Sigøynertrusselen

Forfatter og medarbeider i Gateavisa Harald Medbøe har nylig gitt ut boken Rrom-Sigøynerreiser (Futurum forlag, 2006), et portrett av sigøynere i Romania i tekst og bilder. Fotografiene er tidligere vist i Fotografienes hus (1-31. mai 2006) og henger i sommer på Deichmanske hovedbibiliotek. Le monde diplomatique trykker i dette nummeret et utvalg bilder fra boken.

Medbøe har besøkt rumenske sigøynere over fem år. Sigøynerne representerer omlag 10 prosent av Romanias befolkning. VIfølger forfatteren på alt fra fest hos omreisende sigøynere til rituell saueslakt og ortodoks gravferd. Han treffer de fattigste som lever på søppeldynger til de rikeste i overdådige palasser. Medbøes fotografier viser et folk som mindre enn noen annen gruppe har latt seg assimilere i storsamfunnet. Leseren får innblikk i tradisjonelle sigøynerliv hvor blant annet lojalitet til familien, nomadeliv, fortellerkunst, sang og musikk står høyt. Jan Otto Johansen, selv forfatter av flere bøker om sigøynere samt vinner av den internasjonale sigøynerprisen (Premio Hidalgo) har skrevet et forord som setter Medbøes portretter i et bredere perspektiv.

MEN HVEM ER så dette folket? Sigøynerne, også kalt rom, er Europas største minoritet og en av de mest diskriminerte grupper i verden. Det bor anslagsvis 8 millioner sigøynere i Europa, hvorav rundt 6 millioner bor i sentral- og Øst-Europa. I Norge finnes det cirka 400 sigøynere, alle bosatt i Oslo-området. Romfolket har blitt utsatt for forfølgelser og fordrivelser siden de vandret fra Østen til Europa i det 14 og 15 århundret. (De ble nektet adgang til en rekke land, i Frankrike allerede i 1504. I Tyskland kunne de drepes ustraffet på 1600-tallet og i Nederland samt Sveits var forfølgelsen militært organisert helt frem til begynnelsen av 1800-tallet.) Utryddelsen av sigøynerne kuliminerte under annen verdenskrig hvor romfolket ble offer for Hitlers systematiske folkemord. Et sted mellom en halv til en million sigøynere ble drept. Ifølge Jahn Otto Johansen var dette prosentvis en større årelating enn selv jødene opplevde i sitt Holocaust. Også under krigen i tidligere Jugoslavia ble hele sigøynerfamilier utslettet som del av den etniske rensingen.

Fra midten av 1800-tallet ble sigøynerne utsatt for tidens rådende assimileringspolitikk. Politiske tiltak ble satt i verk for å «normalisere» sigøynerne, og lovene undergravet gruppens tradisjonelle livsform og kultur. Sterilisering av kvinner, kriminalisering av den omreisende livsformen, forbud mot deres skikker og språk og plassering av sigøynerbarn i institusjoner er eksempler på hvordan sigøynerne skulle tilpasses samfunnet. Norge er dessverre ikke et unntak. Vi drev i samme grad som andre europeiske land en aktiv assimileringspolitikk overfor tatere og sigøynere. Sigøynerparagrafen som nektet dem adgang til landet ble først opphevet i 1957.

Likevel har sigøynerne vært akseptert på grunn av deres håndverksferdigheter. De var spesielt flinke smeder, skjærslipere og dyretemmere. Men med den raske mekaniseringen av jordbruket rundt 1950 falt etterspørselen etter deres ferdigheter. Sigøynerne ble heller en solid arbeidsressurs i tungindustrien.

I DAG ER sigøynernes situasjon aller verst i de tidligere østblokklandene. Da kommunismen falt var det først og fremst sigøynerne som ble rammet av arbeidsledighet. Det var ikke lenger behov for ufaglært arbeidskraft da ulønnsomme fabrikker ble lagt ned. Bare i Romania er nesten 90 prosent av landets sigøynere i dag arbeidsløse. Østeuropas sigøynere lever i dag under ekstrem fattigdom hvilket har ført til sult, dårligere helse, underernæring og lite skolegang. Svært mange er helt avhengig av offentlig støtte som trygd og sosialhjelp for å overleve. De fleste bor i ghettoer, noen er til og med henvist til søppelhaugene.

