Filippinene

Marcos, Aquino, Ramos, Estrada, Arroyo …

Hovedrolleinnehaverne var munker i kjortler, uniformskledde offiserer og rocke- og filmstjerner.

Posted on



På slutten av Ferdinand Marcos sitt lange diktatur fra 1972 til 1986, hadde korrupsjon, favorisering og plyndring av den filippinske økonomien nådd ekstreme høyder. Det anslås at familien Marcos underslo mellom 5 og 10 millioner dollar, satt over på utenlandske bankkonti. Den amerikanske Reagan-administrasjonen bestemte seg da for å trekke sin støtte.

Diktatorens avgang ble først og fremst utløst av massedemonstrasjoner. Man demonstrerte mot det enorme valgfusket som hadde forekommet under presidentvalget i 1986. Marcos hadde på den måten klart å snyte sin motstander, Corazon «Cory» Aquino, for seieren. Aquino var enke etter senator og opposisjonsleder Benigno Aquino som ble myrdet i 1983. Bevegelsen People Power 1, eller EDSA 1, ble et viktig symbol på de politiske endringene på Filippinene. Hovedrolleinnehaverne var munker i kjortler, uniformskledde offiserer og rocke- og filmstjerner. Disse fikk støtte fra Manilas fattige, masa, som gikk side om side med middelklassenes motekledde.

Cory Aquino sitt presidentskap, fra 1986 til 1992, hadde i starten stor støtte i befolkningen. Den ble imidlertid en skuffelse. En ny grunnlov ble skrevet for å unngå lignende overtredelser som i det foregående regimet. Men håpet om andre reformer gikk opp i røyk, deriblant en sterkt nødvendig reform i jordbrukssektoren. Aquino var konstant truet av militærkupp fra et offiserskorps som hadde blitt politisert under Marcos’ regime. Hun stod dessuten i takknemlighetsgjeld til den Katolske Kirke for sin stilling. Aquino-administrasjonen hadde derfor bare et eneste mål: Å befeste valgdemokratiet, selv om det betydde å igjen benytte seg av martial law i likhet med oligarkiets politikk.

Aquinos presidentskap åpnet imidlertid for en fredelig overgang til hennes etterfølger, Fidel Ramos. Takket være nasjonale reformer og tiltak for å fremme åpenhet, bidro Ramos til at den filippinske økonomi kom på samme nivå som nabolandene. I tillegg viste han en viss innsats til jordbruksreformer og undertegnet en fredsavtale med Mindanaos muslimske separatister. Han opprettet dessuten et program for familieplanlegging i et forsøk på å stagge den sterke befolkningsveksten.

Grunnloven hindret Ramos i å forsøke seg i presidentperiode nummer to. Hans etterfølger ble visepresident Joseph «Erap» Estrada. Estrada var en tidligere senator og ikke minst en tidligere skuespiller, kjent for sine roller som «god politimann». Under valgkampanjen kalte han seg de fattiges venn, derav kallenavnet Erap (av pare, «kamerat», baklengs). Han ble til slutt valgt med omtrent 40 prosent av stemmene. Dette klarte han på tross av motstand fra den Katolske Kirke og sterk motvilje fra finansmiljøene. Det faktum at han drakk og hadde fått bygget syv villaer til sine elskerinner, gav vann på mølla til tabloidavisene. Men dette lot ikke ha noen innvirkning på hans tilhengere.

Estrada benyttet både korrupsjon og maktovergrep. Store summer ble samlet inn fra ulovlig pengespill. Han hadde en merkelig måte å styre på, blant annet med venner i fyllekalas som kaltes «midnattsregjeringen». Dessuten utførte han tjenester til venner av Marcos-regimet. Det endte med at man prøvde å få han avsatt, men forsøket ble stoppet av hans tilhengere i Senatet. En allianse oppstod da mellom finansmiljøet og Den Katolske Kirken. Disse organiserte en ny utgave av massedemonstrasjoner fra middelklassene, kjent under navnet «People’s Power 2» eller EDSA 2.


I LYS AV GRUNNLOVEN var det nokså tvilsomme metoder man tok i bruk for å avsette Estrada. Men da lederne for hæren og for politiet kunngjorde at presidenten ikke lenger hadde deres støtte, utnevnte Høyestetrett visepresident Gloria Macapagal Arroyo som hans etterfølger. Arroyo var tidligere senator og datter av en tidligere president. Hun kunne skilte med doktorgrad i økonomi fra USA og en hengivenhet til jobben i likhet med Aquino. Hun virket som et sikkert kort for å gjenopprette normale tilstander. Etter den sære perioden med Estrada, dreide politikken seg nok en gang om det å verne om rettighetene.

Estradas tilhengere i slumstrøkene og i hans hjemprovins følte seg imidlertid lurt. Noen måneder etter EDSA 2 forsøkte disse å storme presidentpalasset. Demonstrasjonen med tilnavnet EDSA 3 ble hardt slått ned på. Men misnøyen lå og ulmet, utløst av at man hadde tilranet seg makten. Nok en gang dro man nytte av en slik misnøye: Estradas kone, Luisa, og hans sønn og tidligere filmstjerne, Jose, ble valgt til Senatet.

Arroyo begynte altså som en ikke folkevalgt president i en tid med mye ustabilitet. I likhet med Aquino ble også Arroyo avhengig av militærets støtte. For ikke å fjerne seg helt fra Kirken, forkastet hun programmet for familieplanlegging. Dessuten kjøpte hun seg ro fra hærens ledere ved å forfremme dem og ved å gi dem kremjobber i regjeringen eller i privatsektoren. Etter å ha blitt «befalt fra det høyeste», og på tross av hennes løfter, var hun med i kampen for en ny presidentperiode på seks år. Hun ble valgt og hennes motstander, Fernando Poe Jr., bestred straks valgseieren. Han hevdet at de 3 prosentene av stemmene som skilte de to kandidatene, var resultat av valgfusk. Han forsøkte forgjeves å få avsatt presidenten. Arroyo har selv aldri blitt anklaget for korrupsjon. Det har imidlertid hennes ektemann og forretningsmann, Mike. Han har flyktet i eksil for å unngå å bli stilt for retten. I tillegg har noen av presidentens tidligere tilhengere bedt om hennes avgang. Dette skjedde etter man avdekket et opptak av en samtale presidenten hadde med lederen for valgkommisjonen kvelden før valget.

Arroyos vaklende posisjon har ikke bare presset henne til å erklære unntakstilstand. Hun har dessuten lansert et forslag om grunnlovsendring ved å forandre det nåværende presidentskapet. Fra å ha en lovgivende forsamling delt i en kongress med to kamre, ønsker hun å omgjøre det til en kongress med bare ett kammer. På folkemunne omtales prosjektet som «cha cha» (av charter change). Det blir kraftig kritisert, særlig fordi det tar sikte på å midlertidig forlenge mandatene til de nåværende politiske lederne med tre år. Enkelte mener at dette vil styrke de lokale distriktene. Andre kritiserer den for å true deres privilegier. Det er ingen som ser at det også er en måte for Arroyo å sikre seg statsministerrollen og på den måten omgå begrensningene om å bare kunne sitte én periode som statssjef. Mange tviler på at dette prosjektet vil få bukt med de dyptgående årsakene til landets ustabile situasjon: Herskersyke på den ene side og, på den andre, fravær av strukturerte uavhengige politiske partier med et solid politisk program.

Oversatt av C.S.C. Etter navnet til én av Manilas store innfartsårer hvor massedemonstrasjonene fant sted, overs.anm
Asia Times Online, http://www.atimes.com, 11. april 2006.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver