen, valgt i 1992, til den 12. Kongressen valgt i 2001.5 En gjensidig avhengighet har oppstått mellom rikspolitikere og de lokale sjefene. Rikspolitikerne trenger de lokale sjefene til finansiering og til stemmesanking, mens de sistnevnte trenger nasjonale nettverk og media for å verne om sine egne interesser.
Kirken har bidratt mye til å berettige den demokratiske prosessen




DET ANDRE KJENNETEGNET
ved den filippinske politikken, er samfunnets dypt religiøse side. Dette ser man i de moralske henvisningene i politiske taler og i Den katolske kirkes unike rolle. Tvetydigheter finnes imidlertid også i kirkelige anliggender. Filippinenes primas, kardinal Jamie Sin,6 og biskopskonferansen Catholic Bishops Conference of the Philippines (CBCP) oppfordret Marcos til å gå av i 1986 og Joseph Estrada til å gjøre det samme i 2001. Kirken har bidratt mye til å berettige den demokratiske prosessen. Blant annet har den bistått den uavhengige organisasjonen for valgkontroll, National Movement for Free Elections (NAMFEL), og oppfordret de troende til å stemme. Imidlertid har denne metoden sine begrensninger. Kirken har først og fremst vært opptatt av de demokratiske og nesten hellige «ritualene», altså selve valgene. Resultatet har man brydd seg mindre med. Man må se på Den katolske Kirke som en del av den dominerende makthavende klassen, på samme måte som overnevnte oligarkiske elite.7 Når Kirken insisterer på viktigheten av valg i et samfunn med store forskjeller, forlenger den ufrivillig et system hvor elitens privilegier blir sterkt befestet og kraftig forsvart.

80 prosent av den filippinske befolkning er katolikker, men kirkens påbud blir ikke alltid fulgt. Selv om skilsmisse er forbudt, er utenforekteskapelige forhold både akseptert og forekommer ofte. Et annet eksempel er det faktum at 35 prosent av kvinnene bruker prevensjon og at det foretas mellom 400 000 og 800 000 ulovlige aborter per år.8 Den ledende retningen i den katolske Kirken møter dessuten konkurranse fra den opposisjonelle kirken Iglesia de Christa og fra aggressive protestantiske og evangeliske sekter. Det er også konkurranse innad i Kirken der den karismatiske kirkelige bevegelsen El Shaddai teller 10 millioner tilhengere. El Shaddai er den såkalte «velstandens teologi», inspirert av amerikanske tv-evangelister. Blant talerne finner man karismatiske evangelister, deriblant Broder Mike, en tidligere boligselger som ble frelst. El Shaddai anser fattigdom som et hovedsakelig individuelt problem som kan ordnes ved hjelp av personlig innsats og Guds hånd.9




DEN TREDJE SENTRALE
kjennetegnet i det politiske liv, er hærens sterke nærvær og intervensjonisme. Militæret har aldri hatt en ledende rolle, men i likhet med Kirken utgjør offiserskorpset en sterk politisk gruppe bare i kraft av sin makt til å støtte eller velte ledere. Det ble en fortgang i politiseringen av hæren da Ferdinand Marcos i 1972 erklærte unntakstilstand med militært styre (martial law). For å kunne opprettholde sitt korrupte styre, kleptokrati, sikret han seg hærens støtte ved å gi privilegier og ved å utnevne egne familiemedlemmer og medhjelpere i militære stillinger. Marcos fall var imidlertid et resultat av svik. Han ble sviktet både av Cory Aquino, av forsvarsminister Juan Enrile og av sin stabssjef, general Fidel Ramos. Da demokratiet hadde blitt gjeninnført i 1986, ble både Aquino og senere general Ramos avhengige av hæren.


Hæren begrenser seg imidlertid ikke til de øverste offiserene. Det filippinske militærakademiet er inspirert av amerikanske West Point. Her lærer studentene å underkaste seg den sivile makten og å forsvare det demokratiske samfunnet. De yngste offiserene er imidlertid underbetalt og må utføre farlige og demoraliserende oppdrag. Det gjelder blant annet å slå ned på opprør fra den kommunistiske gerilja i Luzon, New People’s Army (NPA), eller fra de muslimske separatistene i Mindanao. Disse unge offiserene bifaller ikke privilegiene og godene som de høyerestående offiserene, bosatt i Manila, nyter godt av. Og de bifaller heller ikke den skiftende politikken som føres av en tvilsom sivil makt. Under Marcos regime dannet disse opposisjonelle offiserene en reformvennlig bevegelse, Reform the Armed Forces movement (RAM). Bevegelsen ble ledet av oberst (og senere senator) Gregorio «Gringo» Honasan. Han ble snart sett på som en Robin Hood -- og står nå på førsteplass på listen over de mest ettersøkte kunngjort den 24. februar! Den siste tiden har Young Officers Union (YOU) spilt en liknende rolle.


