Vår politiorden: Det som kan sies, synes og gjøres

Man har med politikk å gjøre når man skaper en scene der man inkluderer sin fiende. Ifølge den franske filosofen Jacques Rancière – nå for første gang på skandinavisk med boken Texter om politik og estetik. Vi snakker med ham om filosofi og estetikk, om hans skille mellom politikk og politiorden, om mediene som frigjørende arena, om internett, om hans filminteresse, men spesielt om de som i dag utelukkes, de uregnbare, de som ikke klarer å få sin stemme hørt. Slike som palestinerne.

Den franske filosofen Jacques Rancière har utgitt et tjuetalls bøker siden midten av 70-tallet – der den røde tråden er hvordan undertrykte holdes fast som undertrykte. Nylig kom han ut i bokform på skandinavisk for første gang – med Texter om politik og estetik.
– Kan du gi en generell beskrivelse av det politisk-filosofiske engasjementet blant franske intellektuelle i Frankrike, nå etter at betydelige skikkelser som Lyotard, Deleuze og Derrida har gått bort. Hvem kan i dag utfylle dem?
– Det er vanskelig å si. På den ene siden finnes det en slags offisiell politisk filosofi i dagens Frankrike. Denne er veldig sterk og samtidig veldig svak. Denne filosofien er representert av skikkelser som filosofene Alain Finkielkraut og Michel Gauchet, som diskuterer demokratiets problemer. De argumenterer for at demokratiet er blitt en fare for demokratiet, ettersom demokratiet er redusert til makten til det individuelle, til forbruket. Det er faktisk en anti-demokratisk forvandling av den marxistiske kritikken av forbrukersamfunnet. Den hevder at alt er tapt på grunn av masseindividualismen, der demokratiet betyr forbruk. Det er altså vanskelig å finne politisk tenkning i Frankrike i dag. Men det finnes filosofer som Alain Badiou, som forsøker å legemliggjøre en type trofasthet til en bestemt form for politisk brudd.
– Du har tidligere skrevet om arbeiderne og de arbeider-intellektuelle på 1800-tallet. Er arbeideren som kategori til stede i debattene til dagens intellektuelle i Frankrike?
– Jeg tror ikke det. Jeg arbeidet med arbeiderfrigjøringen på 1800-tallet for å revurdere en bestemt politisk tradisjon, nemlig den marxistiske. I dag må jeg dessverre konstatere at det ikke finnes særlig interesse for disse temaene – det finnes ikke lenger arbeiderbevegelse eller arbeiderfrigjøring. Det er en trend i Frankrike i dag å betrakte enhver arbeiderprotest som et sykdomstegn. Man betrakter dem som en utdatert befolkningsgruppe som ikke har klart å tilpasse seg moderniteten.

INTERESSANT Å MERKE seg, er at Rancière kaller det meste av hva vi normalt oppfatter som politikk for politiorden – den strukturerte samfunnskroppen hvor enhver ting har sin plass. Politiorden er regjeringen eller styringskunsten, som forordner vår virkelighet eller vår sansbarhet – ved den underliggende normer som definerer hva som i en gitt situasjon er tillatt eller ikke, tilgjengelig eller utilgjengelig – i selve det fornembares område. Nærmest et «hva man gjør». Således er det en underliggende oppdeling som bestemmer hva som kan sies og ikke sies, vises eller ikke vises, gjøres eller ikke gjøres. Dette skaper faste normsett som igjen oppretter et fellesskap som styrer hvem som inkluderes eller ekskluderes, hvem som sier noe betydningsfullt eller ikke, hvem som er berettiget til å styre andre, og hvem som ikke er det. Men er det noen konkrete aktører i politiordenen? Enkelte politikere, dataverdens Microsoft, eller det nykonservative amerikanske tv-selskapet Fox News?
