Fem år etter 11. september

Tragiske sommerflammer har blusset opp i den konstante brannen til den eldste konflikten på planeten. De nylige fiendtlighetene på Gaza og i Libanon vitner på sin måte om kjennetegnene til den nye tilstanden til verden, fem år etter 11. september. Her er fire generelle bemerkninger og ti korte betraktninger som er utledet fra denne konteksten. De er ment som en kartografisk skisse som kan være til hjelp for å finne veien ut av samtidens labyrinter. Det dreier seg om et par beskjedne elementer man kan orientere seg etter.

FØRSTE GENERELLE BEMERKNING. Den økonomiske globaliseringen er vår tids sentrale fenomen. Den synes likevel ikke å virke direkte inn på disse konfliktene i Midt-Østen. Den har verken vært utløsende, fått dem til å bluse opp eller dempet dem.

To postulater bekrefter dette: Denne krigen har en arkaisk karakter der krangler om territorier, nasjonalistiske sammenslutninger og religiøs fanatisme sammenblandes, på samme måte som på 1800-tallet. Den liberalistiske ideologien tror feilaktig at vekst i varebytte skaper fred.

ANDRE GENERELLE BEMERKNING. Kjensgjerningen at Midt-Østen nok en gang befinner seg i medienes søkelys, må ikke få oss til å glemme hvor strategisk viktig Asia er. En stor del av det 21. århundrets skjebne utspiller seg her, på grunn av den økende tyngden til de to gigantene India og Kina. Man må ikke glemme at det finnes fare for konflikter mellom Kina og Taiwan, Nord-Korea, og Japan og India og Pakistan.

Det må heller ikke glemmes at Afrika sør for Sahara framstår som en trykkoker, der problemer av alle typer har hopet seg opp (deriblant ekstrem nød og illegal innvandring). Dette er problemer som vil en dag eksplodere i ansiktet på de rike landene.

TREDJE GENERELLE BEMERKNING. Atomkrig har igjen blitt en av de to store truslene i verden (den andre er omfattende naturkatastrofer). Israel har i de nylige kampene slitt med å hevde seg med konvensjonelle militærmidler. Landet besitter atomvåpen og har ikke skrevet under på ikke-spredningsavtalen, i likhet med to andre rivaliserende atommakter: Pakistan og India. Ikke langt i fra dette teateret er tre andre atommakter involvert i militæroperasjoner som møter vanskeligheter: USA, Storbritannia og Russland. De to første møter problemer i Irak, mens Russland har store vanskeligheter i Tsjetsjenia. Dessuten er den viktigste militæralliansen, Nato, involvert i krigføringen i Afghanistan.

Selv om det er fare for bruk av atomvåpen andre steder – den koreanske halvøya og i Taiwanstredet¹ – har sonen som går fra Indias vestlige grenser til Suezkanalen det potensielt meste ødeleggende våpenlageret noen sinne. Med unntak av Kina er alle de store maktene her involvert i militære operasjoner. En liten gnist kan føre til eksplosjon…

Av den grunn krever de påfølgende krisene her en diplomatisk ekspertise som kun FN har nøkkelen til. Derfor forblir FN i sin nåværende sammensetning både uunnværlig og, som det viser seg i Libanon, håpløst avmektig i møte med samtidens store konflikter. EU har fått styrke av sin lange historie med katastrofale kriger. EU ville vært den beste av meklerne – hvis den ble noe annet enn en politisk dverg.

FJERDE GENERELLE BEMERKNING. For å forstå strategiene som virker i dag, er det nødvendig å skille mellom tre områder der spillet om vår framtid foregår:

Militært. Her dominerer USA på grunn av territoriale faktorer og korte valgsykluser (noe som gjør landet lite egnet til å møte problemer på lengre sikt og på et globalt nivå). Her er herredømmet til USA totalt, i likhet med deres vilje til å skape en homogen verden.

Økonomi og næringsliv. Her styrer fullstendig logikkene bak globaliseringen slik Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) har definert dem. Her hersker de private selskapene og de økonomiske interessene i en mangfoldiggjøring av varebyttene. Dette lar oss skimte en visjon om en mangesidig verden.

