Masseindividuelle medier

I dag opplever to tredjedeler av planetens innbyggere at de ikke føler seg representert av deres regjeringer ? som har en betydelig legitimitetskrise. Samtidig finnes nå mer enn én milliard internettbrukere og nærmere to milliarder mobiltelefonlinjer. To tredjedeler av planetens befolkning kan kommunisere med hverandre takket være mobiler, selv på steder uten elektrisitet. Nylig fantes det 38 millioner blogger. I gjennomsnitt opprettes det en ny blogg hvert sekund, og mer enn 30 millioner i året. Nå er en ny enestående sosial kommunikasjonsform i ferd med å oppstå. Den er både politisk og massiv - men skapes, mottas og erfares individuelt.

Informasjon og kommunikasjon har alltid vært viktig for den herskende makt, for alternative krefter, for motstand og samfunnsforandringer. Innflytelsen kommunikasjonen har på folkets sinn utgjør et grunnleggende maktspill. Kun gjennom å forme folkets tenkning kan maktformer konstituere seg i samfunnet, og samfunnet utvikle seg og forandres.

Fysisk og mental undertrykking er utvilsomt en viktig dimensjon for makten, men hvis et folk radikalt forandrer sin oppfatning av ting, begynner å tenke annerledes av seg selv, finnes det ingen makt som kan stoppe det.

Å torturere en kropp er mye mindre effektivt enn å forme et sinn. Derfor er kommunikasjon avgjørende for all makt. Den kollektive tenkningen (som ikke er identisk med summen av alle individuelle tanker, men en tenkning som tar opp i seg alt og gjennomsyrer hele samfunnet) utvikles i kommunikasjonsfeltet. Faktisk er det fra dette feltet at bildene, informasjonen og meningene kommer. Det er gjennom kommunikasjonsmekanismene at erfaringer spres og overføres på et kollektivt nivå.

Dette gjelder i enda større grad for våre samfunn. I hjertet av våre samfunn gjennomløper kommunikasjonsnettverk helheten av den menneskelige verden, fra det globale til det lokale og fra det lokale til det globale. Av den grunn utvikles relasjonen til den herskende makten – det konstituerende elementet for alle samfunn og bestemmende for deres utvikling – stadig mer innenfor kommunikasjonssfæren.

SAMTIDENS SAMFUNN VISER at politikken har en umiddelbar mediedimensjon. Det politiske systemets materie og selv dets beslutninger utgjør en scene for mediene. De søker å oppnå støtte hos befolkningen, eller i det minste å dempe fiendtligheten.

Dette betyr ikke at makten betingelseløst befinner seg i medienes hender, heller ikke at publikum blir determinert ut ifra hva mediene sier. Forskning innen kommunikasjon har for lenge siden vist at publikum er aktive, ikke passive.

På den andre siden har mediene interne systemer som kontrollere deres evne til å påvirke publikum. Mediene er framfor alt bedrifter som er underlagt krav om inntjening. De må tiltrekke seg publikum eller stoppe sendingene. De er som regel mangfoldige og konkurrerer med hverandre, og må dermed være like troverdige som konkurrentene. De pålegges også ofte andre krav i forhold til journalistisk yrkesetikk (medietilsyn, etikkomiteer, osv.). De forskjellige mediene eksisterer altså ikke kun for å forvrenge eller manipulere informasjon.

Likevel er det nødvendig å rette oppmerksomheten mot to tendenser. På den ene siden den radikale, ideologiske journalistikken, de politisk engasjerte mediene. Disse ble lenge sett på som et handikap. Engasjementet fratok mediene deres «objektivitet» og de mistet dermed deres publikum. Avisene som presenterer seg som «partiorganer» har dermed så å si alle forsvunnet eller opplevd alvorlig kriser. Det virker som dette har forandret seg. Radikalismen eller det ideologiske engasjementet kan bli en svært lønnsom forretningsmodell. Fox News er et eksempel på dette. Den er en av de største fjernsynskanalene i USA (filial av Rupert Murdochs News Corp). Fox News har erobret en større del av det konservative publikumet i USA ved å støtte opp om – uten noen bekymring for objektiviteten – de nykonservative tesene bak invasjonen av Irak i 2003.