– Politiordenen må ikke tenkes i form av en offentlig institusjon. Jeg mener ikke politiordenen er identisk med politiet med deres batonger. Jeg mener det er for enkelt å si at media er politi, at det er en stor maskin. Politiordenen er ikke kun storebror. Det er en type fordeling av det som gis vår erfaring, av hva vi kan gjøre. Vi trenger ikke en storebror à la Fox News. Jeg mener den samme typen fordeling mellom det som er mulig og umulig for oss, også utføres gjennom mer sofistikerte kanaler. Det blir feil å fokusere på et så fryktelig eksempel som Fox News. Den sofistikerte delen av mediene er også en del av politiordenen. De skaper også en fordeling av hva du kan og ikke kan gjøre. I Frankrike har vi en del mer sofistikerte aviser, men de er like fullt en del av politiordenen på samme måte som Fox News.
– Ut i fra ditt skille mellom «politilk» og «politiorden», hvordan ser du på Hardt og Negris begrep om multituden eller mangfoldet som en slags innenfra-og-opp-reaksjon mot ordenens autoritet?
– Fra mitt perspektiv følger Toni Negris begrep om multituden fortsatt det jeg kaller det gamle økonomiske synet på politiske problemer. Dette synet er knyttet til ideen om at den reelle politiske scenen befinner seg i realitetene til samfunnets produktive kraft, samfunnets levende kraft. Jeg mener at Negri fortsatt arbeider innenfor dette skjemaet. Ifølge dette vil det komme en reell bevegelse nedenifra som vil være arbeidets bevegelse og forandring, og nye former for kommunikasjon. Dette er den gamle marxistiske ideen om at det vil komme en omveltning fra systemet selv, ideen om at produktivkreftene det kapitalistiske systemet selv skaper vil ødelegge systemet. Jeg tror ikke kapitalen skaper sine egne bødler, slik det marxistiske skjemaet hevder.

FILOSOFEN SLAVOJ ZIZEK påpeker i etterordet til Rancières bok The Politics of Aesthetics (2004) nettopp hvordan Rancière beskreiver store politiske systemer som kveler den politiske hendelsen:
Arche-politikk er kommunitaristene som vil harmonisere fellesskapet, men kveler ethvert rom for politiske bevegelser. Para-politikk er der man tar vekk det antagonistiske elementet nødvendig for politiske hendelser – slik man formulerer klare regler som må adlydes i spillet. Det politiske forandres til en politi-logikk (Habermas og Rawls etikk). Til slutt er det den marxistiske eller sosialistisk utopiske meta-politikk som i sin kjerne har opphevelsen av det politiske som mål. Det er når den økonomiske infrastrukturen overtar for det politiske: Administrasjonen av folket etterfølges av administrasjonen av alt og alle, innenfor en totalt gjennomsiktig rasjonell orden styrt av den kollektive vilje. Zizek selv plusser på et fjerde avpolitiserende system: ultra-politikk slik den utøves med direkte militarisering av politikken ved å bringe konflikter til det ekstreme – til et for oss eller imot oss, venn eller fiende. Slik vi kjenner igjen amerikanske eller israelske myndigheter.
Det meste av politisk filosofi og systemer har dreid som om å forhindre og regulere den politiske hendelsens destabiliserende potensiale – helt fra Platon og frem til dagens liberale politisk tenkning. Ifølge Zizek ser man i dagens post-politikk at det antagonistiske i den politiske hendelsen erstattes av opplyste teknokrater. Politiorden legitimerer seg, ikke bare ved krigshandlinger og opprørspoliti, men også gjennom byråkratiske, sikkerhetsmessige og økonomiske holdninger. – Det finnes en rekke aktører som stadig definerer offentligheten. For eksempel satte Bush-administrasjonen ordenen med deres snakk om masseødeleggelsesvåpen, terrorisme og nå den «tredje verdenskrigen», noe som kanskje burde ha møtt mer motstand. Er ikke det en måte å konstituere verden på, det vil si en estetisk aktivitet?