Økologi og samfunn. Her hoper problemene seg opp på tre nivåer. Det første nivået dreier seg om miljøproblemer (klimaforandringer, drivhuseffekt, forurensning, avskoging, rent vann, biologisk mangfold). Det andre angår behovet for nye internasjonale spilleregler – for å bekjempe verdensordenens urettferdighet som ernærer de internasjonale spenningene, for å administrere migrasjonene, bruken av genetiske modifiserte organismer, åndsverksrettigheter, forskning på gener, skatteunndragelser, moderne forbrytelser. Det tredje nivået gjelder skjebnen til Jordens befolkning (Afrika, pandemier, nød, det digitale gapet, megapoler, sult, utdanning, arbeid, naturkatastrofer). Her dominerer fattigdom, opptøyer, håpløshet og kaos.

FØRSTE BETRAKTNING. Den nye oppblussingen i Midt-Østen fører med seg en bekreftelse av geopolitisk karakter: denne eksplosive regionen har siden den første Gulfkrigen i 1991 vært episentret for det nåværende «midtpunktet for urolighetene» i verden. Fra 1914 fram til slutten av den kalde krigen lå dette midtpunktet i Europa. Det omfatter fra nå av et geografisk område fra Pakistan til Egypt der Islam er den dominerende religionen. Det er her de fleste konflikter for tiden foregår: Kashmir, Afghanistan, Tsjetsjenia, Kaukasus, Kurdistan, Irak, Libanon, Palestina, Somalia og Darfur.

Denne sonen har også sterke internasjonale spenninger: striden mellom Pakistan og India om Kashmir; truslene mot Iran som mistenkes for å utvikle atomvåpen; presset fra Russland i Transkaukasus, Tyrkias frykt for det irakiske Kurdistan; en rekke tvister om kontrollen over ferskvann; begjær vekket av at hovedpetroleumskildene ligger innenfor det store triangelet Gulfen, Iran og Svartehavet danner.

ANDRE BETRAKTNING. Hvis Israels rett til å forsvare seg er udiskutabel, kan den overdrevne straffen påført sivile palestinere og libanesere ikke forstås som noe annet enn en avmektig galskap. Av den enkle grunn at amerikanerne selv begynner å forstå det tidligere president Bill Clinton uttrykker slik: «Vi kan ikke drepe alle våre fiender.»² Israel har mange i regionen.
I en asymmetrisk krig er militær overlegenhet ingen garanti for seier. USA har på ny gjort denne bitre erfaringen. «Jeg frykter at Irak blir vår verste katastrofe siden Vietnam,» sier tidligere amerikansk utenriksminister Madeleine Albrigth.³

Å ty til en overdreven og foreldet militarisme fører ikke nærmere en politisk løsning, ei heller fred – den eneste garantien for sikkerhet i Israel. Fred oppnås alltid gjennom forhandlinger med fienden.

TREDJE BETRAKTNING. Mediefronten virker mer avgjørende enn noen sinne, men informasjonens kontekst har forandret seg. Den israelske bombingen av kraftverk, telefonsentraler og tv-stasjoner (særlig Al-Manar TV)⁴ for å gjøre motstanderens kommunikasjonssystem blindt, døvt og stumt, har vist seg nytteløs.

Mobiltelefoner, minikameraer og bloggene til de kjempende og øyenvitner gjør det nå mulig å spre avslørende bilder nesten umiddelbart over hele verden. Selv om bombardementene er intense klarer de ikke å ødelegge internettnodene som er konstruert for å tåle angrep med atomvåpen. Det virker ikke som israelerne har lært av amerikanernes skuffelser i Irak etter at scenene fra Abu Ghraib og andre knusende bevis ble publisert, og den påfølgende svekkelsen av forestillingene om USA i den globale offentlighetens øyne.⁵

FJERDE BETRAKTNING. Demokratiet Washington forsikrer det vil innføre overalt,⁶ gir i denne regionen ingen beskyttelse mot angrepene fra Israel – en stat som selv er demokratisk. Palestinerne tok dette på ordet – som de eneste arabiske innbyggerne i Midt-Østen sammen med libaneserne – og valgte Hamas på demokratisk vis i januar 2006. Bush-administrasjonen har derimot lukket øynene og latt (dårlige) demokrater massakreres og tillatt fengsling av folkevalgte på Gaza.

Straffen som har blitt påført Gaza og Libanon er utført for å «bekjempe terrorismen», men den har sannsynligvis motsatt virkning. «En operasjon som dreper fem opprørere er kontraproduktiv hvis dens kollaterale virkninger fører til at et femtitalls ny opprørere rekrutteres,» påpeker utenriksjournalisten William Pfaff.⁷ Dette overskuddet vil til slutt skape det som Mao Zedong kalte: «Havet der geriljakrigerne svømmer».

