Det er 400 000 palestinske flyktninger i Libanon. Halvparten bor i et dusin flyktningleire spredt utover landet. Disse palestinerne følte seg «glemt» i Oslo-avtalen fra 1993. 60 prosent av de palestinske flyktningene lever under fattigdomsgrensen, arbeidsledigheten er på 70 prosent.

Attentatet i det sørlibanesiske hovedsetet Saida den 27. mai mot lederen i den palestinske gruppen av Islamsk Hellig krig, Mahmoud Al-Majzoub, og hans bror, bidro til å forsterke det herskende ustabile klima i Libanon. Dagen etter gikk til og med den israelske hæren til bombeangrep som man ikke hadde sett make til siden hærens tilbaketrekking fra Libanon 25. mai 2000. Bombingen foregikk i grensestrøkene i Bekaadalen og dessuten i nærheten av Beirut.

Dette var en israelsk gjengjeldelse på avfyrte raketter som man beskyldte Hizbollah og lederen av den palestinske militsen PLFP-General Command, Ahmed Jibril for å ha stått bak. Dette gav nytt liv til debatten om å avvæpne Hizbollah og palestinere.

Palestinere har lenge vært utelatt fra det historiske bildet og fra forhandlinger. Mesteparten av sitt liv har de bodd i flyktningleire. Nå opplever de nok en gang at de kastes fram i forgrunnen på den politiske scenen. Her forsøker de å gjøre gjeldende sin rett til å vende hjem – en rett som de aldri har gitt avkall på.

«Flyktningleirene, særlig Ein el-Helweh, blir ofte framstilt i internasjonal og nasjonal presse som områder uten rettigheter der det bor islamske fundamentalister og kriminelle,» kritiserer Khadda. «Men det er jo vi som utgjør leiren. Det vil si mer enn 45 000 mennesker som er knyttet til hverandre på grunn av felles identitet og historie; ikke de få uregjerlige som knapt teller 200. Disse er dessuten et produkt av usikkerhet og av den politiske blindveien vi befinner oss i.» Khadda er den første til å uttrykke sin frykt for den spente situasjonen og de væpnete konfliktene som saboterer leiren. Leiren ligger i utkanten av Saida og er den største i Libanon. Khadda bestemte seg til slutt for å bosette seg på utsiden og risikerte dermed hele familielivet. For hennes mann driver en butikk i leiren og har blitt værende der. I tillegg drar barna tilbake til leiren hver helg. Likevel er det ikke sammenstøtene som tærer mest på Khadda. Det er kvelingen av Ein el-Helweh, og elendigheten som man ser i de trange, skitne gatene med falleferdige hus. Alt dette gir næring til leirens islamisering.

ET VEISKILLE KOM i 1982 med den israelske invasjonen og da PLO (Den palestinske frigjøringsorganisasjonen) ble tvunget til å forlate Libanon. Faktisk sysselsatte PLO nesten 65 prosent av palestinerne i Libanon og bidro økonomisk til utdanning og sanitære forhold. Dette stod også til rådighet for de dårligere stilte lag i hele den libanesiske befolkning. Palestinerne i Libanon følte seg i tillegg «glemt» i Oslo-avtalen fra 1993 ettersom PLO hadde konsentrert alle sine diplomatiske krefter på Vestbredden og i Gaza. Foruten at støtten fra giverlandene ble forbeholdt disse områdene, ble det dessuten kuttet drastisk i støtten fra United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNWRA – hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger) , fra FN og fra internasjonale NGO-organisasjoner. Leirene ble kraftig berørt av krigen og av de økonomiske problemene, og ble områder for tilbaketrekking.