– Ja, det er en slags estetisk aktivitet, en innramming av det som er gitt og det vi kan se. Hvis vi ser på eksempelet om masseødeleggelsesvåpen: Jeg var i USA da denne enorme fokuseringen på masseødeleggelsesvåpen pågikk. Det som slo meg var at dette ikke kun var en ondskapsfull konstruksjon utført av høyreekstreme politikere og mediefolk. Jeg husker det var en rekke velstående politikere fra Det demokratiske partiet som debatterte masseødeleggelsesvåpen på TV. Det er fascinerende hvor lett det er å gi eksistens til noe som ikke eksisterer i det hele tatt. Det er veldig lett med enkelte ord. Man trenger ikke masse dokumentasjon, argumentasjon og overtalelse. Man rammer inn det gitte, det synlige. Dette tilfellet er selvfølgelig paradoksalt, ettersom masseødeleggelsesvåpnene nettopp var usynlige. Likevel var det så utrolig enkelt å gå med på det. Kjernen i dette er måten befolkningen styres på ut i fra terror. Du er truet. Hvis man kan overtale folk til å bli redde, kan man også sette navn på det som truer dem.
– Hva med terroristene? Kan deres aktiviteter sammenlignes med dem som forsøker å bli hørt, og således være politiske i din betydning?
– Nei, det tror jeg ikke i det hele tatt. Det de såkalte terroristene utfører er kun militære og psykologiske aksjoner. Fra mitt synspunkt har det ingenting med politikk å gjøre. Man har med politikk å gjøre når man skaper en scene der man inkluderer sin fiende, selv om denne fienden ikke vil inkluderes eller man slåss mot denne fienden. Når det gjelder terrorisme er dette svært annerledes. Terrorisme er ikke noe annet enn et militært spørsmål: «Vi ønsker å utslette fienden eller ødelegge dens handlingsmuligheter.» Det er alt. Problemet er at de ikke øker mulighetene for noen som helst til å handle mot maktformene de er underlagt. – Hva da med palestinerne – som har blitt undertrykt i generasjoner?
– Jeg mener palestinerne er et tragisk tilfelle. Det dreier seg om urettferdighet, opplagt urettferdighet. Samtidig virket det umulig for dem å gi en politisk synlighet til den urettferdigheten. Det lyktes ikke med dette, ikke bare fordi en rekke folk hindret dem, men også fordi de ikke klart å bygge en politisk scene mellom oss og dem. De klarte ikke å vise et sted der en debatt om Israel kunne finne sted. Vi vet alle at Israel vil fortsette å eksistere, uavhengig av våre oppfatninger om Israels opprettelse, betydning og dagens Israel. Hvis vi inntar et palestinsk perspektiv er spørsmålet: hvordan vi kan forestille oss livet, leve i Midtøsten side om side med Israel. Det er dette jeg ikke tror de klarte, noe som er tragisk.

FOR RANCIÈRE ER frigjørelsens prosess å motvirke det politiorden ved å forsøke å omfordele det sanselige – det som kan sies og være synlig – basert på tanken om universell likhet. Det som gjelder er at de som bare betraktes som støy eller uvesen i stedet klarer å få oppmerksomhet. I likhet med hvordan undertrykte palestinere, jordløse indianere eller sigøynere ber om å bli hørt og respektert for sine meninger. De er de som ikke regnes med. De må oppfattes som talende vesener fremfor å betraktes som «dyr». Denne hendelsen skjer når den som ikke regnes med, den som ikke får være med å bestemme – proletaren, kvinnen, den fargede, innvandreren, flyktningen – bryter inn i politiordenens «konsensuelle» ordning og tvinger seg frem som synlig og talende. Dette er selve den politiske hendelsen for Rancière.
– Jean Baudrillard skrev i norske Le Monde diplomatique at opprøret til forstadsungdommen i fjor og opptøyene omkring den nye arbeidsavtalen i våres bare dreide seg om en borgerlig ide skapt for å holde liv ideen om opprør og beskytte egne lønninger.