I hele det «urolige midtpunktet», i Palestina som i Libanon, er radikal islamisme på frammarsj. Dens forskjellige bestanddeler gjør den til en av de viktigste politiske kreftene, på tross av alle reservasjonene den gir opphav til, som gjør motstand mot den imperiale dominansen til USA. Foruten den messianske ideologien om framtidig lykke som gjør de militante rede til å ofre egne liv, har den radikale islamismen delvis overtatt plassen som for eksempel anarkismen og kommunismen hadde på 1800- og 1900-tallet. Denne sammenligningen kan være sjokkerende…

Den politiske volden minker andre steder,⁸ som i Afghanistan (se artikkelen til Syed Saleem Shahzad på s. XXX) der Taliban er på retur og Nato-styrkene på defensiven og i Somalia. Dette har gjort at den salafistiske⁹ bevegelsen har fått vind i seilene i Irak, Palestina og Libanon.

FEMTE BETRAKTNING. Makten til ikke-statlige organisasjoner (NGO) slutter ikke å vokse. Det gjelder særlig makten til miljøvernorganisasjoner, humanitære, sosiale og juridiske organisasjoner, som noen ganger er instruerte og ikke alltid interesseløse. Innenfor det urolige midtpunktet vrimmel det spesielt av væpnede ikke-statlige organisasjoner som har en bestemmende rolle innenfor mange motsetninger. Dette viser den frekke kidnappingen til den væpnede fraksjonen av Hamas på Gaza 25. juni og Hizbollah-militsens kidnappinger i Libanon 12. juli som førte til angrepene fra Israel.

Det er verdt å merke seg at et sted i denne sonen befinner hovedkvarteret til «samfunnsfiende nr. 1» seg, den væpnede islamistiske organisasjonen Al-Qaida, ledet av Osama Bin Laden – som påtok seg ansvaret for attentatene 11. september 2001. Disse angrepene gjorde at Washington igangsatte den pågående «evige krigen mot internasjonal terrorisme.»

SJETTE BETRAKTNING. Hendelsen 11. September har faktisk gjort at vi har entret en ny epoke. Den amerikanske presidenten George Bush og hans omgangskrets mente at den kollektive skrekken denne tragedien skapte, endelig ga grønt lys for å blåse liv i gamle geopolitiske fantasier.

La oss påminne om tre av dem: Kravet om at USA skal ha en «imperial» rolle i internasjonale saker; sidestilling av alle nasjonale motstandskamper (deriblant Hamas og Hizbollah) med «terrorisme»; prioritering av en utstrakt generell overvåking av innbyggerne på bekostning av deres friheter (se artikkelen til Philip S. Golub på s. XXX).

Med utgangspunkt i denne doktrinen har CIA og andre etterretningstjenester fått autorisasjon til å «likvidere» mistenkte eller bortføre dem overalt i verden og føre dem til hemmelige fengsler. I full forakt for Genève-konvensjonen og på utsiden av alle juridiske rammer, ble tukthuset på Guantanamo skapt for å sperre inne og mishandle personer mistenkt for å ha forbindelser til Al-Qaida.

Vi vet godt hva resultatet av disse absurde ambisjonene er. Verden er i dag et farligere sted, og et nytt storattentat er langt ifra usannsynlig. Når det gjelder den fryktsomme militærmaskinen, har den kjørt seg fast i Irak og er fanget i en tapt asymmetrisk krig. Også den er redusert til å praktisere eller dekke over grusomheter (razziaer mot sivile, massakre, systematisk tortur)¹⁰ som skulle vært forbudt etter havariet i Vietnam.¹¹
Det politiske nederlaget er enda mer overraskende. Takket være de amerikanske intervensjonene har USAs hovedfiende i regionen, Iran, blitt kvitt alle sine tilgrensende rivaler: Talibanregimet i Afghanistan og Saddam Husseins regime i Irak.¹² Teheran ruster nå opp for å forsvare seg. Mens Washington har vært fiksert på denne regionen, har de gamle motstanderne i Latin-Amerika, USAs egen bakgård, utnyttet dette og tatt makten på demokratisk vis. Dette har skjedd i Venezuela, Brasil, Argentina, Uruguay, Chile, Panama, Den dominikanske republikken og Bolivia. Dette er en helt ny rosa eller rød bølge, som dessuten har styrket Cuba og Fidel Castro.

