Byen som selve krigens medium

Det angrepet som enheter fra De israelske forsvarsstyrkene (IFS) utførte mot Nablus i april 2004 ble beskrevet som «omvendt geometri» av brigadegeneralen Aviv Kokhavi som ledet angrepet. Han definerte dette som «reorganisering av den urbane syntaksen ved hjelp av en rekke mikrotaktiske handlinger.»1 Under slaget beveget soldatene seg inni byen gjennom mange hundre meter med «overjordiske tunneler» gravd ut i en tett og sammenhengende bystruktur. Selv om flere tusen soldater og palestinske geriljakrigere opererte samtidig i byen, ble de så «nedsenket» i den urbane materien at veldig få ville ha vært synlige fra luften. De brukte ikke noen av byens gater, veier, smug eller bakgårder, eller ytterdører, trappeoppganger og vinduer. De beveget seg horisontalt gjennom vegger og vertikalt gjennom hull som ble sprengt i gulv og tak. Denne formen for bevegelse blir beskrevet av militæret som «infestering»: Her omdefineres innsiden som utside, og boligenes innside som trafikkårer. IFSs strategi med «å gå gjennom vegger» innebærer en forståelse av byen som selve krigens medium – et fleksibelt og nesten flytende medium som for alltid er kontingent og i bevegelse – og ikke bare dens åsted.


DAGENS MILITÆRANALYTIKERE er for tiden opptatt med å skape en helt ny forståelse det urbane området. Det som står på spill er de underliggende begrepene, antakelsene og prinsippene som bestemmer de militære strategiene og taktikkene. Dette omfattende intellektuelle feltet har geografen Stephen Graham kalt en internasjonal «skyggeverden» – bestående av de militære instituttene for byforskning og treningssentrene for urban krigføring som har blitt opprettet for å nytenke militære operasjoner i byer. Det kan forstås som noe som ligner på den internasjonale forbindelsen mellom elitearkitekturskolene. Ifølge byteoretikeren Simon Marvin, har denne militær-arkitektoniske «skyggeverdenen» for tiden byforskningsprogrammer som er både mer intense og bedre finansierte enn alle universitetsprogrammene til sammen. De er nokså sikkert oppmerksomme på den urbane avantgardeforskningen som utføres innenfor arkitekturinstitusjonene, særlig den som tar for seg tredje verden og afrikanske byer. Det finnes et betydelig sammenfall mellom de teoretiske tekstene militærakademiene og arkitektskolene anser som vesentlig. Litteraturlistene på dagens militærinstitusjoner inkluderer verk fra tiden rundt 1968 (med en særlig vektlegging av skriftene til filosofen Gilles Deleuze, psykoanalytikeren Félix Guattari og situasjonisten Guy Debord), så vel som mer samtidige verk om byforskning, psykologi, kybernetikk, postkolonial og poststrukturalistisk teori. Hvis det stemmer at rommet for kritisk teori visnet hen i den senkapitalistiske kulturen mot slutten av det 20. århundret, slik noen forfattere hevder, virker det nå som den har funnet sin blomstringsplass innenfor militæret.


JEG INTERVJUET KOKHAVI, øverstkommanderende for fallskjermbrigaden, som i en alder av 42 blir regnet som en av de mest lovende unge offiserene i IFS (han ledet operasjonen med å evakuere bosetningene på Gazastripen).2 I likhet med mange andre karriereoffiserer har han tatt permisjon fra militæret for å få seg en universitetsgrad. Selv om han i utgangspunktet skulle studere arkitektur, endte han opp med en grad i filosofi fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Det som interesserte meg da han forklarte meg prinsippet bak slaget i Nablus, var ikke så mye selve beskrivelsen av operasjonen som hans måte å uttrykke den. Han sa: «Rommet du ser på, dette rommet du ser på, er ikke annet enn din fortolkning av det. […] Spørsmålet er hvordan du fortolker smuget? […] Vi fortolker smuget som et sted det er forbudt å gå gjennom og døren som et sted det er forbudt å gå inn, og vinduet som et sted det er forbudt å se inn i, fordi våpen venter på oss i smuget og bomber venter bak dørene. Dette er slik fordi fienden fortolker rommet på en tradisjonell, klassisk måte. Jeg ønsker ikke å underkaste meg denne fortolkningen og gå i hans feller. […] Jeg ønsker å overraske ham! Dette er krigens essens. Jeg trenger å vinne […]. Av den grunn valgte vi metodologien med å gå gjennom vegger… Som en mark som spiser seg framover, dukker opp på punkter og forsvinner igjen. […] Jeg sa til mine tropper: «Venner! […] Hvis vi fram til nå har vært vant til å bevege oss langs veier og fortau, glem det! Fra nå av går vi alle gjennom vegger!»3 Kokhavis intensjon i slaget var å gå inn i byen for å drepe medlemmer av den palestinske motstandsbevegelsen og deretter komme seg ut igjen. Den skremmende ærligheten i disse målene, slik Shimon Naveh – Kokhavis instruktør – gjenfortalte dem til meg, er ledd i en generell israelsk politikk. Israel skal forstyrre den palestinske motstandsbevegelsen på et politisk så vel som militært plan, gjennom målrettede avrettelser fra både bakken og luften.