De islamistiske organisasjonene, hovedsakelig Islamsk hellig krig og Den Islamske Motstandsbevegelsen (Hamas), visste å rette seg mot de dårligste stilte lag i befolkningen og dekket det skrikende behovet for materiell bistand. Hamas dro også nytte av raseriet som ble utløst da 415 palestinere tilknyttet organisasjonen ble deportert til Sør-Libanon desember 1992. Dessuten av raseriet fra praksisen med «utenrettslige drap», særlig drapet av sjeik Yassin i mars 2004 og av Abdelaziz Al-Rantissi måneden etter. Al-Rantissi ser man ennå avbildet overalt. Med seieren ved valget til den palestinske lovgivende forsamling januar 2006, befester Hamas sin stilling også i Libanon.

UMM FADI ER tilknyttet PFLP og sier hun er like overrasket «som alle andre». Valgresultatet gledet henne stort og betegner det hun kaller et valg «mot korrupsjon og for palestinske rettigheter, deriblant retten til å vende tilbake». I likhet med mange andre kjenner hun seg ikke lenger igjen i Ein el-Helweh. Her var det hun fødte sine barn, men i en periode da leirene representerte politisk aktivitet og opprettelsen av et palestinsk samfunn i eksil: «I dag lever folk som gisler til kampinnstilte politiske militsgrupper. Dødsfall skjer jevnlig og folk er redde. Men de vil ikke dra heller, fordi leiren er et kollektiv og symboliserer ennå det å vente på tilbakevendingen og kampen for våre rettigheter.» Den 1. mai ble et Fatah-medlem drept av en islamsk fundamentalist fra gruppen Usbat al-Ansar (Liga av partisaner, en salafistgruppe som skal ha bånd til Al-Qaida) . Drapet føyer seg inn i rekken av en allerede lang liste. Sammenstøtene er både politiske og kriminelle, og gjelder ikke bare interne stridigheter. Det er en del av en strategi for å forsterke den spente situasjonen – manipulert av diverse hemmelige tjenester – og tilslører det virkelige bildet av situasjonen. For Ein el-Helweh er ennå symbolet på den politiske leiren hvor alle de palestinske partiene har en posisjon, og framstår som hovedstaden for palestinerne i eksil.

«Det er en følsom sak,» sier Abu Ali Hassan nøkternt. Han er tidligere leirleder i Ein el-Helweh. Nå befinner han seg i Mar Elias, en liten leir i Beirut med hovedsakelig kristne palestinere. Her er han ansvarlig for forholdet til de politiske partier i Libanon: «FN-resolusjon 1559 vedtatt september 2004 etter press fra Frankrike og USA om å avvæpne palestinske organisasjoner, er på dagsorden i det politiske liv i Libanon. Den nasjonale samlingsregjeringen i Beirut opprettet en kommisjon med ansvar for å forhandle fram avvæpningen av basene som har etablert seg utenfor leirene. Dessuten skulle kommisjonen sørge for reguleringen av våpen i selve flyktningleirene. Vi arbeider for skape en enhetlig delegasjon. Dessuten arbeider vi for at denne saken ikke skal bli behandlet i bare et sektorisk perspektiv, men at resultatene bidrar til å videreutvikle våre politiske rettigheter og til å utbedre de humanitære forholdene i leirene.»

DEN 16. MAI 2006 gjenåpnet PLO sitt representasjonskontor i forstaden Jnah sør for Beirut. Dette er et sterkt politisk signal ifølge Fatah-leder Abbas Zaki som også leder kontoret. «Regjeringen vil ikke bruke makt i dette spørsmålet. Det som framfor alt skaper vanskeligheter, er den israelske hærs tilstedeværelse i et dusin baser spredt i Bekaadalen og i kyststrøkene ved Nahme, 15 km sør for Beirut.»

Uttalelsene til presidenten for de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, under hans besøk i Paris oktober 2005, ble dårlig mottatt i et slikt ustabilt klima. Han erklærte at palestinere som bodde i Libanon måtte «føye seg etter loven» og at de var der som «gjester».

