Etter konfliktens 32 grusomme dager

Våpenhvilen kom etter en krig der en av de mektigste armeene i verden, den israelske Tsahal, mislyktes med å vinne over Hizbollah, en gerilja med et par tusen krigere. Israels forsvarssjef Dan Halutz, forsvarsminister Amir Peretz og statsminister Ehud Olmert har opplebvd et massivt fall i popularitet, og vil nå stilles overfor en granskningskommisjon. Vil den gi svar på hvorfor etterretningstjenestene verken klarte å forutse Hizbollahs operasjon, eller hvorfor soldatene ikke var forberedt på å kjempe mot en gerilja? Bakenfor alt dette må kommisjonene framfor alt besvare følgende spørsmål

General Shlomi Cohen leder den berømte israelske Alexandroni-brigaden. 15. august 2006 besøker han sine soldater som er på vei hjem fra fronten i Libanon. Han blir overrasket. Soldatene klager høylydt på at de ikke har blitt informert om fienden og ikke har fått riktig utstyr til å møte ham. «Vi nekter å ta del i neste krig. Vi har familier,» sier noen av dem. Generalen anklager dem på sin side for «å mangle motivasjon». Når han forlater stedet etter å ha truet med «å kaste en soldat i fangehullet» stiger stemmeleiet. Alle skriker: «skam!».

Denne scenen ble rapportert av den nest største offentlige radiokanalen. Den sier mye om forbauselsen, forvirringen og sinnet som har hersket i Israel siden våpenhvilen ble erklært. Våpenhvilen kom etter en krig der en av de mektigste armeene i verden, den israelske Tsahal, mislyktes med å vinne over Hizbollah, en gerilja med et par tusen krigere.

Et skred av avsløringer veltet over mediene. De avdekket den dårlige forberedelsen og feilene som forklarer omkostningene konflikten har hatt for Israel: 160 døde (119 soldater og 41 sivile), nær 1500 sårede, ødeleggelser for én milliard dollar som er svært alvorlig for økonomien. For ikke å snakke om Bush-administrasjonens feilslåtte ambisjon om å skape et «nytt Midt-Østen», som til å begynne med hadde oppmuntret Israel til å «knekke beina» på Hizbollah.

Polemikken startet i virkeligheten med en gang konflikten begynte, men da i det tause, bakenfor alle meningsmålingene som tilsynelatende støttet landets politiske og militære ledere. Selvsikkert erklærte statsminister Ehud Olmert 1. august: «Hizbollah utgjør ikke lenger samme fare som før. Hizbollah kan ikke lenger true dette folket, fordi dette folket har slått tilbake og hentet hjem seieren.» Han legger til: «Hvis kampene hadde stoppet i dag kunne man si at Midt-Østens ansikt har blitt fullstendig forandret med den totale suksessen til den israelske hæren og det israelske folket.» Tolv dager senere er ikke dette skrytet lenger til stede. Selv om generalene stadig opptrer i tv-panelene for å gjenta mot alle bevis at Israel har vunnet, gir en annen oppfatning lyd fra seg.

For Giora Eiland, den tidligere lederen av det israelske Nasjonale forsvarsrådet som er direkte knyttet til statsministeren, viser resultatet seg å være «uavgjort». Til oss betror han at det trengs «fire til fem måneder» for å avgjøre hvem som er den «virkelige vinneren». Noen i det israelske militæret sier seg enkelt og greit enige med analysen til Hizbollahs politiske leder sjeik Hassan Nasrallah, som på dagen for våpenhvilen hevdet en «strategisk og historisk seier» for Guds parti. Ifølge deres vurdering har hæren verken klart å knekke eller avvæpne Hizbollah. Den har heller ikke klart å befri de to soldatene Hizbollah bortførte 12. juli, som var påskuddet for krigen! De vil ha en «second round» der «Israel denne gang bør forberede seg ordentlig».
Generalene er forutbestemt til å lede landet.


DEN STORE MAJORITETEN av israelere har alltid levd i illusjonen om at militærerfaring er en garanti for suksess for enhver politiker. Generalene er forutbestemt til å lede landet. Derfor gjør alle politiske partier og de meste prestisjetunge sivile organisasjonene, det de kan for å tiltrekke seg dem. Faktisk har de tre viktigste regjeringslederne de siste femten årene en fortid i militæret: Yitzhak Rabin, Ehud Barak og Ariel Sharon.

Likevel ble Barak dømt hardt av den offentlige opinionen. Den påførte ham et bittert nederlag i valgene i 2001, etter at han førte til at Camp David-toppmøtet mislyktes og dermed framprovoserte den andre Intifadaen. Hans etterfølger, General Sharon, gravla Oslo-avtalen og gjenerobret Vestbredden, før han iverksatte sin nye politikk med ensidig tilbaketrekning fra Gaza. Da han ble satt ut av spill av en hjerneblødning mot slutten av 2005, hadde han allerede forlengst tilintetgjort alt håp om å forhandle fram fred med palestinerne.

Yitzhak Rabin er den eneste av disse militære som har klart å bli en virkelig politiker. Men tre kuler avfyrt av en fanatisk, høyreekstrem jøde 4. november 1995, gjorde slutt på hans liv. De gjorde samtidig slutt på de anstrengelsene som var gjort for å nærme seg opprettelsen av en uavhengig palestinsk stat i områdene som ble okkupert i 1967. Dette sier at alt avhenger av militærmennenes verdenssyn, overbevisninger og politisk mot, ikke graden de har oppnådd i hæren. Dette gjelder i Israel som andre steder: «Faren» til avkolonialiseringen, general Charles De Gaulle, hadde ingenting til felles, foruten uniformsstripene, med forkjemperen for et fransk Algerie, general Raoul Salan.