Hvis du fortsatt tror, slik IFS vil at du skal, at å bevege seg gjennom vegger er en relativt mild form for krigføring, vil kanskje følgende beskrivelse av hendelsesforløpet forandre din oppfatning: Soldatene begynner med å samle seg bak veggene. Ved hjelp av eksplosiver, driller eller slegger lager de deretter et stort nok hull til å komme seg gjennom. Noen ganger kastes sjokkgranater eller noen tilfeldige skudd skytes inn i det som vanligvis er en privat stue med intetanende sivile. Når soldatene har gått gjennom veggen blir beboerne låst inne i et av rommene. Der må de bli – noen ganger i flere dager og ofte uten vann, toalett, mat eller medisiner – til operasjonen er ferdig. Sivile i Palestina, så vel som i Irak, har opplevd denne uventede inntregningen av krig i deres private domene som den mest dyptgripende formen av traume og ydmykelse. En palestinsk kvinne som kun identifiserer seg som Aisha, beskrev opplevelsen slik til en journalist fra Palestine Monitor: «Forestill deg at du sitter i din egen stue som du kjenner så godt, rommet der familien ser på fjernsyn sammen etter kveldsmåltidet. Plutselig forsvinner den ene veggen med et overdøvende brak. Gjennom veggen kommer den ene soldaten etter den andre og skriker ordre. Du har ingen peiling om de er ute etter deg, om de skal ta over hjemmet ditt eller om huset ditt bare ligger på veien til et annet sted. Barna skriker, får panikk. Er det i det hele tatt mulig å forestille seg skrekken en femåring opplever når fire, seks, åtte, tolv soldater med svartmalte ansikter, maskinpistoler pekende i alle retninger og antenner som stikker ut fra ryggsekkene deres og får dem til å se ut som gigantiske utenomjordiske insekter, sprenger seg gjennom veggen?»4


NAVEH ER PENSJONERT brigadegeneral og leder for Operational Theory Research Institute, som underviser offiserer fra IFS og andre militære i «operasjonsteori» – definert i den militære sjargongen som noe midt i mellom strategi og taktikk. Han oppsummerte formålet til instituttet han grunnla i 1996 slik: «Vi er som jesuittordenen. Vi forsøker å lære og å trene vår soldater til å tenke. […] Vi leser arkitekten Christopher Alexander. Hadde du trodde det? Vi leser John Forester og andre arkitekter. Vi leser antropologene Gregory Bateson og Clifford Geertz. Ikke jeg, men våre soldater og generaler reflekterer over denne typen temaer. Vi har opprettet en skole og laget et pensum som utdanner ’operasjonelle arkitekter’.»5 I en forelesning viste Naveh et diagram som forestilte «motstandskvadrater» som anga et sett av logiske forhold mellom visse utsagn som refererer til militær- og geriljaoperasjoner. De var merket med fraser som «Forskjell og gjentakelse – dialektikken mellom strukturering og struktur», «Formløse rivaliserende enheter», «Fraktalmanøver», «Hastighet vs. rytmer», «Den wahabiske krigsmaskinen», «Postmoderne anarkister» og «Nomadiske terrorister».6 Referansene er ofte til verk av Deleuze og Guattari. Krigsmaskinene er Ifølge disse filosofene, polymorfe. De er diffuse organiseringer kjennetegnet av deres evne til å forandre seg. De er sammensatt av små grupper som splitter opp eller smelter sammen med hverandre, etter kontingens og omstendigheter. Deleuze og Guattari var klar over at staten bevisst kan omforme seg til en krigsmaskin. På samme måte impliserer deres drøfting av «glatte rom» at denne forståelsen kan lede til en måte å herske over andre.)7
Jeg spurte Naveh hvorfor Deleuze og Guattari var så populære i det israelske militæret. Han svarte at «flere av begrepene i Tusind plateauer» ble instrumentelle for oss. […] De tillot oss å forklare dagens situasjoner på en måte vi ikke kunne ha gjort uten dem. De problematiserte våre egne paradigmer. Viktigst var distinksjonen de påpekte mellom begrepene om «glatte» og «riflete» rom [som også tar opp i seg] organiseringsbegrepene om «krigsmaskinen» og «statsapparatet». I IFS bruker vi nå ofte termen «å glatte ut rommet», når vi refererer til en operasjon i et rom som om det ikke har noen grenser. […] Palestinske områder kan i høyeste grad tenkes som «riflete», ettersom de er oppdelt av gjerder, murer, grøfter, veier, kvartaler osv.»8 Da jeg spurte ham om å gå gjennom vegger var en del av dette, forklarte han at «i Nablus oppfattet IFS urban krigføring som et romlig problem. […] Å bevege seg gjennom rom er en enkel mekanisk løsning som forener teori og praksis.»9


