Fengslene blir asyler

«Jeg har behandlet en ung schizofren mann. På et umiddelbart rettsmøte ble han dømt til fire års fengsel for et ransforsøk med et latterlig våpen. Han var nettopp utskrevet fra et psykiatrisk sykehus. De fagkyndige mente han var strafferettslig tilregnelig. Vi ba om en ny ekspertuttalelse. Denne ga det motsatte resultatet, men domstolen holdt fast på sin første beslutning.» Denne historien fortelles av Joseph Minervini, deltidsansatt psykiater ved en Enhet for konsultasjon og akutt behandling (UCSA) ved varetekstfengselet i Besançon i Frankrike. Historien er dessverre ikke en anekdote. Den avdekker forandringene som pågår innenfor fengselsinstitusjonene og ordningene for psykiatriske behandling. Ifølge Minervini burde denne unge mannen fortsatt fått oppfølging ved sykehuset han er avhengig av, og ikke befunnet seg i fengsel – «tatt i betraktning hans helsetilstand og at han ikke utgjør noen særlig fare».

Allerede i 2000 uttalte Evry Archer, lederen for den franske Foreningen for psykiatri i fengselsvesenet (ASPMP), at 40 prosent av de innsatte i fengslene hadde tydelige psykiske problemer eller sykdommer. I desember 2004 viste en epidemiologisk studie at åtte av ti innsatte menn og syv av ti kvinner led av minst en psykiatrisk lidelse. Ifølge denne studien led 24 prosent av dem av psykotiske lidelser, 56 prosent av patologiske angstlidelser og 47 prosent av hadde depressive problemer. Dessuten hadde 20 prosent allerede vært underlagt psykiatrisk behandling. En av årsakene til denne gjenoppblomstringen av psykiske sykdommer i fengslene, er reformen av straffloven i 1993 som erklærte – gjennom paragraf 122-1 – som strafferettslige tilregnelige personer med en dømmekraft «som var forandret i gjerningsøyeblikket». I klartekst anerkjenner man at bevisstheten om handlingen kan ha blitt forandret av sykdommen, men at den ikke har blitt fullstendig tilsidesatt. Dette er en delikat nyanse som riktig nok anerkjenner forbrytelsen overfor offeret, men setter nødvendigheten av psykiatrisk behandling av den dømte i andre rekke. Faktisk er det nå en flom av straffedømte i fengsel, som før 1993 ville blitt erklært utilregnelige og tatt hånd om av psykiatrien. Antallet tiltalte som ble erklært utilregnelige i gjerningsøyeblikket nådde 17 prosent i 1980, men falt i 2001 til 0,17 prosent. Nærværet av psykiatrisk personell i fengslene bekrefter dette. Fra 1986 har fanger med psykiske sykdommer fått tilgang til behandling mens de sitter inne. På papiret finnes det 463 sykesenger fordelt på 26 varetekstfengsler og straffeanstalter i Frankrike. Disse regionale psykologisk-medisinske tjenestene (SMPR) er knyttet til sykehussentre og utstyrt med psykiatere og sykepleiere. Hvis tilstanden til en innsatt blir uforenlig med fengslingen og han nekter behandling, kan ikke psykiaterne fra SMPR tvinge ham, men de har muligheten til å innlegge ham på sykehuset de er tilknyttet eller på en av de fire Enhetene for vanskelige sykdommer (UMD). Det er en felles erkjennelse at SMPR’ene forbedrer situasjonen for straffeanstaltene de er tilknyttet. I de andre anstaltene tar kun Enhetene for konsultasjon og akutt behandling (UCSA), fra og med 1994, seg av situasjoner på opptil 48 timer. Baksiden av medaljen er at fengslene ofte blir brukt som løsning for situasjoner som truer den allmenne orden (se artikkelen ovenfor). Dette er milevis fra en forestilling om at fengselsinnsatte er dømte for mord og voldtekt i blodige omstendigheter.

Et stadig økende antall psykotiske ankommer for tiden straffeinstitusjonene. 40 prosent av de innsatte med psykiske problemer har blitt dømt for handlinger knyttet til disse problemene. «De psykiatriske institusjonene som sykehusene og de psykologisk-medisinske sentrene (CMP) er overfylte og mange av pasientene får ikke den behandling de trenger. De havner i en spiral av småkriminalitet som gjør at de ender opp i fengslene,» forklarer Michel Laurent, psykiater ved varetekstfengselet i Bois d’Arcy. Han legger til at han ofte «tar imot innsatte som ankommer fullstendig deliriske og i oppløsning. Personer som ikke har noe i fengsel å gjøre.» Samme uttalelser får vi også i Besançon. Minervini forklarer: «Noen av våre pasienter hadde en sykdomsprofil før de ble kriminelle. De befant seg i en omflakkende eller utsatt tilværelse. De begikk småtyverier, eller de hadde sloss og endt opp i straffesaker eller i de umiddelbare rettsmøtene. De ankommer fengsel uten å ha vært undersøkt av sakkyndige.» En annen skremmende virkelighet er at behandling i straffeanstaltene føre til at fengslingsperioden forlenges. «For svært vanskelige pasienter, bruker dommerne noen ganger kvaliteten i terapien og frykten for mangel på oppfølging utenfor fengslet som et argument for å avvise omlegging av straffen,» sier en bekymret Laurent. Sammen med fire psykiatere og ni sykepleiere har han hatt permanent oppfølging av mellom 200 og 350 innsatte i året. Det er nesten en tredjedel av de innsatte i fengselet. Ved siden av narkotikaavhengighet, seksualforbrytelser, alkoholisme og psykiske problemer, antar han at omtrent førti av de innsatte lider av psykotisk schizofreni. Dette er syke som går fra «stabile» tilstander til paranoide faser, deliriske anfall, aggressive faser, eller selv faser av ekstrem angst som kan lede til selvmord.