TILFELDIGHETER HAR GJORT at den nåværende regjeringslederen, Ehud Olmert, og hans forsvarsminister, Amir Peretz, har til felles en ubetydelig fortid i militæret. I den grad de har det, som alle israelere har de avtjent sin periode i hæren, forblir deres forsvarskunnskaper svært begrenset. Det er utvilsomt derfor forsvarssjefen Dan Halutz ønsket dem varmt velkommen – for enklere å lure dem. Selv Peretz, arbeiderpartimann med marokkansk opprinnelse som alltid har vært fagforeningsmann og har en bakgrunn med pasifistiske overbevisninger, har gått i fella.

Etter han ble utnevnt og enda mer etter operasjonene i Gaza startet, har det hersket en forbausende harmoni mellom forsvarssjefen og «hans» minister. En nyanse skiller dem fra hverandre. Sistnevnte overdriver og skryter for eksempel av å ha latt flyvåpenet angripe palestinske, og siden libanesiske, boligområder. En karikatur publisert i avisen Haaratz viser to generaler som ser på at han gir ordre til en liten soldat i nærheten av et bombet palestinsk område. En av dem mumler: «Han lærer fort!».

Det er dette vi så 12. juli. I stedet for å utveksle de to israelske soldatene Hizbollah fengslet mot militskrigere som er i israelske hender (noe utenriksminister Tzippi Livni så på som siste utvei i midten av august), har Peretz fulgt forsvarssjef Halutz sine råd. Forsvarssjefen lovet ham en virkelig «flammestorm» som «på noen dager» skulle utslette alle Hizbollah-installasjoner. Den skulle ikke føre til mer enn 300 hundre sivile libanesiske ofre og ikke mer enn 90 i den israelske hæren og befolkningen. Generalene mente det var absolutt nødvendig å gjenopprette Israels avskrekkingsevne overfor Hizbollah og dermed den arabiske verdenen. Å ødelegge den militære kapasiteten til den sjiitiske militsen ville fullstendig forandre situasjonen i Libanon, la de til. De begikk samme feil som deres amerikanske «storebrødre» i Irak. Man kan ikke ødelegge en kraft som er dypt rotfestet i et samfunns menneskelige og politiske vev ved hjelp av militærmakt.


MYE HAR SKJEDD på veien – ingenting er så uforutsigbart som en krigs utvikling, selv når man angriper med en overlegen styrke. I stedet for å strø deres front med de forventede laurbærbladene, er Halutz, Peretz og Olmert stilt overfor både et massivt fall i popularitet og en granskningskommisjon. Dette påkaller sterke minner. Etter overraskelsen i 1973, der egypterne og syrerne i løpet av en uke rystet de israelske styrkene, framkalte konklusjonene fra kommisjonen ledet av Shimon Agranat et jordskjelv på den politiske scenen i Israel. Det samme skjedde etter kommisjonen ledet av Itzhak Kahane, i etterkant av massakrene i Sabra og Shatila (1982), som tvang general Sharon til å gå av som forsvarsminister.

Hvor langt vil granskningskommisjonen forsvarsministeren satte i verk i midten av august gå? Vil den gi svar på hvorfor etterretningstjenestene verken har klart å forutse Hizbollahs operasjon eller hvilket damoklessverd rakettene utgjør for den nordlige tredjedelen av Israel? Vil den gi svar til de fattigste som ikke har hatt midler til å søke tilflykt i andre deler av landet, hvorfor de har måttet nøye seg med improviserte tilfluktsteder? Vil den gi svar til soldatene hvorfor hæren ikke har forberedt dem på å kjempe mot en gerilja? En av soldatene sier: «Å sende oss inn i en slik krig, er som å be en kirurg som ikke har praktisert på lang tid om å utføre en komplisert operasjon og håpe det vil ende bra.» Bakenfor alt dette må kommisjonene framfor alt besvare følgende spørsmål: Er det ikke på tide for den jødiske staten å søke en garanti for sin framtid i solide fredsforhandlinger med sine naboer – palestinerne, syrerne og libaneserne, i stedet for å stole på en militærstyrke som åpenbart er overdrevet? Den ensidige politikken Sharon og Olmert setter pris på virker nederlagsdømt.

Når det kommer til krigsforbrytelsene som har blitt begått i løpet av denne konfliktens 32 grusomme dager, er det bedre å opprette en internasjonal domstol for å få fram sannheten. Vil denne noen gang se dagslys?

oversatt av R.N.1 Alexandroni-brigaden kjempet i den første krigen mellom Israel og araberlandene i 1948. [Overs. anm].

2 17. august 2006.

3 Break the bones», Yediot Aharanot, Tel-Aviv, 14. juli 2006.

4 AFP, 1. august 2006.

5 AFP, 14. august 2006.

6 7. juli 2006.

7 Sjeik Nasrallah ønsker særlig å få utlevert libaneseren Samir Kountar, som ble dømt til livstid etter en blodig operasjon i 1969 i Nahariya. Han ble ikke løssluppet under forrige «byttehandel» i 2004.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Vår politiorden: Det som kan sies, synes og gjøres

Neste sak

Libanons sårbare status

Andre saker om Nord-Amerika

Frykt og avsky i USA

En måned før presidentvalget har amerikanske velgere fått oppleve en besynderlig valgdebatt, så ble Trumps minimale

USA, år 2020

Mens presidentvalget nærmer seg virker USA fanget i en konkurranse om å spre frykt og panikk.

Hvit flukt

Hvite foreldre i USAs øvre middelklasse tar barna sine ut av prestisjetunge skoler for å hindre

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.