– Ja, selvfølgelig sier han det, han er jo en samfunnskritiker. Jeg mener opptøyene i drabantbyen i slutten av november var reelle. Problemet er at det var et faktisk opprør mot hvordan realitetene er for denne delen av befolkningen. Det var et opprør mot måten folk i disse områdene blir diskvalifisert og hindret i å innta scenen. Samtidig fantes det ingen virkelige politiske proposisjoner. Med politisk proposisjon mener jeg når folk er i stand til å tenke ikke bare for dem selv, men for hvem som helst. I denne forstand dreide det seg mye mer om en kamp mellom disse befolkningsgruppene og statens politikk. Dette var selvfølgelig betydningsfullt. Reaksjonen fra visse intellektuelle eliter var også betegnende. De sa det ikke var noe å bry seg om, at det kun var unge forbrukere som gjorde opprør for å kunne forbruke mer, at det var grunnet i islamisme, osv. Fornektelsen av realitetene i opprøret var sterk. Samtidig var ikke dette opprøret fullstendig i overensstemmelse med ordets fulle mening, med den visjonen som ligger i ordet. ETHVERT POLITISK FELLESSKAP er pga den etablerte forutgående sansemessige fordelingen av hva som er synlig, kan sies og gjøres, også et estetisk fellesskap. Derfor snakker vi om estetikkens politikk.
Fordelingen av det sansbare er der det politiske og estetiske møtes. Men nettopp ved nettverkssamfunnets internett, blogger og mobilens fremvekst har vi også «flash mobs», umiddelbare nettverk som mobiliserer til protest – der folk møter opp på foreslått tid og sted for korte og tydelige markeringer. Eller distribuerer tekster, samler lister, videoer og bilder på internett. Eller kombinasjoner av media og «gata» – som umiddelbare gatedemonstrasjoner mot behandlingen av fransk ungdom, eller islamister som angriper ambassader etter karikaturtegninger – hendelser som krever å være politiske ved å være synlige og bli hørt.
Rancière gir begrepet «estetikk» en annen mening enn det som har vært vanlig de siste århundrene. Hvorfor bruker han ikke heller et annet begrep?
– Jeg mener at «estetikk» må tenkes på nytt nettopp ut i fra dets politiske mening. Når begrepet ble skapt på slutten av 1700-tallet betydde det noe ganske annet enn vakre serier eller kunstfilosofi. Det ga erfaringen en ny status. Estetikk innebar at kunstverk for første gang ble definert ut fra noe annet enn reglene for deres produksjon eller hvilke målgrupper de hadde innenfor et hierarkisk system. De ble oppfattet som en spesifikk type sanseerfaring. Kunstverk rettet seg ikke lenger mot et bestemt publikum eller samfunnshierarki. Dette ble begrepsfestet på denne tiden av filosofer som Kant og diktere som Schiller. De mente det var noe spesifikt, en ny likhet, som involverer den estetiske erfaringen. På denne tiden fødes ideen om at estetisk erfaring og estetiske fellesskap innehar muligheter for en annen type revolusjon.
– Du bruker altså «estetikk» som en måte å forstå hvordan mening blir konstituert?
– Det jeg vil fram til er at estetikk ikke er en disiplin som dreier seg om kunst og kunstverk, men en form av det jeg kaller fordeling av det sansbare. Jeg mener det dreier seg om en kartlegging – en kartografi – av det synlige, det forståelige og også det mulige. Estetikk var i sin tid en omfordeling av erfaringen. Den var grunnet i en ide om at det fantes en sfære for erfaring som ikke livnærte den tradisjonelle fordelingen. De som var bestemt til å styre og de som var bestemt til å bli styrt, hadde ikke den samme «sensoriske» oppfattelsen, de hadde ikke de samme øynene og ørene, ikke samme intelligens. Estetikk innebar for meg nettopp et brudd med den tradisjonelle måten å kroppsliggjøre ulikheter i selve konstitueringen av den sansbare verden.