Libanesiske aviser rapporterer jevnlig om militante palestinere fra Syria som infiltrerer via den østlige delen av Bekaadalen. Dette førte til at den libanesiske hæren stengte et førtitalls illegale grensepasseringer mellom Libanon og Syria. Dessuten styrket hæren grepet om de palestinske organisasjonene med bånd til prosyriske organisasjoner som var stasjonert i Damaskus, deriblant PFLP-GC, Fatah-Intifada (en Fatah-fraksjon ledet av Abu Moussa) og Al-Saika (en palestinsk forgreining av Ba’th-partiet som nå sitter ved makten i Syria).
«Man mener vi hindrer fred fordi vi ledet den væpnete motstanden mot Israel og fordi vi ennå er aktive og innflytelsesrike,» bemerker Nabil. Han er ansvarlig for folkeutvalget i Beddawi-leiren utenfor Tripoli i nord. Denne leiren ligger lengst vekk fra konfliktområdet. Det er færre ødelagte hus, og veier og vannverk fungerer. Leiren kan virke fredelig, men for Nabil truer ennå krigen. «Israelske fly flyr fortsatt ofte over Libanon, fra sør til nord og fra nord til sør, uten at de straffes for det.» Han legger til at: «Vi kommer alltid til å huske Sabra og Shatila. Vi ble massakrert på tross av beskyttelse fra internasjonale styrker. Vi har våpen i leirene for å garantere vår egen sikkerhet.»

Våpenproblematikken skygger imidlertid for palestinernes levevilkår og landsforvisning. Ifølge UNWRA var det i mars 2006 rundt 404 000 palestinske flyktninger i Libanon. Av disse bor 220 000 i det dusin flyktningleire som er spredt utover landet. I Beirut har man leirene Mar Elias, Burj el-Barajneh, Dbayeh, Sabra og Shatila. I sør i nærheten av Saida finner man Ein el-Helweh og Mieh Mieh. Ved byen Tyre har man leirene El Buss, Rashidieh og Burj el-Shemali. I Tripoli i nord finner man Nahr el-Bared og Beddawi, og dessuten Wavell i Bekaadalen. Til dette må man legge til diverse «grupperinger». Det vil si de små, illegale ghetto-leirene som UNWRA ikke anerkjenner og som ikke mottar støtte fra organisasjonen. Den libanesiske hæren opprettholder presset rundt leirene, særlig rundt de fire leirene i sør. Til sammen huser disse noen hundre tusen flyktninger og for å forlate eller komme inn i leirene må man ha tillatelse. Her er Fatah ennå den viktigste organisasjonen. I leirene i Beirut, i Nord-Libanon og i Bekaadalen har de prosyriske gruppene klart å beholde sin posisjon. Dessuten er det tydelig at de islamistiske organisasjonene overalt befester sin stilling. Observatører mener derfor at Fatah og Hamas har en lik oppslutning.

Ifølge UNWRA lever 60 prosent av de palestinske flyktningene under fattigdomsgrensen. Arbeidsledigheten er på 70 prosent. Inntil nylig ble palestinere nektet å arbeide i 72 typer yrker utenfor leirene. I tillegg var det forbudt å ta med seg byggematerialer inn i leirene. Dessuten kunne de ikke forlate eller komme tilbake til libanesisk territorium uten å ha et visum som ble utstedt for maks seks måneder.

Juni 2005 undertegnet Libanons Hizbollah-vennlige arbeidsminister, Trad Hamadeh, et memorandum til fordel for palestinere født i Libanon og innskrevet i innenriksdepartementets register. Dette opphevet delvis forbudet om å praktisere innen visse yrker. Imidlertid er det fremdeles yrkesforbud for palestinere som har utdannet seg innen medisin, juss, arkitektur… Dette memorandumet nevnte imidlertid ikke den juridiske reformen fra 2001 der det ble forbudt for palestinere å kjøpe hus og eiendom i Libanon. Denne reformen førte til enorme juridiske problemer, spesielt med hensyn til arv.