Den andre tendensen dreier seg om tap av autonomi for journalistene, til fordel for arbeidsgiverne. Denne tendens lar seg observere i dag. Det er her en stor del av det sammensatte spillet om mediemanipulasjon spiller seg.

Jeg er i ferd med å publisere en rapport som forsøker å forklare hvorfor 40 prosent av amerikanerne i midten av 2004 fortsatt trodde at Saddam Hussein og Al-Qaida samarbeidet tett og at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen. Dette var ett år etter at det hadde blitt presentert detaljerte bevis på det motsatte. Denne rapporten retter søkelys mot forbindelsene mellom propagandamaskinen til Bushadministrasjonen og mediesystemets produksjoner. Den viser at visse manipulasjoner finner sted uten bruk av sensur eller direkte ordre om fordreiing.
Dette utgjør kun den synlig delen av isfjellet. Den betydeligste innflytelsen mediene utøver på politikken går ikke gjennom det som publiseres, men det som ikke publiseres. Det som skjules, forbigås i stillhet. Medienes aktiviteter hviler på en dikotomi: Kun det som eksisterer gjennom mediene, eksisterer i publikumets sinn. Deres grunnleggende makt ligger altså i deres evne til å skjule, maskere, til å gi noe en offentlig ikke-eksistens.

NØDVENDIGHETEN AV Å eksistere i mediene for å eksistere politisk innsetter en organisk relasjon til mediespråket. Denne relasjonen finner man like mye i fjernsynet som i radioen, i papirpressen som på internett. Massemediene benytter seg av et spesifikt blandingsspråk som riktig nok ikke en selvstendig dialekt, men har mange likhetstrekk.
Bildet er det enkleste og mektigste mediebudskapet, og det enkleste bildebudskapet forblir ansiktet. Det finnes en organisk forbindelse mellom mediefiseringen av politikken, personliggjøringen av mediene og personfokuset i politikken. Når man kaster seg inn i et politisk liv grunnet på personkrangler og mediebilder eller mediemanipulering, blir de politiske planene og programmene mindre viktige. Ingen henviser til dem og borgerne vier dem heller ikke mer oppmerksomhet (sannsynligvis med god grunn, for øvrig).
Den «personfokuserte» politikkens triumf innebærer at den mest overbevisende ideologiske kampen blir personangrep mot den som inkarnerer et budskap. Baktalelse og ryktespredning blir den dominerende politiske kunsten – et negativt budskap er fem ganger mer effektivt enn et positivt budskap. Alle partiene involverer seg i denne åpningen. De manipulerer, og til og med fabrikkerer informasjonen, uten at mediene tar initiativ til dette. Det dreier seg heller om mellommenn, spesialiserte mediekontorer og såkalte «medisinmenn».

Resultatet er en direkte forbindelse mellom mediefiseringen av politikken, dens personliggjøring og ryktespredningen eller praksisen med politiske skandaler. Denne tendensen har de siste 15 årene ført til mord på folkevalgte, regjeringskriser og selv kriser for hele styresett.

DETTE LEDER OSS TIL den aktuelle, dyptgripende krisen til den politiske legitimiteten på den globale nivået. Det finnes en åpenbar og sterk, selv om den ikke er eksklusiv, forbindelse mellom skandalepraksisen, den forsterkede mediefokuseringen på den politiske scenen og den manglende tilliten borgerne har til systemet. Denne mistroen viser seg i en spørreundersøkelse FN har utført. Ifølge den føler ikke to tredjedeler av planetens innbyggere seg representert av deres regjeringer.