FOR Å FORSTÅ IFSs taktikk for å bevege seg gjennom palestinske byområder, er det nødvendig å forstå hvordan de fortolker det nå så velkjente «sverm»-prinsippet – en term som har blitt et moteord innenfor militærteori siden USA lanserte sin postkaldkrig-doktrine kjent som Revolution in Military Affairs. Sverm-manøveren ble faktisk hentet fra prinsippet om svermintelligens i teorier om kunstig intelligens. Dette prinsippet antar at det finnes problemløsningsevner i samhandlingen og kommunikasjonen mellom relativt usofistikerte aktører (maur, fugler, bier, soldater) med liten eller ingen sentralisert kontroll. Svermen gir et eksempel på prinsippet om ikke-linearitet som åpenbarer seg i rom-, organisasjons- og tidsbegreper. Det tradisjonelle paradigmet for militære manøvrer, kjennetegnet av euklidsk geometri, blir omdannet til en kompleks fraktalaktig geometri, ifølge militæret. Slagplanens narrasjon byttes ut med det militæret kaller «verktøyskrintilnærmingen» i forlengelse av den franske filosofen Michel Foucaults begrep.10 Enhetene mottar verktøyene de trenger for å hanskes med forskjellige gitte situasjoner og scenarier, men de blir ikke gitt muligheten til å forutse i hvilken rekkefølge disse hendelsene vil skje. Naveh sier: «Operative og taktiske ledere er avhengige av hverandre og lærer problemene gjennom å skape en narrasjon for slaget. […] Handling blir kunnskap, og kunnskap blir handling. […] Uten et bestemt mulig resultat er hovednytten til operasjonen selve forbedringen av systemet som system.»11
DETTE KAN FORKLARE hvorfor militæret er så fascinert av de romlige og organisasjonelle modellene og operasjonsmåtene teoretikere som Deleuze og Guattari har framsatt. Urban krigføring er i høyeste grad den fremste postmoderne konfliktformen. Troen på en logisk strukturert og ensporet slagplan har måttet gi tapt i møte med kompleksiteten og tvetydigheten i den urbane virkeligheten. Sivile blir krigere, og krigere blir sivile. Identitet kan forandres like fort som kjønn kan simuleres. Forvandlingen av kvinner til stridende menn kan skje like raskt som det tar å avsløre en «arabisk» israelsk soldat, eller som det tar en kamuflert palestinsk kriger å dra fram et maskingevær gjemt under en kjole. For en palestinsk kriger som havner i denne typen kamp, virker israelerne «å være overalt – bak, på sidene, til høyre og til venstre. Hvordan kan de slåss på den måten?»12
Kritisk teori har blitt avgjørende for Navehs undervisning og trening. Han forklarte: «Vi benytter kritisk teori hovedsakelig for å kritisere selve militærinstitusjonen – dens fastgrodde og tunge idegrunnlag. Teori er viktig for oss for å sette ord på gapet mellom det gjeldende paradigmet og dit vi ønsker å gå. Uten teori kunne vi ikke forstå de forskjellige hendelsene som skjedde rundt oss, som ellers virket uten sammenheng. […] For tiden har instituttet en enorm innvirkning på militæret. [Det har] blitt en subversiv node på innsiden. Ved å gi opplæring til en rekke høyere offiserer fylte vi systemet [IFS] med subversive aktører […] som stilte spørsmål. […] Noen av de mest respekterte offiserene er ikke flaue over å snakke om Deleuze eller [Bernard] Tschumi.»13 Jeg spurte ham, «hvorfor Tschumi?» Han svarte: «Ideen om disjunksjonen i Tschumis bok Architecture and Disjunction (1994) ble relevant for oss. […] Tschumi hadde en annen tilnærming til kunnskapsteori. Han ønsket å bryte med et ensidig kunnskapssyn og sentralisert tenkning. Han så verden gjennom en rekke forskjellige sosiale praksiser, fra stadig skiftende synsvinkler. [Tschumi] skapte en ny grammatikk. Han formet ideene som utgjør bestanddelene i vår tenkning.»14 Jeg spurte ham da, «hvorfor ikke Derrida og dekonstruksjonen?» Han svarte: «Derrida er kanskje litt for ugjennomtrengelig for vårt publikum. Vi har mer til felles med arkitekter, vi kombinerer teori og praksis. Vi kan lese, men vet likeså godt hvordan vi skal bygge og ødelegge, og noen ganger drepe.»15