Filippinene innehar en del uheldige rekorder. Menneskerettighetsorganisasjonen Karapatan (Alliance for the Advancement of People’s Rights) har sett nærmere på de 400 politisk motiverte drapene som har funnet sted siden 2001. Ifølge Karapatan var 83 av de drepte ledere og medlemmer av de to venstrepartiene, deriblant Bayan Muna. Rundt 70 av drapene gjaldt bønder og bondeledere involvert i konflikter om jordeiendom og jordbruksarbeid. 18 av de drepte var fagforeningsmedlemmer og arbeidere. 26 var uvæpnede muslimske politiske fanger, mens 24 var journalister og menneskerettighetsforkjempere, deriblant advokater og prester.10


Filippinene har også satt asiatisk rekord i antall bortføringer. Politiet antydet at det hadde vært 44 tilfeller i 2005. Dette er imidlertid bare toppen av isfjellet siden de fleste kinesisk-filippinske familier ikke melder fra om bortføring. I barnehandel alene regner man at det forekommer mellom 60 000 og 100 000 bortføringer per år.11 Det dreier seg ikke bare om de ordinære kriminelle aktiviteter. Private militser og dødsskvadroner opererer også i samfunnet, da med hærens og politiets godkjenning eller etter direkte avtale med disse. Slike kriminelle aktiviteter blir avslørt og de skyldige utpekt av en modig presse og av uavhengige organisasjoner (NGO). Imidlertid er det få som arresteres og enda færre blir dømt.


I den filippinske politikken er det en viss toleranse overfor vold. Dette kan forklare, i hvert fall delvis, at 20 mennesker døde under valgkampen i 2004. Et annet urovekkende moment er at den politiske volden ser ut til å bli mer og mer kriminell. Den muslimske separatistbevegelsen Abu Sayyaf i Mindanao later til å framfor alt ville selvfinansiere sine prosjekt ved hjelp av bortføringer og løsepenger. For NPA ser det ut som om at det å kreve inn skatt for revolusjonen har blitt et mål i seg selv.




DEN FJERDE KJENNETEGNET
i den filippinske politikken er også det viktigste. Det gjelder middelklassenes framvekst. Mobiliseringen av disse klassene har spilt en nøkkelrolle i bevegelser som People Power 1 og 2 (se under). Disse lønnsarbeiderne har ingen bånd til klientelismen og danner samfunnets rike lappeteppe av ulike næringsaktiviteter.


Filippinene er egentlig et slående eksempel på hvilke konsekvenser den globale pengestrømmen har for et lands økonomi. Mangel på arbeidsplasser gjør at stadig flere filippinere avstår fra valg og flytter fra landet for å finne arbeid. 10 millioner filippinske statsborgere bor i utlendighet, noe som gjør at Filippinene rangeres som tredje land i verden med størst emigrasjon etter Mexico og India. En studie utført av Asias utviklingsbank i 2003 viste at emigrerte filippinere overførte rundt 7,6 milliarder dollar til hjemlandet. Det utgjør 10,5 prosent av Filippinenes bruttonasjonalprodukt og 20 prosent av landets eksport.12
Overføringene fra filippinske arbeidere bosatt i utlandet (Overseas Filippino Workers, OFW) har utvilsomt gunstige virkninger. Blant annet bidro dette til landets gjenreising etter Asia-krisen i 1997. Nå utgjør de 45 prosent av Filippinenes internasjonale økonomiske reserver. Pengene har dessuten bidratt til økt forbruk i landet. Fra en sosiologisk synsvinkel har imidlertid dette fenomenet sin pris. Det er stadig flere familier med bare én forsørger og dessuten ser man at utkantstrøk blir avhengige av støtten fra utlandet. I tillegg er det en generell tendens til å kjøpe på impuls i stedet for å investere i bærekraftige aktiviteter. En annen konsekvens er at det er konstant mangel på sykepleiere. De emigrerer til bedre betalte jobber i USA, i Europa og i enkelte asiatiske land som Japan. Dette er bare ett av mange eksempler.


Fra en politisk synsvinkel kan prisen å betale vise seg å bli enda høyere. De som emigrerer er ofte de best kvalifiserte og de mest motiverte. Når disse drar, betyr det at man mister mennesker som kunne ha bidratt til endring i landet. Filippinere bosatt i USA bidro til å velte Ferdinand Marcos. Den nye generasjonen av OFW ser ut til å stille seg likegyldige til hva som skjer i deres tidligere hjemland. Utflyttede filippinere kan for eksempel registrere seg og stemme ved valg. Dette var det imidlertid bare 368 000 av de 1,7 millioner utflyttede filippinere som gjorde ved valget i 2004. Tallet på dem som faktisk avga stemme var enda lavere.13




MAN KAN SI AT
det «filippinske tilfellet» stiller to viktige spørsmål. Det første handler om hvilken rolle media og samfunnsorganisasjoner kan spille ved å passe på at den sosiale rettferdighet respekteres. Den filippinske pressen er én av de mest frittalende og modigste i hele Asia. Likevel har ikke deres avsløringer om korrupsjon og kriminelle aktiviteter i samfunnets elite ført til at noen av de skyldige har blitt arrestert. Det har heller ikke blitt reist sak mot dem, og ingen har blitt fratatt sin plass i den politiske arena. Men det mest grunnleggende spørsmålet er hvorvidt det politiske demokratiet er levedyktig uten at det finnes en viss grad av økonomisk demokrati. Kan frihet og brorskap eksistere uten likhet i et land hvor mellom 40 og 50 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen?


oversatt av C.S.C.
Utveksling av stemmer mot personlige tjenester. Overs.anm.


