Nord-Amerika

Turismens coyoter

Mirador i Guatemala anses for å være maya-sivilisasjonens vugge ? stedet har de høyeste pyramidene som er reist i Mellom-Amerika. I dag ser stadig flere investorer ser på privatisering av kulturminner som en gullgruve. Vernede steder med uberørt natur er svært etterspurt blant private investorer. Eksempelvis forsøker prosjektet Mar de Cortès i Mexico å lokke til seg amerikanske yachter ved å bygge 24 marinaer med plass til 50 000 private lystbåter. Naturen utnyttes og selges. Myndighetene bestikkes, informasjon holdes tilbake, det gis ingen eller bare latterlige beløp i økonomisk kompensasjon og man fornekter totalt de økologiske og sosiale konsekvensene. Noen steder mister lokalbefolkningen tilgang til jorden, fiskereservene eller vannforsyningen ? med andre ord alt de trenger for å overleve.

Posted on

I den nordlige delen av Guatemala og mayafolkets biosfærereservat (MBR), det største vernede området i Sentral-Amerika, lå det arkeologiske utgravingsstedet Mirador lenge som en godt beskyttet juvel i skogen. Utenom lokalbefolkningen og arkeologene, visste ingen om de 26 mayabyene fra førklassisk tid, og som er mellom 1000 og 1800 år eldre enn de andre store maya-anleggene (Palenque, Copán, Tikal). Spesialistene anser Mirador for å være maya-sivilisasjonens vugge, og stedet omfatter de høyeste pyramidene som er reist i Mellom-Amerika (147 meter høye). Den amerikanske arkeologen Richard Hansen ser på dette kulturminnet som en gullgruve. «Vi har her en unik kombinasjon av tropeskog og et uvurderlig arkeologisk funnsted, som skaper et enormt potensiale for turisme i Guatemala.»

Han har foreslått å bygge et turistanlegg som ifølge ham vil gi inntekter som kan finansiere restaurering av stedet, forhindre plyndring og samtidig ta vare på naturresursene. Dermed oppsto prosjektet «El Mirador», plassert under merket «økoturisme» og støttet av Guatemalas president Oscar Berger – samt en lang rekke institusjoner som forsikrer at de bare jobber med bevaring av reservatet for øye. Men med de 120 000 turistene man anslår vil besøke stedet per år, har planene klart å så splid mellom lokalsamfunn som hittil har stått sammen. Prosjektet innebærer privatisering av et kulturminne, under påskudd av heller uklare vitenskapelige og turistrelaterte målsettinger.

Før detaljene i prosjektet er kjent og de økologiske konsekvensene nærmere utredet, er El Mirador allerede omtalt i pressen som en glimrende nyhet for landets økonomi og bevaringen av planeten. Vannspørsmålet er ikke engang nevnt. Ved Mirador fins det nemlig ikke vann. Til utgravingene fraktes vannet fram i helikopter. Men til turistene, når de en dag begynner å strømme til? Det kan ingen svare på. Men Hansen mener det er påtrengende å handle (det vil si, ekspropriere): «Reservatets rikdommer bør bevares, lokalbefolkningen har selv ansvar for at de er blitt degradert.»

En særdeles skandaløs begrunnelse. Gruppen som her anklages, er med i nettverket Foreningen for skogbefolkningen i Petén (Acofop), som under FN-toppmøtet i Johannesburg i 2002 fikk en utmerkelse for «sin bærekraftige forvaltning av reservatets 500 000 hektar» i henhold til kriteriene utarbeidet av skogorganisasjonen FSC. «Acofop er ingenlunde ansvarlig for avskogingen av MBR,» lyder den opprørte reaksjonen til Ileana Valenzuela fra gruppen Handling og tiltak i Petén. «Hansen vet utmerket godt at skogen er ødelagt av oljeutvinning, skogdrift (privat) og av narkotikasmugling. Og turisme vil bare øke antall bevegelser og aktiviteter i et område av reservatet som fremdeles er uberørt nettopp takket være Acofops innsats.»