Dette er en betydelig legitimitetskrise. Selv om verden sier den ikke lenger har tillit til regjeringene, de politisk ansvarlige og partiene, fortsetter likevel en større del av befolkningen å tro at den kan påvirke de som snakker i deres navn. Denne delen av befolkningen tror den kan påvirke verden gjennom sin egen vilje og riktige virkemidler. Den er i ferd med å introdusere enestående nyskapninger i kommunikasjonssfæren – det jeg kaller Mass Self Communication (masseindividuell kommunikasjon).

Teknisk sett er denne masseindividuelle kommunikasjonen en del av internett, men den er også knyttet til utviklingen av mobiltelefoner. I dag er det mer enn én milliard nettbrukere og mer enn to milliarder mobiltelefonlinjer. To tredjedeler av planetens innbyggere kan kommunisere takket være mobiltelefoner, selv på steder uten elektrisitet og fasttelefonlinjer. I løpet av en svært kort tid har en eksplosjon av nye kommunikasjonsformer funnet sted. Folk har utviklet sine egne systemer – gjennom SMS, blogger og Skype. Peer-to-peer (klient-til-klient), eller P2P, gjør det mulig å overføre alle typer data. I mai 2006 fantes det 37 millioner blogger (mot 26 millioner i januar). I gjennomsnitt opprettes det en blogg hvert sekund, dette utgjør 30 millioner i året. 55 prosent av bloggerne holder fortsatt liv i bloggene deres tre måneder etter de har opprettet dem. Antallet bloggere har økt 60 ganger de siste seks årene, og tallet dobles hver sjette måned.
Selv om engelsk i begynnelsen var det dominerende språket på internett, brukes engelsk i dag på mindre enn en tredjedel av nettstedene. Kinesisk er det nest største, deretter følger japansk, spansk, russisk, fransk, portugisisk og koreansk. Det sentrale her er ikke så mye eksistens av bloggene som lenkene mellom dem. Lenkene binder dem sammen og knytter dem til hele kommunikasjonsoverflaten (gjort mulig ved hjelp av RSS).

Denne masseindividuelle kommunikasjonen utgjør på denne måten en ny sosial kommunikasjonsform. Den er utvilsomt massiv, men skapes, mottas og erfares individuelt. Over hele verden har den blitt plukket opp av sosiale bevegelser og organisasjoner. De er likevel på langt nær de eneste som benytter dette ny organiserings- og mobiliseringsverktøyet. De tradisjonelle mediene har på sin side forsøkt å ta til seg denne bevegelsen. Ved å bruke deres kommersielle og mediale makt er de i ferd med å skape et maksimum av blogger rundt seg. Likevel er de sosiale bevegelsene, like mye som opprørske og kritiske individer, gjennom den masseindividuelle kommunikasjonen, i stand til å påvirke de store mediene, kontrollere informasjonen, påvise feil og selv produsere disse.

Alterglobaliseringsbevegelsen mot den globale kapitalismen i all dens mangfoldighet, har i flere år benyttet seg av internett og ressursene til den masseindividuelle kommunikasjonen. Ikke bare som organisatorisk redskap. De benytter den også som et sted for debatter og handling. Alter-globaliseringsbevegelsen har også utviklet en evne til å påvirke de dominerende mediene gjennom denne kommunikasjonsformen – gjennom Indymedia eller en rekke andre alternative nettverk og sammenslutninger.

Oppkomsten av autonome kommunikasjonsnettverk berører også de mest tradisjonelle mediene. Gatefjernsyn eller alternative radiostasjoner (som TV Orfeo i Bologna, Zaléa TV i Paris, Occupen las Ondas i Barcelona, TV Piqueteros i Buenos Aires) og en rekke andre alternative medier knyttet sammen i nettverk, danner til sammen et nytt informasjonssystem.
Selv den tidligere amerikanske visepresidenten, Albert Gore, har benytter seg av dette. Han har opprettet sitt eget fjernsynsnettverk, der 40 prosent av innholdet i dag skapes av tv-titterne. Også presidentvalgkampanjene ble påvirket av dette nye mediet. I 2003-2004 fikk kandidaturet til Howard Dean et oppsving takket være hans evne til å mobilisere gjennom internett.