– En form for estetikk som får folk til å snakke sammen, er den «relasjonelle estetikken» – der det ikke bare dreier seg om å beskue objekter, men om å selv utagere. Samsvarer det med din ide om å bringe frem den tause delen, utenfor hierarkiene du nevner?
– Jeg mener relasjonell estetikk er en samtidig avart av en større tradisjon som er en del av moderniteten – ideen om at kunsten streber etter å utslette seg selv, bli reell livsform. Denne ideen nådde en viss intensitet i begynnelsen av 1900-tallet, særlig med den russiske revolusjonen. Ideen var at malere ikke lenger malte på lerret, men innrammet en ny livsform. Relasjonell kunst er en slags sen avstikker av denne tradisjonen, og jeg mener den noen ganger blir en parodi på denne tradisjonen. Selvfølgelig bør vi ikke være for kjapt ute med å gjøre narr av relasjonell kunst, å si at det bare dreier seg om å «si til folk at det ikke er noe å se i dette galleriet, men vi kan godt diskutere.» Men manifestasjonsformene til relasjonell kunst har vært svake.
– Ja, hvor «sterk» lut kreves for å få de som ikke regnes med, til å delta eller respekteres? Skal de utdannes? Ta makt med vold? Hvordan kan de få makt? Bare å bli hørt er vel ikke nok – vi kjenner jo til filosofen Herbert Marcuse som snakket om repressiv toleranse – at man fikk snakke, men ble ikke hørt på.
– Det er vanskelig å si hva som er tilstrekkelig. Det finnes en gammel fransk vits om at demokratiet cause toujours (snakker i evigheter), at demokrati betyr at du kan snakke, men at det betyr ingenting, det har ingen konsekvenser. De virkelig frie ytringene mener jeg oppstår nettopp på steder der man ikke skal snakke fritt. Det skjer alltid i form av en overskridelse. Politikk betyr nettopp at du snakker på et sted og til en tid det ikke er forventet at du skal snakke. I ET TIDLIGERE INTERVJU har Rancière snakket om en «likhet som ødelegger alle hierarkier og representasjoner og etablerer et fellesskap uten legitimitet. Dette fellesskapet oppstår kun av ords tilfeldige sirkulasjon. Alt skjer på den skrevne siden.» Tenker han på internett?
– Jeg mener Internett ligner på hva det skrevne ordet var i et bestemt historisk øyeblikk. Det innebar en sirkulasjon av ord og kunnskap som kunne tilegnes av hvem som helst. Det dreier seg ikke om å gi kunnskap til alle, men om å la ord sirkulere på en fri og begjærlig måte. Jeg tror dette skjer med Internett. Dette er nok derfor en del reaksjonære mennesker misliker internett så sterkt. De sier det er forferdelig at man kan finne alt man vil på internett, fordi det ødelegger utforskning og utvikling av intelligens. Men dette er nettopp måten intelligensen virker på. Man går tilfeldig rundt på et bibliotek på samme måte som man beveger seg tilfeldig rundt på internett. Det er for meg hva likeverdig intelligens betyr. – Du snakker om de som ikke deltar, den delen av befolkningen som ikke regnes med, og om å bringe dem tilbake igjen. Men har ikke nettopp medier som tv bragt dem på banen – via programmer som «hjemme hos» og Big Brother. Gir man her ordet tilbake til de som ikke har det?
– Problemet er at jeg verken ser særlig mye på TV generelt eller på disse programmene. Jeg vet at en del mennesker mener disse programmene representerer slutten for kulturen, sivilisasjonen og alle ting. Jeg ser det ikke slik, ettersom jeg ikke ser på TV. Jeg tror man kan ha mange forskjellige innfallsvinkler her. Det er sant at disse programmene skaper en ny sirkulasjon av nye muligheter. Betyr denne nye fordelingen av muligheter at flere får adgang til ytringsfriheten? Jeg tror ikke det, ettersom de også innebærer en slags standardisert demokratisering, en standardisert innramming av alles erfaring. Til slutt hender det selvfølgelig ingenting.