El Mirador har allerede sett seg nødt til å endre planene for å legge fram en «grønnere» løsning, etter de kraftige reaksjonene som de opprinnelige planene vakte. En toglinje og en heliport har kommet i stedet for veiene og flyplassene som var planlagt. Men ingenting garanterer at området ikke en dag vil bli invadert av turistbusser og skogselskapenes lastebiler, hvis «turistrutene» som planlegges av organisasjonen Mundo Maya, som inngår i Plan Puebla Panamá, ser dagens lys. Mundo Maya består av Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB), samt turistministeriene i henholdsvis Mexico, Guatemala, Honduras, Salvador og Belize. Ideen er å utvikle «grønn» turisme som lokalbefolkningen vil dra nytte av – det er iallfall intensjonen.

I praksis er Mundo Mayas målsetting rettet inn mot å «forenkle turistenes bevegelser mellom de ulike maya-funnstedene og skape turistrelaterte infrastrukturer.» Med andre ord anlegge veier mellom Palenque og Tulum i Mexico, Tikal i Guatemala og Copán i Honduras som vil gå gjennom den delen av MBR-reservatet som ennå er uberørt, like ved Mirador. Offisielt har regionen forpliktet seg til å utvikle «en type turisme som i større grad respekterer kulturen og miljøet, og hvor inntektene vil bidra til å bekjempe fattigdom.» I virkeligheten risikerer denne politikken raskt å gi et helt motsatt resultat.


I MEXICO FORSVINNER landets kystlinjer under betong med 142 prosjekter under oppføring (av 260 planlagte) for å øke «strand-tilbudet». Med unntak av Costa Rica, som har iverksatt bevaringstiltak, har Sentral-Amerika forstått at natur er noe som selger. Men prosjektene som går under benevnelsen «økoturisme» innebærer svært ofte at aktivitetene finner sted i naturen. Uten at innbyggerne inviteres til å være med på å definere og gjennomføre prosjektet, eller at det gjøres økologiske tiltak for å begrense innvirkningene aktivitetene vil medføre. Vernede steder med uberørt natur er svært etterspurt blant private investorer. Landene tilbyr dermed «råvaren», og ved å ta i bruk konseptene fra tradisjonell turisme, drømmer myndighetene om å realisere «et stort prosjekt» i sin mandatperiode.

Fra han kom til makten i 2001 gikk Mexicos president Vicente Fox inn for et katastrofalt initiativ igangsatt av Fonatur, det føderale organet for utvikling av turisme. Det dreier seg om utnyttelse av «verdens siste akvarium» i Nedre California, en region med en helt unik marin biodiversitet, hvor blant annet gråhvalen og hvalhaien formerer seg. Til disse 244 øyene som er svært sårbare overfor lydforurensning og kjemiske utslipp, ønsker prosjektet Mar de Cortès å lokke til seg amerikanske yachter ved å bygge 24 marinaer med plass til 50 000 private lystbåter. Man håper å kunne motta fem millioner turister innen 2014.
Private investorer får fritt leide. Prosjektet Paraíso del Mar (Hav-paradiset) ble igangsatt uten de nødvendige tillatelsene og uten å ha klarlagt innvirkningene på miljøet, slik reglene krever. På et område som omfatter 500 hektar, er det planlagt å bygge 1500 villaer, 2000 hotellrom, to golfbaner, et shoppingsenter, en fritidspark og to private sykehus, med investeringer beregnet til 900 millioner dollar. Stilt overfor investorenes metoder (anleggelse av veier uten tillatelse, nedhugging av mangroveskog, etc), innlemmet Unesco nylig Californiabukt-øyene – som burde ha blitt vernet av Mexico siden 1978 – på sin verdensarvliste. Det er ganske betegnende at verken Narciso Agundez, delstatens guvernør, eller Victor Castro Cosio, ordføreren i La Paz (delstatshovedstaden) var til stede ved den offisielle seremonien hos Unesco da stedet ble plassert på listen 23. august 2005. Derimot var begge med på å innvie utbyggingen av Paraíso del Mar. «Unesco kan ikke forordne noe som helst overfor turismen, det har ikke organisasjonen mandat til,» sukker Gonzalo Halffter, en ekspert som er tilknyttet systemet. Unesco kan bare gripe inn på begjæring av et lands regjering, og det er ikke tilfelle hva gjelder den meksikanske stat. Derimot har et nettverk av lokale organisasjoner, Ciudadanos Precupados AC, anmeldt disse private prosjektene fordi «konsekvensanalysene utelater hvalene og mangroveskogen». Ifølge nettverket er «den sosiale konteksten glemt, og lokal utvikling er alt annet enn prioritert.»