I tillegg kommer den «umiddelbare politiske mobiliseringen» med mobiltelefon, som de to siste årene har blitt et avgjørende fenomen. Dette nybrottsarbeidet knyttet til kommunikasjonsnettverk mellom mobiler har hatt bemerkelsesverdige virkninger i Sør-Korea, Filippinene, Ukraina, Thailand, Nepal, Ekvador og Frankrike. Noen ganger med en umiddelbar virkning, som da kong Bhumibol Adulyadejs avsatte statsministeren Thaksin Shinawatra i Thailand i april i fjor. I Spania skjedde det noe lignende forut for valgnederlaget til José Maria Aznars Folkeparti i mars 2004. Myndighetene var opptatt av å gi ETA skylden for terroraksjonene i Madrid. En uendelig mengde meldinger sirkulerte på mobiltelefonene. Dette gjorde det mulig å organisere en omfattende protestdemonstrasjon på en dag da det teoretisk sett virket umulig å uttrykke noe som helst politisk, på grunn av sjokket og sorgen.

Dette betyr ikke at mediene som har blitt assimilert til makten befinner seg på en side, og de masseindividuelle mediene knyttet til sosiale bevegelser på den andre. Hver av dem opererer på en dobbel teknologisk plattform. Eksistensen og utviklingen av masseindividuelle kommunikasjonsnettverk gir likevel samfunnet en større evne til å kontrollere og gripe inn. De gir også en enestående mulighet for politisk organisering til de som befinner seg utenfor det tradisjonelle systemet.

DET FORMELLE OG oppstyltete demokratiet er i en grunnleggende krise. Innbyggerne har ikke lenger tiltro til de demokratiske institusjonene. Det som skjer foran øynene våre med eksplosjonen av masseindividuelle kommunikasjonsformer synes å utgjøre en konstruksjon av nye politiske former. Det er for tidlig å si hvor disse leder oss hen.

Likevel er en ting sikkert. Kampen vil utspille seg i kommunikasjonsfeltet og vise det nye mangfoldet av teknologiske virkemidler. Dette er så avgjort den eldste kampen i menneskehetens historie. Siden tidenes morgen har det dreidd seg om å frigjøre sinnene.

Oversatt av R.N.

1 Ifølge en undersøkelse utført av Universitet i Maryland i oktober 2003, trodde 60 prosent av amerikanerne ? og 80 prosent av de som så på Fox News ? på en av disse tre motbeviste påstandene: 1. Det har blitt oppdaget masseødeleggelsesvåpen i Irak; 2. Det finnes bevis for en allianse mellom Irak og Al-Qaida; 3. Verdensopinionen støtter militærintervensjonen i Irak.» Se Eric Klinenberg, «Contestation de l?ordre médiatique américain» (Protest mot den amerikansk medieordenen), Le Monde diplomatique, april 2004.

2 P2P er betegnelsen på en form for datanettverk, der elementene (nodene) ikke kun fungerer som enten klienter eller servere, men på begge måter. De er både klienter og servere for andre noder i nettverket, i motsetning til systemet av typen klient-server. Se http://no.wikipedia.org/wiki/Peer-to-peer.

3 En «RSS feed» (Really Simple Syndication eller Rich Site Summary) er et formidlingsformat for nettinnhold. Systemet gjør det mulig å formidle nyheter fra informasjonssider eller blogger. Det gjør det mulig å få raske oppdateringer om det nyeste på nettstedene. Se http://no.wikipedia.org/wiki/RSS.

4 Dean var favoritt til å bli Det demokratiske partiets presidentkandidat i 2004, men ble til slutt slått av John Kerry.

5 Se Manuell Castells, Jack Linchuan Qui, Mireia Fernández Ardevol og Araba Sey, Mobile Communication and Society: A Global Perspective, MIT Press, Boston 2006.