I tillegg utsettes sigøynerne stadig for rasistiske utspill og umotivert vold, særlig i sentral- og østeuropa og Russland. Europeisk senter for romfolkets rettigheter (ERRC) i Budapest kan dokumentere gjentatte overgrep: politivold, tilfeldige arrestasjoner, diskriminering i skolen, fordrivelser fra offentlige steder som restauranter og hoteller.

Gjennom hele 90-tallet har pogromer mot sigøynere herjet. Nylig ble to sigøynere drept og seks alvorlig skadet etter et angrep av høyreekstremister i den russiske byen Volzhskiy. I Romania alene har slik vold ødelagt over tyve sigøynersamfunn. De fleste overgrepene blir ikke ettersøkt og politiet benekter ofte at de er rasistisk motivert. Det finnes også høyst kritikkverdig diskriminering av romfolket i vest-europeiske land. Senest i juni 2005 ble italienske og greske myndigheter anklaget av ERRC for å systematisk misligholde sigøynernes rett til verdig bopel på lik linje med majoritetsbefolkningen.

Sigøynernes situasjon er i ferd med å endres. I en norsk Stortingsmeldning fra 2001 fikk romfolket/sigøynere, romanifolket og tatere status som etniske minoriteter i Norge – på lik linje med kvener, skogfinner og jøder. Stortingsmeldningen er den første systematiske gjennomgangen av prinsippene som skal ligge til grunn for statens politikk overfor minoriteter, (deriblant sigøynere.) I dag står kampen mot rasisme og intoleranse overfor romfolket høyt på den europeiske dagsorden. Det finnes en rekke aktive rom-organisasjoner som bistår sigøynerne med juridisk hjelp. Med EUs utvidelse mot øst i 2004, ble sigøynerne anerkjent som Europas største minoritet. Et av hovedområdene for EU, Europarådet og Organisasjon for trygghet og samarbeid i Europa (OSSE) er å konvensjonsfeste rettene til romfolket. Det slås hardt ned på medlemsland som forbryter seg mot sigøynerne. EU vil satse på en utvikling av romfolkets verdier i samarbeid med deres egne organisasjoner.

Internasjonale sigøynerorganisasjoner har lenge ønsket at sigøynerne skal anerkjennes som nasjon, men de ønsker ikke å være en stat. Sigøynernes identitet er ikke knyttet til et land da de alltid har bodd spredt i verden. De anser seg som kosmopolitter da de alltid har beveget seg på tvers av landegrenser:

– I globaliseringens tidsalder er romfolket i forkant som europeisk nasjon, fordi vi vet hvordan vi skal leve innen andre kulturer, religioner og nasjoner, sa Stanislaw Stankiewicz, president i Den internasjonale romunionen til BBC tidligere i år.

Men som forsker Ada Ingrid Engebrigtsen ved Nova i Oslo har sagt til dagsavisen Klassekampen, springer de politiske rombevegelsene og deres ønske om nasjondannelse ut fra elitene. Ønsket har lite med et bredt, folkelig engasjement å gjøre. Romfolket lever så spredt i Europa at flertallet ikke vet om hverandre. Det er problematisk å snakke om sigøynere som et folk og nasjon, når det ikke finnes en utbredt enhetsfølelse blant befolkningen.
FNs utviklingsprograms rapport Avoiding the Dependency Trap fra 2003 peker på at mange sigøynere har sterk motvilje mot storsamfunnets verdier og institusjoner, herunder utdannelse. Mange sigøynere ser skolegang som en trussel mot deres tradisjoner. Ifølge ERRC er dette holdninger som må til livs dersom marginaliseringen av gruppen skal opphøre: «Romfolket må innse at ikke bare majoritetsbefolkningen er ansvarlig for deres situasjon, de må også selv bidra til en bedre fremtid,» skriver programdirektør Rudko Kawczynski på ERRCs hjemmesider.

Ingunn Haraldsen

© Diplo
Kilder:

Harald Medbøe, Rrom-Sigøynerreiser. Futurum forlag, Oslo 2006.

Se også Liegeois, Jean-Pierre og Gheorghe, Nicolae., Roma/Gypsies: A European Minority. An Mrg International report 95/4.

Stortingsmeldning nr 15, 2000/2001

«Grenseløs nasjonalisme» Klassekampen, 4. mai 2006

www.errc.org - European Roma Rights Centre hjemmeside.