HONDURAS HAR OGSÅ satt i gang «økoturisme» på en av de vakreste strekningene av den karibiske kyst, rett utenfor nasjonalparken Jeanette Kawas, territoriet til garifuna-folket, den afro-kreolske befolkningen som har holdt til her siden 1880. Her ved kysten har landet allerede «solgt» til amerikanerne øyene hvor det praktiseres dykking – ved Roatán hvor det snakkes engelsk og man betaler i dollar. Og dessuten jordbruksland til ananasdyrking i regi av det amerikanske selskapet United Fruit (som i 1990 endret navn til Chiquita Brands Company). Men det gjensto altså denne kyststripen dekket med kokospalmer som hittil var fullstendig glemt av regjeringen i Tegucigalpa.

I ly av det svært beleilige påskuddet «nasjonale interesser» har Turisme-instituttet i Honduras simpelthen ekspropriert 300 hektar av områdene langs kysten, uten å gi garifuna-folket økonomisk kompensasjon. I 2004 solgte det kyststripen for 19 millioner dollar til det privateide selskapet som ble opprettet for å realisere det store prosjektet kalt Micos Beach & Golf Resort. Dette navnet har forøvrig gjort mange av garifuna-folket svært opprørte. «På vårt språk betyr micos ape, og det har aldri vært aper her. De eneste apene de ser på stranda er oss, garifuna-folket!» forklarer den unge Alex Podilla, leder av Pélican café, foreningen som jobber for garifuna-kulturens fremme. Det blir altså ingen aper, men derimot en golfbane på 25 hektar, 2000 hotellrom, 170 villaer, et konferansesenter, en marina, osv. Hovedattraksjonen er nasjonalparken, hvor det ifølge promotørene – uten å presisere det nærmere – skal foregå «en rekke aktiviteter». Videre er «garifuna-folkets dans og musikk også av stor interesse». Er også muligheter for sex-turisme (table dance i Sentral-Amerika) allerede tatt med i planene?


I DISSE TRE STORE prosjektene – El Mirador, Mar de Cortès og Micos Beach – er naturen utnyttet og solgt, akkurat slik den praktfulle Acapulco-bukta ble det for 40 år siden. Metodene som tas i bruk har knapt endret seg. Myndighetene bestikkes, informasjon holdes tilbake, det gis ingen eller bare latterlige beløp i økonomisk kompensasjon og man fornekter totalt de økologiske og sosiale konsekvensene. Blant initiativtakerne finner man de samme promotørene og investorene (som også blir kalt «turismens coyoter» for å kjøpe opp grunnen til lavest mulig pris), på jakt etter klodens siste uberørte juveler.

Dette er langt unna forpliktelsene som Verdens turismeorganisasjon og medlemslandene nedfelte i sine etiske regler for verdens turisme og Quebec-erklæringen om økoturisme. Og lysår unna selve definisjonen av begrepet økoturisme. Under påskudd av å stå for bevaring (reell eller ikke), fører denne benevnelsen til en enda raskere privatisering av naturresursene enn det tradisjonell turisme ga anledning til. Prosjektene inkluderer iblant økologiske tiltak, men alle forlanger garantier for eiendomsretten og driver folket i trakten til å flytte ut.