SAMIRA SALAH ER direktør for PLOs flyktningkontor og koordinerer kampanjen for de palestinske flyktningers rettigheter i Libanon og retten til å vende tilbake i henhold til FN-resolusjon 194. Hun mener arbeidsministerens beslutning er et framskritt. Imidlertid fører den ikke til konkrete endringer. «Allerede i 1995 kom et forslag som sa at palestinere født i Libanon har rett til å arbeide så framt de har arbeidstillatelse. Men denne tillatelsen er nesten umulig å få og ministerens forslag tar ikke med retten til trygd og forsikring.» Kampanjen ble innført i begynnelsen av april 2005 etter et samlet initiativ fra 25 palestinske organisasjoner, det palestinske nasjonalråd (PNC), PLOs flyktningkontor samt medlemmer av det palestinske «sivile samfunn». Det arrangeres seminarer og kurs i det palestinske samfunnet og kampanjen søker å spre støtten i den libanesiske befolkningen. På den måten kan man skape en stor politisk pressgruppe. Deres slagord er «Sivile rettigheter og rett til å vende tilbake – sammen med det libanesiske folk motsetter vi oss omplassering og naturalisering av flyktninger.» I kampanjen stilles det fire hovedkrav: rett til arbeid, rett til eiendom, rett til å forene seg, rett til trygghet. Det er ikke nye krav, men dette er krav som aldri har blitt hørt.

Hundre tusenvis ble kastet ut i eksil i forbindelse med opprettelsen av staten Israel. Flyktningene teller nå 4 millioner, nesten 60 prosent av det palestinske folk. 90 prosent lever i de palestinske områder og i arabiske naboland. Palestinere i Libanon illustrerer det intense politiske spillet ikke bare i Libanon, men i hele Midtøsten. De minner oss om at framskritt i konflikten mellom Israel og de arabiske nabolandene også er knyttet til løsningen på flyktningproblematikken.

oversatt av C.S.C..1 Les Isabelle Dellerva «Les camps palestiniens au Liban, zones de non-droit» (De palestinske flyktningleirene, de rettighetsløses områder), Libération, 18. mai 2006.

2 FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten ble opprettet i 1950 for å sikre palestinske flyktningers grunnleggende behov (på Vestbredden, i Jordan, i Gaza, i Syria og i Libanon).

3 For mer informasjon, les Bernard Rougier, Le Jihad au quotidien (Jihad til daglig), PUF, Paris, 2004. Se også intervjuet av Claire Moucharafieh i Pour la Palestine, nr. 43 (3. november 2004).

4 Se Alain Gresh, «Les vieux parrains du nouveau Liban» (På norsk : Etter «sedertrerevolusjonen»), Le Monde Diplomatique, juni 2005.

5 Sabra og Shatila er to palestinske flyktningleire i Beirut som ble angrepet av kristne libanesiske falangister 16.-18. sept. under den israelske beleiringen av Beirut i 1982. Flere hundre palestinske flyktninger ble massakrert; dødstallene varierer fra 700 til 2000 i de to leirene til sammen. Massakrene foregikk uten at de israelske styrkene grep inn, noe som førte til sterk internasjonal fordømmelse. En intern israelsk granskningskommisjon konkluderte med at forsvarsminister Ariel Sharon måtte holdes personlig ansvarlig for de israelske styrkenes passivitet, og Sharon måtte gå av som forsvarsminister. Overs.anm. Kilde: http://www.snl.no/article.html?id=13005411&o=1&search=Sabra

6 Det presiseres at det dreier seg om lette og middels lette våpen. Alt tungartilleri ble overlevert til libanesiske myndigheter i 1989.

7 Se også den Mohamed Kamel Dorai sin studie, Les réfugiés palestiniens du Liban, une géographie de l?exil (Palestinske flyktninger i Libanon, en geografisk oversikt over deres eksil )¸CNRS, Paris, 2006.