I løpet av disse årene har Bush trodd at han kunne tilbakeføre alle problemene i verden til terrorisme og kun forholde seg til terrorisme med militær undertrykkelse. Han har narret seg selv. Han har tråkket på så mange prinsipper, forbrutt seg mot så mange sivile rettigheter at den politiske aktivisten og lingvisten Naom Chomsky går så langt til å snakke om «den farligste administrasjonen i amerikansk historie». Han nøler heller ikke med å karakterisere sitt land som «den største terroriststaten» på planeten.¹³
SYVENDE BETRAKTNING. Irak-krigen er svært dyr. I 2005 nådde USAs militærutgifter 500 milliarder dollar.¹⁴ Det er like mye som i resten av verden. Det er enormt. Særlig ettersom landets økonomiske system som følge av globaliseringen, ikke lenger kun hviler på produksjonskapasiteten, men også forbruket. Amerika virker som en finanspumpe. Landet importerer årlig kapital i størrelsesordenen 700 til 800 milliarder dollar. Dette er kapital som finansierer forbruket av importerte produkter.

En slik pumping av tilgjengelig kapital i verden skaper en uholdbar situasjon. Det amerikanske underskuddet tynger på den internasjonale økonomien med risikoen for fall i dollarkursen, økning i rentene, børsfall¹⁵ og globale nedgangstider. Dette er et av de viktigste problemene i dag.

ÅTTENDE BETRAKTNING. Det amerikanske underskuddet er beregnet til 700 milliarder dollar. Dette tjener land med billig arbeidskraft på. Det gjelder i første rekke Kina,¹⁶ men også andre oppadstigende land (India, Sør-Korea, Taiwan, Brasil, Mexico). Deres økonomiske ekspansjon begynner å bekymre de dominerende maktene. I tillegg øker prisen på råvarer (som olje), noe Russland, Kasakhstan, Venezuela, Chile og Algerie tjener godt på.

Konkurransen med selskaper fra disse landene blir stadig mer truende. Det finnes allerede rundt 25 globale multinasjonale selskaper i landene i Sør, og tallet vil snart øke til hundre. De spektakulære tilbudene om oppkjøp vil bre om seg – som det avviste tilbudet fra det kinesiske National Offshore Oil til den amerikanske oljeselskapet Unocal, eller det vellykkede oppkjøpet av den europeiske stålgiganten Arcelor av indiske Mittal Steel.¹⁷

Dermed kan man spekulere om globaliseringen har nådd enden av sirkelen. I nåværende fart kan den true dominansen til de gamle maktene for alltid. En ny periode med proteksjonisme er derfor ikke lenger utelukket.

NIENDE BETRAKTNING. Kampene mellom Israel og Libanon har tvunget rundt 1,2 millioner mennesker på flukt (900 000 libanesere og 300 000 israelere). Slike fordrivninger på grunn av krig forblir spesifikke og midlertidige. På den andre siden er de internasjonale arbeidskraftmigrasjonene strukturelle og berører 175 millioner mennesker. På grunn av produktivitetsfortjenester, kan økonomisk vekst, når den eksisterer, skape rikdom, men ikke nok arbeidsplasser. Kina nyter av en vekstrate på mer enn 9 prosent og skaper omtrent 10 millioner arbeidsplasser i året. Men dette er halvparten av antallet som entrer arbeidsmarkedet.¹⁸
De som ikke får jobb må slå seg til ro med fattigdom, eller emigrere, og i så fall på ulovlig vis. Historikeren Eric Hobsbawn konstaterer at dette skjer fordi «markedsøkonomien gir forrang til fri sirkulasjon av alle produksjonsmidler, med unntak av arbeidskraften som for det meste forblir under statens kontroll.»¹⁹ Flokker av ofte unge og friske mennesker forsøker med livet som innsats (vi har sett det i Melilla og ser det på Kanariøyene) å trenge seg inn på planetens sjeldne øyer med velstand. Mer enn 20 millioner av dem har lykkes med dette i USA.²⁰ Der blir spørsmålet om de papirløse behandlet på samme måte som i Europa, dvs. som et nasjonalt sikkerhetsspørsmål. Den illegale innvandringen har likevel ennå ikke eksplodert. Dette store menneskelige dramaet kommer til å sette de utviklede samfunnene på hard prøve.