I TILLEGG TIL DISSE teoretiske posisjonene refererer Naveh til kanoniske elementer innen byteori som situasjonistenes praktisering av derivé («avdrift» – en metode for å flyte gjennom en by basert på det situasjonistene refererer til som «psykogeografi»)16 og détournement («avledning» – å bruke forlatte bygninger til andre formål enn det de var bygd for). Disse ideene ble selvfølgelig utformet av Guy Debord og andre medlemmer av den politisk-kunstneriske sammenslutningen Situasjonistisk internasjonale ville utfordre det fysisk konstruerte hierarkiet i den kapitalistiske byen og bryte ned distinksjonene mellom privat og offentlig, innside og utside, bruk og funksjon. De ville skifte ut det private rommet med en «grenseløs» offentlig overflate. De direkte eller indirekte referansene til filosofen og forfatteren Georges Bataille i Tschumis skrifter, vitner også om en vilje til å angripe arkitekturen og rive ned den rigide rasjonalismen i etterkrigstiden, å unnslippe «den arkitektoniske tvangstrøyen» og frigjøre undertrykte menneskelige begjær.

I selvsikre termer blir humanistisk utdannelse – ofte ansett som det mektigste våpenet i kampen mot imperialisme – tilegnet og brukt som et ledd i en imperialisme. Militærets bruk av teori er selvfølgelig ikke ny. Det går lang linje fra Marcus Aurelius til general Patton.


FRAMTIDIGE MILITÆRANGREP på byområder vil bli stadig mer opptatt av å bruk teknologi som er utviklet for å «av-vegge veggen», for å spille på et begrep fra kunstneren Gordon Matta-Clark. Dette er det nye soldat/arkitekt-svaret på logikken til de «intelligente bombene». Sistnevnte har paradoksalt nok resultert i et høyere antall sivile dødsfall, rett og slett fordi illusjonen om presisjon gir det politisk-militære komplekset den nødvendige berettigelsen til å bruke eksplosiver i sivile områder.
Her blir en annen bruk av teori som det fremste «intelligente våpenet», tydelig. Militærets forførende bruk av teoretisk og teknologisk språk søker å framstille krig som fjern, rask og intellektuell, spennende – og selv økonomisk bærekraftig. Vold kan dermed bli framstilt som akseptabelt og offentlighet oppmuntres til å støtte den. Dermed framhever utviklingen og spredningen av ny militærteknologi fiksjonen som blir projisert inn i det offentlige domenet, om at en militær løsning er mulig – i situasjoner der den i beste fall er tvilsom.
Selv om man ikke trenger Deleuze for å angripe Nablus, hjalp teori militæret å omorganisere seg ved å gi seg selv et nytt språk for å snakke til seg selv og andre. En teori om «intelligente våpen» har både en praktisk og en diskursiv funksjon i omdefineringen av urban krigsføring. Den praktiske og taktiske funksjonen stiller spørsmål om forholdet mellom teori og praksis – i den grad deleuziansk teori påvirker militære taktikker og manøvrer. Teori har åpenbart kraft nok til å stimulere og skape nye sensibiliteter, men den kan også bidra til å forklare, utvikle og selv rettferdiggjøre ideer som oppstår avhengig av den i atskilte kunnskapsfelt med svært forskjellige etiske grunnlag. I diskursive termer skaper krig – hvis det ikke dreier seg om en total utslettelseskrig – en diskursiv formasjon mellom fiender. Enhver militær handling ønsker å kommunisere noe til fienden. Snakket om «sverming», «målrettede drap», «intelligent ødeleggelse» hjelper militæret å kommunisere til fiendene at det er i stand til å utføre mye større ødeleggelser. Militærraid kan dermed framstilles som det mest moderate alternativet i forhold til den ødeleggende evnen militæret faktisk besitter og vil bruke hvis fienden overskrider det «akseptable» voldsnivået eller bryter uuttalte enigheter. I forhold til militær operasjonsteori er det vesentlig å aldri bruke den fulle destruktive evnen, men heller bevare muligheten til å trappe opp grusomhetsnivået. Hvis ikke blir trusler meningsløse.