Lokalbefolkningen mister tilgang til jorden, fiskereservene eller vannforsyningen, med andre ord alt de trenger for å overleve. Noen ganger blir føderalstyrte områder (strender, elvebredder, skoger) overført på private hender under heller lysskye operasjoner. Disse planene går i realiteten inn for å forbeholde de rike de siste hvalene, de siste ceibaene (Guatemalas nasjonaltre) og garifuna-folkets lagune – og bidra til at de utryddes og ødelegges. Det vil dermed være normalt å betale, og betale mye, for å kunne nyte godt av bevart natur. El Mirador sikter seg inn på et europeisk publikum (som er mer kultivert), mens Mar de Cortès og Micos Beach er «skreddersydd» for amerikanere.


DENNE FEILAKTIGE BRUKEN av benevnelsen økoturisme har likevel ikke vakt protester. Økoturisme har vanligvis et godt rykte og det ligger i tiden å utvikle den. For de internasjonale utviklingsbyråene har den til og med blitt et slags universalmiddel. FN-byråer, finansinstitusjoner (IDB, Verdensbanken, United States Agency for International Development, USAID) og EU har flere prosjekter på trappene for lokalsamfunn i Sentral-Amerika og Mexico. De rettferdiggjør fordelene ved en slik politikk med at den skaper arbeidsplasser lokalt, gir innbyggerne yrkesopplæring og får dem til å innse rikdommene som ligger i deres natur- og kulturarv. Kort sagt et nesten perfekt konsept, som svarer til nødvendigheten av å verdsette og bevare denne rikdommen.

Organismer som den ikke-statlige organisasjonen Conservation Internationale og IDB (som riktignok har blitt svært kritisert for den politikk de har ført i området) finansierte tross alt på 90-tallet små turistrelaterte prosjekter med hundre prosent lokal deltakelse, hvor innbyggerne står for en reell bevaring av miljøet, takket være inntektene fra turismen.

Når det gjelder prosjektene igangsatt av FNs miljøprogram (UNEP) forklarer Diego Masera, som er FNs ansvarlige for turisme i Amerika, at «lokalsamfunnets deltakelse er selve drivkraften i bevaringsprosessen, og ingen turistrelaterte aktiviteter settes i gang uten befolkningen.» Men når det gjelder enkeltstatene derimot, medfører det problemer om lokalbefolkningen skal være med på å skape og drive et prosjekt. Et godt organisert lokalsamfunn, som er mer oppmerksom på verdiene naturresursene representerer, er i mindre grad innstilt på å selge unna jorden billig, eller la vannkilder og fosser bli privatisert.
I CHIAPAS ER ikke myndighetenes (lokale og føderale) økoturismeprosjekter basert på en modell hvor lokalsamfunnet tas med, de står heller for en familiedrevet og privat form for turisme. De lokale myndighetene lovpriser utrettelig økoturismen som «løsningen på Chiapas-områdets økonomiske problemer». Men har i flere år vært med på å finansiere noen av de verste økoturisme-prosjektene i Mexico… Maxime Kieffer, som jobber som rådgiver på dette området, har nettopp undersøkt forholdene i Chiapas. «Innbyggerne ble ikke tatt med på råd i den innledende fasen. De blir presentert for anleggene og hyttene i betong, fiks ferdige, uten at det er blitt tatt noen økologiske hensyn for å begrense forurensningen. De som blir satt til å drive det får ingen opplæring, det fins ingen kollektiv drift, ingen prosjekter for utvikling på lokalt nivå, ingen har tenkt over hvordan avfall skal behandles.» Og ikke nok med det: Når lokalbefolkningen avviser byggingen av et prosjekt på sine områder, peker metodene som benyttes for å overbevise dem mot en heller dyster framtid for regionen. Som da det Autonome rådet for zapatist-bosettingen Roberto Barrios gjentatte ganger klagde på skremselstaktikken til såvel offentlige funksjonærer som private investorer for å ville bygge et økoturisme-anlegg nært innpå fossefallene deres. For ethvert samfunn bør ha overordnet rett til å nekte besøkende på sitt område – å kunne slippe å bli påtvunget prosjekter, selv om «de er veldig, veldig bra» slik den turistansvarlige i Chiapas ustanselig uttaler til pressen.