TIENDE BETRAKTNING. 14. juli 2006 bombet det israelske flyvåpenet oljelagrene til kraftverket i Jiyed i Sør-Beirut. Nær 15 000 tonn fyringsolje rant ut i havet. I begynnelsen av august kom oljeforurensningen til en tredjedel av de libanesiske strendene. Den nådde den syriske kysten og truet Kypros, Syria, Tyrkia, Hellas og ikke minst Israel.²¹

Denne naturkatastrofen – en «kollateral virkning» av fiendtlighetene – påminner oss om at miljøproblemene vil bli svært strategisk viktige. På G8-toppmøtet i Gleneagles i juli 2005 var allerede global oppvarming et av temaene. Stiger den globale gjennomsnittstemperaturen noen få grader, vil ikke planeten være den samme lenger. Stigningen i havnivået vil medføre uante katastrofer. Drastiske forandringer tvinger seg på. Øyeblikket nærmer seg da vi ikke lenger kan utvinne nok olje og gass – som forverrer drivhuseffekten – til å svare på etterspørselen.

Dette korte overblikket over den nye tilstand til verden og det som står på spill – klimaendringer og slutten på oljealderen – viser seg som to av de største utfordringene menneskeheten må løse.

oversatt av R.N.

1 15. juli 2005 utelukket ikke den kinesiske generalen Zhu Chenghu, leder for det nasjonale forsvarsuniversitetet, at Kina ville gå til angrep på USA med atomvåpen, hvis deres interesser i Taiwan ble truet. Se Martine Bulard, «La Chine bouscule l'ordre mondial» (Kina stresser verdensordenen), Le Monde diplomatique, august 2005.

2 Le Monde 10. august 2005.

3 Newsweek 24. juli 2006.

4 Sjiitisk, libanesisk tv-kanal knyttet til Hizbollah.

5 International Herald Tribune, Paris, 14. juni 2006.

6 En form for reaksjonær Islam som oppstod på 1800-tallet. Den ønsker å ta Islam tilbake til århundrene etter Muhammeds død og rense Islam for fremmed innflytelse. Overs. anm.

7 Ifølge prinsippet som er kjært for de nykonservative at demokratier ikke går til krig mot hverandre. Dette forutsetter at Israel sameksisterer fredelig med et demokratisk Palestina. Jerusalem viser det motsatte. Fakta viser at Washington tilpasser seg de verste «vennligsinnede diktaturene» (Egypt, Saudi-Arabia, Jordan, Aserbajdsjan, Pakistan). Disse kvalifiserer ikke som «framskredne bastioner for tyranniet», men de kaster deres fattige, undertrykte og korrupsjonsutsatte befolkning i hendene på radikale islamister.

8 Le Monde, 19. juli 2006.

9 Rapporten War and Peace in the 21st Century, publisert av Human Security Center ved Universitetet i British Columbia (Vancouver), viser antallet konflikter har blitt redusert siden slutten av den kalde krigen. Innenfor EU har de to mest brutale væpnede organisasjonene, IRA og ETA, bestemt seg for å legge ned våpnene. IRA beordret sine medlemmer 28. juli 2005 om å «levere fra seg våpnene». ETA annonserte 22. mars 2006 en «permanent våpenhvile».

10 En rapport fra Human Rights Watch hevder «torturen i fengslene i Irak ble godkjent av den amerikanske hæren». Le Monde 25. juli 2006.

11 Los Angeles Times avslørte 6. august 2006 at grusomhetene som ble utført at amerikanerne i Vietnam er flere enn man tidligere har trodd.

12 Se Joe Klein, «The Iran factor», Time, 24. juli 2006.

13 Le Point, Paris, 20. juli 2006.

14 De har gitt 18 milliarder i u-hjelp. Det tilsvarer 0,16 prosent av BNP.

15 Den enkle frykten skapte av at sentralbankene økte rentene, førte 21. mai 2006 til et spektakulært fall på de viktigste børsene i verden.

16 I 2005 solgte USA produkter til Kina for 47,8 milliarder, mens landet importerte varer herfra for 201,6 milliarder. Det gir et overskudd på 153,8 milliarder for Kina som dessuten eier amerikanske statsobligasjoner til en verdi av 320 milliarder.

17 Capital, august 2006.

18 Le Figaro, 8. juni 2006.

19 L'Express, 8. juni 2006.

20 International Herald Tribune, 29. juni 2006.

21 Se Caroline Pailhe, «Israël, Palestina, Liban: Le chemin le plus long vers la paix» (Israel, Palestina, Libanon: Den lengste veien mot fred), GRIP, Brussel, 8. august 2006. (…)