Selv om han føler seg heldig «i forhold til andre SMPR’er [han har] besøkt,» er hans dom klar: «Vi gir oppfølging til innsatte pasienter som trenger vedvarende behandling. Vi kan ikke innlegge alle på det tilknyttede sykehuset. Noen har heller ikke riktig sykdomsbilde for å bli tatt vare på av en enhet for vanskelige sykdommer [UMD].»

FENGSELSYSTEMET ER overlesset ettersom det tilbyr behandling for innsatte med psykiske lidelser. Ifølge de siste epidemiologiske undersøkelsene er 10 prosent av de innsatte psykotiske med schizofrene tendenser. Dette betyr av at nesten 6000 fanger av de 59 000 innsatte i de franske fengslene har behov for tett oppfølging. Det er en flodbølge med tanke på de 463 plassene som offisielt er tilgjengelig i SMPR-ordningen. I tillegg til dette finnes det materielle begrensninger. På papiret har tjenesten ved Bois d’Arcy elleve senger, «men i virkeligheten har vi ingen», sier Laurent. På grunn av små budsjetter og trange lokaler, klarer ikke SMPR å gi behandling tilsvarende et dagsykehus, de klarer ikke å ta vare på pasientene på dagtid. Situasjonen i Bois d’Arcy er ikke et unntak. SMPR ved Chateauroux har ikke en gang senger på tross av de 13 sengene de er tildelt, blant annet fordi psykiatripostene ikke er opprettet. Flere tjenester må stenges på grunn av mangel på personell eller byggearbeider, slik tilfelle er i Caen. I Nantes synes situasjonen å være bedre. Her har SMPR-tjenesten innenfor murene 16 fulltidssenger. Likevel sier en av psykiaterne: «Dette har ingenting med normal innleggelser å gjøre. Behandling tilbys bare på dagtid. Om natten finnes det en lege, men ikke pleiepersonell.» Denne bekymringsfulle situasjonen står i skarp motsetning til de lovfestede garantiene om bevilgninger.

I 1994 innførte loven om tilgang til pleie og behandling for innsatte, et prinsipp om likhet mellom behandling og pleie i straffeinstitusjonen og utenfor. Av 26 SMPR’er er det kun Fresnes og Marseille som har den nattlige medisinske overvåkningen som gjør det mulig å nå målet om effektiv innleggelse. I andre tilfeller kan et akutt delirisk anfall eller selvmordsforsøk til enhver tid ende i tragedie.

Hvorfor velger man likevel å beholde de innsatte med psykiske sykdommer i fengslene? For det psykiatriske teamet i Nantes, avtegner noen svar seg tydelig: «De innsatte pasientene er innkvartert i celler som ikke akkurat kan kalles sykehusrom. Uansett hvor merkelig det er, gjelder de samme bevilgningene som for sykehus her. Men det er fengselsadministrasjonen som står for kost og losji.» En dag i fengsel koster bare 150 euro, mens en dag på psykiatrisk sykehus kommer på 480 euro…

PSYKIATER VED Baumettes-fengselet i Marseille, Jean-Marc Chabanne spør seg selv i likhet med mange av hans kolleger: «er ikke gjenopprettingen av asylet, gjennom en instrumentalisering av psykiatrien, resultatet av denne institusjonaliseringen av disse nye stedene for spesialisert behandling av psykisk syke fanger?» Han spør videre om ikke de psykiatriske sakkyndige vil være tilbøyelig til å ta til takke med fengsling, fordi «uansett hvilken konklusjon de kommer fram til, kan de være sikre på at pasienten får behandling i et sikkert miljø». Et medlem av ASPMP sier denne ordningen risikerer «å skape en straffepsykiatri for psykisk syke som den allmenne psykiatrien ikke lenger er i stand til eller vil ta ansvar for,». Under høringen rundt en parlamentsundersøkelse i 2001 kom Archer som da var SMPR-psykiateren ved Loos-fengselet med en advarsel: «Disse ordningene for psykiatrisk behandling og pleie i fengslene må ikke gjøre at fengslene igjen blir asyler.» Denne frykten er i ferd med å bli et faktum.

oversatt av R.N.1 Studie ledet av Bruno Falissard, biostatistiker og epidemiolog, og psykiateren Frédéric Rouillon. De første resultatene ble offentliggjort 7. desember 2004.

2 Se ovenfor.