Disse prosjektene finansieres også av EU via Prodesis-programmet. Med en slik partner – den forøvrig svært lite anbefalingsverdige delstatsregjeringen til Pablo Salazar (PRI) – er EU med på å støtte turistprosjekter som ikke har noe med økologi å gjøre, og som i flere henseender strider mot de grunnleggende reglene for økoturisme. Hos lacandon-befolkningen i Lacanjá Chansayab forvalter hver familie ulike private prosjekter, uten noe samarbeid. De innrømmer at de fortsatt går med den tradisjonelle tunikaen fordi instruktørene utsendt av Sectur (turistministeriet) forsikret dem om at turistene foretrakk å se dem kledt slik.

Skal man tro det som sies i brosjyrene, er Chiapas et drømmerike for natur og fred. Det grønne ved økoturismen skal dermed få en til å glemme kakifargede soldater, som ikke har forlatt regionen siden zapatist-opprøret i 1994. Reklamen er utspekulert og vil nok sikkert ha sin effekt. I Secturs lokalkontor i Tuxtla Gutierrez vedgår man at prosjektene som er etablert ikke respekterer hovedprinsippene for økoturisme, men at konseptet benyttes i delstatsregjeringens promoteringsmateriell.

Men ved delta i ledelsen av det andre internasjonale Forum for solidarisk turisme (FITS) i Chiapas i mars i år, var Frankrike med på å borge for dette falske bildet. Fox, samme mann som foreslår å ødelegge Nedre California, ble av guvernør Salazar ønsket velkommen som «selve grunnleggeren av solidarisk turisme». Innsatsen i Chiapas på dette området ble omtalt i rosende vendinger av Jean-Louis Dieux, visepresident i regionalrådet for Provence-Alpes-Côte d'Azur. Etter hans syn er Chiapas en pionér og snart et forbilde for solidarisk turisme… Samtidig klager forumdeltakere fra Afrika og Asia i et åpent brev til organisatorene over at de «under besøkene i området ikke fikk treffe en eneste representant fra lokalbefolkningen». Nok et eksempel på at lokalmyndighetenes visjon ikke helt sammenfaller med forumdeltakernes.

For nettverkene, foreningene og universitetsfolkene som forvarer konseptet, har det blitt viktig å redde begrepet «økoturisme», gjennom FITS eller også andre fora. En merkeordning, særlig når det gjelder solidarisk turisme, så til å begynne med ut til å være veien å gå.


AT ET TURISTPROSJEKT er merket «solidarisk turisme» ville i tillegg til bevaring av miljøet garantere at prosjektet forvaltes av innbyggerne og at en del av overskuddet blir gjeninvestert i kollektive tilbud. I Frankrike har reiseoperatører innen solidarisk turisme nå sluttet seg sammen i Foreningen for rettferdig og solidarisk turisme (ATES). De har bedt Fair Trade Labelling Organisation (FLO), som overvåker handelskjeden innen rettferdig handel, om å jobbe videre med dette temaet. Disse foreningene som er blitt reiseoperatører, har all interesse av å spille med åpne kort og framheve sine solidariske initiativ og rettferdige kriterier, der andre byråer nøyer seg med å ha «gode kjøreregler», samtidig som de bruker attraktive termer som «ansvarlig turisme» i markedsføringen.

Men utstedelse av merkegodkjenning er en arbeidskrevende, kompleks og kostbar prosess. Ernest Ca--ada, ansvarlig for det spanske NGO-et Aksjonsgruppen for ansvarlig turisme (ATR), mener at «kostnadene forbundet med merkesertifisering vil utelate mindre prosjekter». I Mexico for eksempel, utgjør kostnadene til merkesertifisering for rettferdig handel nesten 2000 euro i året for en kaffeprodusent-organisasjon. Og Ca--ada legger til: «Ved å merke kaffen til multinasjonale selskaper som Nestlé, McDonald's og Carrefour, har FLO tatt en annen retning. Å godkjenne hotellkjedenes framtidige økoturisme-aktiviteter, samtidig som disse fortsetter å utnytte sine ansatte, er for oss totalt meningsløst.»