– Angående ytringsfriheten: Nylig fikk muslimene som protesterte mot Muhammed-karikaturene svært mye oppmerksomhet i mediene. Hvordan ser du på de som trer fram og sier at de er undertrykte, at Vesten undertrykker dem og latterliggjør deres Gud?
– Dette er et vanskelig spørsmål. Min egen oppfatning er at religion har vært grunnlaget for såpass mye ondskap at vi må få lov til å kritisere religion. I dette tilfellet hadde de folkene som gjorde narr av Islam, en spesifikk form for forakt for muslimer som samsvarer med en viss ide om hva den vestlige sivilisasjonen innebærer. Samtidig kan jeg ikke si meg enig med protestbevegelsene heller. Jeg kan ikke være enig med noen bevegelser som forbyr meg å si det ene eller det andre.
– Du har en stor interesse for film. I den siste tiden har det vært en tilbakevending til politisk dokumenterende film, som for eksempel Syriana. Jeg mener dette også er et rom med politiske virkninger. Hvor kommer din interesse fra?
– Hva er interessant med film? På en måte er det dens paradoksale status. I begynnelsen ble film betraktet som en avskyelig ting på utsiden av kunstfeltet. Det er påfallende at når folk tenker på verk, tenker de på filmskapere som Jean-Luc Godard og nødvendigvis ikke bildende kunstnere. Film er i dag på et vis blitt paradigmet for kunst. På den andre siden har filmen muligheten til å vise og si ting, forme et ovalt landskap av det synlige, av det som er vår verden. Det stemmer at det har vært en sterk tilbakevending til den politisk dokumenterende filmen de siste ti årene. Man har forsøkt å la filmen delta på den politiske scenen ved å gi informasjon som ikke blir gitt andre steder.
– Tror du film og video har tatt over kunstscenen? I motsetning til kunstverk, skulpturer og malerier, er film og video lett å distribuere. Er dette en av grunnene til filmens enorme innflytelse?
– I kunstverdenen finnes det en rekke diskusjoner og debatter, og også en rekke handlinger som gjør krav på å være politiske. Det finnes en kunstscene innenfor de plastiske kunstene som er involvert i politiske prosjekter der kunstnerne mener de virkelig har mulighetene til å utføre politiske handlinger. Det er annerledes for filmen. Filmen har ikke det samme publikumet som kunststedene – galleriene, museene, biennalene. Dette er første delen av ditt spørsmål. Den andre delen er at det i dag har oppstått en ny kobling mellom film på kino og film i museene og galleriene. Med video har det oppstått en ny sirkulasjon av film mellom forskjellige plasser. Man har stedene der film presenteres på den tradisjonelle kinomåten foran lerretet. Og, det finnes alle disse andre presentasjonsmåtene for film og video i museene og galleriene, der man spaserer forbi og stopper opp et øyeblikk. Her er det en rekke forskjellige persepsjoner i spill. Det som er interessant med film er nettopp denne doble eksistensen til filmen.
– Til slutt: Du er filosof – hva betyr filosofi egentlig for deg?
– Jeg tror ikke filosofien har en bestemt identitet som gir den en bestemt oppgave. Filosofien har ikke noen spesifikke objekter. Det finnes ingen bestemte relasjoner mellom filosofi og estetisk erfaring. Jeg vil heller beskrive filosofien som et sted i bevegelse.
© norske DiploP.S. 1 Se Jacques Rancière, Texter om politikk och estetikk, SITE Editions 2006. Finnes på Norli bokhandel i Oslo
2 Multitude» er også oversatt med mengden, mangfoldet, nettverkene. Se Hardt og Negri, Empire, Harvard: Harvard Univ. Press 2000. Hardt og Negri, Multitude: War and Democracy in the Age of Empire, London: Hamish Hamilton 2004.