Når militæret snakker teori til seg selv, dreier det seg tilsynelatende om å forandre organisasjonsstrukturen og hierarkiene. Når det påkaller teori overfor offentligheten – i forelesninger, kringkastninger og publikasjoner – virker det som om målet er å skape et bilde av et sivilisert og sofistikert militærvesen. Når militæret «snakker» (som alle militærvesen gjør) til fienden, kan teori bli forstått som et særlig truende våpen for «sjokk og ærefrykt». Budskapet er: «Du vil ikke engang forstå hva som drepte deg.»

© norske Diplo

Denne artikkelen er et utdrag en av forelesning som nylig ble holdt ved konferansen «Beyond Biopolitics» ved City University, New York, og ved arkitekturprogrammet ved Sao Paulo Biennal.
1 Sitert i Hannan Greenberg, «The Limited Conflict: This Is How You Trick Terrorists», i Yeodiot Aharonot. www.ynet.co.il (23. mars 2004).

2 Eyal Weizman intervjuet Aviv Kokhavi 24. september ved en militærbase nær Tel Aviv.

3 Sune Segal, «What Lies Beneath: Excerpts from an invasion», Palestine Monitor, nov. 2002. www.palestinemonitor.org/eyewitness/Westbank/what_lies_beneath_by_sune_segal.html (9. juni 2005).

4 Shimon Naveh, diskusjon etter forelesningen «Dicta Clausewitz: Fractal Manoeuvre: A Brief History of Future Warfare in Urban Environments». Holdt i forbindelse med «States of Emergency: The Geography of Human Rights», en debatt organisert av Eyal Weizman og Anselm Franke som en del av «Territories Live», B?tzalel Gallery, Tel Aviv.

5 Nov. 2004.

6 Disse merkelappene refererer til forskjellige begreper i fransk 68-tenkning, særlig Deleuze og Guattari. «Forskjell og gjentakelse» er tittelen på Deleuzes bok fra 1968 (Différence et répétiton). Rytme, krigsmaskin og det nomadiske er sentrale begrepskonstruksjoner i Deleuze og Guattaris tenkning, særlig Anti-Ødipus (Spartacus, Oslo 2000) og Tusind plateauer (Kunstakademiets Billedkunstskoler, København 2005). Overs. anm.]
7 For Deleuze og Guattaris begrep «krigsmaskinen» se Tusind plateauer, kap. 12, og kap. 14 for «glatte rom». Overs. anm.]
8 Eyal Weizman, telefonintervju med Shimon Naveh, 14. okt. 2005.

9 Se over.

10 Michel Foucaults beskrivelse av teori som et verktøyskrin ble opprinnelig utviklet sammen med Deleuze i et felles intervju fra 1972. Se Gilles Deleuze og Michel Foucualt, «Intellectuals and Power», i Michel Foucault Language, Counter-Memory, Practice: Selected Essays and Interviews, Cornell Univ. Press, Ithica 1980, s. 260. [Se også Norske Le Monde diplomatique mai 2006 s. 19 for et kort utdrag av dette intervjuet. Overs. anm.]
11 Weizman, intervju med Naveh.

12 Sitert i Yagil Henkin, «The Best Way into Baghdad», The New York Times, 3. april 2003.

13 Weizman, intervju med Naveh. [Bernard Tschumi er sveitisk arkitekt og forfatter. Etter mai 1968 ble han påvirket av situasjonismen og framhevet en ikke-hierarkisk arkitektur som skulle fungere som et kritisk verktøy mot hierarkiske strukturer. Overs. anm.]
14 Naveh arbeider for tiden med en hebraisk oversettelse av Bernard Tschumis Architecture and Disjunction, MIT Press, Cambridge, Mass. 1997.

15 Psykogeografien ble opprinnelig utviklet av forløperen til Situasjonistisk internasjonale, Internasjonale lettrister. Den er ifølge Debord «studiet av de nøyaktige lovene og spesifikke virkningene av det geografiske miljøet, bevisst organisert eller ikke, på individers følelser og væremåte», Guy Debord, «Introduction à une critique de la geographie urbaine» (Introduksjon til en kritikk av den urbane geografien), Les Levres Nues, nr. 6, Brussel sept. 1955. Overs. anm.]
16 Weizman, intervju med Naveh.