For ikke å begå de samme feilene som ved merkingen av rettferdig handel, skal utgiftene til godkjenning ikke lenger dekkes av prosjektet. Dermed kan også de minste – som er i absolutt flertall – også få tilgang til dette nettverket. Men først og fremst bør et merke for solidarisk, bærekraftig og ansvarlig turisme i utgangspunktet utelukke de store reiseoperatørene fra konkurransen.

Men med eller uten merke, bør økoturismen slutte med å lure kundene. En slik aktivitet er ikke en universalløsning som kan anvendes overalt. Det er ikke mulig å omskolere alle folk som bor i nærheten av et arkeologisk funnsted eller en urskog til «guider», under påskudd av vern eller sosial utvikling. Myndighetene i Chiapas setter framtiden på spill når de går så raskt og så uheldig fram i sin satsing på «økoturisme». Og siden rettferdig handel ikke har fått bukt med kaffekrisen i området, vil neppe «jukse»-økoturisme kunne gjøre stort med fattigdommen.

oversatt av M.B.
1 University of California, National Geography Society, Counterpart International, samt The Global Heritage Fund.

2 I Chiapas har organisasjonen Maderas del pueblo flere ganger anmeldt programmer utført av biopirater, som gir seg ut for økoturismeprosjekt. Til dags dato har ikke dette kunnet bevises, men ingen seriøs etterforskning har heller blitt foretatt av myndighetene.

3 Forest Stewardship Council (FSC) er et NGO som ble opprettet i 1993 og som omfatter skogeiere, skogbruksselskaper, fagforeninger og økologiske foreninger. FSCs skogstandardmerke er basert på 10 prinsipper og 56 kriterier, og godkjenningen ivaretas av uavhengige sertifiseringsorganer.

4 Plan Puebla Panama er en «utviklings»-plan som er ment å skulle anlegge infrastrukturer (veier, havner, dammer) for å kunne etablere økonomisk aktivitet (fabrikker, gruver, etc,) fra Panama helt til delstaten Puebla i Mexico. Se Braulio Moro, «Une recolonisation nommée Plan Puebla Panama», Le Monde diplomatique, desember 1992 (fransk utgave).

5 Dokumenter fra IDB, turismeprosjekter, Plan Puebla Panama. http://www.iadb.org/ppp

6 Se artikler på nettstedet til den guatemalanske NGO-en Tropico verde (Qué es el proyecto Mundo Maya?), http://www.tropicoverde.org

7 Galapagos-erklæringen (2002), Ibero-amerikansk og karibisk toppmøte med 20 ministre for turisme og miljøvern (Ecuador). Forpliktelser gjentatt av samme aktører i september 2004 under det andre toppmøtet i Rio Amazonas (Brasil).

8 De andre delene omfatter kulturferier, forretningsreiser, cruisereiser, spenningsturisme og økoturisme. Kilde: Sectur (det meksikanske turistministeriet), Proyectos en desarrollo, Mexico, 2005.

9 Ifølge Unesco har disse øyene en svært rik marin biodiversitet. 891 fiskearter, 695 arter vannplanter og en tredjedel av verdens hvalarter.

10 Quebec-erklæringen ble vedtatt i mai 2002, etter det internasjonale økoturismeåret i 2001.

11 Den internasjonale arbeidsorganisasjon (OIT), FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs miljøprogram (UNEP),Verdens turismeorganisasjon (WTO).

12 De fleste prosjektene angår jordbrukssamfunn eller innfødte grupper som er etablert i et område som er beskyttet av nasjonal eller internasjonal lovgivning (Unescos biosfærereservater, den mesoamerikanske biologiske korridor, etc.)

13 Lacandon-folket er ikke den opprinnelige befolkningen i Lacandona-skogen, selv om regjeringen «selger» denne misoppfatningen. Denne mayagruppen har sitt utspring på Yucatan-halvøya.

14 Fair Trade Labelling Organisation ble opprettet i 1997 for å samle et tyvetalls foreninger for rettferdig handel fra hele verden (blant annet Max Havelaar). I 2004 hadde Flo-Cert sertifisert 548 kooperativer. www.fairtrade.net

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver