«Jeg har behandlet en ung schizofren mann. På et umiddelbart rettsmøte ble han dømt til fire års fengsel for et ransforsøk med et latterlig våpen. Han var nettopp utskrevet fra et psykiatrisk sykehus. De fagkyndige mente han var strafferettslig tilregnelig. Vi ba om en ny ekspertuttalelse. Denne ga det motsatte resultatet, men domstolen holdt fast på sin første beslutning.» Denne historien fortelles av Joseph Minervini, deltidsansatt psykiater ved en Enhet for konsultasjon og akutt behandling (UCSA) ved varetekstfengselet i Besançon i Frankrike. Historien er dessverre ikke en anekdote. Den avdekker forandringene som pågår innenfor fengselsinstitusjonene og ordningene for psykiatriske behandling. Ifølge Minervini burde denne unge mannen fortsatt fått oppfølging ved sykehuset han er avhengig av, og ikke befunnet seg i fengsel – «tatt i betraktning hans helsetilstand og at han ikke utgjør noen særlig fare».

Allerede i 2000 uttalte Evry Archer, lederen for den franske Foreningen for psykiatri i fengselsvesenet (ASPMP), at 40 prosent av de innsatte i fengslene hadde tydelige psykiske problemer eller sykdommer. I desember 2004 viste en epidemiologisk studie at åtte av ti innsatte menn og syv av ti kvinner led av minst en psykiatrisk lidelse. Ifølge denne studien led 24 prosent av dem av psykotiske lidelser, 56 prosent av patologiske angstlidelser og 47 prosent av hadde depressive problemer. Dessuten hadde 20 prosent allerede vært underlagt psykiatrisk behandling. En av årsakene til denne gjenoppblomstringen av psykiske sykdommer i fengslene, er reformen av straffloven i 1993 som erklærte – gjennom paragraf 122-1 – som strafferettslige tilregnelige personer med en dømmekraft «som var forandret i gjerningsøyeblikket». (…)