John Sidel, Capital, Coercion and Crime: Bossism in the Philippines, Stanford University Press, California, 1999.


Sheila Coronel, The Rulemakers: How the Wealthy and the Well-born Dominate Congress, Philippine Center for Investigate Journalism, Querzon City, 2004.


Den øverste geistlige i et land eller en kirkeavdeling. I den katolske kirke fører enkelte erkebiskoper tittelen primas. Kilde: http://www.storenorskeleksikon.no


Eva-Lotta Hedman, In the name of Civil Society: From Free Election Movements to People Power in the Philippines, University of Hawaii Press, Honolulu, 2005.


International Herald Tribune, 16. mai 2005.


Se Katharine Wiegele, Investing in Miracles: El Shaddai and the Transformation of Popular Catholicism in the Philippines, Hawaii University Press, Honolulu, 2005.


James Petras og Robert Eastman-Abaya, Philippines: The Killing Fields og Asia, Counterpunch, http://www.counterpunch.org/petras03172006.html, 17. mars 2006.


The Nation, 17. mars 2006; International Herald Tribune¸ 9.-10. april 2005.


Asian Developement Bank, Enhancing the Efficiency of Overseas Workers Remittances, Manila, 2003 (http://www.adb.org/Documents). Regner man med offisielle overføringer vil denne prosentandelen overstige 30 prosent.


The Financial Times, London, 8.-9. mai 2004.


SLUTT1 Hukbalahap-opprøret (Hukbalahap-geriljaen) varte fra 1946-54. Det var et kommuniststyrt bondeopprør i Luzon. Navnet på gruppen er Tagalog akronym for Hukbo ng Bayan Laban sa Hapon som betyr «Folkets Anti-japanske Hær.» Huk-opprørerne var nær seier i 1950 men ble til slutt beseiret både av avanserte amerikanske våpen som de filippinske myndighetene ble forsynt med, samt administrative reformer under styret til den karismatiske presidenten Ramon Magsaysay.

2 For en helhetlig analyse av USAs rolle, les Amy Blitz, The Contested State: American Foreign Policy ande Regime Change in the Philippines¸ Rowman & Littlefield, Lanham -- Maryland, 2000.

3 To nylig publiserte bøker gir et kontrastfylt, dog utfyllende, syn på situasjonen: Eva-Lotta Hedman og John Sidel, Philippine Politics and Society in the Twentieth Century¸Routledge, London, 2000; Patricio Abinales og Donna Amoroso, State and Society in the Philippines, Rowman & Littlefield, Lanham -- Maryland, 2005.

4 Utveksling av stemmer mot personlige tjenester. Overs.anm.

5 John Sidel, Capital, Coercion and Crime: Bossism in the Philippines, Stanford University Press, California, 1999.

6 Sheila Coronel, The Rulemakers: How the Wealthy and the Well-born Dominate Congress, Philippine Center for Investigate Journalism, Querzon City, 2004.

7 Den øverste geistlige i et land eller en kirkeavdeling. I den katolske kirke fører enkelte erkebiskoper tittelen primas. Kilde: http://www.storenorskeleksikon.no

8 Eva-Lotta Hedman, In the name of Civil Society: From Free Election Movements to People Power in the Philippines, University of Hawaii Press, Honolulu, 2005.

9 International Herald Tribune, 16. mai 2005.

10 Se Katharine Wiegele, Investing in Miracles: El Shaddai and the Transformation of Popular Catholicism in the Philippines, Hawaii University Press, Honolulu, 2005.

11 James Petras og Robert Eastman-Abaya, Philippines: The Killing Fields og Asia, Counterpunch, http://www.counterpunch.org/petras03172006.html, 17. mars 2006.

12 The Nation, 17. mars 2006; International Herald Tribune¸ 9.-10. april 2005.

13 Asian Developement Bank, Enhancing the Efficiency of Overseas Workers Remittances, Manila, 2003 (http://www.adb.org/Documents). Regner man med offisielle overføringer vil denne prosentandelen overstige 30 prosent.

14 The Financial Times, London, 8.-9. mai 2004.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Marcos, Aquino, Ramos, Estrada, Arroyo ...

Default thumbnail
Neste sak

Verden er et urettferdig sted

Andre saker om Filippinene

Forbrytelse og reform

Rodrigo Dutertes dødelige narkokampanje har fått mye internasjonal oppmerksomhet og dekket over

0 kr 0